SFX

Det hadde vært fint, for GPS'en kan være litt upresis... Og der så jeg deleier hadde dukket opp, så da er det jo ikke noe stress å beholde valp og å ha kull neste år...

Da synes jeg dere skal sende ut nabovarsel, i fall flere vil sniffe på babybollemager... *vinke over kompostbingegjerdet*

Vi har hatt hunder som lyder navnene sine og het Tabitha, Kimito, Admiralen og Pokkemann - ikke noe verre på navnet sitt de enn de som har hatt en eller to stavelser.

Hjelper det å sette den i et stativ så høyt at hun kan drikke, men ikke bruke labben? Hudson her bar rundt på alt av skåler, og var jaggu ikke så nøye på om han veltet unt tre liter vann heller - men han brukte munnen, og det stoppet da jeg begynte å bruke en skål med kanter som skråner utover og nedover, med gummilist nederst så den står roligere og han ikke får tak med tennene noe sted. Han forsøker dog nå å sparke litt rundt på den om han kjeder seg, så jeg har tenkt at her er stativ neste steg om han ikke gir seg før han drar.

Nå vet jeg jo ikke hvem deleier er, men om de ikke har andre hunder enn Gaia, vil de sikkert synes det er greit å ha en annen hund i bytte - to måneder uten hunden sin er lenge! Jeg vet mange gjør det slik når de har fôrvert. Men selvfølgelig, noen fôrverter benytter den anledningen til å legge nytt gulv og ta fjorten dager i Syden, og vil ikke ha annen hund. Du kan jo lufte tanken, i hvert fall?

Kanskje deleier (eller andre) kan ta en av dine tisper mens du har Gaia og valpene?

Heldigvis skal ringsekretær kunne alle reglene, og hjelper deg gjerne - bare hvisk i øret henne at det er første gang, om du føler deg rådvill. Det går nok bra, skal du se! Mange hunder som virker viltre ellers roer seg i ringen fordi det er så mange inntrykk å få med seg at de ikke rekker å hoppe og leke

Det er et godt poeng at dommer skal bedømme det h*n ser den dagen. Jeg har fått på et par kritikker at hunden ikke er i beste pels når hunden faktisk er i optimal pels, men hun får bare ikke bedre pels enn som så. Det vet ikke dommer, dommer ønsker seg mer pels på et individ av den rasen, og antar hunden er på vei opp. Så har du en hund som Even jeg hadde, som så bedre ut når han røytet litt fordi han hadde for mye pels.

Begge deler. Hodet virker uproporsjonalt i forhold til kroppen, hunden virker mer høystilt enn vanlig, kroppen virker smalere enn vanlig, brystkassa virker grunnere enn vanlig fordi beina virker lengre enn vanlig. Du mister minst en premiegrad.

Det er flere utstillinger i år jeg har meldt på, hvor X'en ikke har stilt/ikke vil bli stilt - og jeg dermed ble/blir hjemme. Av og til har en også meldt på flere hunder, så en drar med de som er i kondisjon, men lar den andre bli hjemme. Så er det slik med min tispe, og sikkert også Talli og andre tisper som mister veldig mye pels, at de ikke får den kritikken de fortjener. Jeg forsøkte å stille X'en med dårlig pels på norsk vinner for to år siden, i den innbitte jakten på storcertet. Jeg fikk kritikk på at hun var altfor høy og altfor smal. Med pels ville hun gitt et helt annet inntrykk - proporsjonene blir så feil, og det kan være vanskelig å se for seg hvordan hunden ville vært om pelsen var der.

Jeg aner ikke hvor mange kritikker jeg har lest, hvor hundens eier ikke skjønner hvorfor de får very good eller good, fordi det ikke er noen feil nevnt i kritikken. Men så ser en på nyansene i dommers språk, og ser at alt er godt, tilstrekkelig, akseptabelt - framfor utmerket, meget godt, upåklagelig. Sånn får en fram fargene i premieskalaen, tenker jeg. Det er jeg enig i - om en hund er god, har den trolig en genetisk bagasje med seg som har gjort den god, og denne bagasjen tar den med seg videre. Men så finnes det også udde stjerner i ellers crappy kull. Jeg vil heller bruke en hannhund fra et kull på fem hvor alle har fått excellent eller CK, enn å bruke den ene multichampionen fra et kull på fem hvor en aldri har sett de fire andre fordi de ikke er noe å stille. Det optimale hadde selvfølgelig vært å bruke en hund med godt hode mot en hund med godt hode. Men det optimale og det reelle er sjelden det samme...

Det er et veldig godt poeng! Ingen kan alt om sine hunder, og det er fort for lett å bortforklare med at dommer ikke er vant til typen, konkurransen var for stor, dommeren kan ikke rasen godt nok, blablabla. Men så er det igjen en stor forskjell på en god utstillingshund og en god avlshund. Min tispe er for eksempel mer ekstrem i type, og har av noen dommere fått kritikk for å være for maskulin i hode. Men rasespesialister har også sagt til meg at de gjerne skulle hatt henne som avlstispe, da hun trolig vil gi gode hoder videre - hun vil forhåpentligvis gi videre en mer moderat versjon av sitt hode, med mindre jeg bruker en hannhund med tilsvarende ekstremt hode (og det gjør jeg jo selvfølgelig ikke). Og i og med at jeg synes mange tisper hos oss har for dårlige hoder, verdsetter jeg at min tispe bikker litt over på andre siden igjen i forhold til avl. Og mange dommere har også valgt å verdsette hennes hode fordi det er så mange dårlige hoder. Men det er smak og behag, det vet jeg veldig godt. Så får tiden vise om hun faktisk er en god avlshund, litt tidlig å si enda Men etter å ha stilt henne 50-60 ganger for all verdens dommere kan jeg jo dra noen konklusjoner og avle deretter. Om dog alle 60 kritikkene hadde gitt henne blått med beskjed om et fryktelig utypisk hode hadde saken derimot vært noe annet.

Det er mange ganger i løpet av et år at jeg stiller for dommere jeg ikke aner hva vil ha også - jeg kjenner i hvert fall ikke alle dommere. En kan google de og se hva de satte opp i Sverige i 2005, men når alt kommer til alt er det umulig å spå. En vet ikke hvem andre som er der av konkurrenter, og en vet ikke hva slags dagsform hunden har - eller dommeren. Jeg har meldt på for dommere hvor jeg har hatt en forventning om å gjøre det bra, og det har stemt - og det har hendt at det har gått "dårlig" av ulike grunner. Jeg kan godt melde på for dommere jeg ikke vet noe om, om det ellers er en utstilling jeg vil på og hunden er i ok tilstand. Til helga stiller jeg valpene for to svenske dommere jeg ikke har noen formening om hva vil ha, så jeg er i hvert fall ikke av de som kun og utelukkende safer med kjente dommere. Men å melde på X'en for den dommeren som på et valpeshow ville gi henne null, nei, det gidder jeg ikke om dommeren er her igjen. For meg er ikke det feigt. Jeg vet jo hva dommer trakk for da, det har ikke endret seg - og enda viktigere, jeg tar hensyn til den feilen i avlsarbeidet mitt. Og for at ikke folk skal tro X'en var aggressiv som valp: Dommer ville trekke så hardt på at hun er litt lyst tegnet i masken sin, men endte opp med å gi henne BIM-rosetten etter at ringsekretær fortalte hvor uoffisielt valpeshow er i Norge (vi var eneste tispevalp). Men i og med at vi ikke melder på fordi vi vet hva slags hund vi har, er jo det også en bevissthet vi kan ta med oss inn i avlsarbeidet vårt. Om vi har nådd det punkt at vi er kresne på dommere fordi vi vet hva slags hund vi har, da kan vi antagelig gjøre noen reflekterte vurderinger før parring også. Også tror jeg at flere av oss her på sonen - i hvert fall av oss som snakker høyt - er over gjennomsnittlig opptatt av utstilling og slikt. Jeg tror majoriteten av de som melder på på utstilling knapt sjekker dommerlista. Hvor ofte leser en ikke her på sonen eller snakker med folk på utstilling som når PM kommer sier ups, skal han dømme? Han har jo gitt hunden min blått før.

Nettopp fordi dommere gjør ulike vurderinger, er det viktig med flere utstillingsresultat. Ett eneste utstillingsresultat er for meg ganske uinteressant, uansett om hunden får cert eller null. Men om en hund er stilt fem ganger med excellent, så er det en jevnt god hund som står seg i ulike former for konkurranse, trolig også over tid. Det er viktig å få hunder bedømt, så en vet hva deres foreldre og forfedre gir. Og om en hund bare gir valper som får dårlig premiering, så er det ingen god avlshund. I det minste var ikke kombinasjonen noe god. Her er en lettfattelig artikkel jeg har skrevet om hvorfor jeg mener utstilling er nyttig, men den mangler flere argument og de dype diskusjonene. Så se på den som en intro til mitt ståsted i en diskusjon som dette.

Så lenge hunden ikke har aktivitetsforbud og trives i ringen, ser jeg ingen grunn til å la være å stille en hund hvis eier har lyst. Alle hunder har feil, og eiere legger ambisjonslista forskjellig. Det viser jo denne diskusjonen tydelig. Noen vil mene det er bortkastede penger å stille en hund som ikke får mer enn good på utstilling, men noen synes det er bortkastede penger å stille en champion, og noen synes det er bortkastede penger å bli hjemme med en påmeldt hund som er blottet for pels. I motsetning til Crufts, så er det ingen kvalifisering eller kvalitetskrav for å få stille på utstilling i Norge. Edit: Selvfølgelig. Men en tispe som har fått 30 avkom har trolig hatt så mange kull at hun uansett ikke skal brukes mer i avl i henhold til NKKs etiske retningslinjer.

Strengt tatt kan ikke et utstillingsresultat si noe om hva et enkeltindivid kan produsere - det er mang en champion som aldri har klart å gi noen bra avkom. En hund som er utstilt et antall ganger får en et inntrykk av hvor ligger på kvalitetsskalaen, og en kan lese kritikkene for å se hvilke feil som går igjen. Men det hunden er genetisk disponert for å gi videre er ikke nødvendigvis det den selv framstår som. Klønete forklart, men det er forskjell på fenotype (den konkrete hunden du ser foran deg) og genotype (den genetiske arvemassen som hunden har i sædcellene/eggcellene). Genotypen er en kombinasjon av mors og fars linjer, og en må derfor se på mest mulig slektninger for å få et mest mulig helhetlig bilde av linjene. Om en har for eksempel et kull som er veldig, veldig jevnt kan en håpe at dyr derfra vil videreføre seg selv. Mens om et kull er mer heterogent, vil det kunne være mer vilkårlig hva som kommer fram. Konkret eksempel: Jeg brukte en hannhund som er lyst tegnet på en tispe som er litt for lyst tegnet, og fikk nesten helt korrekte tegninger. En mørkt tegnet bror av denne hannhunden ble parret med en mørk tispe, og likevel kom det ut en valp med nesten helt hvitt hode. Det er ikke bare det en ser som er det som kan bli gitt videre. I vår raseklubb setter vi for eksempel avlsstopp på dyr etter 30 avkom, for å få tid til å avkomstgranske disse og sørge for at en hannhund ikke kan brukes vilt før en oppdager at han kanskje gir noe meget negativt videre. Er avkommene gode, får hannen brukes videre.

Det er ingenting som er dårlig gjort mot rasen - det er viktig å få fram mangfoldet, og det er viktig å vite hva som er eksteriøre utfordringer på ulike linjer og i rasen (men nedrøytet pels er ingen utfordring). Utstilling er ingen avlsklarering, men en vurdering av avlsarbeidet som er gjort. Derfor er det ikke utstilling alene som avgjør om en hund skal avles på. Jeg vil se søsken og slektninger av hannhunder jeg vurderer selv om de ikke skal brukes i avl, nettopp for å se bredden og homogeniteten i kullet. Det er ingen hund som er 100 prosent rasetypisk Men altså, noen stiller på utstilling ene og alene fordi de synes det er morsomt, og melder på der de vil når de vil. Personlig har jeg et annet fokus, og melder på ut fra det. På en utstilling kan det være påmeldt tusen hunder, og disse er selvfølgelig ikke BIS-kandidater alle sammen. Det er mange ulike motivasjoner for å stille. Derfor blir det umulig å si hva som er rett å gjøre i en situasjon. Edit: Vesensforskjellen er at jeg også synes at mine hunder er verdens beste og at ingen kan fortelle meg noe som gjør at de mister sin udiskutable verdi som familiehunder for meg. Men i det øyeblikket jeg skal vurdere de som avlsdyr, trenger jeg mer objektive verktøy enn bare hva JEG synes om dem. De har en grunn til å bli bedømt, fordi de er resultat av avl. Det er en viktig forskjell på å bli bedømt som et resultat av avl og å bli bedømt som potensielt avlsdyr.

Så fine bilder av en herlig springer - jeg har blitt svak for rasen etter å ha blitt kjent med Anette her inne sine, gøy å se flere!

Ok, jeg så for meg at det skulle være et fellesbord alle bidro til, og da liver frukt opp blant alt det andre Men om bare du skal spise det, er det jo greit å like det.

Men jeg foreslo druer som en snacks, for meg er snacks kosemat og druer er noe jeg koser meg med når jeg er lei sjokolade og salt, men snacks var kanskje definert annerledes i din kontekst.

Frukt? Et beger steinfrie druer er jo kjempegodt, synes jeg, og noen ganger er det godt med noe litt friskere oppi all sjokolade og salt. Edit: Og der fikk jeg flashback til en fest jeg var på, hvor jeg trodde det sto en diger bolle med popcorn på bordet, også var det blomkålbuketter

Men hælledussen så søte da!

Når jeg er på utstilling, er det ikke bare dommeren jeg viser fram min(e) hund(er) fram for. Som oppdretter og tidligere hannhundeier er jeg faktisk opptatt av hva andre synes om mine avlsdyr og avlsresultat, ja - både helse, mentalitet og eksteriør. Jeg ønsker meg et godt rykte som oppdretter. Jeg kan godt stille en hund på utstilling selv om dommer ikke vil sette opp hunden om det er viktig for meg at de ringside ser hunden - for eksempel å synliggjøre en potensiell avlshannhund for et stort publikum. Men da skal hunden være i god pelskondisjon og være noe å vise fram. Jeg tenker også på resultatoversikten på DogWeb - om en voksen hund som bør være ferdig utviklet får blått på blått på blått ser det faktisk stygt ut for de som ikke var på utstillingen og vet - og HUSKER - at hunden var totalt nedrøytet. Dette handler ikke om redsel, dette handler faktisk om konkurranseånd og strategi i mine øyne. Men jeg forventer eller forlanger ikke at alle skal ha samme strategi

Det er urettferdig mot hunden - ikke fordi de bryr seg, men fordi folk får feil inntrykk av hunden. En kan si hva en vil om at folk vet at pels kommer og går, men likevel er vi mennesker så enkelt skrudd sammen at om en hund har fått blått de fem siste gangene, så husker folk at det er den bikkja som aldri får noe mer enn blått - selv om den fikk rødt eller CK eller bedre for et halvt år siden. Det er dårlig gjort overfor en pen hund å stille den når den ikke ser ut, slik at folk husker hunden som en middelmådig hund. Folk lever i nuet - de husker ikke hvem som vant for to måneder siden og de tenker ikke på hvem som kan vinne om tre måneder. De husker det som skjedde her og nå.

Om du leser noen svar en gang til, vil du se at det ikke er det å få blått som er poenget her - for mange av oss er poenget at vi ikke synes det er rettferdig mot hunden å stille den i dårlig kondisjon, vi synes ikke det er noe gøy å starte konkurransen med minuspoeng. Folk har ulike grader av konkurranseinstinkt, og du må også huske på at det er forskjell på nedrøytede hunder. Vi har hatt tisper som ikke virket særlig nedrøytet, som kunne stilles hele året. Nå har jeg en tispe som i nedrøytet tilstand ser mer ut som en rottweiler i pelsen enn en berner. Det er rett og slett ut fra mine ambisjoner null hensikt å stille henne. For meg er det å bli hjemme med en hund som ikke er i utstillingskondisjon det samme som å ikke melde på for en dommer som ikke liker min type hund. Det er for meg ikke vits i å melde på en hund når jeg vet at dommeren ikke liker hennes type eller trekker stort for hennes feil. Bortkastet tid, rett og slett. Nå har også jeg en rase med stor konkurranse - både i at det er mange påmeldte og at det er mange gode bernere påmeldt. Jeg aner ikke hvilken rase du har og hvor mange som er påmeldt, men når en på NKK-utstillinger kan ha 20-30 påmeldte i hundens klasse (ikke rase) sier det seg selv at pelskondisjon er en av forutsetningene for å kunne hevde seg. Minst 15 av de andre i klassen vil til enhver tid være i perfekt pelskondisjon. Jeg kan godt dra på utstilling uten hund for å være sosial, men om jeg går inn i ringen er det for å gjøre en god figur - og det gjør jeg ikke med en nakenberner. Jeg sliter litt med å forstå hvorfor folk synes det er så uforståelig, og det burde vel være opp til hver enkelt hva en gjør og ikke gjør? Edit: Og for the record kan jeg nevne at jeg har stilt henne et par ganger uten pels likevel, og selv om jeg fikk CK føltes det ikke moro å gå i ringen med henne.