SFX

Noen middagsrester går også fint på skiva. Rester av tacokjøttdeig og ost gratinert i ovnen (eller i mikroen). Fiskekaker skjært i skiver. Laksefilet på skiva. Skiver av kalkun- eller kyllingfilet. Også videre. Mye middag funker til frokost. Pølserester og ost gratinert i ovn/mikro. Lasagne, men ikke på skiva kanskje, er godt til alle måltider. Jeg handler av og til en pakke fiskekaker og har som pålegg, jeg.

Angående taxiholdeplass, så har jeg kun én gang forsøkt meg på å dra på utstilling med tog og taxi - Dal er ikke akkurat et folksomt sted, og jeg har aldri sett taxier stå der og vente på toget just in case noen finner på å besøke Dal. Den gangen jeg fant et telefonnummer å ringe, og fikk da beskjed om en times ventetid fordi veldig få jobbet på en slik morgen. Jeg ville enten forhåndsbestilt taxi som står og venter på deg der når du kommer (presiser at du har hund), eller fått noen til å hente deg. Det er ikke alltid like pent vær å gå tur i sånn langs en asfaltvei uten fortau på vei til utstilling - greit å holde hunden relativt tørr, tenker jeg da.

Jeg hadde makrell i tomat og agurkskiver i dag. Har dilla på det for tiden. Alternativ til tilbehør - epleskiver og hvitost synes jeg er godt, eller hvitost og druer delt i to. Rødløk på pølsepålegg er godt. Ulike former for grønn salat gir tyggemotstand og crispyness, og noen av dem har jo litt smak også - ruccola liker jeg. Hjertesalaten har akkurat passe størrelse for ei brødskive. Der jeg jobbet før, var det mange som brukte avocado på brødskiva i lunsjen. På jobben før det var reddik i skiver en slager.

Valpesyk!

Men som jeg skriver - en hund som lever et så aktivt liv blir vant til miljøskifter, og vil derfor ikke ha det samme stresset - hvis den blir plagsomt stresset av å bli sendt med en profesjonell handler på utstilling, så vil en mest sannsynlig ikke gjøre det så ofte, ikke sant? Om ikke annet så fordi det er bortkasta penger å få ødelagt innsatsen i ringen fordi hunden er utilpass. Og jeg forventer ting av mine hunder, fordi de skal ha mental bagasje til å håndtere det. Hvis hundene ikke innfrir mine forventninger, da er det en hund som ikke er bra nok, og slike hunder bruker en heller ikke i avl. En hannhund fra mitt oppdrett bodde et par måneder hos en oppdretter på en annen kant av landet (utlandet) for å parre noen tisper og jakte titler, og skled rett inn i flokken, og sov på rygg i sofaen innen et par timer. Det er slikt jeg forventer av min rase, slik jeg ønsker at den skal være. Og da er ikke leasing noe problem. Jeg vet også om voksne bernere som har kommet til Norge, og de har trengt minimalt med "tilpasningstid", fordi de skal være laidback og sosiale nok. Mulig du har andre erfaringer med andre raser, men i 2014 er det viktigst at en hund er sosialt tilpasningsdyktig, og det skal derfor være mulig for mange raser å ha praksis med leasing. Og jeg vet om hunder med så dårlig gemytt at jeg ville ikke tatt i dem med ildtang, og da hjelper det ikke at de har bodd hos eier siden de var født, gitt. Ifølge din siste setning kan en altså fraråde valpekjøpere å handle valp fra tispe som bor hos fôrvert? Jeg tror jeg skjønner at du ønsker å få fram et poeng om at ikke alle oppdrettere er like bevisst på mentalitet, negativt stress og gode vilkår for valpene. Men det er jo et poeng en kan komme trekkende med i enhver diskusjon som har med oppdrett å gjøre. Å lease ei tispe er ikke noe mer risiko enn å bruke en (utenlandsk) hannhund du bare har møtt en gang eller to - hannhunder med dårlig gemytt bidrar også til valpenes utgangspunkt og utvikling, selv om ikke hannhunden er i valpekassa. Men å lease ei tispe er stort sett et kostbart prosjekt, og ikke noe en snubler over sånn helt uten videre. Det er gjerne oppdrettere som er tre hakk over gjennomsnittlig interessert som begir seg ut på slike prosjekt, som har nettverk, reputation og ressurser til å gjennomføre dette. Og da har en gjerne også kunnskap som står i stil. Det er ikke oppdretteren som har hatt to kull på sin første tispe og tre års erfaring med rasen som står først i køen for å lease avlshund.

Vel, mange aktive konkurransehunder ER vant til miljøskifter - en er mye på reisefot for å stille ut, bor her og der, må kjapt omstille seg til nye steder og rutiner. I USA og Australia - for eksempel - er avstandene så store at mange av de beste utstillingshundene blir sendt med profesjonelle handlere og deres team av showdogs, for å stilles ut på turné før de kommer hjem ferdig merittert. Jeg forventer av mine hunder at de fikser å bli dyttet inn i en fremmed bil fordi jeg skal reise på utstilling med reisefølge, jeg forventer at de slår seg til ro når vi ankommer ei ny hytte så snart de har sjekket hvor kjøleskapet er, jeg forventer at de blir med på fergetur opp og ned Geirangerfjorden uten å stresse seg opp, jeg forventer at jeg kan sende de med folk på utstilling eller tur hvis jeg har en brukket fot, jeg forventer at jeg kan sette de igjen hos folk som passer dem, og jeg forventer at det kan komme folk hit for å passe dem når jeg må reise bort. En aktiv utstillingshund (og face it - en hund du leaser har mest sannsynlig vist sine poter i utstillingsringen, eller i den konkurransebanen som er relevant for din rase) har gjennom oppveksten vært utsatt for og lært seg å tilpasse stadige miljøskifter i mye større grad enn familiehunden som går den samme runden i lysløypa hver ettermiddag.

Vel, jeg kan fremdeles ikke akseptere alle premissene dine i diskusjonen Jeg klarer ikke å se for meg at noen leaser ut ei tispe til en helt fremmed, i og med at det innebærer at tispa er hos denne personen over et større tidsrom. Å lease ei tispe innebærer et mye sterkere tillitsforhold enn å få låne en hannhund til parring. Siden tispa også skal prege valpene, tar jeg for gitt at en seriøs oppdretter vil kjenne tispa godt nok til å vite at den har bra gemytt, eventuelt har så god og åpen kommunikasjon med eier at en går god for eiers ord (om en leaser utenlandsk tispe er det ikke alltid like enkelt å bli så godt kjent med denne før hun ankommer). En kan selvfølgelig kjøpe valp etter tispa - men det forutsetter at tispa parres med en hannhund en også ønsker inn i sitt avlsprogram. Ved en leasing, får en jo velge hannhund selv (eventuelt at tispeeier må godkjenne - men som valpekjøper kan en ikke akkurat bestille hannhund for tispas neste kull). Det er potensielt forskjell på å lease tispa og å kjøpe valp, i forhold til utavl/innavl, risiko og safeing. Om en leaser en tispe med fremmede linjer og parrer med hannhund fra egne linjer som en kjenner godt, så er jo dette et tryggere valg - enn å importere en valp fra tispe- og hannhundlinjer som er helt fremmede. Ja, nytt blod er positivt for å tynne ut innavlsprosenten, men det er ikke slik at 0 i innavlsgrad alltid er fantastisk, i og med at en ikke kjenner linjene like godt og dermed ikke vet hva de bærer på. Har en avlet på de samme linjene i mange generasjoner, har en jo en større forutsigbarhet, og en går ikke fullstendig vekk fra det en kan i forhold til å ha et kull hvor alt er fremmed. Nå tenker jeg da altså primært på leasing av utenlandsk tispe, men det kan jo være samme situasjon for ei tispe fra Bergen også. For min egen del har jeg for eksempel en gang parret X'en med en hannhund som ga meget lav innavlsgrad på kombinasjonen, og ga veldig mange nye hunder i stamtavla. Hadde det blitt noe av parringen, ville jeg trolig valgt en litt høy innavlsgrad på neste generasjon (men ikke over raseklubbens anbefaling, det er forskjell på 3 og 30), for ikke å ha altfor mange ukjente variabler svevende i den genetiske disposisjonen før valpene var blitt godt voksne og jeg visste mer om hva de fikk av sykdommer, plager og dødsårsaker. En sunn balansegang mellom utavl og innavl tror i hvert fall jeg på. Foenix ble i fjor parret med en hannhund, hvor kullet ville fått innavlsgrad på litt over 4, da det var visse trekk jeg ønsket å forsterke og sikre videre i mitt oppdrett - men jeg ville da kjørt en sterk utavl i neste generasjon for ikke å låse meg fast. Jeg ville da hatt en sterk tispe fra doblede linjer jeg kjenner godt, og kan dermed lettere tåle en fjern hannhund og de risikofaktorene denne bidrar med. Det er ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel å alltid bruke hannhunder fullstendig ubeslekted med tispene, slik at en ender opp med et meget heterogent oppdrett, med importerte fedre en ikke kan kjenne like godt som de linjene en har fulgt gjennom tiår. Jeg tenker nå både helse, gemytt og eksteriør, om det skulle settes spørsmålstegn ved mine prioriteringer

Jeg skjønner ikke helt hva du mener. I kasus 1 er det jo ikke en tilfeldig tispe og en tilfeldig hannhund, om det er en kombinasjon du har stor tro på? Vilkårlig betyr for meg noe som ikke er gjennomtenkt, noe som er tilfeldig og på slump - og da nærmer vi oss å lage valper for å lage valper. I kasus 2 virker det som en mener at en oppdretter kun kan avle på sine egne linjer, siden det forutsetter bruk av egen hannhund for å kunne lease tispe. Forstår jeg det rett? Og kan det være en importert hannhund/hannhund fra andre linjer, gjør det noen forskjell? Nei, jeg skjønner ikke helt hva diskusjonen egentlig er. Jeg kan lett se for meg situasjoner hvor for eksempel tispeeier ikke kan ha et valpekull, fordi livet skjer, og dermed leaser ut tispa til en samarbeidspartner for å være sikker på at tispa brukes videre, tar en valp etter dette kullet, og har noe å bruke videre i avl når livssituasjonen endrer seg. Jeg kan se for meg en situasjon hvor jeg er interessert i bestemte linjer, men ikke finner hannhund som passer. For å få dette blodet, leaser jeg en tispe med de samme linjene og parrer med egnet hannhund uavhengig av eier. Jeg kan se for meg en situasjon hvor jeg leaser en utenlandsk tispe som kommer til Norge ferdig parret med utenlandsk hannhund, for å få nytt blod til landet - og ved å få inn et helt kull har en mer å gå på i forhold til avlsklarering, enn den ene valpen jeg hadde importert i stedet for leasning. Å sette som premiss at en kun skal bruke egen hannhund forstår jeg ikke, og det er ironisk når en vet at enkelte oppdrettere får pepper for å bruke sine egne hannhunder fordi det er "minste motstands vei" og "gjerrig" og "navleskuende". Det må da være viktigere at tispe og hannhund i kombinasjonen passer sammen og har noe å bidra med til rasen, enn hvilke kennelnavn som står på stamtavla deres?

Åh, gratulerer så mye, jeg håper veldig at 2014 er et fertilt år for flere av oss... Jeg er så glad på dine vegne at du får valper etter en etterlengtet kombinasjon!

Tisper har alltid innbilt etter løpetid, det er en del av den hormonelle syklusen - forskjellen er hvor mye vi kan se av det, og om visse deler av det innbilte forsterkes. Flere jeg har snakket med, mener at deres tisper får sterkere innbilt drektighet etter parring, fordi tispa jo vet at hun er parret og derfor mentalt forbereder seg sterkere på å få valper enn om løpetiden går uten forsøk på befruktning. Det er også de som mener å se forskjell på inseminert tispe og parret tispe på dette punktet.

Og jeg har opplevd å ha tispe med så å si alle tegnene nevnt over, tatt ultralyd på dag 29 etter første parring, fått negativ ultralyd og ganske riktig ikke fått valper heller. Noen tisper blir veldig innbilte etter parring, dessverre. Jeg var så skråsikker på at tispa var drektig ved et tilfelle, at vi tok blodprøve i tillegg, i håp om at fostrene bare var få og vanskelig å finne. Bare for å være den dumme festbæsjen her... Det er også soniser som har tatt ultralyd etter 3 uker og fått konstatert drektighet. Så det er ingen fasit på om tidlig UL er forhastet eller kan være misledende.

Jeg forholdt meg til NKKs utstillingsregler for 2014, og de er ikke oppdatert med denne endringen. Jeg tenkte ikke på å dobbeltsjekke andre steder, beklager

En får KUN disp for å stille halekupert hund, om den er av en rase som tradisjonelt IKKE har kupert halen. Det vil si at en dalmatiner som får en skade, så deler av halen må fjernes, får tillatelse til å stille. Mens en cocker spaniel som får tilsvarende skade, får ikke dispensasjon da det tidligere var en kuperingsrase. Det er noen år siden nå, men det var en sonenbruker som lagde en tråd om dette, da h*n ønsket å importere en hund for å få nytt blod til rasen i Norge - jeg husker ikke rasen, men den hadde lav utbredelse og det var vanskelig å finne avlsmateriale i nærheten. H*n måtte velge enten at oppdretter ikke kuperte en av hannhundvalpene da de var fire-fem uker gamle, og håpe at den ble bra nok (og fikk testiklene!), eller la oppdretter kupere alle og velge den som var best ved levering til tross for ørene. Det er et dilemma det også, at om en holder av en valp for tidlig, kan den bli verdiløs for avl, selv om ørene er intakt. Jeg har en viss forståelse for at en importerer kuperte hunder, når det er raser med lav utbredelse og de fleste i nærheten er søskenbarn eller der omkring. Jeg tenker på enkelte molossere og mastiffer nå. Men, når det er sagt, så er det også mulig å importere sæd, så en lar nordmenn slippe å se en kupert hund tusle på gatene. For indirekte støtter en vel fremdeles oppdretteren og landet som kuperer hundene, selv om en bare vil ha en termos fra dem, og ikke hele dyret.

Gratulerer med enkel og ukomplisert fødsel, og åtte livssterke valper! Alltid trist å miste noen, men det skjer dessverre av og til, og det virker jo som om det var udramatisk og rolig for alle involverte, i det minste. Lykke til videre!

Det ironiske er at om utstillingen hadde vært i - la oss ta et helt FIKTIVT eksempel som folk ikke allerede snakker om med begeistring - Milano, ville ikke folk brydd seg om påmeldingsprisen, fordi det ville vært så mange andre utgifter knyttet til selve reisen og oppholdet, og en ville dratt for turen, og en ville dratt for å få være med på noe stort, og en ville ikke telt kroner. Mens med en gang det er på hjemmebane, så skal vi mukke over 10-20 euro? Dette blir den billigste storvinnerutstillingen ever for meg, i hvert fall. Og jeg håper å kunne melde på tre-fire hunder, både på EDS og på spesialen - hittil har jeg bare dratt med én hund på slike utstillinger, og likevel vil Lillestrøm neste år bli billigere fordi det er hjemmebane. Så får vi se, har en riktig uflaks har en ikke en eneste hund da, for det er et år fram. Men viljen til å melde på er der, i hvert fall.

Nei, melder en ikke på får en absolutt ingenting! Jeg sitter med en juniorverdensvinnertittel på en hund som ikke hadde fått mer enn rødt i Norge før hun kom til Stockholm, hun hadde ikke en gang blitt BIR-valp noen gang, og var nedrøytet. Det var ikke gode odds i vår favør, men vi fikk den lell Det er et år fram, og med fingeren i jorda så trenger ikke de som er bra i dag en gang å være blant oss da...

Okay, jeg forsto ikke at du ønsket å endre på nåværende praksis, det kom ikke fram. Veteran får (og det er cirka fjerde gang jeg skriver det, men gode ting må gjerne gjentas) ingenting? Det er seks titler i hver rase - juniorvinnere, CACIB-vinnere og veteran-vinnere får disse. Du kan altså potensielt sett lettere få MER med veteranen enn bruksklassedeltageren. Europaveteranvinner 2015 - jeg synes ikke det er "ingenting"

Som det er forklart lenger opp, så er det normal praksis å sette høyere påmeldingspris på vinnerutstillinger enn på ordinære internasjonale utstillinger. Vi som har reist litt, har ofte betalt dobbelt for å få stille på slike utstillinger, sammenlignet med hva vi er vant til. I Sveits i fjor, var det stor prisforskjell på den internasjonale utstillingen og på europavinnerutstillingen, og for mitt vedkommende var det enda billigere å delta på rasespesialen. Samme med WDS i Finland i år - betydelig billigere å stille på spesialen enn på verdensvinneren. På spesialen kostet veteran 5 euro - men du fikk jo heller ikke noen egen tittel der, det konkurrerer du om på WDS, og betalte derfor langt mer enn 5 euro. For alt jeg vet, kan det være at FCI har føringer på pris. Det er tross alt FCI som står øverst, og tildeler et land den æren/oppgaven å få arrangere vinnerutstilling, etter søknad. Hver rase kan få seks titler, utover cert og CACIB, og det er heder & ære som henger såpass høyt at en må betale litt mer for å få være med i kampen om det. Kritikk på hver hund ville ført til at dommerne brukte lenger tid, de kunne dømme færre hunder innenfor samme tidsrom, en måtte hatt flere dommere, og dermed flere ringer og mer ringpersonell og andre utgifter som kommer som en konsekvens av dette. Så vidt jeg vet, går D4A i minus fordi Norges Varemesse er dyr å leie og de ikke får parkeringsinntekter. Øvrige utstillingers overskudd gjennom året er derfor med på å finansiere Lillestrøm, om jeg har forstått det rett. Jeg antar varemessa ikke er noe billigere å leie når arrangementet heter Europavinner.

Takk for svar! Alltid interessant å lære noe nytt. Jeg kan ikke stort om å få registrert nye raser, men har en vært aktiv i noen tiår, ser en jo litt om hvordan noen nye raser klarer å komme til, og ser at de har gått en lang vei. Slik jeg har forstått det, må en blant annet vise til en viss homogenitet i rasen, og en må kunne vise til en viss størrelse på genpoolen, for å kunne vurderes av FCI. Det er selvfølgelig også andre krav, men det holder for eksempel ikke at det finnes tusen individ av rasen, hvis alle har en felles bestefar, og et søskenbarn på Gjøvik. Dokumentasjon av rasehistorikk mener jeg også er et krav. Det er en gruppe 2-rase som heter tornjak, som er relativt nylig godkjent av FCI (innenfor de siste ti år, mener jeg) - den var for det meste utbredt som gårdshund i fjellheimen i Bosnia og omegn, men de hadde tilstrekkelig dokumentasjon over rasens anvendelse og funksjon, samt at de hadde hatt sin egen mer eller mindre grundige stambokføring, og kunne dermed vise til flere etablerte slektslinjer på en gammel brukshund. Så selv om rasen manglet internasjonalt nedslagsfelt, hadde den så stø grunn i sitt hjemmeområde at det var nok - om jeg forsto det riktig (en annen oppdretter av min rase importerte et par tornjak, og drev med rasen inntil den ble forbudt i hennes land, så min kunnskap kommer via henne). England er ikke medlem av FCI, men jeg er usikker på hvor de lener seg når de skal forholde seg til anerkjennelse av nye raser - jeg kan ikke huske å ha sett raser på britiske utstillinger som ikke er FCI-anerkjent, for eksempel, slik en gjør i USA. Det er relativt mange FCI-raser som ikke er anerkjent av den britiske kennelklubben. Jeg stilte på Crufts i 2009, og da fikk Dogue de Bordeaux stille for første gang (og de hadde en heidundrende seiersfest på hotellet kvelden etter bedømmelsen av over hundre påmeldte, og det kom folk fra hele Europa, USA og Australia for å få med seg denne milepælen) - mens DDB er en rase som har vært i Europa i vesentlig lengre tid enn som så. FCI og KC/AKC har et visst samarbeid/gjensidig anerkjennelse, for eksempel kan jeg som FCI-oppdretter bruke en hannhund med amerikansk stamtavle, og likevel få registrert disse valpene i NKK. Men jeg kan ikke importere en hund av ikke-FCI-godkjent rase, og forvente å få den registrert i NKK. Jeg skjønner at dere er glade for AKC-anerkjennelsen, men jeg ville ikke holdt pusten mens jeg ventet på FCI. Det er ingen gjensidig forpliktelse i å akseptere hverandres raser der. Når det er sagt, er jo både Sverige og Tyskland tunge hundeland internasjonalt sett, så om disse rasemiljøene får med seg sine respektive kennelklubber, er jo det en god start.

Ut fra første innlegget virket det som om TS var mye mer enn en potensiell valpekjøper, i og med lenke til Facebookside for nasjonal raseklubb og positivt fremming av rasen. Når en skriver "vi" forventer at rasen blir godkjent både her og der, og at "vi" har dannet raseklubb i dag, er det naturlig å tro at dette er en som i det minste sitter i klubbens ledelse og har flere individ av rasen selv. Bare en friendly forklaring herfra, altså. Det jeg lurer på, er hvordan denne MAS er utbredt i Europa. AKC har godkjent mange raser, som etter veldig mange år fremdeles ikke er anerkjent av FCI. Hvor langt har en kommet i prosessen, i og med at en forventer at MAS kan være FCI-godkjent innen utgangen av 2017 (om jeg forstår første innlegg korrekt)? Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke hørt om MAS før, annet enn som en oppramsing av ulike kuriositeter som markedsføres i USA, på linje med bull-shit kun fordi det er moro å ha en bulldog/shih tzu-blanding som heter bull-shit, også videre. Jeg mener ikke å være usaklig, jeg bare anerkjenner at til tross for min ganske store hundeinteresse, så har jeg ikke klart å fange opp at dette var en seriøs rase etablert med rasestandard og amerikansk godkjennelse. Det er jo også flere raser som ikke har FCI-godkjennelse enda, men som en midlertidig løsning får stille og registreres i nasjonale, samarbeidende kennelklubber - men uten å motta CACIB, osv. Pražský krysařík er et slikt eksempel, som som rase kan spores tilbake til 1100-tallet, leser jeg, og er en godt etablert rase i visse land. Dansk-svensk gårdshund fikk ikke internasjonal anerkjennelse før rett før verdensvinneren i 2008, mener jeg å huske, men hadde solid forankring i de nordiske landene, selv om den ikke er så ofte å se nedover Europa. Så i hvilke land i Europa er MAS utbredt, og hvilke land kan dermed fronte rasen overfor FCI? For jeg har en oppfatning av at det er lettere, enn å tro at en AKC-godkjennelse gjør at FCI tar den under vingene, nettopp på grunn av en del allerede eksisterende særamerikanske raser.

Hva mener du med veterinærsjekk? Vi har da aldri betalt for at de ser på vaksinasjonsattesten? På verdensvinneren i Østerrike fikk du en gratis katalog per eier, og på alle store vinnerutstillinger jeg har vært på har du også fått en deltagerpremie per startnummer - i Finland var det nummerklype, i Sveits var det lommekniv en dag og nøkkelring den andre dagen (en ren internasjonal utstilling og en vinnerutstilling), i Østerrike var det nummerklype, i Sverige var det godbitbag, også videre. Jeg sier ikke at ei startnummerklyppe er verdt 75 euro i påmeldingsavgift - men en får likevel litt mer enn du får på en nasjonal utstilling i Letohallen, hvis de følger samme tradisjon her i Norge.

Det er også helt normalt at vinnerutstillingene koster mer enn ordinære utstillinger - det er tross alt en unik one-of-a-yearly-kind tittel å vinne - seks slike titler per rase. Det jeg mente, var at om det skulle være kritikker og færre hunder per dommer, ville det trolig blitt enda dyrere, enda større prisforskjell mellom ordinær utstilling og Europavinner. Jeg personlig er interessert i å betale hundre kroner mer for å få en kritikk. Mens andre driter i kritikken, det er jo de som aldri henter den i ringen en gang.

Det er normalt på vinnerutstillingene av denne skalaen at en ikke får kritikk, men et diplom som bekrefter deltagelse og markerer premiegrad. Verdensvinneren i Finland i år var et gledelig unntak, hvor en faktisk fikk kritikk. Mens på Europavinneren i Sveits i fjor fikk en bare diplom. De ga heller ikke kritikk på den internasjonale utstillingen de hadde dagen før, så på de tre utstillingen jeg deltok på mens jeg var der nede, var det kun på rasespesialen jeg fikk kritikk. Det samme året før i Østerrike på verdensvinneren - ingen kritikk, bare diplom, mens jeg fikk kritikk på rasespesialen dagen før. Også på verdensvinneren i Herning i 2010, i et land hvor de har gode kritikktradisjoner, ble de droppet, og du fikk kun dipomet. I 2008 på verdensvinneren i Stockholm fikk en derimot kritikk, husker jeg. Men det er helt normalt å droppe kritikken. Det gjør jo også at det tar kortere tid å bedømme, en dommer kan gå over flere hunder, en må invitere færre dommere, og det blir ikke dyrere å melde på. Selv om jeg gjerne skulle sett at det var kritikker på en slik utstilling, hvor en virkelig får samlet konkurranse fra hele verden og får målt hunden sin mot helt nye hunder, og en gjerne får en god dommer på rasen - da kunne det vært meget lærerikt å få en skriftlig vurdering. Særlig på tallrike raser, hvor brorparten vil bli uplassert i sine klasser, og derfor vil eieren ikke vite mer enn at hunden er av excellent type, for eksempel, men ikke vite hva som skilte klinten fra hveten i denne omgangen.

Jeg sendte Ingvild PM, men jeg skal ikke forbi i morgen likevel pga endring i reiserute, slik det ser ut per i kveld. Så om Gråtass vil ta med, ville det vært supert!

Oppdrett er ikke for de rastløse og utålmodige. Oppdrett er 40 prosent venting, 40 prosent bekymring og 20 prosent kos.