Ia

AnetteH: Skulle brukt alle mine magiske krefter, så du ble heeelt frisk. Lill: Stooort surprise party! ida: Da hadde jeg aldri flyttet hjemmefra, men det blir du vel glad for God jul!

Sånn føler jeg meg. Liten, drømmende og rolig. Det er ikke slik jeg fremstår, men innerst inne er det slik jeg er. Den jeg alltid har vært

Tenker bare at Blondien din er supervakker, jeg!

Hei og velkommen! Flott gutt du har!

Så hyggelig! Hihi, da jeg skrev dette i går fikk jeg en plutselig trang til å ha Lille-Ingvild i hånden. Har ikke sluppet henne siden, det føles så merkelig trygt og godt. Hun passer fortsatt perfekt inn i hånden min. Hun har dessverre sluttet å snakke nå som jeg er eldre, men sjelen hennes er den samme! Gode, fine Lille. Hun kommer nok alltid til å være litt levende for meg.

Da vi hentet Scilos i tyskland i 2008, kom vi stadig vekk over dette skiltet: Hadde ikke gjort meg noe om det var flere slike her til lands

Da jeg var fem år gammel, ble jeg kjent med en jente. Jeg husker veldig godt hvordan. Det var andre skoledag, og vi satt helt alene på hver vår side av sandkassen i skolegården til Hammartun skole på Lillehammer. Ingen av oss hadde fått noen venner, men det skulle forandres den dagen. Vi satt der, alene. Når man er to stykker som er alene, er man på en måte alene sammen, og det tok ikke lang tid før vi satt tett inntil hverandre, og samarbeidet om et helt perfekt sandslott. Noen timer senere erklærte vi oss bestevenner, og slik ble det. Et og et halvt år senere, januar i andre klasse, fylte jenta åtte år. I present fra meg, fikk hun en nøkkelring-bamse med en rød t-skjorte som det stod "Guro" på. Det viste seg å være den perfekte gave. Vi fant ut at nøkkelringen som var festet til bamsens hode bare var til bry, og klippet den av. Nå var det en bamse istedenfor en nøkkelring. Bamsen ble døpt Lille-Guro, og ble jentas faste følgesvenn. Lille-Guro var alltid med i jenta sin sekk, og vi var begge veldig glade i den lille bamsen. Det verket i magen min etter å få en egen. Jeg tenkte på det daglig, at jeg skulle ønske jeg hadde en Lille-Ingvild. En slik, liten nøkkelring til 79 kroner, det var den store drømmen. Den sommeren flyttet jeg til Oslo. Når man er åtte og syv år gamle, er det veldig langt mellom Lillehammer og Oslo. Vi snakket masse sammen på telefon, og sendte en hel bunke med brev. Vi skrev mest om hvor mye vi savnet hverandre, jeg lurte en del på hvordan Lille-Guro hadde det, og vi planla å møtes når bursdagen min kom i september. Jeg gledet meg en hel sommer til å møte igjen Guro og Lille-Guro. Jeg gledet meg så jeg fikk vondt i magen. Da vi endelig møttes igjen, møtte hun meg med en liten eske formet som et hjerte. Og dere kan jo få gjette hva som lå i den esken? Lille-Ingvild. Fra og med den dagen var Lille-Ingvild med meg overalt. Hun har egentlig vært med på alt gjennom hele barndommen min. De fleste minnene jeg har kan jeg koble med henne, og de fleste bildene av meg ser slik ut: Hun har ikke hatt et helt smertefritt liv. Hun har vært gjennom noen operasjoner og litt plastisk kirurgi, fordi en viss morder fant ut hvor kult det var å rive nesen av uskyldige bamser. Jeg skal ikke nevne navn. Min tante er veldig flink til å sy, og jeg har ikke tall på alle gangene hun har fått en gråtende Ia på besøk, og gjort seg flid med å sy på nesen. Om og om igjen. Men til slutt ga vi opp begge to, for uansett hvor forsiktig jeg var, fant morderen alltid frem til bamsen med den morsomme nesen. Hun har derfor sett ut som dette store deler av sitt liv. Men i dag fant jeg frem nål og tråd, og gjorde et tappert - og misslykket - forsøk på å gi henne stoltheten tilbake. Og selv om det ikke var noen stor suksess, synes jeg hun er finere nå enn på lenge. Verdens aller beste Lille-Ingvild! Jeg har hatt denne lille klumpen av stoff og bomull i snart ti år, og hun har virkelig vært med på alt. Fra tredje til åttende klasse var hun alltid med meg i skolesekken. Hun har vært min beste og til tider eneste venn. Da jeg begynte på ungdomsskolen ble det litt rart å ha henne med seg i sekken, og arbeidstiden hennes ble redusert. Nå er hun pensjonist, og sitter så pent på nattbordet mitt og passer på meg når jeg sover. Jeg kan jo også fortelle at Guro og jeg holdt kontakten. Vi skled tilbake til hverandre da vi ble litt eldre, og den dag i dag er vi veldig gode venninner. Lille-Guro sitter på nattbordet på Lillehammer og nyter sin pensjonisttilværelse. Det er en fin tanke. Etter alle disse årene, liksom! Så, der har dere min kjæreste gjenstand. Hun kostet 79 kroner i 2002, og er neppe verdt noe mer den dag i dag. Men affeksjonsverdien er høyere enn noen annen! Jeg vil tro at de fleste har en slik ting. En gjenstand man er skikkelig glad i, av en eller annen grunn. Har du en historie å dele?

Jeg også stor fan av ullgensere. Det er så nydelig! Er det noen som vet om steder man kan få kjøpt dette? Vi har bare en, som min søster strikket i førjulsgave. Skulle veldig gjerne hatt fler, uten å måtte mase på henne. Vet at hun har nok å gjøre..

Takk for kritikk. Enig med det med fokusen, jeg burde bli mye flinkere til å bruke manuell. Det skal jeg ta med meg

Stemmer for Piou!

Dette bildet tok jeg i dag, og jeg ble egentlig ganske fornøyd med det. Hva synes dere?

For to dager siden kom endelig den etterlengtede snøen, og vår første vinter er i gang på ordentlig. Tinka koser seg masse i en snøen! Søteste. Vanligvis er det mørkt når jeg kommer hjem fra skolen, men i dag rakk jeg en liten tur ut med kameraet før jeg dro. Litt irriterende å ha en hund som poserer så snart hun ser linsen, men hun er nå vakker uansett! Åå, jeg er så glad i fjollebollesnuppeprinsessa mi

Putti Plutti Pott EDIT: Ok, ser at det ikke er et øyeblikk. Men for meg er det ingen ting som er koseligere enn å sitte alene på rommet mitt med masse stearinlys og gløgg og høre på Putti Plutti Pott. I år har den tradisjonen vært enda koseligere, for nå har jeg gjerne en Tinka på fanget samtidig

Nå var du skikkelig teit

Så koselig å se bilder av dere! Tror jeg skal spare dere for meg, har postet alt for mange bilder av meg selv her i det siste

Jeg synes ikke det gjorde noe mer vondt med arr, men det tok litt lenger "tid". Den grusomme bitende smerten varte liksom i ti sekunder istedenfor et. Men ti sekunder er vel verdt det

Plutselig ble jeg veldig glad for at jeg ikke har hannhund. Ikke skal jeg ha det heller, skjønner meg nesten like lite på disse guttehundene som jeg gjør på menneskeversjonene av dem. Visste at hannhunder gjør mye ekkelt, altså, men våte drømmer har jeg aldri hørt om i hundeverden før. Æsjameg. Da overlever jeg heller løpetid en gang i blant

Haha, ser for meg noen gå rundt og rope dette i skogen! "SOPELIME-JO!" "FROSKEPRINSEN!" "DEN STYGGE ANDUNGEN!!" Klarer ikke å bestemme meg for hvem som var morsomst

Er egentlig enig i det med snø. Men jeg har litt høyere ønsker. Jeg skulle ønske vi kunne flytte frysepunktet litt høyere opp på termometeret, sånn for eksempel på 10 grader. Så kunne man hatt masse snø uten å fryse rumpa av seg Og Kiter er skjønn

IDUN. Heinz er godt noen ganger, men man bruker ikke penger på det.

Juhuu! Innlegg nummer tusen! Tenkte å markere denne fantastisk store begivenheten med en liten oppdatering. Nei, oppdatering blir litt feil ord. Vil egentlig bare skryte litt, og vise frem den utrolig nydelige førjulsgaven Tinka og jeg fikk i forrige uke! Denne viser jeg frem med noen skikkelig dårlige bilder i grusomt lys, men det får så være. Verdens beste søster hadde strikket denne, og både Tinka og jeg eeelsker den. Også se så søt hun er med den, da! Nå mangler vi bare snø! Kan også meddele at vi har begynt så smått å pusle med lydigheten igjen. Finner på våre egne metoder (og øvelser ), og koser oss. Har bestemt meg for at jeg ikke gidder å stresse med det. Blir det litt konkurranser på oss er det topp, men vi vil jobbe på vår egen måte. Jeg kan som kjent nada om lydighet, og liker best å trene med en fillete bamse og masse latter. Det var egentlig alt. Vi koser oss som dere kanskje forstår døyt i hjæl. Sååå mye koser vi oss!

Morsom vri, fine bilder! Og så fint det smykket ble

Gratulerer med dagen, fine Tesh!

Helt nydelig! Kjenner jeg får mer og mer lyst på en skikkelig tegning av Tinka

Jøss, hadde ikke hatt mye imot den jobben