Den første hunden jeg blei kjent med var Tina, hun fikk mamma og pappa av FOD når hun var 10 uker gammel. Da hadde dem som eide moren og valpekullet dratt fra dem, så de bodde aleine en lang stund før de blei redda. Tina var en blanding av Gordon Setter og Leonberger. Jeg husker enda den dagen hun døde, det var 22 Februar 1998, det året hun fylte 8 år. Det var midt i vinterferien, så jeg og søstra mi var hjemme. Mamma kom vel hjem fra jobb i 12 tiden tror jeg det var, Tina fikk alltid en godbit når mamma kom hjem, men den dagen ville hu ikke ha. Istede gikk hun ut og bare la seg ned og pusta tungt. Mamma hadde ikke bil så hu ringte til kusina hennes som bor et par minutter fra dem, og fikk farmor til å komme bort å passe på meg og søstra mi. Det var ski VM eller noe den dagen, og jeg tror det var Marit Bjørgen som vant, speakeren sa at det her var ikke en dag å være lei seg på..... Vi skjønte egentlig hva som kom til å skje når mamma dro, og hu kom tomhendt hjem. Tina hadde dødd en liten stund etter hu kom til dyrlegen, mest sannsynlig av hjerteproblemer. Pappa kom hjem rett etter mamma gjorde det, han hadde tatt seg resten av dagen fri, og det var første gang jeg så han grein. Det er noe av det værste jeg har vært med på. Tina var en once in a lifetime hund,en hund som har masse problemer med både helse og psyke, men en hund man rett og slett bare elsker. Hun hadde sterk separasjonsangst, var rassistisk mot mørkhuda, hata katter, tygde opp bilen flere ganger, spiste alt hun kom over av ballonger, Lypsyler og fjernkontroller, itilegg var hun dritredd for torden.
Men hun var verdens beste, som alltid var der for meg når jeg var lei, som alltid gjorde som du sa bare for å glede deg. Hun gikk løs i hagen og var ofte borte, også spiset hu pedigree med restemat oppi, hver dag
Oj, det blei langt det her. Men er lenge siden jeg har snakket om hu så da tyter det ut