Hermes

Var på myndetur i dag, med to andre whippeter, to salukier, og en afghaner. Hadde kun kompaktkamera med, så bildene ble så som så, men turen ble i det minste dokumentert! Hermes og Draco: Var på tur med denne skjønningen i dag. Afghaneren Frida: Et Hermes-hopp (Draco er nok rundt hjørnet, tipper jeg): Draco trekker med seg de andre:

Bare klimapessimisten i meg som kom frem... Breen er jo så liten, ser den har krympet inn ganske mange meter. Hvor er det, egentlig?

Velkommen! Trist syn, den breen bak der!

Ja, jeg svarte litt kjapt, fikk ikke helt med meg hva jeg svarte på. Er enig i at det er ekstremt tullete å ta munnkurv på hunden for at den ikke skal ødelegge sofaen.

Etter hva jeg har hørt, ikke sære på samme måte som de orientalske myndene. Men det er saluki i dem, tror man. Har ikke noe god informasjon om borzoi. Snakk med folk. Kontakt myndeklubb og borzoiutvalget. Møt folk. http://myndeklubben.no/ http://borzoiutvalget.com/

Sør på kontinentet et munnkurv ganske vanlig. Ingen båndtvang, men hunder må ha munnkurv på når de er i offentlige parker og lignende. Syns det er en ok løsning.

Kom over dette på Animal Planet. Må si jeg er sjokket. Siste dame kunne informere om at den stygge hunden hennes, en blanding mellom chinese crested og chihuahua, hadde pukkelrygg, vridning både her og der, og helt tydelig var fysisk deformert og skadet. Hurra, her har vi en potensiell vinner! ...eller? Kan virkelig en slik konkurranse forsvares? Only in America?

Leste...

Skjønner selvsagt bekymringen. Whippeten vår tar blir tullerusk når han ser katter, hadde garantert jaget dem om han får sjansen. Hva som hadde skjedd vet jeg ikke. Jeg tror ikke han hadde drept en katt alene (usikker på om han i det hele tatt hadde klart det alene), men han kunne nok både skadet og blitt skadet (katten er jo ikke ufarlig når den forsvarer seg den heller). Men, Hermes er løs ute i hagene flere ganger hver dag, og hagen er ikke inngjerdet. Jeg vet ikke om kattene i området bare er veldig smarte, for de kommer ikke inn på Hermes sitt "territorium". Han er løs på tur i skogen, hvor katten sjelden befinner seg. Kommer på innkalling, men vi kan jo ikke være 100% sikre hvis han ser noe han vil jage - slik er det nok med alle hunder med jaktinstinkter. Vi syns det er synd at han reagerer slik på katter. Skulle gjerne hatt katt selv, men vil nok ikke la en liten kattunge risikere å bli tatt av Hermes (har lyst å tro at han ville reagert annerledes inne, og er helt sikker på at vi kunne trent han til å la katten være inne, men det er ikke helt rettferdig ovenfor katten å la han være "eksperimentet"). Hadde han vokst opp med katt hadde det nok vært annerledes. En saluki, og andre hunder med jaktinstinkt, må få løpe løs som andre hunder. De har et like stort behov for det som de fleste andre, og har særlig behov for å bruke kraften og energien sin. Men det er på eiers ansvar. Som det er med andre hundeeiere. Jeg går av og til tur med en som har to salukier. Den ene, den eldste, kunne ikke brydd seg mindre om Hermes og andre hunder. Den andre, og den yngste, er veldig sosial og vil helst leke og herje på hele tiden (den er enda bare et knapt år gammel, så den roer seg nok litt). Men har inntrykk av at salukien kan være mer avmålt, og ser an andre hunder. En voksen saluki tipper jeg ikke trenger å hilse på hvermann. Hm... kan "noen år" bety sånn omtrent to år? Da er vi klar for salukivalp i hus! (Tror jeg, enda litt discussion med kjære samboer, men jeg vil, jeg vil, jeg vil...)

Har ikke to hunder, men da vi passet en ekstra et par uker lot vi de være løse sammen. Ikke noe problem. Han vi passet var også noe dominant i enkelte situasjoner (først og fremst mat, egentlig, ellers var det ikke noe spesielt), men tenkte ikke noe videre på det, og vi vet Hermes er flink til å tilpasse seg slikt.

Ørene hennes står jo alle veier! Herlig å se at hun får prøve seg i LC, blir spennende å følge videre, ser jo ut som et talent Kanskje vi sees ved en LC-bane en gang. Vi skal prøve å komme oss på en trening eller to på østlandet med tiden.

Jeg har litt inntrykk av at noen, ofte folk uten hund, men som har sansen for hunder, forventer at alle hunder skal oppføre seg som superglade labbiser når de hilser på dem. Ja, nesten så de blir fornærmet om hundene ikke viser noen interesse for de.

Dette varierer nok noe mellom individene, men tror det er vanskelig å si om den ene eller den andre hunden har mest jaktinstinkt - begge er opprinnelig jakthunder som er avlet for å jakte selvstendig.

Hva er greien med at 90% av bildene av jenter på Google er lettkledde?

Ja, jeg er enig. Her tror jeg det er en parallell mellom whippet og kooiker. Begge ble tidligere ansett som "engstelige", kanskje "redd" i noen situasjoner, men det har oppdretterne vært obs på over lengre tid. Whippet i dag er ingen engstelig hund, den skal ikke være det, men kan fortsatt være reservert ovenfor fremmede (jeg mener denne utviklingen er en av de positive sidene ved whippet-avlen de siste 30 årene - utifra hva jeg har lest og hørt riktignok, jeg er ikke gammel nok til å erfare dette selv). Men man skal være obs her - hos whippeten har det til dels blitt slik at de trygge og stødige hundene er de som er litt kraftigere, litt mindre "spjel" (det snakkes ofte om en amerikansk type, kontra den opprinnelige engelske), og overdriver man den linken vil avlen endre utseende til whippeten i for stod grad, mot å bli for store og tunge, som på lengre sikt kan gå utover hundens funksjonalitet og bruksområde. Dette er eksempel på hvordan gemytt og utseende henger sammen i avlen, og hvordan vi tenker om gemytt kan ha konsekvenser for utseende og funksjonalitet over tid.

"Typisk enmannshund" står vel neppe i noen rasestandard, men jeg skjønner hva du mener. Personlig vil jeg mene at det er viktig å opprettholde atferdsforskjeller, og at det et gode i seg selv. Jeg har ikke en typisk enmannhund, men jeg har en hund som kun knytter seg sterkt til få individer. Jeg syns det er veldig greit. Jeg har en hund jeg slapper av med i de fleste situasjoner. En hund som ikke krever mye av meg, og som jeg heller ikke krever mye av. Vi har det bare fint sammen. Og her mener jeg også en av de viktigste grunnene til at vi skal ha hund i hus ligger: Hundene er vennene våre, men hunder er forskjellige, og noen hunder passer bedre som venn til noen mennesker. Er det ikke fint at en person som liker seg i selskap med seg selv, som bor alene, men gjerne vil ha hund, også kan finne en hund som passer en slik livsstil? Kanskje noen syns det er litt slitsomt med "labbiser" som skal hilse på alt og alle, fordi de ikke selv vil hilse på alt og alle? Men selvsagt, dette fratar hverken oppdretter eller eier ansvaret med å oppdra trygge hunder. Reserverte hunder skal også være trygge hunder, de skal også kunne stole på den verden de lever i. Når det gjelder f.eks. myndene syns jeg deres reserverthet er et fint atferdstrekk. Det er et av de trekkene jeg blir mer og mer fascinert ovenfor, og som gjør at jeg ønsker meg en "særere" mynde senere i livet. Det er noe spesielt i måten de knytter seg til egen familie på, som jeg helt klart mener er viktig å bevare. Deler grunnen til dette trekket er selvsagt at myndene var jakthunder, og de jaktet på en selvstendig måte. Spørsmålet er om jaktinstinktene er like relevant i dag, men jeg mener helt klart ja: Jaktinstinktene er nært knyttet til deres væremåte og deres utseende, og skal vi bevare myndene må vi bevare alle disse trekkene: et godt utviklet jaktinstinkt, god funksjonalitet, og en væremåte/atferdstrekk som gjenspeiler dette. Jeg tror ikke man kan avle bort det ene uten å miste det andre.

Enig, og syns disse nyansene er viktige. For å nerde meg litt med ord: "Re-" betyr på latin tilbake. "Servatio" betyr bevaring, beskyttelse; forbehold. Reservert betyr altså å holde noe tilbake, å beskytte noe, å ta forbehold. Direkte betyr det å være tilbakeholden. Jeg vil mene dette er det motsatte av for eksempel aggresjon; aggresjon kan ha sin grunn i engstelse og frykt, men dette er noe annet enn å være reservert. Engstelse og frykt er et begjær om å trekke seg unna, flykte, som om det hindres, kan resultere i aggresjon. Reserverthet, i betydningen tilbakeholden, er ganske greit å holde stand, men å ikke utlevere seg ovenfor hvem som helst. Tenk på ordets nærhet til "observere". Mens "re-" betyr tilbake, betyr "ob-" over. Forskjellene i disse ordene er ikke stor, de er nært beslektet.

Som andre har sagt, reservert betyr ikke redd/aggressiv. Ta f.eks. en rase som er veldig reservert ovenfor fremmede, noen individer vil ikke la fremmede berøre dem en gang: azawakh. I standarden er dette diskvalifiserende feil: engstelig, panikkartet eller aggressiv. En del mynder jeg kjenner, til og med noen whippeter (som er en temmelig sosial rase også ovenfor fremmede), innrømmer jeg glatt at er vanskelig å komme inn på. De, i hvert fall ikke voksne hunder, bryr seg gjerne ikke om folk de ikke kjenner. De er ikke labradorer, for å si det slik! Og det er helt greit. Og oppdretter skal føre videre disse kvalitetene, men de skal ikke blande reserverthet med usosial adferd som aggresjon og engstelse. Min egen hund er kjempesosial, men han blir fort ferdig med folk han ikke kjenner (noen ganger bare snuser han på hånden om vi treffer noen han ikke kjenner, og ser så bort) - i motsetning til f.eks. min far (eller min far sin bil...) som han blir hoppende glad for å se, selv om det ikke skjer hver dag.

Burde ikke være vanskelig å finne ut hva jeg heter...

Klart han er! Jeg var også ignorant en gang!

Det siste er jo et pluss med de fleste (alle?) mynder!

COLTRANE! Kanskje man må digge jazz, da? John Coltrane, også kjent som Trane, spilte jo inn tidende beste jazzalbum, Blue Train fra 1958. Miles Davis fulgte riktig nok opp med Kind of Blue året etterpå, men jeg forbinner blåfargen med Coltrane først og fremst.

Men en stor mynde er ikke nødvendigvis kjempestor De er flinke til å krølle seg sammen og bruke lite plass, i hvert fall hjemme.

Svarer generelt her, utifra hva jeg har blitt fortalt av erfarne afghanerfolk. Pelsstell: En halvtime hver dag. Minst. I hvert fall hvis du skal stille den. Jeg vet ikke hvordan der med skogsturer og slik i forhold til pelsstellet, men er vel naturlig at det blir litt mer pelsstell da. Uansett, jeg vil tro det viktigste er at pelsstellet er regelmessig. Røyting: Vil tro det, ja. Særhet: Afghanere har egne meninger. Du må være forberedt på å ha en hund i hus som ikke alltid gidder å høre på hva du sier, og forventer at du respekterer dette. Men vil tro dette varierer en del. Tror afghaneren er hakket "særere" enn for eksempel saluki. Aktivitet: Den vil, som alle mynder, ha behov for å strekke seg ut. Afghanere er jakthunder, de løper fort, og løper gjerne. Det går en del historier om at de ikke eier retningssans og løper seg bort og slikt, men tror det er mest myter. Om de er verre en andre mynder tror jeg ikke, men nå har jeg aldri gått tur med afghaner selv - saluki treffer jeg derimot regelmessig. Tror det handler mye om hva du gjør det til selv, mynder er flinke til å tilpasse seg. Byhund: Hvorfor ikke? Gitt at du har anledning til å la den løpe fritt et par ganger i uken eller så.

Det det vil Hermes garantert være med på! Tar gjerne turen en dag. Er det mulig å komme ut til deg med buss?