Jeg er ikke-etnisk norsk (adoptert) og har drevet med hund i 20 år nå. Har også erfaring som instruktør ved en stor hundeskole og har over mine 12 år i bransjen, holdt mye kurs av forskjellig type: grunnkurs, videre hverdag, LP/bronsemerke, RL osv osv. Kan vel telle på en hånd de ikke-etnisk norske jeg har hatt med å gjøre i den forbindelse. I Sverige, som jeg også er mye, er opplevelsen veldig annerledes. Mange flere, både gutter og jenter, av forskjellig opprinnelse som er aktive med hund.
Nå som jeg ikke lengre holder kurs og må basere meg på klubbtrening eller trening med venner, kjenner jeg på hvor vanskelig det er å komme med på et lag eller i en gruppe. Det blir mye overflatisk, og ikke mye "Hei, bli med her!!"-stemning. Det blir fort gammelt å hele tiden måtte svare på hvorfor jeg snakker så godt norsk eller hvor jeg egentlig er fra.
Derfor var planen å flytte til Sverige kommende vår, men så landet jeg plutselig drømmejobben her i Norge så da blir jeg her en stund til?