Pim

Tja, flytte fra nabolaget, ja; det trenger vel ikke å bety mange metrene?

Wæh! Og vi som vurderer å flytte dit

...jeg tror jeg ville hørt på råd fra de som faktisk har terv, jeg

Perfekt! Tusen takk, Mari Da har vi et knallalternativ dersom vi ikke finner noe i Umeå. For da blir det nemlig full oppvartning i Trondheim senere en gang

Vi har en Constance Eleonore. Det syns jeg er svingende flott Hun er faktisk like søt som navnet sitt, men hater det (tante Coss ) Også har vi et par-tre Ingolf'er (whyyy!!), utallige Sofus'er, og en håndfull Alvilde'r. Samt en (nålevende) Staffan, og en (long gone) Bartolomeus. Faktisk.

Mine hunder slikker hverandre rundt munnen (og gjerne inni, på tennene ) når de er i kosehumør, ser det på kroppspråk og holdning at de er i kosemodus, akkurat som når de får kos av oss. Da driver de og sjekker og nufter på hverandre. Sjekker ører og øyne (og slikker evt hvis de finner avvik ), slikker munnviker, hjelper med å rense litt pels etc. Tror det er kosing, jeg

Ok, jeg skjønner at dette er far fetched. Men dette er jo sonen også, sant? Jeg har en søster som blir 30 år nå snart, og hun har alltid ønsket seg en sånn bli-ny-dag med farge- og stilanalyse; litt sånn "Trinny & Susannah"-opplegg hvor hun får en palett med farger hun kler, får råd om hva slags klær hun bør velge (iforhold til kroppsfasong o.l.), og også får ordnet med hår og sminke, og får noen sett fine klær før hun tar byen med storm Siden hun nå blir 30, og har hatt det tungt noen år og fint kan fortjene en sånn stasdag, tenkte vi (venner og familie) å slå til med en bli-ny-dag som overraskelse på den store dagen Problemet er bare at hun bor i Umeå, og at det er klin umulig (for meg) å finne noe sånt der. Jeg har googlet og lett både opp og ned, men er like klok. Jeg finner heller ikke noe sånt her i Trondheim (er jeg google-døv?), selv om jeg har hørt at det skal finnes. Det viktigste er et sted som tilbyr farge- og stilanalyse hvor hun får en slik palett og noen gode klesråd, det andre kan vi ordne med frisør hvor hun også får sminke, og evt en personlig shopper i en eller annen butikk (men finner heller ikke det i Umeå, jeg...?!). Er det noen lure soniser som har tips?

Oppdretteren min sverger til denne typen. Hun har stort sett Biabädd, men har kjøpt et par slike som hundene tydeligvis heller vil ligge i en Biabädd Men hundene hennes liker også generelt å sove/sitte/stå på opphøyde plasser.

Jeg har sett bæsjen fra hunder som er fullfora på frolic. Ikke akkurat vanskelig å gjennomskue, det så ut som frolicgrøt og jaggu tenkte ikke småbiskene mine at det måtte være frolicgrøt også, ugghhh...kan ikke se for meg at disse hundene får i seg særlig med næringsstoffer

Sikker på at ikke folk tror hun er en collie-valp? Mange som tar feil og tror sheltier er collie-valper... Hun et søt, da, og så koselig at dere har det så fint sammen!

Jeg ville i alle fall, ikke under noen omstendighet, kjøpt Bergans De er overpriset pga popularitet (har nok noe med 71 grader nord og å være tidlig ute med fresht design å gjøre), mens kvaliteten ligger på rundt det samme som Stormberg; altså langt under Norrøna, Arc'teryx og andre "high end"-merker, som Bergans nå ligger i ca samme prissegment som. Da ville jeg heller kjøpt nettopp Stormberg (eller Norheim, eller et av de andre rimeligere merkene), og fått samme kvalitet til halve prisen Etter et halvt år, var min Bergans skalljakke og -bukse (toppmodell) umulig å holde tett, jeg ble våt på skuldre, armer, rygg og knær selv om jeg hadde impregnert dagen i forveien. Ikke for å snakke om hvor tunge plaggene er! I høst kjøpte jeg Arc'teryx SV Alpha skalljakke på 40 %, altså ca samme pris som Bergans (det er omtrent der prisen ligger hvis man bestiller fra andre sida av dammen også ) Superfornøyd, den puster og holder ute vann som bare det. På Bergansjakka brukte jeg luftehullene under arma flittig, det har jeg ikke fått bruk for på Arc'teryx-jakka. Blir ikke svett og klam inni i høy aktivitet, jeg merker faktisk ikke at jeg har på meg jakka når jeg sykler en halv mil bratt oppoverbakke! Har en kompis som er mye ute og bruker klærne sine hardt (klatrer); han har hatt tilsvarende jakke i 6 år, og den holder fortsatt (i motsetning til Bergansjakka mi som hadde blitt superslitt etter tre år og hadde hull flere steder). Så her er det anorak og Arc'teryx herfra og ut *Nyfrelst tirade over*

Nei, selv om det er en "once in a lifetime"-hund. Nå høres jeg kanskje kynisk ut, men jeg syns at noe av det fantastiske med å eie en hund er nettopp den begrensa levetiden. Ikke nødvendigvis fordi det gir oss langtlevende mennesker tid til å ha flere hunder, og bli kjent med flere raser og individer med alle deres særheter og personligheter; men fordi det gjør tiden med en spesiell hund enda mer konsentrert og spesiell. Jeg har nå en unghund på 8 måneder, og en voksen hund på 3 år. Det forbauser meg at den voksne hunden allerede har rukket å bli hele 3 år, jeg fikk ham jo nettopp! Og unghunden var vel valp i forrige uke!? Det skremmer meg at tiden har gått så raskt; hvis tiden fortsetter å gå i samme tempo må jeg "snart" ta farvel med dem. Det er trist, og skummelt, og jeg skulle ønske at jeg fikk lengre tid med dem. Likevel føler jeg at den korte tiden vi har sammen gjør gleden over hundene enda mer intens! Et enda sterkere forhold, en enda mer betydningsfull tid. En langtur på fjellet er ikke en dråpe i havet, det er en viktig begivenhet i vårt korte felles liv. Et godt resultat i trening/konkurranse er ikke bare en hyggelig hendelse, det er et høydepunkt i vårt arbeid sammen. I en hverdag hvor vi knapt har tid til å legge merke til at dagene og ukene går, minner hundene mine meg på å nyte øyeblikket, og å ta vare på og gjøre det meste ut av de fine stundene vi har sammen. Det er begrensa hvor mange sånne stunder vi rekker i løpet av hundens liv, det er nå eller aldri. I utgangspunktet er jeg enormt skeptisk til kloning og tukling med arvemateriale; men jeg ville uansett ikke hatt en kopi av min fantastiske Scala. Det vil gjøre de 10-15 årene vi har foran oss mindre betydningsfulle og intense.

En valp på 10 uker kan sjelden holde seg en hel natt. Ta ham ut Mine har sovet natta igjennom (dvs 8 timer) fra de har vært rundt 4 måneder gamle. Og om han allerede har tissa i buret, er det jo ganske guffent å bli tvunget til å sove i tisset sitt? Jeg har aldri skjønt hvorfor det har blitt så poppis å bruke bur innendørs på den måten, men skal man først bruke bur bør man vel sørge for at det ikke er til unødig plage for hunden å være innestengt, ta ham ut, vask opp, og sov videre Mine valper har jeg alltid tatt ut når de klager på natta (og alltid med én gang jeg våkner); tatt på bånd, gått ut, og stått ute til de har gjort fra seg. Så rett inn igjen, og sove videre. Ikke noe fuzz. Da tjener de ikke noe "menneskelig kontakt" på den nattlige turen heller, så det har ikke blitt noe mas for å få kos EDIT: mine små var mye tidligere ute til å si ifra om tissebehov på natta enn på dagen, tror det har noe med begrenset plass på soverommet (og at det er det "aller helligste" som man absolutt ikke må tisse ut ), og at de merker bedre at de må tisse når de ikke herjer og glemmer seg, sånn som på dagen )

Hvor lang tid over er det potensielt snakk om egentlig? Jeg tror ærlig talt ikke at det å hente en valp en god tid senere enn 8 uker er noen stor krise; med mindre det er snakk om en temmelig skjør sak og en oppdretter som absolutt ikke sosialiserer valpen. En god valp tåler ganske mye rart uten å bli teit Det eneste er at det er mer tidkrevende å bygge en god relasjon/avhengighet hos valpen, for den blir stadig mer selvstendig jo eldre den blir; uten at det er noen kjempeutfordring Uansett greit å se på alternativene, da; kan hende du finner et bedre kull, eller blir enda mer sikker på at dette kullet er det helt perfekte

Det ligger vel en viss forskjell i at springeren jobber før skudd også, mens retrievere kun etter? Syns det er helt naturlig at springeren i større grad oppsøker levende vilt på eget initiativ - selv om jaktretrieverne kan ha like sterkt jaktinstinkt vil de nok være enklere å kontrollere rundt vilt. De stikker ikke for å jage levende vilt på samme måte, liksom, de bare dør på seg etter å få hente dau eller skadeskutt fugl. Jaktinstinkt er ikke i seg selv et problem, man må bare håndtere det godt; og retrievere er rimelig enkle å styre ifht til det; jeg antar at det er enda enklere å styre en jaktlabbe som er mindre selvstendig og mer førerorientert enn jaktgoldens, hvis det er et viktig poeng

Hvis jeg noensinne skal begynne oppdrett, skal kennelen min hete kennel Retarded Tenk så flott, med hakket tilbakestående, lykkelige, og totalt uelegante retrievervalper som heter "Retarded Avalon" og "Retarded And Awesome"!

I så fall vil jeg gjerne vite om en slik side selv Tror det stort sett blir å komme seg ut og hilse på hunder av ulike linjer, altså Bare sånn du kan finne ut hva du setter pris på, og hvordan egenskapene fordeles på ulike linjer Ellers lese seg opp på oppdrettere; både for jaktgoldens og jaktlabbiser lønner det seg å se mot Sverige/Danmark. Innenfor jaktgolden snakker man ofte om kanadiske, engelske og gammeldanske linjer her i Skandinavia, og blandinger av disse. Rene kanadiske linjer er definitivt de heftigste, og er ikke alltid å anbefale med mindre man vil ha en riktig elektrisk jaktretriever. Forresten, skal du ha retriever er det tvilsomt at det lønner seg å ha hunden løs uten oppsikt - i motsetning til puddelen har de enorm matlyst. Og bæsj er mat. Og småstein. Og rottegift, plastdunker, kadavre, gummihansker, jord, etc. Dersom det ikke går an å spise det, kan man rulle seg i det - eller enda bedre: Spise det OG rulle seg i det! Så jeg antar du ikke egentlig har lyst til å ha en retriever løpende løs uten å ha en viss oversikt over hva den spiser/ruller seg i

Det fantastiske med retrieverne er evnen til å tilpasse seg; jeg er enig i at mange virker dovne, men det er ofte fordi de har blitt lært at de skal være dovne En del goldens kan nok slukne i to-årsalderen, men særlig labradorer har mye mer motor enn man skulle tro! Hold en labrador slank og lek med den, så skal du få se hvorfor de kalles hoppladorer Forøvrig er jeg overbevist om at en moderat jaktgolden eller jaktlabrador er en uovertruffen hund for de som ønsker en aktiv og sporty familiehund; de krever ikke så mye som man skulle tro, så lenge de får anledning til å blåse av litt krutt Særlig på jaktgolden kan det være lurt å se etter tendenser til stress på linjene, da det (etter min mening, eller min smak om du vil) er et problem på en del jaktgoldens. På jaktlabradoren kan pelsen være en utfordring, de har dårlig vinterpels og fryser lett; mange må ha på dekken allerede om høsten. Ellers er det smak og behag hvilken av de to rasene man ønsker; jaktlabradoren skal etter sigende være mer førerorientert mens på jaktgolden er det mer fokus på selvstendig arbeide.

Labrador eller golden må jo være det åpenbare svaret Lar du den ikke hilse på fremmedfolk og fremmedhunder, vil til og med disse rasene klare å overse hunder og mennesker ute på tur; min übersosiale jaktgoldenfrøken gjør ingenting av fremmede, men elsker alle hun får lov til å hilse på

Hvis du lar hunden trekke akkurat hvor den vil, så vil den det Vi har veldig klare regler også når hundene får trekke. Nå kan det selvfølgelig diskuteres hvor flinke de er på å overholde disse reglene, hihi, men det blir stadig bedre og trekkhunden er langt mer behagelig og lydig når han får trekke enn når jeg krever at han skal gå pent. Da går han ikke særlig pent F.eks. må de holde en side av vegen, med mindre vi sier "over" (krysse veg), eller høyre/venstre i kryss. Skjener de over får de irettesettelse og kommando "hold høyre/venstre". Gå betyr både "gå på" og "fortsett rett framover". Feks, de har lov til å snuse når de bare trekker i vanlig (ikke jobbesele/nomesele), men idét vi sier "gå!" må de fortsette framover. Ved passering av andre hunder (og for retrieveren, mennesker) får de litt ulike kommandoer avhengig av hvor nært den/de vi passerer er. Er det såpass langt unna at de skal være i stand til å gå forbi uten fjas, får de irettesettelse og kommando "hold høyre/venstre" hvis de skjener, "gå" hvis de stopper opp, og selvfølgelig ros og belønning når vi er forbi. For trekkhunden er den beste belønningen ros og å få trekke videre, og kanskje attpåtil øke tempo en liten stund; retrieveren vil ha ros, øyenkontakt, hopp og sprett; hun får ikke godbit når vi trener på å trekke, for da blir hun litt klistremerke Passerer vi noen som er såpass nærme at de kan nå bortpå i bånd, så får de kommando "her" og må da gå med kontakt forbi. Enn så lenge har jeg litt varierende hell med akkurat den kommandoen, så da holder jeg dem fast nært meg mens jeg belønner kontakt (stopper dem i det jeg sier "her" og går fram til dem, tar tak i sele/nakkeskinn), og det fungerer stadig bedre - jeg kan slutte å holde midt i passeringen og de har blitt flinkere til å stoppe og komme mot meg av egen maskin

Jeg måtte gjøre unna et bittelite bryllup før jeg hentet nyvalpen min, og det endte med at hun var 11 uker da jeg endelig fikk hentet henne. Hadde en flink oppdretter som trente innkalling (på feil navn, da, siden mannen bestemte at vi måtte kalle henne Scala til vanlig i stedet for Kalas ) og som tok henne med på litt forskjellige ting som bilkjøring, besøk og byturer - og som hadde både barn, katter og trygge voksne hunder hjemme; så jeg har knapt hatt behov for å sosialisere henne. Hun bare fungerer, overalt og alltid Det eneste negative med å hente valp sent som vi opplevde, var at hun var ganske mye mer selvstendig enn en 8 uker gammel valp, og at vi derfor måtte jobbe litt mer med kontakt, relasjonsbygging og at hun skulle kunne være løs. Hun var ikke så himla opptatt av hvor vi var og sånn, skulle ut og oppdage verden, jo! Det løste vi med å hele tiden dra til ukjente plasser får å ha henne løs, sånn at hun ikke ble "for" trygg noe sted før vi hadde fått en god tilknytning med henne. Hvis vi var rett utafor huset var det samma om vi gjemte oss bak et tre, hun var helt likeglad til det; hun hadde ikke noe behov for å være i nærheten. Om vi ble borte i en "fremmed" skog derimot, ville hun lete oss opp og ikke ønske å være alene. Nå kan hun være løs hvor som helst, og vil alltid forsøke å være i nærheten. Hun har vært en veldig trygg og selvsikker valp hele veien, og etter et par uker har hun vært helt "normal" i forhold til tilknytning og kontakt. Ville definitivt gjort det igjen, dersom det å vente noen uker over muliggjør å få valp fra en kombinasjon jeg ønsker - gitt at jeg har god dialog med oppdretter og vet at valpen vil sosialiseres slik som Scala ble

Samojeder kan trekke ganske godt, altså! Hvis man først får en med trekkvilje, legger de ofte mer tyngde i trekkinga enn huskyer; samojeder er sterke mens huskyer er raske Har hunden trekkvilje fra samojeder, så blir det minst like slitsomt som om det kom fra en husky. Ville defintivit gått for sele og belte; det er så mye mindre frustrerende både for hunden og eieren dersom det er snakk om sterke instinkter, og det er langt enklere å lære en trekkhund å være lydig mens den trekker enn mens den går pent i bånd (for å gå pent i bånd er så slitsomt og vanskelig at det tar opp all hjernekapasiteten tydeligvis ). Sele og høyre/venstre/stopp/gå - voila. Hakuna Matata!

Bruke mer tid på det jeg har lyst til, og mindre på det jeg tror jeg må Spille mer spill Sove flere netter i telt enn i fjor Dele flere ubetydelige ettermiddager med venner. Uten å gjøre i stand eller rydde noe som helst. Le oftere, høyere og av mer fjollete ting Forhåpentligvis langt på vei innfri mannens høyeste ønske Loppe -Therese- for pinglekaffe Være fornøyd.

Det hadde vært gøy om noen som faktisk kunne noe om retrieverjakt ville svare på dette Men bare sånn for å ha et utgangspunkt, her er det jeg har fått med meg: Hva kreves av hunden fysisk Hurtighet, god kondisjon, god svømmeteknikk for apportering i vann. Hva kreves av hunden psykisk - Glad i vann - Flink til å veksle mellom passivitet (uten at de er helt "borte", de skal fortsatt følge med og markere hvor dummyene/fuglen faller) og aktivitet. - Evne til å jobbe over svært lang tid; noe av grunnen til at passivitet er nødvendig. Lite stress, for lyd er fy-fy. - God konsentrasjon, selvstendighet (for søksøvelser og selvstendig markering) og samarbeidsvilje (for dirigering og passivitet fram til annen beskjed er gitt). Hva er medfødt og hva kan læres opp? - Viltinteressen er definitivt medfødt, men så vidt jeg vet er det fullt mulig å trene opp en god apporthund uten viltinteressen, det tar bare lengre tid - Passivitet (eller stadga som de sier på svensk) er i stor grad medfødt, men kan både ødelegges og ivaretas ettersom hvordan hunden oppdras og trenes. - De ulike rasene har forskjellige styrker, og har derfor litt ulike medfødte talenter og læringsbehov. Feks, goldens må i større grad enn labradorer jobbes med for å bli førerorienterte som er nødvendig for god dirigering; mens labradorer er i større grad førerorienterte og må jobbes med for å få selvtillit i selvstendig arbeid. - Mykt bitt må vel være medfødt, mens vannpasjonen hos noen må læres opp (men vanligvis ikke) Kan man i stor grad trene hvor som helst og selv styre belønning/forstyrrelser/momenter? Tja, man kan definitivt øve på momentene selv, men det lønner seg å være to stk som trener sammen, for å kaste/legge ut dummies etc. Men en viktig del av jaktprøven er å jobbe rundt mange andre hunder, feks søk med flere hunder på samme område, og det kan jo være litt vanskelig å få til alene Noen raser som skiller seg ut i sporten, som egner seg bedre enn andre og hvorfor isåfall? Det er vel bare retrievere Men jaktmennesker sier at labradorene tar kortest tid å trene opp til en god jakthund, mens flattene tar lengst tid, med golden et sted midt i mellom Andre ting Tar forbehold om at jeg bare såvidt har fått kontakt med jaktmiljøet og ikke har noen fasit - bare håper jeg framprovoserer et bedre svar

Ekstramål for Ingrid: Lære seg programmet for LP1 utenatt