SandyEyeCandy

Unnskyld, jeg mente langhår, ikke glatthår!

Nå om dagen får mine vesentlig mindre aktivitet enn de pleier (så jeg har dem en del hos hundepasser som er ute med dem 3 x 2 timer hver dag) fordi jeg skriver på masteroppgave etter jobb, men de får minst være ute en time sammenhengende og den minste runden vi går er på 4 km. Jeg hadde ikke giddi å gå ut av døra for 2 km engang, jeg. Det tar jo bare 20 min, det er jo virkelig ingenting. Her har dere mye å gå på, og tenk så gøy for dere alle å bruke mer tid ute sammen.

Jeg tenkte på det du alltid sier om at disse glatthårede er noen ordentlig skrapbikkjer når jeg så hva de skreiv og hva slags bilde de brukte...

Antakelig alt sammen? Edit: Her er en sak med litt mer vitenskapelig substans.

Nei, har ikke funnet noe tilsvarende. Sier ifra om noe skulle dukke opp på radaren.

Jeg ser at saken er et år gammel, men har dere SETT dette her, eller?!? Om dachsen, verdens mest aggressive rase: "Serious harm to the person it will not cause, no matter how much it bites, but Dachshunds are known for their hatred to strangers. Statistics showed that every 5th Dachshund once in its life had bitten a stranger, and each 12th - attacked its master." Her har master Yoda åpenbart tatt seg et lite freelanceoppdrag. Min egen rase er på 7. plass, og beskrivelsen av shibaen er faktisk ganske poengtert.

Nettsida er nede og det samme er FB-sida, så det tviler jeg på.

Jeg elsker salukier og synes de er noe av de vakreste som finnes, så det er ingen kampsak for meg å diskutere dette videre, herregud. Veldig enig med det @Maria sier, og det var vel noe av det jeg litt klønete prøvde å komme innpå sjøl også.

Ja, min jobber jo hjemmefra, det er da helt uproblematisk, det?

Enten er jeg fullstendig ute av stand til å formidle hva jeg mener, eller så gjør dere akkurat det jeg kritisere dere for å gjøre, og går rett i forsvar i stedet for å lese det som faktisk skrives. @Pringlen, jeg har også møtt min andel (høyst sannsynlig flere enn deg) møkkashibaer, så jeg pleier ikke å si at shibaer er så himla trivelige, jeg.

@Raksha, jeg synes ikke vi skal la denne tråden spore av til å diskutere hva dere burde og ikke burde si om rasen deres. Dere må si akkurat det dere vil, men jeg ville bare gi et innblikk i hvordan ting kan oppfattes fra "utsiden". Men ja, innimellom er det jo greit å si at de bare er sånn? Eiere av en rase har jo ikke ansvar for alle hunder av den typen som kryper og går, og når mange oppfatter salukier som skjøre, nervøse og ikke imøtekommende, så går det jo an å si at noen er sånn også. Tøfflus ga forsåvidt et ganske breidt bilde av rasen i sin tekst, og det kjempefint, samtidig hadde det jo vært fint om de personlige historiene kunne reflektere spennet i rasen, ikke bare "mine er i JAFFAL ikke sånn!" (og nå snakker jeg forsåvidt generelt når vi diskuterer hunder her på sonen, merker jeg. )

Jeg trur noe av "problemet" med saluki er hvordan en oversetter atferden. De kan oppleves som utilnærmelige for folk som ikke kjenner dem, der de med majestetisk mine bare snur hodet vekk om du forsøker deg på kontakt (og jada, det er visst massevis av salukier som "elsker alt og alle", men dem ser vi ikke så mye til, sant). Jeg har jo diskutert dette med Tøfflus for ikke så lenge siden her på sonen også, for for dem som lever med rasen og som kjenner dem ordentlig, så er jo alt veldig naturlig og helt greit, men for mange andre kan de framstå som noe helt annet. Jeg synes de virker veldig skjøre tidvis, skvetne og litt nervøse, og det er både fordi de oppføre seg som litt oppskjørta fullblodshester, og kanskje fordi de fjonete øra gir et litt sånn svevende inntrykk. Snakker nå om alle dem jeg ser bli lufta rundt omkring og på utstillinger, samt hva salukieiere forteller. Veldig mange av de tingene som trekkes fram som framifrå med hundene er ting jeg tar som en selvfølge, som det å takle kollektivt, å takle og være hjemme aleine uten å være destruktiv, å takle en byhverdag osv. Det at dere som lever med dem ikke opplever dem som skjøre, sære eller nervøse er jo vel og bra, men de er primitive i framtoning, og later feks til å heller ville gjemme seg bak eier enn å løpe fram om sjekke ut dersom de er usikre på noe. I stedet for å bli fornærma over at folk opplever salukier på den eller den måten, trur jeg dere ville vært tjent med å heller forsøke å oversette og forklare atferden, enn å gi inntrykk av at dere overhodet ikke kjenner dere igjen, for det virker litt sånn "huet i sanda"-aktig. Jeg har feks ingen problemer med å forstå at folk synes at shibaer er noen små troll, men jeg kan forklare og kontekstualisere en del av de mer ekstreme trekkene, og er særdeles ærlig på rasens tilkortkommenheter uten å gå i forsvar eller blir fornærma. Jeg ville forøvrig valgt saluki any day of the week framfor whippet, både mtp eksteriør og lynne. Whippeter blir for happy-go-lucky-pinnedyr for meg (sagt med all mulig kjærlighet, jeg savner forsatt tispa til huseieren min og kjenner mange skikkelige fine whippeter, altså), de har så mye lyd, øra ligger sånn rart bakover og jeg blir helt forstyrra av at huden er så tynn at en kan se tvers gjennom hasene deres i motlys. Vi har alle vårt og stri med.

Så innlegget ditt i høyremenyen på forsida, og leste "kakekroppen min". Døh, nå får du gi deg, tenkte jeg!

Tenk disse her, da!

Tenk at kjekken har blitt 10 år. Håper han kommer til å kose seg som klok, gammel onkel når Gru kommer i hus!

Bikkja er jo ikke i bånd om den får vase rundt med et langt tau etter seg som ingen holder i, så om du treffer på en skikkelig regelrytter, så kan du selvfølgelig få ei saftig bot, med rette.

Jeg har ikke veldig stor erfaring med rasen, men jeg synes mange av dem er uhyre lumske og dårlige i gemyttet, og at tispene utmerker seg negativt her. Så hvis jeg måtte hatt eurasier, så hadde jeg definitivt valgt hannhund, og vært nøye med valg av oppdretter (ikke bare første og beste finn-annonse) og gemyttet. Altså ikke hørt på unnskyldninger ala "hun er litt sjenert" når tispa ikke lar seg hilse på av fremmede, og styrt unna dersom oppdretter forteller om at hun knapt fikk hjelpe til under fødsel fordi tispa "ikke tillot det"...

Det skjønner jeg jo godt at han mener. Når han sjøl veier ca 45 kg og åpenbart har et stort behov for å føle seg større enn andre. Så på igjen i går. Litt skuffa over at majonesen er ute, han var hysterisk, og som jeg lo og lo av de der dustedamene som ikke skjønte hva det å velge grønt betyr. Det er helt merkelig hvor naive og happy go lucky noen er, jeg synes det er så fascinerende. Hun fniser liksom bare og går på uansett. Tenk om hun er sånn i alle henseende ellers også? For et deilig og bekymringsløst liv! Hun der Eileen (? hun med grått hår) begynner også jeg å få sansen for. Det er litt vanskelig å engasjere seg i alle de andre folka når jeg ikke følger med fast, men han der tribal-harrytassen fra Vennesla, ass.

@Mud og @Mirai, nå føler jeg det er på tide å get real her. Jeg er skikkelig fornøyd med meg sjøl i går: Vi stakk innom butikken på kveldsturen med jentene og kjøpte is. Men jeg orka ikke! Så jeg spiste en mango, en kiwi og to plommer i stedet. Det pleier jeg forsåvidt alltid å spise på kvelden, men jeg pleier ikke være beskjeden når det kommer til isen.

Hurra for 8 km til tross for bly! Jeg har ikke hatt hundene den siste uka, og jeg får så vondt i kroppen av å røre så lite på meg. Jeg går jo litt hver dag likevel, men det å sitte stort sett hele dagen på jobb og deretter komme hjem og skrive, det gjør ikke underverker for fysikken eller holdninga, gitt. Løp ei mil igjen på lørdag, på en time og 33 sekunder. Og målsetninga som var under en time! Jeg sleit som et dyr de første 30 min, hadde også bly i skoa, tung sekk på ryggen og sirup i ræva (føltes det som), og måtte virkelig konsentrere meg for å ikke snuble. Måtte bli litt bevisst løpestil, ellers var jeg redd jeg skulle subbe så mye at jeg kom til å gå på trynet. Men etter en halvtime fikk jeg ny vind i seilene, det var helt rått! Løp som en gaselle (inni hodet mitt) og tok igjen en fyr og greier. Det var det som redda gjennomsnittsfarta mi, for å si det mildt. Men nå har jeg i alle fall funnet en runde som er ganske nøyaktig ei mil, så da er det greit å fortsette med den. Og det er VELDIG gøyalt å løpe med musikk fra Spotifys spede barndom på øra, for jeg har ikke akkurat oppdatert min "uptempo-liste" på noen år. Der var det myyye Britney, Christina, Nelly og Destiny's Child, forråsidetsånn. Jeg prøver også å løpe med kadens på 170-180, sånn at jeg skåner knærne litt. "Shake Your Tail Feather" med Nelly er i helt perfekt takt, holdt på å le meg i hjel. Det skal helt EKSTREMT mye styrketrening og et meget strikt kosthold til for å få "bolemuskler" som dame, så det trenger du virkelig ikke bekymre deg for, altså.

Det er fordi du har en av de gode sheltiene. Og jo, de har mye lyd sammenligna med andre raser, men som schäfereier synes du sikkert hun er musestille. *Erte*

Ja, de har egne senger, og får ligge i sofaen. Om vi ikke vil ha dem der, legger vi putene utover så de ikke får hoppa opp. En morgen kom jeg inn på stua og kunne ikke se Aiko. Da lå hun i klem mellom to puter i sofaen, så unnseelig og usynlig, atte. Hadde flytta litt på putene for å få plass. De får også være i sofaen hos andre om de blir invitert opp. Hjemme fyller kjæresten min og jeg hele sofaen, så om de skal oppi da, så må de spørre pent og inviteres etter at vi har flytta på oss, ellers er det rett og slett ikke plass. Nå om dagen sitter jeg mye på rommet og skriver, og da vil de stort sett være med inn dit. Svært veloppdragent sitter de og venter på at jeg skal reie opp med sengeteppe, saueskinn og puter å støtte seg til, før de hopper opp.

Jeg synes det er helt merkelig at hunder som art gjennom de siste tiåra har blitt burdyr. Jeg er motstander av å sperre dyr inne, og vil derfor heller aldri ha andre dyr som "må" være i bur, som gnagere og fugler. Om en har en usedvanlig destruktiv unghund må en selvsagt være pragmatisk, men å bruke bur som oppbevaring av hund synes jeg er helt merkelig. Alle som bruker bur (med eller uten lukka dør) benytter "det er der h*n virkelig slapper av" som argument for hvorfor de beholder buret. Her trur jeg det er mye tillært passivitet med i bildet. Hvor avslappa er egentlig en hund som settes i bur, og hvor mye av dette er egentlig resignasjon? Jeg vil ha (og har) hunder som kan legge seg flatt på sida overalt (sist sett på Oslo S) og slappe av, mens hadde jeg putta dem i bur hver gang de skulle "hvile", så hadde de jo ikke lært seg å generalisere denne roen. Om hunden uansett har døra åpen OG kan hvile uten bur, så hadde jeg pælma ut det buret. Det skriker i den estetiske sansen min å ha sånt stående framme. Da jeg fikk min første hund hadde også jeg følelsen av at jeg måtte ha bur, så Aiko øvde seg på det etter en stund. Hun brukte nemlig ikke bur i starten, det var noe det lure mennesket hennes følte at burde introduseres. Etter å ha øvd litt (noe som reiv oss begge i hjertet), kasta jeg det ut. Hun var jo helt ålreit å ha i hus, så hvorfor skulle hun sperres inne? Makan. Den yngste hunden min har aldri vært i bur annet enn på reise. Det passer oss best.

En sheltie er da ikke en krevende hund, nå får dere gi dere! De litt skjøre eksemplarene bjeffer og liker ikke folk, de gode eksemplarene bjeffer også (men dette kan en jo til en viss grad trene på), men elsker mennesker og det å få være med på ting som skjer. Flott selskapshund du kan bruke til akkurat det du vil, for kapasitet og treningsvilje har de! Skjønne hunder, noen av favorittene mine.

I bånd under båndtvang. I bånd under løpetid også.