SandyEyeCandy

Sjøl om det er hyggelig med to hunder, synes jeg at valpen du har nå fortjener å være aleine med deg en liten stund til. Så vidt jeg husker har du jo overtatt han fra din mor, så stabilitet og det å bygge opp tilliten dere i mellom bør være prioritet nr 1 fram til han er i alle fall 1.5 år, vil jeg mene. Nå er han i ferd med å gå inn å tenåringstida på ordentlig, så du veit jo egentlig ikke helt hva slags vesen du ender opp med. Samtidig er det helt klart at hunder har fryktelig godt å være sammen med andre, og at de trives veldig godt i hverandres selskap. Men jeg ville som sagt venta et snaut år til.

Hahahaha! Feil tråd! Jeg har jo alt posta i denne! Snakker om eksponeringsbehov, hallo!

Edit: Soverom har ingenting her å gjøre! Fyskamseg!

Jeg mener ikke at det er verken normalt eller greit at hunder bøller seg mot valper, jeg bare sier at det er ganske vanlig. Jeg veit om mange nok hunder som knurrer og monger seg mot andre hunder til tross for god sosialisering og trygg miljøtrening i oppveksten, så noen hunder bare ER sånn. Og det kan godt hende at Monti er irriterende for puddelen bare i egenskap av å være valp, veit du, det kan ikke du vite.

Sånn med unntak av de to første punktene dine (pluss at de kanskje krever litt mer fysisk utfoldelse enn det du kan gi), burde du hatt shiba, veit du. I går fikk jeg komplimenter for pelsen på en nedrøyta Aiko og en babymjuk Imouto, fordi de var så velstelte og nyvaska. Jeg gadd ikke fortelle at de ikke har vært bada siden i begynnelsen av august...

Dette her minner veldig om hvordan Aiko oppførte seg i sommer overfor Imouto. Imouto hadde hatt løpetid, og Aiko var midt i sin, og da måtte Imouto kontrolleres noe voldsomt. Lille lykkeboll er alltid glad, og det er fryktelig mye glede og entusiasme til enhver for tid alt, og da er det ganske fælt at dragen av en storesøster skal velte henne overende og stå over og dypknurre eller brøle hver gang. Jeg gjorde det veldig greit med at jeg fysisk flytta unna Aiko hver gang, kontrollerte henne og måten hun oppførte seg overfor Imouto på, og forsøkte å ha det rolig mellom dem til enhver tid. De spiste fortsatt av samme skål og sov tett omslynga, så det var når Imouto blei litt ivrig at hun måtte korrigeres, i følge Aiko. Det hele gikk gudskjelov over da vi kom hjem etter sommeren og hverdagen kom på plass. Du sier at puddelen også knurra på Fanta. Jeg er ikke enig i at grunnen til at hun ikke liker å få besøk er at hun er dårlig sosialisert, sjøl om det selvsagt også kan være en medvirkende årsak. Det er faktisk helt naturlig, om enn kjipt, at bikkjer ikke liker å få besøk av andre i hjemmet sitt, og at tisper ikke synes at besøk av andre tisper eller valper er sånn superstas, det er faktisk bare noe vi må innse at er veldig vanlig. Det er dere som er på besøk nå, og sjøl om Monti må skjermes, så bør faktisk puddelen også det. Hold dem adskilt og bytt på å være sammen med dem. For alt du veit kan det godt hende at stemninga bedrer seg med tida når Monti ikke lenger er en irriterende valp (men en irriterende tenårings-slamp ), men for akkurat denne uka hadde jeg bare satt opp grinder og latt sura være i fred.

Bjeffer forholdsvis mye.

Jeg kjenner også mange journalister. Det jeg trur kan være en idé, er å lage en slags "mediestrategi". Vil du som enkeltperson dra i gang debatten igjen, eller kan det være en tanke å samle flere fornuftige stemmer som kan uttale seg? Vil du at dette skal være et blaff i media, eller skal det avstedkomme ny debatt og legge press på politikere? Journalister flest ønsker jo saker med en personlig vinkel som kan understøttes av fakta, og det er derfor innlegget ditt er så godt.

Argyr hadde jo sitt innlegg om uvettig avl på trykk i siste (et av de siste) nummer av Hundesport. Om du ser hvilken spalte hun fikk sitt på trykk, vil jeg anta at ditt passer som hånd i hanske der. Fint å ha deg tilbake, takk for kloke ord.

Jeg tar ansvar og viser den rake motsetning av dådyrblikk, jeg! Edit, jo, se her!

Huff, mine også. Finner ikke ETT sånt skjønt dådyrøyneblikk-bilde, jeg!

Nå har jo jeg en ganske meningssterk rase som ofte ikke liker valper, og jeg var så heldig med timinga at jeg skulle få Imouto akkurat da Aiko var på sin "sjarmtopp" av hormoner med løpetid nr to og akkurat fylt ett år med ressursforsvar herfra til skyene, så jeg var mildt sagt skeptisk til hele greia. (Det hører med til historien at jeg fikk Imouto som kompensasjon for at Aiko har en skjelettdefekt, jeg ville aldri skaffa meg valp på det tidspunktet ellers). Jeg var så heldig at jeg kunne besøke valpene helt fra de var 4 uker gamle, og jeg hadde med meg Aiko opp 3 helger før knertis skulle være med oss hjem. Og SOM trollbolla overraska og gjorde meg stolt! Første gang vi var der oppe overlot Tia, mammaen til begge, alle valpene til Aiko, så hun kunne leke med dem aleine mens Tia lå i sofane med besøket. Den ene tispa og Aiko fant hverandre med en gang, så det var klart at det var hun som måtte bli vår. Jeg lagde omtrent en tilsvarende tråd, og fikk kjempemange fine svar. Du kan jo lese litt i den om du vil. Ellers så trur jeg nok at det kommer til å gå fint bare du forventer at det går greit, og kanskje også tar med Chessea når du henter valpen, hvis det går. Aiko vurderer hvem som skal bli hennes livspartner: Aiko og Imouto: Forklarer knertis åssen hun skal ta den tjukke broren sin: Og så var vi hjemme :

Enig med Siri her. Jeg ville klaska hånda i bordet og brølt til henne idet hun forsøker å stjele. Voldsomme tak for å seinere hindre utrivelige situasjoner ned en hund som forsøker å bite etter deg.

Jeg er så glad du fikk ut fingern og bestemte deg! Hun er dritsøt, grattis.

Haha, akkurat sånn gjør Aiko også! Det kan komme et skikkelig smertehyl fra henne mens vi ikke er sammen, og jeg styrter selvsagt rett inn for å sjekke hva for slags livstruende situasjoner hun har klart å havne i inne på vårt diabolsk utfordrende soverom, for bare å finne trollbolla lykkelig liggende på senga mens hun gjør seg deilig med frisk kveiling og rulling i sengetøyet for å friste meg til å kose.

Takk, og hun er nesten like mjuk fortsatt nå som vinterulla kommer. Hundene vises på gulv og stiller opp for kritikkskriving på gulv, men håndteringa skjer vel omtrent i 97% av tilfellene på bord. Jeg har stilt ut og vært på latterlig mange utstillinger i løpet av de siste 3 åra, og jeg trur jeg bare kan huske en eneste gang at shibaene blei gått over på gulvet. Men i sommer på Fransk Vinner-utstilling i Paris, mente dommeren at han kunne rasen så godt at han ikke trengte å ta på dem annet enn litt stryking og tannsjekk, og denne foregikk hengende på armen til oss eierne, med blotta buk! Hvis du trudde shibaer flest oppførte seg som uvillige kålormer på bord, så skulle du sett dem hengende på armen mens en rar, gammel mann kom med tafsehendene sine opp i trynet på dem! Det trur jeg nok Kuma er helt med på.

Å guri malla, hun derre Luna er i alle fall sympatigravid! Kan ikke skjønne at Mille bare har to der inne, hun er jo megasvær!

Hehe, jeg tenkte ikke på å skrive det, siden det alt ligger i resultattråden. Begge fikk VG, og det pleier Imouto å få om dagen, så det er helt greit og forventa, mens Pippi fikk VG ene og aleine fordi hun ikke er ringtrent og ikke ville vise seg. Da blir det vanskelig å bedømme henne mot de andre, men det var helt åpenbart både på måten han håndterte henne og kritikken at dommeren likte henne veldig godt, så det er jo kjempehyggelig.

I begynnelsen av desember dro Bikipile (som egentlig heter IA) og jeg til Stockholm for å vise fram Pippi (3 år gamle Najanin's Yu Yukimi) og Imouto (14 mnd gamle Najanin's Deki Imouto, helsøster til førstnevnte) på Stockholms Hundmässa. Det var 33 shibaer påmeldt, og vi gleda oss til å snakke med folk, sikle hannhunder og vise fram verdens fineste røde farer. Vi er framme på messa og IA og Pippi titter på livet: Christen Lang viser Daito, bikkja til ei venninne av oss (Christens oppdrett). Daito var en perle i sin juniordebut! Resten av juniorklassen. Bakerste Rollick's Golden Samurai vant tittelen og certet! Imouto er skrekkelig entusiastisk, ser dere? Flere hannhunder: Imouto og jeg prøver å finne ut hvor vi skal stå hen. Hun lurer like mye som jeg: Pippi koser seg på fanget til Berit (Bøllefrøken): Vi venter på tur. Fin front på frøkna, da! Så er det inn med Pippi. "Redd meg, mamsen!" Hun er flink på bordet til aldri å ha blitt vist på en innendørsutstilling før (tsjekkoslovakiske ulvehunder i bakgrunnen!): Jeg er lettere sjokka over at jeg får opp halen hennes! Min vanskeligste handlingjobb noensinne, SE så konsentrert! Men finn en feil... Overlegne, sier du? Etter å ha spora rådyr på vei hjem fra messa, får lille prinsesse Kamikaze velger seg en godis av tante, men er litt skeptisk (eller kresen ): Knertis: "Jeg prøver den oransje i stedet, jeg!" IA: "Du trur den er bedre enn de fire forrige, eller?!?" Min lille lykkeboll la inn årene omsider. Vi er innom Shibastanden før vi reiser hjem på søndag, og hilser på Nikki (Rollick's Bright Red, mammaen til certvinnende hannhund). Sånn ser de ut mens de røyter! (Og tenkt at Imouto fikk at hun var totalt pelsløs, når alternativet kan være dette! )

Eller så kan du komme hit til Oslo, bli min programstudent i BA eller MA i lingvistikk og henge med de røde farer hele dagen.

Ja, det er egentlig ganske ålreit. Mine brukes ofte som passeringsstøttekontakter for andre, usikre hunder, så der har jeg i alle fall veldig god sjøltillit på hundenes vegne.

Kremt, jeg veit om en... Svært mange hundekjørere har shiba som maskothund, altså... Imouto har trukket trehjuling sammen med bestefaren sin, og her ser du onkelen hennes Manni, som har tatt kløvtesten og trekktesten (uoff. for raser som ikke er trekkhunder, dessverre) sammen med familiens malamutter: Foto: www.freewebs.com/najanin

Ikke for å forsøke å dra dere ned av den høye hesten, altså, men det hender at vi vanlige dødelige uten hovedfag i kvantemekanikk eller Spinozas virke også ler av de "intellektuelle" festlighetene i den serien.

Jeg trur nok at jeg innimellom glemmer hvor jeg skriver mest om jentene mine. Jeg trur feks de færreste på sonen hadde hatt noen problemer med å ha shibaer i hus mtp aktivitetsnivå, fordi vi alle for det meste har aktive hundeliv allerede. Jeg har et meget problemfritt hundehold, det er ikke noe som helst stress. Aiko er en perle og krever overhodet ingenting, mens Imouto MÅ ha mye tur og få brukt kroppen ordentlig. Dette gjelder i varierende grad de aller fleste shibaer, men som de fleste hunder tilpasser de seg eieren sin. Det viktigste for Aiko er å være nær, mens det viktigste for Imouto er at det skjer noe. Jeg trener heller ikke mot noe spesielt med mine, med unntak av blodspor, men det er mest fordi det tar så himla kort tid å lære dem nye ting, mens pirking er helt bortkasta. Vi koser oss på tur, vi, DET er stas, det! For en med et allerede aktivt hundeliv, trur jeg nok at en shiba etter din og Benedictes definisjoner kunne fungert supert som en maskot, for de er helt vanvittig festlige og gjør seg meget bemerka. Men de jeg treffer på rasestander som feks har mops eller cavalier fra før, og som er interessert fordi shibaen er så søt og fordi Aiko har så snille øyne og Imouto er så stolt og vakker, de pleier vi å ta en lang prat med. Det bor ekstremt mange med selskapshunder rundt oss, og mens de har stått pal i parken i en halvtime mens hundene vikler seg inn i hverandre og kommer med spede lekeinvitter, har vi sykla forbi dem 6 ganger med jentene i trekk. Grunnen til at jeg stadig trekker fram at de har et høyt aktivitetsnivå, er at de pga utseende og størrelsen ofte vurderes nettopp som kose- og selskapshund, som ikke nødvendigvis passer så innmari godt som funksjon aleine. Det er tilsynelatende så utrolig mange fryktelige shibaer der ute (fordi de gjerne både synes og høres litt ekstra godt når de sier ifra om hva de har bestemt seg for), og jeg trur at mye av drittatferden kunne vært håndtert mye bedre dersom bikkja ikke blei sluppet løs i parken etter 10 minutters tur langs asfalt fordi den skal "sosialiseres", eller aldri får løpe løs i skogen og gro litt sjøltillit av det "fordi den kan stikke av". Det er mange shibaer som lever som byhunder, og for mange fungerer det strålende. Men noen av dem blir ekstremt passive (sammenligna med mine som er fulle av liv på godt og vondt, hehe), og noen utagerer og lager seg "festlige" strategier for å gjøre livet litt mer spennende. Men jeg vil faktisk påstår at de er ganske ukompliserte hunder, fordi du aldri lurer på hva de mener eller føler om ting. Man må vite hva man får i hus, og ha en plan for hvordan hund man vil ha (som med alle andre raser). Og så må man tåle at den ikke nødvendigvis går overens med alle, og at den er veldig bestemt, men ekstremt hengiven. Når poletten ramler ned hos den vrange drittbikkja om at det er du og den som hører sammen, er det som en verden av kjærlighet, moro og uendelige med eventyr sammen åpner seg opp. Jeg skal aldri være uten shiba, og jeg skal bruke resten av livet mitt på å bidra til et bedre rykte for rasen.