SandyEyeCandy

Knertis er 1.5 år og kan fortsatt bare "dekk" hvis jeg viser henne med en ball eller noe annet gøy, men da er det til gjengjeld klaskedekk. Og så kan hun "legge seg", og da er hun sånn søt, bløt og tung i kroppen. Men åssen shaper man inn dekk på ei bikkje som aldri legger seg ned, men er på er hele tida...? *Sukk*

Men du veit, når valpen din blir BIR, så er det ikke så lenge å vente til gruppa for henne!

Greit, det blir dalmatiner jeg skal ha. Hun er så fantastisk søt idet hun legger seg ned og frambeina sprer seg til alle kanter!

Du trykker på lenka som viser hele programmet.

Gud, jeg ler av hvordan hun danse-dodger forsøket på å amme!

Altså, takk, trur jeg. Men det hører med til historien at jeg aldri har fått Aiko gjennom et helt lp-program på konkurranse, da.

Det var en gang ei jeg blei kjent med på sonen var usikker på om hun skulle beholde den ene hunden hun hadde på deleie da den nye valpen (bare noen mnd yngre) skulle komme. Grunnen var at hun var litt redd for hva reaksjonene på sonen ville bli med to valper så tett i alder. Jeg blei rystet, for å si det sånn. Hun retta forøvrig ryggen og gjorde selvstendige valg, og lever godt med alle sine hunder den dag i dag.

I Aiko sitt tilfelle har den vanvittige blodtørsten roa seg betraktelig. Hun var helt manisk før, alt som rørte på seg måtte drepes (ja, alt), mens det nå er mulig å gå ute med henne mens det blåser uten at hun røsker av seg nakken fordi et blad kommer forbi. Hun blir 3 år i august (og god i spor fortsatt, hehe). Det er jo nærliggende å anta at Nitro føler at han må ha noe å drive med nå som Chanti er borte, og katter er jo ålreite dyr å fokusere på.

Alltid vært veldig opptatt av dyr, og vært sånn irriterende dyrenes vokter. Vi hadde aldri hund hjemme, men jeg gikk turer med andres, og har alltid hatt et veldig naturlig og avslappa forhold til dem. Holdt aktivt på med hest fra jeg var 10 til 25. Når jeg var ferdig med å reise etter vgs og hadde tatt bachelorgraden, begynte jeg å researche hunderaser. Hadde veldig lyst på valp etter verdens mest fantastiske rottweilertispe, men det passa aldri med hva slags valper hun fikk og når, i tillegg til at jeg aldri turte å gutse på og faktisk gå for en rottis som førsteganghund. I tillegg måtte jeg være sikker på at allergien min ikke ville slå ut sånn at jeg måtte kvitte meg med hunden igjen. Etter flere år bestemte jeg meg for at NÅ måtte det bli hund, for da var jeg ferdig med feltarbeidet til masteren min og skulle bruke det neste året på å skrive. Og så blei det shiba. Nå har jeg to hunder, har prøvd ekstremt mange hundesporter, kommer høyst sannsynlig til å ha et lite oppdrett, og skal ha både brukshund (men hvilken?) og saluki når jeg blir stor, i tillegg til shibaene.

For det første er jentene mine fra Japan, tenk (eller strengt tatt Espa, men details, details ), og for det andre krever barn et ønske om unger, og dersom dette ikke er på plass, men en velger å stå løpet ut og få ungen likevel, involvering av en mann, og dersom dette ikke er interessant, ganske mange penger for å reise til danmark på kunstig inseminering, og dersom dette ikke er aktuelt, laaange ventelister for å få assistert befruktning i Norge. Og jeg har ingen av delene, eller et ønske om noe av det.

Hallo. Vi er hundemennesker. Barn er ikke med i ligninga.

Jeg trur det å ønske seg mer eller noe annet i neste hund, er ganske naturlig, nettopp pga den erfaringa en får når en har prøvd mye med den første hunden. Jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke trener målretta med Imouto, eller fordi jeg har et meget humoristisk forhold til Aikos kunster på lp-banen, fordi det jo bare er å ta hunden for det den er. Og med erfaringa kommer evnen til å se hundens begrensninger og hva som egentlig passer for den, fordi en kanskje ikke har så mye å bevise lenger. Og det er superkult å ha ambisiøse mål for hundeholdet. Jeg skal heie på Balrog og deg hvert skritt av veien mot lp-championat, og ta bølgen for hvert blodspor Ellie måker gjennom.

Gammelt nytt, Tore.

Det jeg tenker på i ditt tilfelle, er at du enda er veldig tidlig i din utforsking av ulike hundesporter. Bruk Mana som en prøveklut i et par år til, og finn ut både hva DU synes er gøy og ikke minst hvordan det er å trene hund innen de ulike sportene. Hva med å la rasevurderinga ligge til du veit mer hva du faktisk skal bruke hunden til? Da trur jeg det er lettere å finne en rase eller en kombinasjon som kan gi deg det du er ute etter. Du, det går veldig fint. Jeg har verdens beste jenter, og gjør alt jeg kan med dem, men så er det alt det andre jeg har lyst til å gjøre, nettopp fordi de har vist meg hvilken fantastisk verden det finnes der ute.

Jeg vil konkurrere, men trener jo også bare for å ha noe å drive med. Men for å være helt ærlig, så er det ikke sånn supermotiverende å trene lydighet med hunder som liksom ikke helt skjønner poenget. Derfor har jeg mer fokus på god hverdagslydighet, sjøl om jeg selvsagt er veldig stolt av alt det Aiko kan, som jeg har lært henne. Og det er fantastisk å prøve ut ting med shibaer, for de kan jo litt av alt. Og jeg er helt enig med deg i at det er viktigere å fokusere på hva en ønsker å drive med, og finne en kombinasjon/rase utfra det, enn å finne en rase og håpe at det går greit med de korta en har fått utdelt.

Jeg har stikk motsatt perspektiv på dette enn deg! Jeg trener lydighet med min eldste shiba. Det går til et visst punkt, og så går det ikke lenger. Ikke fordi hun ikke kan lære øvelsene, men fordi det er ganske så varierende når hun gidder å vise sine kunster. Vi trener også spor, blodspor og triks, og tuller litt med freestyle (som jeg synes er dritcorny, men som hun synes er ganske artig). Den yngste trener jeg triks, kløv, trekk, blodspor og litt agility med. Aiko, den eldste, er snart 3 år gammel. Da jeg fikk henne, hadde jeg ingen erfaring med noen hundesporter overhodet, men vi har vel nå nærmest prøvd det meste. Hun har tilogmed prøvd lure coursing! Jeg veit at jeg har lyst til å trene bruks og lydighet, og jeg har lyst til å bli god sammen med hunden min. Jeg ønsker meg en annen rase fordi min elskede trollbolle har skapt et ønske i meg om å få til mer. Det er ikke hennes feil at hun ikke er genetisk betinga for å ønske å gjøre meg til lags, men hun gjør det likevel, på sin helt egne og unike måte. Hun er bare ikke lett å trene, og sjøl om Imouto, den yngste, er mye mer førerorientert enn søstra si, er det fortsatt milevis fra den kontakta jeg veit at en kan ha med hunden under en treningssituasjon. Så i stedet for å tvinge hundene mine til å gjøre ting bare fordi jeg på liv og død vil, tenker jeg at det er ganske ålreit og sympatisk, jeg, å skaffe seg en annen rase som dekker de andre behovene og ønskene en har for et hundehold, enn dem som hundene en i dag har klarer å oppfylle. Så får en heller være takknemlig for at sine første hunder åpna opp en verden en ikke ante fantes.

Ærlig talt, jeg er ikke helt idiot, sjøl om dere åpenbart leser det ut av det jeg skriver. :rolleyes2: Burde jo huska på at det kreves et essay her, og ikke en enkel setning for å poengtere noe. Og dere kan ta det helt med ro, jeg skal aldri ha malle, og kommer høyst sannsynlig aldri til å få kjøpt meg en brukshund heller, nettopp fordi jeg er så ekstremt bevisst på hvor "vanskelige" og krevende disse er og blåser opp utfordringene til skyhøye dimensjoner.

Men hvis du har så nær kontakt med eier av gården, så er det kanskje ganske lav terskel for å be om at det settes noen restriksjoner på hvordan denne hunden får utfolde seg? Igjen, det må ha vært grusomt å være vitne til en sånn skamfering av hunden din og det å miste den (min eldste hund blei forøvrig flydd på av et beist av ei tispe i slutten av mars, men fikk for det meste såra stolthet), men sjøl om det ikke har noe for seg å politianmelde, så er det visse ting du kan gjøre for å begrense utrivselen denne hunden medfører. Imouto lever fortsatt i beste velgående, hun! Ingen av jentene har gudskjelov tatt katt, men knertis vil veldig gjerne, altså.

Jeg har ikke personlig erfaring med noen av rasene, utover at jeg har sett noen maller konkurrere i lp og agility, kjenner noen grønniser og terver, og at jeg har vært på trening og lekt med en rekke kelpier. Nå skal jeg jo bo sammen med en sjokofant de neste åra, så det vil nok definitivt gi meg litt mer kjøtt på beinet. Jeg sympatiserer veldig med fascinasjonen din overfor malle. Jeg er dødsimponert over arbeidskapasiteten deres, intensiteten og fokus på fører. Det gjør at jeg tenker på mallen som et "arbeidsverktøy", ikke noe en skaffer seg for å teste ut ulike hundesporter. Og i alle fall ikke som første hund det er noe "vits" i å trene med (no offence til Mana, altså, men jeg regner med at du skjønner hva jeg mener, hehe). Men jeg er feig, da. Jeg trur jo ikke at jeg kommer til å takle noe som helst annet enn en shiba, liksom, som har alt det andre brukshunder har, bortsett fra førerorienteringa. :rolleyes2: I tillegg føler jeg at det er litt mye alvor i mallen, de gjør ingenting halvveis. Kelpien derimot, der er det MYE tull! Det samme inntrykket har jeg av langhårsbelgeren, sjøl om de er litt mer "sitrende" og sarte enn de to andre (men jeg her er jeg åpen for at inntrykket mitt er way off, altså).

Sjøl mine små frøkner på rundt 10 kg går tvert inn i jaktmodus idet de ser et levende pipedyr som mini-terriere eller chi'er som løper. Når det er sagt, har de aldri noensinne forsøkt (eller vist interesse for) å hoppe på små hunder som går i bånd ved siden av eieren. Jeg skjønner innmari godt at det er ordentlig leit og skummelt å se den bikkja som drepte hunden din spasere rundt som om ingenting har skjedd. Men iogm at eier åpenbart ikke tar hendelsen og hva som bor i bikkja på alvor, må du anmelde. Og gjerne få gårdeier til å lage regler om at hunder SKAL holdes i bånd, og at de som ikke følger reglene, vil bli bortvist.

Jeg tenker at raser hvor det testes for genetiske ting, er utsatte raser. Men samtidig blir jo risikoen minimal nettopp fordi det testes for fanconi og von Willebrandt osv. Raser hvor majoriteten av hundene lever lange liv uten plager, er friske raser. Geelmuyden i Agria sier feks at mellom flat og lhasa apso, så velger han lett la'en, bare mtp helsa. De lever lange liv og er sjelden eller aldri hos veterinærer. På shiba er det dem som mener at det ikke er nødvendig å helsesjekke, fordi hundene lever lenge og er lite hos veterinær utover vaksinering. Og vi har jo ikke hatt påkrevd HD-røntgen lengre enn siden 2008, mens hundene alltid har levd lenge uten nevneverdige plager. Men samtidig er det jo helt umulig å si noe om at en liten urhund som er skapt for å løpe 8 timer i skauen eller fjellet og jakte ned alt den ser og bare måker på videre, ikke har smerter. Og når "ingen" tester, blir grunnlaget for å uttale seg litt tynt.

Så ut som dere hadde det helt fantastisk som vanlig!

Vi har oppmøte kl 12 på søndag, vi! Det blir helt superluksus, spesielt for Bikipile som har "litt" å kjøre... Akkurat nå vurderer jeg om knertis skal vaskes eller vises au naturell. Heller mot det siste (som vanlig).

Haha, jeg synes det er festlig at du blir litt oppkava og engasjert mot din vilje, og jeg synes det er kult at du faktisk gjør en innsats. Men husk også på at det er mulig å gå rett fra junior til åpen klasse...

En ting du kan gjøre, som gir deg en viss pekepinn om hvor mange som er før dere av rr'ene, er å telle antall hunder i ringen før rr'ene starter, og sjekke hvilket startnr Kovu har. "Mellomlegget" er antall hannhunder før han. Vanligvis stiller få i unghund i alle fall i min rase, mens junior og åpen klasse er de "store". Liker forøvrig at du begynner å jazze deg opp litt.