SandyEyeCandy

Nå er det en forskjell på lekeknurring og dets om TS her beskriver, at hunden knurrer når de kommer borti den.

Men jeg gjør jo akkurat det samme med mine. Hvilke alternativer ser du for deg at du hadde tatt i bruk om du ikke opplevde at han var redd?

Ja, det er jo akkurat det...

Jeg vil tru at "diagnosen" fryktaggresjon er viktigere for eier enn for hund (doh). Jeg møter mange mennesker som har "drittbikkjer", som påstår at hunden deres oppfører seg sånn den gjør fordi den er fryktaggresiv. Hvorfor er det så viktig å katagorisere atferden? Er det lettere å leve med at hunden din er sinna på alt og alle fordi den har dårlig avreagering og såpass med sosiale brister at den ikke klarer å riste av seg en kjip hendelse (eller to)? Eller kan det kanskje være like greit å stikke fingrene i jorda og si at hunden din er sinna på andre, ferdig med det? Når jeg passerer hunder som utagerer, er det meg riv ruskende likegyldig om den står i enden av båndet og brøler fordi den er redd for jentene, eller fordi den bare har dårlig oppdragelse. Men for eier er det kanskje lettere å leve med førstnevnte? Jeg har en hund som til tider er ganske umulig, og javisst, hun kan være aggresiv til tider, spesielt med yngre tisper som oppsøker henne. Aiko er ikke redd, hun er bare atal, fordi hun føler hun kan. De gangene Aiko blir engstelig i lek med andre hunder arter det seg veldig annerledes, og hun blir ynkelig og prøver å skåne ryggen sin. Imouto er ikke så førerhund-miljøsterk som søstra, men volder meg aldri noen bekymringer når vi møter hunder på tur og hun er løs. Problemet med henne er at hun er ekstremt territorial. Hun er heller ikke redd, men blir aggresiv til tider fordi hun tar ansvar for flokken sin. Dette er ikke ting jeg prøver å bortforklare, jeg prøver bare å legge til rette for situasjoner hvor ekstremitetene ikke trenger å boble til overflata. Mange som har truffet mine hunder i mindre heldige øyeblikk vil sikkert si at de er aggresive, og noenganger er de jo nettopp det. For meg personlig er det lettere å leve med tanken på at bikkjene mine er idioter fra tid til annen, enn at de er så skjøre i skolten at de ikke takler verden. Edit: En annen ting jeg har bitt meg merke i, er at de som trener fryktaggresive hunder svært ofte står og venter ut bikkjene, fordi de "trener positivt". Det gjør jeg også, men det betyr ikke at jeg ikke snakker til jentene når de monger seg. Det er jo et poeng å huske på at du faktisk belønner det som skjer før det ønskelige inntreffer også... Jeg har også hatt med meg såkalt fryktaggresive hunder på tur, og har bedt om kontakt og bedt dem skjerpe seg under passering i stedet for å vente på at katastrofen inntreffer, og jaggu har ikke bikkjene klart å gå forbi uten å kødde. Upedagogisk som jeg til tider kan være, trur jeg faktisk at en del av disse utageringsbikkjene hadde hatt godt av å få beskjed om at de ikke trenger å bære seg, fordi det rett og slett ikke er sånn en oppfører seg.

Jeg har bare personlig erfaring med irsk setter og gordon setter, og begge disse individene var utprega jaktbikkjer. Men skal en dømme etter mengden engelsk settere som lever som familiehunder uten noengang å nærme seg et fuglearbeid (men som gjerne lufter seg sjøl), så vil jeg holde en knapp på den rasen.

Så flott, gratulerer så masse!

Aiko betyr lille elskling på japansk og er feminint kjønna, altså. Synes alltid det er så morsomt når store, tøffe brukshanner heter det.

Med tanke på hvor mye "gærne" bikkjer folk får omplassert, så skal du ikke se bort fra at det finnes noen som slettes ikke synes at Kodak er så ille.

Jeg trur ikke det er noen god idé å ikke belønne "alltid" når hunden viser at hun ikke synes det er sås tas. Hvorfor skal hun feks gidde å komme styrtende på innkalling hvis hun ikke forventer at det skjer noe kult? Når hun begynner å gå ordentlig fint kan du begynne å strekke det litt lenger. At hun ikke alltid får vite når du belønner er kjempebra, men det kan bety belønning etter to perfekte skritt, og belønning etter ti dersom disse er bra. Under tannvisninga skal hunden sitte rolig ved førers side, og skal ikke reise seg.

Dere er så heldige som eier, sånn at det faktisk er verdt å sette opp sånt.

Det så ut som en tur etter mitt hjerte! Dere er så fine alle sammen, og selvsagt hundene! Og Ella, da...

Så flott å høre, Lill!

Haha, dette skjer mellom mine to og også mellom mine to og Kiyomi nevnt over her. Imouto er alltid VELDIG glad, logrende og dansende, og da må Aiko stramme henne opp litt, både fordi hun heller vil at knertisk skal leke med henne, men også fordi det skal være orden i rekkene. Hvis Kiyomi er hos oss, går de to eldste sammen for å stramme opp elleville Imouto.

Takk, har sittet og tenkt det samme. Jeg har jo noen skikkelig snålinger av noen hunder, men hvis jeg kommer borti dem når de sover enten i vanvare eller for å kose, så strekker de seg av nytelse eller ruller på seg for å komme nærmere. Ikkeno surhet og aldri noe lyd, og det hadde jeg ikke likt heller, merker jeg. Jeg har brukt så mye tid på håndtering og å lære dem at all min berøring er god og at kroppene deres tilhører meg, nettopp fordi rasen kan bli meeeget sær på akkurat det området, at hvis jeg ikke hadde kunnet ta på dem når jeg ville, så hadde det vært ukomfortabelt. Og dette har ingenting med manglende respekt for hundene å gjøre. Samtidig er det veldig lærerikt å se at det er helt normalt og greit for de aller fleste at hundene deres har lyd og grynter irritert/knurrer når de sover, så da vil det kanskje ikke oppleves som så dramatisk dersom jeg en gang får en sånn hund jeg også.

Enig med Pringlen. Jeg ser dette veldig godt på mine to, hvorav den eldste er veldig på med en gang noen skriker til (ikke i en slik utstrekning som du beskriver med Gry, men mer klar for action hvis det viser seg at det er verdt å følge opp), mens den yngste ikke er like nådeløs på samme måte, men jaggu ikke vond å be dersom storesøster leder an. Skikkelig "usympatisk". Tviler veldig på at dette har noe med døden i hundegården å gjøre for Gry sin del, sjøl om det selvsagt blir helt umulig å fastslå. Kanskje er hun bare mer predatorisk enn feks Bridie? Skjønner forøvrig hvorfor den hunden var full av bitemerker, da den nok oppførte seg veldig ukarakteristisk i øyeblikket før den døde, noe som fremprovoserer ting hos andre hunder i ulik grad. Kanskje har Gry vært med på det, kanskje ikke, men jeg tviler helt ukvalifisert på at minnet om denne situasjonen har blitt et traume for Gry som gjør at hun kicker på at andre hunder skriker til. Om noe, så trigga det kanskje bare jaktinstinktet den gangen? Jeg husker feks første gang jeg tok på Imouto sele. Hun fikk helt panikk og skreik høyt mens hun kravla rundt på gulvet (shibaer liker å være nakne, nemlig), og oppdretter rakk akkurat å rope til meg at jeg måtte få tak i Aiko, som sto klar i spranget for å ta denne skrikende bylten hun selvsagt tenkte på som et bytte. Gudskjelov oppfatter jeg dem som omsorgsfulle overfor hverandre, og hvis den ene skader seg eller skriker til, kommer den andre løpende for å undersøke forsiktig, eller hopper unna dersom det var den som var årsaken.

Vi blir ikke med til Herning i år likevel, men er veldig med i ånden!

Det er som å se Imouto!

Da vi skulle hjem fra Paris var det ganske styrete med Imouto og pilla. Da vi skulle hjem fra Sverige, gjorde jeg bare som Bikipile (som eier halve slekta til knertis), og putta pilla inn fra sida og holdt igjen nesa hennes til hun svelga. Fort gjort.

Når jeg er på utstilling er vi ofte 3-4 personer sammen, med minst like mange bikkjer. For å skjerme hundene mot regn, sol eller mas, er det superkjekt å ha dem i telt, synes jeg. Det jeg synes arrangører kunne blitt bedre på, var å ha større avstand mellom ringer og teltområder, sånn at det faktisk gikk an å bevege seg fritt på utstillingene. Det er jo helt håpløst når folk ikke bare kliner teltene sine oppi ringen, men også strekker bardunene langt ut i "gatene" mellom teltområder og ringer, sånn at en risikerer å tryne skikkelig.

Jeg synes hun har blitt direkte lekker, altså. Hun framstår så komplett på et vis, jeg liker alle linjene hennes.

Det hadde vært kjempekoselig! Vi spiste jo på samme restaurant under verdensvinneren i Paris, uten å sitte ved samme bord.

Jeg bruker håndtarget og snurring under fvf med Aiko for å holde motivasjonen oppe. Håndtarget er morsomt å shape inn, og går ganske raskt, og snurr kan jeg også tenke meg at kooikere kan synes er morsomt.

Når det gjelder unger, så har jeg alltid syntes det har vært helt mongo når foreldre sier at ungen deres er 14 eller 28 mnd, for da må jeg jo begynne å tenke. På hunder derimot, er det da HELT naturlig å si nøyaktig hvor gammel hunden er! Imouto blir to år om ei uke, og jeg har alltid sagt eksagt antall mnd til dommere.

Det står for lydighetsprogram, rett og slett. Tusen takk for kjempebra og hyggelig trening! Jeg trur ikke det er noen tvil om at sjøl om Imouto liksom er utstillingsstjerna, så er jaggu hun der Aiko bare så pen, flink og flott at jeg nesten dauer. Jeg kan nå ta min urhund ut av bilen uten bånd, ta henne med til treningsplassen, trene med henne løs, og deretter ta henne med tilbake i bilen, uten å ta på kobbel en eneste gang! (Og dette mens det blåste noe skikkelig!) Edit: Grunnen til at jeg nevner det med blåsten, er at det gjør at dufter vandrer raskere og distraherende inn i nesa på trollbolla, i tillegg til at den får ting til å røre på seg, som blader og greiner, og sånt må drepes.

Stoppet her heter Siriusveien. Du kan feks ta tog til Ski og buss 905 hit, eller buss 541 til Sjøskogen og 905 videre derfra.