SandyEyeCandy

Jeg hater DEG og din snusfornuft, tenker jeg vi sier!

Det høres ut en flott avslutning for Kahlo. I seng. Trøtt. Sulten. Spille mah jong? Jaaa!

...men hvis han hadde vært med, så hadde du klart å la henne slippe? Da trur jeg du veit hva du må gjøre. Tilbake fra kløvtur. 8 km på ulendt underlag for å trene mellomhender og rygg. Aiko forsøkte å sabotere alt, mens Imouto var ganske flink som vanlig, fram til hun fikk ferten av noe og spora som en gal og kræsja hodet i et steingjerde! Fokusert på oppgaven, bare ikke rette oppgaven, kan du si. Jeg trur jeg bare dusjer og legger meg, etter kanskje å ha lurt i knertis resten av dagsrasjonen.

Å fy flate, ikke rart han hadde vondt!

Jobber med saken... Grattis med flott tilbakemelding! Jeg kom i skade for å kalle Dany "gullblomst" da vi var ute i stad. Det skulle Jeanette hørt, tenkte jeg. Dany som er brukshund og alt. Jeg er så lobotomert trøtt i dag at jeg ikke forstår hvordan jeg skal orke å gå tur. Men jeg fikk se solnedgangen over Oslofjorden på vei hjem i dag, og den var spektakulær og dekka hele himmelhvelvingen! Tenk når det blir så lyst at en kan sitte ute og vente på den, dere! DET blir flott, det!

Du, seriøst, nå må du slappe av litt, altså. Jeg sitter i skranka på HF-studieinfo nå, og blir nedringt av hysteriske studenter som venter på sensur. Om den ikke dukker opp på datoen som er oppgitt, så er det greit å ta affære, men at sensur ikke ligger klar før på slutten av arbeidsdagen synes jeg er helt fair. Det er ofte en del emner hvor sensur skal publiseres samtidig, så det spres jo utover dagen. At ditt lærersted opererer med klokkeslett er jo helt vanvittig, snakk om nervepirrende for studentene. Og det kommer sikkert til å gå helt fint på eksamenen din. Uansett hvor mye du jazzer deg opp nå, så er saken ute av dine hender, så da er det vel like greit å la være?

Jeg ville med blid stemme bedt gutta bli med videre, jeg. På den måten legger dere positive føringer for turen, og gir dem små hint om at dere følger med. Jeg bryter i alle fall Aiko i mexican standoff på den måten. Og ja, selvsagt kommer dette til å ordne seg!

Prøv å være ekstremt oppmerksomme uten å bli stive, da de virkelig ikke burde få mulighet til å brake sammen igjen. Dette kjenner jeg veldig godt igjen etter at Aiko hadde hoppa på sin beste venninne og skuffa meg så sinnssykt. Jeg klarte bare ikke slappe av og stole på henne, og det var faktisk eieren til Kiyomi som måtte be meg stramme meg opp og ha litt tillit (hun er mye flinkere enn meg til å slappe av og bare anta at ting går bra). Det kjipeste var at det var så tydelig at Kiyomi hadde mista trygghet og tillit til Aiko, så hun var veldig dempa og spak hver gang Aiko etterhvert kom med forsiktige tilnærmelser om lek og kontakt. Den dagen jentene igjen lekte med hverandre satt Anette og jeg holdt hverandre i hendene og gråt litt av glede. Nå har de egentlig blitt så voksne at de ikke gidder å leke med hverandre, men det er fortsatt veldig stas å herje med knertisen sammen.

Haha, tanken har slått meg. Jeg pleier normalt å synes det er hyggelig å våkne med morgenrøden på rommet, med verdens fineste jenter som kroer seg mot meg og er skjønne, men denne oppstarten etter jul er veeeldig lang og smertefull, altså.

Jeg ville lagt henne i dekk mellom hver øvelse for å gi henne en oppgave og noe å fokusere på. Det høres rett og slett ut som det koker over for henne enten av forventning eller frustrasjon (eller begge), og uansett hvor positivt jeg trener, ville jeg aldri stått og venta på at bikkja mi skulle bli ferdig med å jukke og bite i meg, ærlig talt. Noen tisper har forholdsvis hyppige løpetider, men er denne atferden sammenfallende med hvordan hun oppførte seg før den forrige?

Sitter omsider på bussen i det minste. Synes Belgerpia var skrekkelig perky nå, det kan ikke akkurat jeg skryte på meg. I kveld SKAL jeg legge meg tidlig. Det burde bli min nye affirmasjon. "Jeg, Sandra, evner å legge meg tidlig og få nok søvn".

Rull ut av senga, Sandra, bare gjør det...

Min yngste hund var veldig pratsom da hun var liten. Hun kunne gjerne ligge og kose seg med et bein mens hun lagde gnålelyder for seg sjøl, og hun kan fremdeles komme med litt klynking hvis hun ikke føler seg forstått eller hun synes verden er litt kjedelig. Da pleier jeg bare å si på en trøstende, men bestemt måte at det ikke er lov til å gråte når en er så stor jente og har det så bra som hun har det, og da slutter hun. Noen har bare mer på hjertet enn andre.

Herrefred!

Jeg opplever stadig noe greier med maten og inntak av denne med Sirkus Samurai, så mye og så ofte at jeg nesten ikke tenker over det lenger. Aiko var jo spisevegrer fram til hun blei kastrert, og milde makter som jeg sleit med å få trollbolla til å spise! Hun kan fortsatt henfalle til tilbedelse av maten, dvs at hun "skraper" nesa langs bakken i små vipp mot matskåla, og ofte ender det med at den blir skjøvet rundt (før jeg oppdager det og tar den vekk). Imouto oppfører seg nærmest alltid svært avventende til maten, for den kan jo tross alt inneholde cyanid eller stryknin, må vite. Hun må ofte lures bort til maten, og når hun ser og lukter at det er helt vanlig mat, kan hun aller nådigst ta seg noen munnfuller. Hun foretrekker det lett frossent og delt opp i små al bondigas, aller helst kasta en og en oppi matskåla hennes, til nøds alt servert i en haug så lenge maten er brutt opp og "luftig", men aller best er det selvsagt å dra den ut på parketten og tygge i seg utenfor skåla. Dersom de får en skål med tørrfôr, pleier de å hente seg en og en kule som de forsiktig tygger hull på i senga si eller på et teppe, før de henter en ny. Sånn kan de holde på ganske lenge før de velger å stole på at jeg heller ikke i dag har tenkt til å la dem møte den sanne død i form av forgiftning.

Det der ser jo bare helt drøyt ut, er det ekte?!? Hva skjedde i så fall?!?

Høyst sannsynlig fikk du jobben fordi det er manko på psykologer, fordi du er flink, tillitsvekkende og hyggelig, og fordi du har en yrkesretta utdanning hvor det ikke er så stor utfordring i å formidle hva kompetansen din består i.

Huff, håper det bare er at han er redd for å skli på glatta eller noe annet uskyldig. Neida, holder ikke kurs, men jobber med folk som trenger å skrive en god cv om de feks ikke har så mye å fylle den med, og som ikke evner å selge seg sjøl eller føler de finner de rette formuleringene. Jeg hjelper noen via e-post, men foretrekker definitivt personlig oppmøte, da jeg bruker veldig mye tid sammen med personen på å finne ut vesentligheter som hvem de er, hva de kan tilby, hva ordene de bruker egentlig betyr og hvorfor vi skal unngå floskler, hvordan tilsynelatende urelevant arbeidserfaring og utdannelse fra tidligere kan være viktig å vektlegge også i nåtid, og ikke minst på det å stille med rak rygg og være stolte av seg sjøl. Og ja, jeg er ganske god på sånne presentasjonsting og det å hjelpe andre med å komme over lett angst for å snakke foran andre.

Veldig mye faktisk, det er i grunn det de driver med.

Nei, det kjenner jeg faktisk ikke til. Jeg bare er god på sånt helt på egenhånd gjennom erfaring og generell interesse. Men du finner sikkert en del på NAV og diverse karrieresentere på utdanningsinstitusjoner? Lykke til i alle fall!

Gode nettsider for hva da? Ledige stillinger eller hvordan bli en god søker?

Nå er jeg så himla glad! Den siste personen jeg hjalp med cv og søknad gikk fra å ha søkt på et tjuetalls stillinger uten svar til å bli innkalt til intervju samme uka som hun søkte med det vi jobba fram! Jeg kan faktisk stå inne for intervjugarantien min. Så langt har absolutt alle som har vært gjennom en runde med meg kommet på intervju, det synes jeg er himla stas, altså! Nå håper jeg bare at hun forrige som har vært på 5-6 intervjuer og som har 6 ventende på seg da hun kommer hjem fra ferie skal få seg jobb også, det er hadde jo vært ålreit.

Haha, huff da... Kan levende forestille meg de såre øynene.

Ja, det er jo lett for meg å svare på, uten et eneste kull på merittlista, uten å foreløpig ha måttet fire på noen krav eller svelga noen kameler. Hva tenker du da? Er du uenig i det jeg skriver? Når er en oppdretter bruksoppdretter i dine øyne? Og hvorfor vil du ikke kalle deg det sjøl? Og så håper jeg at noen flere som faktisk avler på hunder har noe å si...

Jeg synes som sagt at det er veldig uheldig å operere med jakt/bruks kontra utstilling/selskap når rasen ikke er delt, men framstår som homogen. Men i mitt konkrete eksempel, siden du spør, så vil jeg nok kunne hevde å avle jaktshibaer med mitt første kull på Imouto, gitt at jeg får oppfylt mitt høyeste ønske for 2013, nemlig å delta på jakt med henne. Jeg tenker mer sånn at dersom jeg etter en 2-3 generasjoner kan vise til jevn jaktbruk, en rekke skutte dyr og en konsistens i drifter, SÅ kan jeg si at jeg avler jaktshibaer. Men la oss diskutere dette igjen om en 8 års tid. Hun er 3. generasjons jaktshiba (jeg kaller henne det nå for agumentets skyld, til tross for at ingen har skutt dyra hun har funnet), og dersom jeg klarer å oppdrive en hannhund som det jaktes med og som innehar de andre tingene som også trengs, vil jeg jo kunne påstå at jeg avler på jakthunder. Jeg vil ikke markedsføre kullet som et jaktkull, til det er bruksområdet for nytt i Norge (sjøl om årtusener med jakt i Japan strengt tatt kanskje bør telle for noe når bikkjene er så opprinnelige som de er) og evnen hos eiere til å forvalte de medfødte egenskapene litt for begrensa, men jeg vil definitivt si at jeg forventer valper med mye driv, høy viltinteresse og stor selvstendighet. Det sier seg sjøl at dette ikke blir park-shibaer, nærmest uansett hva slags hannhund jeg velger til knertis. Jeg forventer heller ikke at hardbarka jegere skal kaste seg over dette kullet, haha, til det kan også jeg for lite til at jeg kan framstå som en ressurs (takk gud for Bikipile!!!), men at de som kanskje vil teste ut jakt med shiba kan ta kontakt, og gjerne også de som har interesse for ettersøk.