SandyEyeCandy

Litt OT: Nå som det er snø kan jeg SE Imouto tømme analkjertlene. Veldig fascinerende! Skjer kun på steder med mye annen hundelukt og viser seg som en slags sprøyt med brunaktige snåflekket rundt området hun går på do. Har sett henne tømme dem en gang før på utstilling (utenfor!) også, omtrent som en tiger dusjer ned en trestamme.

Aiko hyler av begeistring og vil gjerne vise fram sine fremragende skills igjen. Imouto har aldri prøvd seg på fille, men er neppe vondt å be. Dette må jeg prøve å få med meg, med mindre vi skal til Røros den helga!

Når du har oppnådd en viss mengde innlegg og fått ei stjerne (trur jeg), så kan du endre sjøl.

Så flink hun er, og så glatte og vakre de små er!

Jubel, definitivt. Eller så definitivt som det kan bli i spørsmål som dette.

Dette er veldig vanskelig å svare på. Jeg synes jo at den som kjører ned et dyr bør få en straff, uavhengig av hva slags sosial status eier har. Samtidig trur jeg faktisk ikke at politiet hadde prioritert en sak som dette... Men jeg forstår følelsen din av at du burde ringt, om enn bare for din egen samvittighets skyld.

Små gullebebiser. Jeg kan liksom forestille meg hvordan de lukter.

Aiko, eller "Sleiko" som hun ofte kalles, sleiker på de hun er glad i, være seg mennesker eller hunder. Hun kan godt holde fast med potene og virkelig være nøye, feks rundt negler, og hennes største lykke var den gangen hun fikk vaske begge armene mine fordi jeg var for trøtt til å gjøre motstand. Hun kan kommandoen "ikke sleike", men er mest fink til å ignorere. Jeg og min fine mann orker ikke all denne "kosen", mens andre som ikke ser henne så ofte lar henne holde på. Så lenge hun sleiker og koser seg, er det greit. Dersom hun blir litt manisk og rask i bevegelsene, så avbryter jeg henne.

Du, det er et veldig godt poeng. Jeg valgt feks klinikk for kastraksjonen av Aiko basert på pris framfor kunnskap om ferdighetsnivået til veterinærene, så jeg sitter virkelig ikke på noen høy hest i dette henseendet. Jeg tenker mer på at om Hampus har gode erfaringer med denne veterinæren, så ville jeg som kunde hatt tillit til det han og vurderingene han gjør. Er det derimot en tilfeldig veterinær (jeg har feks ingen fast veterinær, men utsetter stort sett jentene for studenter når de skal ha sine årlige vaksiner), ville jeg som henne forhørt meg.

Bare vær sikker på at personen som gjennomfører inngrepet er nøye og flink, for det hender visst at det går litt galt, slik at hunden ender med å lekke...

Jeg bruker kløven mye på Imouto. Hun er en hund full av krutt og vigør, og jeg opplever at hun virkelig liker å jobbe når vi går tur. Hun får lite eller ingenting ut av mental trening, og MÅ bruke den spretne kroppen sin for å være fornøyd. Hun beveger seg sterkt og effektivt med kløven, og virker ikke spesielt hemma, utover at hun faktisk kan bli litt mer sliten enn om hun bare går og trekker i sele. Hun er ikke mer hemma enn at hun gjerne har raptus i snø opptil magen med kløven på, eller raser tvert opp en fjellside og utløser et snøskred, og uten å menneskeliggjøre altfor mye, så ser hun ganske stolt og stilig ut der hun sprader avgårde.

Jeg hilser! Kommer fra et lite sted og er oppvokst med å hilse på alle jeg møter (spesielt voksne, barn skulle være høflige!) også på fortauet. I tillegg har jeg to veldig sosiale hunder som folk gjerne vil snakke litt med og om når vi treffer på folk litt sånn utenom i nabolaget. Jeg elsker hvordan en kan treffe på helt tilfeldige mennesker og noen minutter seinere kjenne til en hel del av dem, og kanskje forstå litt mer av verden. (Jeg er ganske lysende på å komme forbi pjatt og til kjernen av ting ganske fort, om jeg får si det sjøl).

Kort oppsummert: Universiteter er forskningsbasert, høyskoler ikke. Jeg er VELDIG spent på hvordan de skal svinge hundekjøring som høyere utdanning.

Og @Lunatic - jeg dobbeltposter for å sikre at du ser dette: Du trenger ikke snakke med foreldrene dine om dette om du ikke føler at du blir hørt. Jeg tenker også at du nok trenger noen å prate med som ikke er personlig investert, iogm at du beskriver en del tankemønstre som er ganske destruktive. Du behøver kanskje ikke diagnotiseres akkurat, så det å tenke litt utenfor boksen og finne en person å prate med som ikke faller innunder klassisk skolepyskologi kan kanskje være noe? Type coach, mentor, gestaltterapeut? Kanskje finnes det en flink person på skolen din?

Jeg er så glad det ikke er 50-tallet lenger, jeg, hvor det viktigste var å få seg "fast post" et sted, og så leve hele livet i en stilling en aldri ville valgt dersom en hadde hatt mulighet til å velge noe annet. I dag kan vi velge. Sjøl om jeg er helt enig med @MiO når det gjelder viktigheten av å tenke arbeidslivsrelevans hele veien uansett hva slags udde studiefelt en velger, så spyr jeg av råd som at en skal velge en sikker jobb med grei lønn og så sørge for å leve ved siden av jobben. Jeg veit ikke med dere, men jeg ville visna hen som menneske om jeg skulle tilbragt 1/3 av døgnet et sted jeg egentlig ikke vil være, full av lengsel etter det som finnes utenfor. Mange hevder å kunne fungere i en situasjon hvor en jobber for å leve, ikke lever for jobben (og gudene skal vite at ikke jeg heller lever for 8 til 16-jobben min, men jeg har da i det minste en følelse av å gjøre en god og tidvis viktig jobb, og at jeg faktisk sitter med muligheten til å endre folks liv), men sannheten er at svært, svært mange av disse menneskene ender opp hos sånne som meg etterhvert, hvor de vil ha hjelp til å finne ut av hvem de er, hva de egentlig har å tilby og hvordan de kan få drive med noe som gir dem følelsen av å være levende heller enn bare en del av hamsterhjulet. Selvsagt kan en hevde av livet var enklere før, og det var det sikkert på mange måter, og det er både en gave og en svøpe å stå overfor så mange valg. Men en skal kunne leve med det en velger, ikke bare leve av.

Først og fremst er det ganske viktig å tenke på hva du egner deg til. Jeg synes det er ganske skremmende at unge mennesker i dag vurderer yrker som psykolog og lege fordi de kommer til å tjene godt eller fordi det ligger så mye prestisje i de yrkene, ikke fordi de hele livet har hatt funksjon som menneskehjelper og vært en ressurs for andre, eller har en iboende fascinasjon for mennesker eller et brennende ønske om å hjelpe. Det er selvagt mye mulig at det er jeg som er naiv her, altså, men jeg liker å tru at den personen jeg går og deler mine dypeste kvaler med eller tyr til når kroppen er så full av smerter at jeg ikke fungerer, i utgangspunktet sitter i den posisjoen fordi de faktisk er interessert i meg, ikke fordi de venter på neste lønning eller fordi de vil ut og ta bilder av hunder etterpå. Mange mennesker jobber som fotografer. Det er ikke sant at det ikke er mulig å leve av å ta bilder av folk og dyr, men du må belage deg på å gå på skole og ta kurs, og ikke være gjerrig på studielånet. Hvis du virkelig trur at du kan ha lyst til å leve av å se folk og vise dem ditt perspektiv, så synes jeg du skal gjøre nettopp det. Ta kontakt med fotografer og spør om å få være med som assistent. Hør med nyetablerte hva de gjorde. For å kunne leve av noe du skaper sjøl, må du tilby noe ikke alle andre har. Jeg synes også det er gøy å ta bilder, men jeg har ikke 1) den tekniske evnen til å stille inn kameraet så det blir fine bilder 2) interessen for å kurse meg 3) lysta til å prioritere penger til å kjøpe utstyr 4) det blikket. Hva føler du når du tar bilder? Hva inspirerer deg? Hva ønsker du å formidle? Hvordan skiller du deg ut fra alle de andre fotografene? Du trenger ikke ha svaret på alt dette nå, men det kan være kjekt å ha noen tanker om hvorfor du ønsker å gjøre det du gjør. Og så sier jeg som jeg gjør til alle som er usikre på hva de vil bli når de blir store: Pust. Sett deg på en stein i skogen og kjenn etter hva som brenner inni deg. Ikke begynne å studere med en gang. Skaff deg en jobb (samma hva det er) og tjen nok penger til å reise bort. I ditt tilfelle - stikk til et varmt sted en måned eller to og se og opplev gjennom linsa. Sett bikkja igjen hos foreldrene dine. Bruk tid hver dag til å bli kjent med menneskene der og ikke minst deg sjøl. Kjenn etter. I 2002 satt jeg i ei stråhytte på Bali mens regnet hølja ned og paddene kvekka, og leste om ei norsk dame som hadde tilbragt tilsammen 30 år av sitt liv sammen med fattigfolk i Kairo. Måten hun beskreiv hvordan spesielt en familie med den ene kvinnen som matriark strevde for å overleve under ekstremt vanskelige og trange kår, og hvordan de samtidig var så kloke, underfundige og hadde så mye humor, rørte noe i meg. "Går det virkelig an å være så tett på mennesker? Se dem sånn de virkelig er?" tenkte jeg. Og så jobba jeg et år og reiste bort på nytt. Da jeg kom tilbake begynte jeg å studere. Takket være Unni Wikans lille kapittel i ex.fac-boka mi (innførings i vitenskapsteori) valgte jeg altså både studiedisiplin og "karriere". Det var tredjevalget mitt da jeg søkte gjennom samordna opptak som 23-åring, og jeg ville valgt det samme igjen og igjen. Jeg nevner dette for at du skal kunne slippe den panikken din litt. Du har ikke hastverk. Det å få sin første ordentlige jobb når en 30 er kanskje ikke så dumt om du har brukt de foregående årene på å bli alt det du kan være for å fylle den funksjonen du får med hele din kapasitet? Skal du finne deg sjøl eller skape deg sjøl?

Gratulerer så masse, så flott at hun er så flink til å føde.

Lykke til!

Gratulerer så masse, det var jaggu ikke verst!

High five og heia Pim!

Marit er ikke aktiv på Hundesonen lenger.

Var det kanskje den mye omtalte slimproppen?!?

Bittelitt, kandusi.

Jeg har hatt min iPhone i 18 mnd og garantert lada den mer enn 400 ganger. Det er som sagt ikke batteriet som kneler (eller, det er jo det som holder telefonen i gang, så reint teknisk er det jo det som ikke tåler kulda), for jeg skrur den på igjen da vi kommer hjem, og har "masse" kapasitet. Den tåler bare ikke kulde...

Veldig gode på tungearbeid! Nei, jeg er som sagt ærlig med at jeg ikke liker lyd, og jeg er vant med å ha det helt knyst innendørs. Ingen varsling, ingen prating, ingen lyd (her svikter Imouto bittelitt innimellom ). Så når folk sier at de ikke ønsker lyd, er jeg alltid litt interessert i å finne ut av hva de egentlig legger i det. Nå virker det jo som trådstarter er vant med en del lyd (en del lyd for meg, vel og merke), og synes både varsling og prating er greit. Da vil neppe kelpielydene være spesielt avskrekkende heller.