SandyEyeCandy

Jeg ba om tilbud fra Gjensidige, og holdt på å svime av da de i fullt alvor skulle ha dobbelt så mye som Agria. Jeg trur det som er bra med Agria også er det som er bakdelen, nemlig utstrakt rasekunnskap. Gjensidige opererer etter hva jeg forstår med mer enn flat rate for hunder, ferdig snakka. Jeg har brukt forsikringa et par ganger på Aiko, har aldri vært noe tull. Jeg har en del tilleggsforsikringer på Imouto, og betaler litt over 3000,- i året for to hunder.

Er ikke dette er veldig i tråd med hva Turid Rugaas mener? Jeg mener å huske at hun er særs lite begeistra for fysisk stimuli (iaff på problemhunder) fordi alt som kan trigge stress skal unngås.

Først: Kom på besøk en dag og klin med sirkusjentene, da vel! Jeg trur egentlig ikke at noen av eksemplene dine kan overføres til den "typiske" shiba. Det er greit å huske på at rasen ikke er spesialisert, den kan formes til det jaktbruk en ønsker, og jakter også med alle sanser, noe som innebærer at en shiba stort sett er ganske "på" og våken. De vil stort sett alltid fange ting som rører på seg, små blader, mus og fugler, slepeleker og baller i tau, men hvor stor radius de har og hvorvidt de faktisk tar etter ting varierer veldig. Beagleradiusen har jeg derimot ikke hørt om, det en kan lese mye om på diverse amerikanske forum etc med at de stikker av er mer sånn "prøv å fange meg, da vel!" Det er ofte mer sånn at de spisser ørene og tar seg en sveng, og så kommer de tilbake litt sånn "og så fant jeg det! Og så så jeg det, vøtt!" Jeg skjønner at det virker fremmed med dette jaktinstinktet, men det er vel det som er minst utfordrende av trekkene til rasen, synes jeg.

Gratulerer så masse!

Avreagering betyr rett og at en hund blir fort ferdig med noe som har påvirka den på en eller annen måte. Eksempel: Etter at min eldste tispe hadde fått jakte haren to ganger (og jeg nesten ikke fikk tak i henne igjen, fordi hun stakk til skogs for å finne flere), var hun urolig under det påfølgende ro-momentet på MH, fordi hun ikke klarte å slippe henrykkelsen fra harejakt. Dårlig avreagering på DET. Alle andre momenter, både håndtering av situasjonen og avreageringa er superb, uansett rasesammenligning. Min yngste hund blir så fort ferdig med ting hun merker seg visuelt, at hun ofte ikke engang trenger å undersøke. Ekstremt bra avreagering, sjøl om det på MH framstår som at hun feks unngår å oppsøke kjeledressen, fordi hun er uinteressert etter at den har blitt dratt opp. Hvis du brøler til hunden din og den kryper langsmed bakken resten av dagen vil jeg også si at den har dårlig avreagering. Hvis den hører et smell, skvetter og blir dritredd der og da, men fortsatt er kontaktbar og kanskje tilogm vil leke videre, er den skuddredd, men har god avreagering.

Jeg synes det er både provoserende og lite innsiktsfullt å uttale seg så dogmatisk som noe så varierende som aktivitetsnivå og hva ulike raser får ut av ulik stimuli. Det føyer seg pent inn i rekka over instruktører som enten ikke evner eller ikke gidder å se at det som kanskje "burde" være normen, ikke er det. (Jeg har feks nylig diskutert følgende påstand med en instruktør: "Hunden din vil alltid være sammen med deg, så det å ha den i hagen eller hundegård er slemt". Ærlig talt!) For det første er ikke rusleturer i nabolaget hvor alle tisseflekker skal besvares normen for hvordan en ålreit tur arter seg. For det andre er det ikke sånn at alle raser responderer likt på mentalstimuli eller har det samme behovet for det. For det tredje er det for meg helt innlysende at dersom ikke den fysiske biten er på plass, vil heller ikke hodet klare å yte slik en kanskje forventer eller ønsker. En trekkhund eller en jakthund har ikke samme behov mentale utfordringer enn feks en høyaktiv gjeterhund. Og dersom en skal være redd for å gi hunden sin godt med fysisk aktivitet fordi den da alltid vil kreve mer, vil jeg si det mentaliteten på bikkja det er noe i veien med, ikke treningsformen.

Dette snakka vi en del om da det dukka opp en oversikt over de sjeldneste hunderasene, og det for det meste var den her splittnesa færrest hadde vært borte i. De kommer vel fra Italia elns? Som andre raser med framelska/avla ekstremiteter, er det særs tvilsomt at dette er spesielt ålreit for bikkja. Hvorfor er to neser bedre enn en når inntrykkene prosesseres i samme hjerne, mener jeg? Bare tull.

Selvsagt finnes det også hunder som røntges unge og som avleses igjen etter 6 mnd og har fått enda verre hofter. Også greit å ha i mente.

Og så er det nok lurt å se an rasen før en uttaler seg om store eller små kull. På shiba er feks et normalt kull 3 stk, et stort 5+.

Hvis du med "de" mener alle hunder, så kan du få komme hjem til meg og hilse på sirkusjentene som med stor nytelse kan ligge og sleike og smånibble på ting de får før de kanskje etterhvert spiser det. De koser seg masse. Hvis jeg kunne valgt, så ville jeg nok faktisk heller vært Imouto enn meg sjøl. Fy flate, den bikkja har det bra og nyter virkelig livet, altså. Alltid glad, alltid på, alltid full av kjærlighet, gjør stort sett som hun vil, tar inn hele verden hele tida og ser på den som sin lekeplass og antar at alle mennesker finnes for å være sammen med henne. Og så har hun verdens beste storesøster, og en eier med et hjerte som strekker seg mot henne bestandig. MEN! For å svare på TS sitt spørsmål: Jeg kan lese bøker. Jeg kan ha sex i timesvis. Jeg kan danse til musikk. Jeg kan bety noe for andre mennesker. Jeg kan velge å fortsatt ha kontakt med familien min.

Som bidrag til tråden, ikke for å henge ut bikkja: Samme hund ødela også ei diger stålampe og gnagde på et gulvlistehjørne.

Jeg tenker at det kan trenes bort overfor hunder i samme flokk/hus (det har jeg gjort, sjøl om Aiko aldri har vært så intens som den du møtte), men at det å forvente at en voksen hund skal slippe dette overfor fremmede hunder i ukontrollerte omgivelser ute, er nok skrekkelig optimistisk. Jeg ville aldri latt en sånn hund være løs sammen med fremmede. Og jeg ville aldri stolt på at en sånn hund er okej nok til å få være løs med mine hunder heller, uansett hva slags bikkjer jeg hadde hatt. Håper Yang kommer seg raskt, det der er bare helt fryktelig.

Jeg kunne også gjerne vært med på dette, men jeg jobber hele dagen og er ikke så innstilt på å busse i en time for trening etter det, så det får bli en spontan greie om dere mot formodning møtes i nærheten av meg en gang. Supert tiltak!

Haha, kom på en søt ting: Imouto hadde skolisse-fetish! Ofte kunne jeg komme hjem til en sko midt i senga, og frøken knertmonster som satte sine troskyldige sorte i meg og liksom spurte: "Er du så sur for a? De lissene bare rooooper på meg!" Vi var da tre voksne mennesker i hus, hvorav alle hadde hele sko, men ingen hadde plasttupp på lissene.

Nei, så derfor bør du titte litt nedover i landet. Det er ikke geografi som er det viktigste når en velger hund (uansett rase), synes jeg, men hva slags kjemi du får med oppdretter og hvordan du opplever foreldrene (om du har mulighet til å treffe hannhunden også). Men det er klart, om du ikke er villig til å reise, så begrenser du jo rasemuligheten deres ganske mye.

Har dere vurdert shiba? Det er den minste av de japanske nasjonalrasene, og er en liten urhund med jaktinstinkt og enorm personlighet. Perfekte turkompiser og livsledsagere med tusen års visdom og faenskap i blikket. Liker mentaltrening, men må ikke ha det, uhyre miljøsterk og selvstendig, og himla artig å leve med. Kan være både territoriale og tøffe med andre hunder, men kan også være helt nøytrale og ukompliserte.

Jeg vil også væme! Akkurat nå: Som SandyEyeCandy: Grunnen til spennende "Unleash the Kraken"-hår på bildet på toppen er at jeg går fra den fantastiske rødfargen til denne, som jeg er født med: Også som sirkus-direktør, selvsagt :

Jeg veit ikke om @Benedicte har dem liggende ute fortsatt, men videoene av Ikke som liten valp og hvordan B gikk fram for å trene fram atferd og øvelser fra tidlig av var svært lærerikt, inspirerende, imponerende og kult å følge.

Jeg er enig med @Mud om at det for de av oss som driver med hunder som ikke er øremerka et formål, så er valpetesting mest et kuriosa. Jeg kommer til å valpeteste Imoutos kull fordi jeg er nerd og vil vite mest mulig om det jeg driver med, og tenker også at det er greit for valpekjøperne å få ta del i, og også fordi jeg synes det er spennende å ha noe å sammenligne med når de skal gå MH.

Jeg er glad for at mine valper har vært så heldige å ha alt fra japansk spisshund, berner sennen, engelsk bulldog, rottweiler/samojedmiks, voksne shibaer, jack russel, saluki, ridgeback, labrador, aussie, lhasa apso, mops, sheltie, kooiker og schäfer å lære seg hundrespråk fra. Forskjellen fra det du forfekter er at det i all hovedsak har vært hunder mine egne har hatt mulighet til å fortsette å ha en relasjon til uansett om det ofte var hunder vi traff i parken eller mine venners hunder, slik at mine shibaer har kunnet lære seg grenser, språk og respekt for andre på en rettferdig måte, uten å "bli satt på plass" av tilfeldige tispeskinn eller andre brutaliser, bare fordi de er valper som trur de eier verden pga sunn sjøltillit og pågangsmot, og som ser ut sånn også med sine krøllhaler og ståører. Det har ingenting med at jeg påstår at mine er noen prakteksemplarer i enhver sammenheng (langt derifra), eller at jeg betviler at dine hunder er supert sosialisert og oppfører seg fint. Det er din nonchalante måte å kaste ut påstander som om de er sannheten og lyset som provoserer meg. Alle hunder blir ikke spakere av at eier trekker seg unna en konflikt. Alle hunder trenger ikke bli grusa av andre for å bli ålreite voksne. Å la alle hunder ordne opp sjøl er ikke en sikker oppskrift på et harmonisk hundehold.

Enig i at det ikke er et angrep, det er mer din holdning og tillit til at alle hundemøter er av et gode, uansett om valpen hyler eller blir "grusa" eller den vilkårlige voksne er på oppdragerferd jeg er sterkt uenig i. Om valpen ikke klarer å oppføre seg, så lar jeg den ikke herje på inntil den får hardt tilsnakk av fremmede hunder.

Det har vi nok helt sikkert, men det var du som brukte uttrykket "nesegrusing" i utgangspunktet. Jeg antok at du mente det ganske bokstavelig.

Jeg ser at du har sagt dette før, og jeg kan bare ikke begripe hvordan du i fullt alvor kan mene at det er helt greit at vilkårlige bikkjer gruser valpen din bare fordi den er valp. Fy flate. Og nettopp derfor spør en alltid om fremmede hunder er snille med valper før en lar dem hilse, og går raskt videre dersom vedkommende svarer at den liker å "sette på plass valper". Enig i det siste, men KUN dersom du som eier er der for å støtte og sørge for at møtene blir positive! Det første er et merkelig utsagn, det er slett ikke alle hunder som blir mer underdanige uten eier i ryggen.

Men kjære vene, så bra det ser ut til å gå bedre!

Hurra for alle de fine hundene våre, og spesielt Willy The Wonder (spesielt iflg Aiko, haha!)!