SandyEyeCandy

Neida, og jeg er i utgangspunktet enig med deg, altså, jeg skjønner bare tanken hos dem som omplasserer. Trur jeg. Dersom jeg hadde kjøpt meg en shiba for å jakte med den, og det viste seg at den har D/E-hofter, så trur jeg at opplevelsen av å være i skogen på jakt ville vært annerledes enn dersom jeg hadde med meg en hund med A-hofter, hvor ting i utgangspunktet ligger bedre til rette. Om jeg hadde jakta med hofte-hunden, så ville jeg muligvis hatt lit hjertet i halsen, vel vitende om at dette muligens førte til at bikkja fikk et kortere liv? Jeg ville nok uansett ha gjort det, iogm at den sikkert ville levd og ånda for det, men jeg veit ikke, altså... Kanskje ligger det noe i det å ikke ønske å bruke mye tid på å trene opp en hund en forventer at skal vare "livet ut", men som en veit at bare holder noen sesonger også?

Men nå har du en selskapshund. Du har ikke kjøpt deg ei bikkje for å jakte med den eller trekke eller what not. Da blir det som med Aiko og meg - et så godt liv sammen som overhodet mulig, uten dårlig samvittighet for at du overbelaster bikkja pga arbeidsoppgaver du veit den utfører fordi det er det beste den veit, sånn at den garantert drar det for langt før det en dag smeller. Tenker jeg.

Jeg har ikke levert oppgaven min, rett og slett fordi jeg blei tatt av arbeidslivet. Det skal jeg riktignok gjøre på et tidspunkt. Jeg var på feltarbeid i 10 mnd og levde sammen med informantene mine stort sett hele tida. Jeg tenker at i ditt tilfelle er spørsmålet hvorvidt den menneskelige kontakten er relevant for svarene du ønsker å få. Som sosialantropolog er det viktig for meg å interagere med informantene mine, og de eneste to intervjuene jeg gjennomførte var også ansikt til ansikt (alle data er ellers samla inn gjennom deltakende observasjon). E-postintervjuer er fryktelig tidkrevende, og du vil garantert få mindre utfyllende svar enn dersom du faktisk snakker med folk, da det høres ut som du sikter deg inn på folk som har en travel hverdag.

Jeg ville ikke avla uten å ha noen interesserte på blokka i utgangspunktet, men så har jeg også en mindre allround-rase enn sheltien, sjøl om shibaer også er "lettsolgte". Jeg har også fordommer mot Finn-annonsering, og det er svært lite brukt i vår rasemiljø. Men jeg innser at det nok egentlig er bare tull, altså, men det henger sammen med at de som ikke avler iht klubbens retningslinjer gjerne bruker Finn som fora, og jeg vil ikke settes i bås med dem. "Vi andre" bruker valpeformidlinga via klubbens nettsider, annonserer på FB og på egne hjemmesider. Men om jeg hadde hatt et født kull i dag uten noen interesserte, ville jeg kasta meg rundt og annonsert sporenstreks! At du ikke har kennelnavn skal du ikke bekymre deg for.

Vi får i det minste lov til å skrive "veit". Det er da noe. *Hytte med neven*

Har redigert innlegget mitt.

Jeg veit ikke, jeg. Jeg synes folk sliter altfor lenge med bikkjene sine som oftest. Og de som bare kjøper en blanding på Finn på impuls har som oftest ikke så mye forventninger heller, føler jeg. Ja, jeg er fordomsfull. Edit: Tok bort OT om prestasjonshunder.

Nå skal ikke jeg snakke på vegne av alle "oss", men sjøl om det er veldig hyggelig at folk ikke vil være påtrengende, så er det veldig greit med alt som kan ordnes med en gang.

Jeg blåser i reisestyret du opplever, jeg gleder meg bare vilt til å se armen din etterpå!

Jeg veit det. Og jeg er lei for det det. Men noenganger blir det ringing, ferdig snakka.

Og det er jeg klar over, men i stedet for å klage over sen tilbakemelding (enten inni seg eller til andre) eller bli lei seg fordi en føler seg ignorert, så kan det jo være verdt å prøve å utfordre seg sjøl litt, når en likevel har direktenummeret til en person. Det hadde spart så sinnssykt mye tid og arbeidskapasitet, både for oss og personen som tar kontakt, sånn egentlig. Marerittet må jo være sånne som meg, som faktisk ringer opp framfor å skrive metervis med e-poster som svar på det folk trur er kompliserte situasjoner. Edit: OT, men veldig spesielt: Jeg har selvsagt skrevet "sen" iogm at det er sånn jeg prater, men i innlegget står det "sen". Men når jeg trykker på edit står jo nettopp "sen"! Driver sonen med snik-finsliping av brei (her har jeg skrevet "brei", sånn i tilfellet det også endres) bokmål? Edit2: OMG, ikke engang når jeg satte sen med i/I inni anførselstegn fikk det stå!

Har du også lagt merke til at det stor sett er mødre som ringer på vegne av sønner, mens pappaene ringer for døtrene? Akkurat nå har jeg en jobb som ingen utover de i studieseksjonen egentlig ser, så der har jeg ikke så voldsomt forklaringsbehov. Men i den faste stillinga mi som programkonsulent ved UiO, så er det jo ting jeg skulle ønske at de jeg har kontakt med visste og kjente til i litt større grad. Jeg er ikke så opptatt av hva folk utenfor UiO måtte vite eller ikke, så mine ønsker retter seg i hovedsak mot "brukerne" jeg forholder meg til, altså vitenskapelig ansatte og studenter. Vitenskapelig ansatte: Vårt felles mål burde være å skape en super studiehverdag for studentene. Det er i alle fall ALLTID min førsteprioritet. Nei, du kan ikke si til en student at hun kan få begynne på master bare fordi du har hatt henne i noen emner og synes hun er flink. Hun må være kvalifisert, i henhold til opptakskrav DU har vært med på å sette. Jeg forvalter et regelverk akademikere har laget. Det er ikke jeg som har bestemt at folk må være ferdig med bachelor før de kan begynne på master, eller at de kan få studere med redusert studieprogresjon sjøl om du synes det tyder på latskap (enda du brukte 7 år på ditt eget hovedfag), eller at også guttestudenter kan få fødselspermisjon. Nei, du få ikke vite hva studentene forteller meg når de er på veiledning. Hvis du vil vite hvorfor jeg feks innvilger dem permisjon, så får du vente til du evt får tillit nok fra personen det gjelder til at hun deler det sjøl. Nei, du får ingen liste over alle resultatene studentene har oppnådd sånn at du kan forskjellsbehandle når du underviser eller skal anbefale folk til praksis, din motbydelige, elitistiske snobb. De er beskytta av personvern. Det er fint at du synes at det å forske er viktigere enn å undervise, men det er jeg som må rydde opp for studentene når du driter deg ut og ikke foreleser i det emnet de trur de har meldt seg opp til, når du ikke underviser på en forståelig måte sånn at de føler seg forberedt til eksamen eller når du ikke har forberedt deg, fordi du uansett skal gå av med pensjon om 4 mnd, så du driter litt i hele opplegget. Studenter: Nei, det sparer IKKE tid å skrive en mail. Hvorfor kan du ikke ringe? Jeg synes det er herlig når du stikker innom, men gjør det i treffetida om du ikke har en avtale, sånn at jeg kan være like imøtekommende som jeg ønsker. Det hender jeg gjør litt andre ting i løpet av dagen enn å vente på å få legge til et emne i utdanningsplanen din. Når jeg vurderer deg for opptak til master, så vil jeg ALLTID velge de emnene (innenfor opptakskravet) som er mest fordelaktig for deg. Målsetninga mi er å fylle plassene med flinke, motiverte folk, ikke å være dust og nekte folk opptak. Når du ikke klarer å registrere deg til masteroppgaven det siste semesteret ditt, etter å ha studert i minst FEM år, da blir jeg bare helt matt, altså. Du aner ikke hvor viktig jeg synes du er, og hvor langt jeg strekker meg for hver enkelt. Ikke fordi jeg er så himla nobel, men fordi jeg synes at det bare skulle mangle når jeg faktisk sitter der og forvalter en del av framtida di. Jeg kan ikke alltid gjøre deg fornøyd, men jeg vil at du føle deg sett og at du forstår hvorfor ting er som de er. Det fineste jeg veit, er når du går ut fra kontoret mitt rak i ryggen og full av optimisme, fordi vi sammen har funnet ut noe viktig og vesentlig for deg som person. Jeg ser på min rolle som en forhandler mellom deg og "systemet". Det er alltid ditt beste jeg har i tankene, uansett hvilket fora jeg opererer innenfor. Jeg blir så innmari glad når du kommer til veiledning og føler at du kan dele alt med meg. Den tilliten du viser da gir meg følelsen av å fortjene lønna mi og virkelig gjøre en forskjell. Takk. Edit: La til noe vesentlig om personvern.

Haha, du er så skjønn, gratulerer så masse!

Skulle så ønske jeg hadde rukket å komme på besøk. De ser helt fantastiske ut.

Kanskje greit å nevne hva jobben din faktisk er, eller?

Jeg har en kollega som ikke liker dyr i allmennhet. Det er jo en særdeles stor karakterfeil i mine øyne, men dama er kul nok. Hun kan feks finne på å si at mine hunder er "pene til å være hunder". Hun er allergisk, så det ødelegger jo også muligheten til å komme litt tett på og faktisk få et forhold til disse skapningene, for hun innrømmer at dersom hun kunne satt seg på gulvet med Imouto og tatt litt skikkelig i henne, så ville holdninga endra seg radikalt. Hun og mannen er like der, men er opptatte av at fordet om DE ikke liker dyr, så skal ikke barna læres opp til å være redde, så dersom de vil hilse, så får de lov til å spørre pent om det, og har fått veldig fin instruksjon om å være rolige og la hundene komme til dem. Jeg har hunder som vil hilse på barn hver dag, så da gjør vi stort sett det når vi likevel bare skal lukte på blommorna og titte på fuglene rundt her i nabolaget. De fleste hører på meg også. De som ikke hører går vi fra. Ellers synes jeg det er ganske kult å ha muligheten til å vise barn nettopp hvordan de skal oppføre seg, se på hundene hva de forskjellige tingene de gjør betyr, og ikke minst fortsette å la hundene mine ha fine barnemøter. Edit: Mtp dette med å ha barn hjemme, så overlater jeg overhodet ikke til foreldrene å styre interaksjonen med hundene. Det gjør jeg. Jeg har ofte besøk av folk som vil hilse på shibaer, og noen av disse har med seg barn, og da er det jeg som forteller dem hvordan de skal oppføre seg, dersom det er nødvendig, vel og merke.

Jeg pleide å ha dreads litt til og fra før. Når du farger håret minst en gang i måneden med billig hjemmefarge, så tover håret seg ganske lett. Måten jeg gjorde det på, var rett og slett å ikke bruke balsam og bare la det lufttørke i hårkladdene som oppsto pga manglende balsam. Jeg vaska også håret hver dag. Jeg gredde dem ut hver andre uke ca.

Hun begynner å bli godbolle nå, ja! Knertis ligger like etter.

Gratulerer så masse med kullet. Flinke Arya.

Jeg forstår og respekterer at det kan være både provoserende og sårt når noen "angriper" tradisjoner en sjøl opplevde som viktig, og ikke minst fortsatt hegner om. Men det blir straks litt mer interessant å diskutere dersom det jeg skriver leses sånn det står, og ikke tillegges en hel haug med meninger jeg aldri har hevda. Hvis det de fleste får ut av innleggene mine er at det er "galt" å gifte seg eller at alle som gjør det er idioter, så har jeg ikke mer å komme med her, altså. Ærlig talt.

Gratulerer så masse, alle sammen!

Ja, da fyller dere ut eierskiftepapirer og legger til deg som medeier, alt. setter deg som hovedeier og han som medeier. Papirene finner du på NKK's sider. Det koster 500kr.

Du veit at du kan stille flere spørsmål i en og samme tråd, sant, sånn at du slipper å lage mange nye innlegg? Det du spør om varierer veldig fra rase til rase. Jeg synes fortsatt mine endrer seg i kroppen, og de er voksne begge to.

Aiko, straks 5 år: Løpetid 7 mnd gammel. Imouto, 3.5 år: Løpetid nesten 9 mnd gammel. Begge er shibaer.

Igjen: Hvor leser du at jeg sier at noe er "galt"? Det er jo nettopp det å IKKE være "et blindt nek" som du kaller det, men å ta informerte valg jeg oppfordrer til. Som @Maria nevner i et tidligere innlegg, så er det da fritt fram å gjennomføre et kirkebryllup helt etter boka og legge egne verdier og meninger i det, men poenget mitt er at de færreste gjør seg så fryktelig mange tanker om hvorfor feks kjolen er hvit og faren gir bort bruden. De gjennomfører fordi det er tradisjon, ikke fordi de har tenkt så veldig over saken og kommet fram til at det er noe de ønsker å videreføre pga av et eller annet, eller at de ønsker å endre seremonien iht ritualer de føler de kan stå mer inne for. Jeg synes folk skal få gjøre som de vil iht Kardemomme-loven når det gjelder disse tingene, men hadde som sagt syntes at det var kult om flere satte seg inn i hva ritualene betyr før de gjennomfører dem. Da ville kanskje flere brudepar gått opp kirkegulvet sammen feks, eller mammaen gitt vekk bruden, eller begge foreldrene til både brud og brudgomm, eller ingen, eller et annet viktig menneske som har vært vesentlig i brud og brudgoms utvikling som menneske osv. Eller kanskje hadde færre valgt kirkebryllup, flere hadde via seg i kjoler i andre farger, det hadde vært større fokus på det at de to personene ønsker å fortsette å velge hverandre, framfor det prinsessete eller familiære, hvor visse personer holder taler, sitter på fast anviste plasser og har roller de skal fylle i løpet av dagen. Kanskje? Jeg synes i alle fall at dagens seremoni kan tjene på å moderniseres en hel del, enten ved at de som gifter seg fyller ritualene med eget innhold, eller ved å finne på noe helt nytt.