Siri

Nå vet jeg ikke hvor representativt videoklippet fra treningen er, men jeg merket meg at du roser ham FØR han er i ruta hver gang. Du bekrefter for ham at han er på riktig vei - men i konkurranse får han jo ingen slik bekreftelse - dermed blir han usikker og stopper. Kanskje kan det være noe av problemet? Trener du noen gang UTEN å rose ham? Det er jo en viktig del av innlæringen før konkurranse.

Minner meg vel litt om noen hvis navn vi ikke nevner her inne, lenger... men fornektelse og bortforklaringer er jo en fellesnevner.

Jeg greier liksom ikke å se ham som annet enn en litt teit fyr som leker skuespiller, jeg (basert på at han virket litt... ehhh... enkel i noen intervjuer jeg har sett med ham ).

Fanstastisk bra, IA .

Ikke sant? Men minus Veum - han er bare ekkelt slesk, han

Jeg tenker at kanskje det var andre som hadde det kullet på hunden i fjor? Og at hun dermed ikke har deltatt i prosessen? Edit: Så at 2ne har skrevet det samme like før...

Det burde vært forbudt å bytte nick og avatar... det forvirrer bare gamle kjerringer .

Ahhhh, selvsagt! Han hadde jo vært perfekt (fortrenge bilder av Klabb og Babb) .

Eller Roger Moore .

Ja, han er litt mer stakkarslig. Men ja, Alexander om 30 år kanskje *ler*.

Fytte f... Den "oppdretteren" burde henges ut med navn og bilde. Sånt gjør man bare ikke.

Ja, det har jeg også lurt på, faktisk . Beskrivelsen passer iallefall helt perfekt. Henrik Mestad er da alt for blodløs .

Jeg har faktisk aldri vært borte i ferske valpekjøpere på min rase som er opptatt av premieringer på foreldredyrene, verken da jeg hadde valpekullet mitt, eller de jeg har snakket med ellers. De vil egentlig bare ha en grei familiehund, de, og da jeg hadde kull var det faktisk mange som gjerne kunne ta valpene som hadde åpenbare feil. Ikke pga at de ble solgt billigere, men fordi de ikke hadde tenkt å dra på utstilling. Det er nok i hovedsak oppdretterne selv som higer etter tittelhunder - gjerne da de som er litt ferske i gamet, og/eller ikke selv aner hva de driver med.

Dessverre - for mange raser . Jeg har jo en rase som i kropp og bygning er sunn og sterk uten å skulle ha noen ekstreme trekk overhodet, MEN - og det er et stort men.... Pelsen. Det skal vel ikke skyves under en stol at svært mange lar seg blende av en lang, vakker og velstelt pels, og man ser enkelte storoppdrettere som åpenbart legger stor vekt på lange pelser som omtrent går til bakken. En briard skal ikke ha så lang pels, den, men jeg tar jo meg selv i å ønske noe lengre pels til og med på min egen hund (selv om jeg vet at han med sine litt stutte bein bare vil se enda stuttere ut med lengre pels, liksom). Det ER lett å se seg blind på dette, og mye vil ha mer, dessverre. I tidligere rasestandard så stod det faktisk noe om pelslengden også - den skulle være minimum 7 cm (det er ikke fryktelig langt på en sånn pelsrase) - og det står det fortsatt, men det stod også noe om ideallengden. Den skulle være 14-15 cm. Det er fjernet fra nåværende standard, merkelig nok. Men de har fått inn et annet moment - det skal ikke være overdrevnt mye hår på hodet. Jeg ser den, de trenger ikke ha ekstreme mengder hodehår, men det er heldigvis også lett å gjøre noe med: det er jo bare å bruke tynnerkniv, effileringssaks etc, så er ikke det et problem. Også har man farge, da... DET er kjempeviktig på rasen, nemlig. Helst skal de være fawn med en jevn, dyprød farge. DA får man mange "likes" på FB, da... Og jeg hører det rundt ringen her hjemme også - så lenge en hund har "rett" farge, så er det ikke måte på hvor for roper over seg av begeistring. At hunden omtrent ikke eier frambeinsvinkler og brystkassa er et høl der gittar'n passer, er liksom ikke så nøye, for den har jo så vakker farge, må vite . Så nei, selv om jeg synes det er ustyrtelig morsomt med utstilling, spesielt når man vinner, så ser jeg helt klart faremomentene med konkurransen i ringen. Det fremelsker fort ekstreme trekk, LITT mer av det gode er jo enda bedre, sant?

Dette er jo et tema som åpenbart engasjerer veldig mange, også meg - og jeg kjenner jeg har så mye på hjertet at jeg sliter med å strukturere det jeg gjerne skulle sagt på en fornuftig måte. Selvsagt har utstilling mange negative aspekter. Som jeg vel har skrevet noen ganger før, så vil det alltid være noen som går over lik for å vinne når man får et konkurranseaspekt inn i bildet. Det gjelder ikke bare utstilling, men også innen alle andre hundesporter. Folk vil så gjerne vinne at de driter i om bikkja halter - da stapper man bare inn en tablett og kjører på, for man kan jo ikke gå glipp av en konkurranse, må vite. Det ER også mange som avler kun etter utstillingskriterier. Vinner bikkja, er den pr def en bra avlshund. De DÅRLIGE oppdretterne gjør dette. De gode vet hva de ser etter, de trenger ikke å vite om bikkja kan bli BIR og BIG for å bruke hunden i avl - evt ser de at SELV om bikkja er BIS-materiale, så er den ikke nødvendigvis en bra avlshund. Vi er jo selvsagt tilbake til mitt mantra: HELHET, HELHET, HELHET. Helse, mentalitet og eksteriør. Eventuelle bruksegenskaper. Alt skal helst være på plass. MEN, selv om en hund har alle helsetester på plass, har gått sine mentaltester og vist seg å ha både bra bruksegenskaper og et godt eksteriør, så er det jammen meg ikke sikkert den er noen god avlshund likevel. DET er liksom det som er noe drit, da, for avl ER uforutsigbart, selv om man kan gjøre kvalifiserte sjanser som gir større sjanse til å lykkes enn om man bruker hunder som ikke har noen "meritter" å vise til. Jeg trenger f eks ikke å gå mer på utstilling med min hannhund. Han har da gang på gang vist at han ut fra dommernes bedømmelse er en hund som oppfyller rasestandarden på en aldeles utmerket måte - og han er stilt for både all-roundere og rasespesialister som kun dømmer min rase - alltid med godt resultat (ja, stort sett, da *ler*). Men JEG synes jo det er trivelig på utstilling, det er artig å møte kjentfolk, det er moro å være med i miljøet, og ikke minst: det ER moro å vinne. Man har jo konkurranseinstinktet i behold og hvem liker vel ikke å vinne? Men om det er nødvendig for avlen på min rase at jeg viser fram min hund? Neppe... Ehhhhh.... ja.... jeg har nok mer på hjertet, kjenner jeg, men nå ble det litt tomt her

Dette skjedde her også en del med min gamle laptop, spesielt når jeg var inne på enkelte aviser med mye sånn flash-greier (tror jeg iallefall ). .... jeg har byttet ut den laptopen med en ny...

Jeg ser det for meg . Willy ålet når han skulle krype (som i øvelsen KRYP i brukshundprogrammet). Det så helt komisk ut

Kanskje han LIKER litt "massasje" på understellet? . Willy er også en ruller - og han ruller seg i ren og skjær glede. Han kan løpe i full fart på jordet her, for så å senke hodet og stupe kråke, lande på ryggen og bli liggende og rulle og gnu, bite i gresset og knurre for seg selv

Det synes jeg var et godt råd. Jeg er også generlet skeptisk til sånne mumbo-jumbo-ting, men kognitiv terapi tror jeg kanskje kan hjelpe til med slike problemer. Mindefulness er jo litt in i tiden - kanskje et kurs hos noen som driver med det, kan være noe? I likhet med Loke så greier jeg nok ikke helt å sette meg inn i problemet. Jeg har alltid akseptert meg selv som den jeg er med alle mine feil og mangler.

Jeg tror egentlig du beskriver mannfolk med schäfer som har drevet med hund "i alle de år", men aldri fått til noe på konkurransefronten . Jeg har heller aldri sett de ifm LP - verken på trening eller konkurranse.

Ja, å, det er grusomt . Jeg er ikke helt enig.... En sjåfør skal også tenke på passasjerene sine - jeg tenker ofte på hundene som ligger i buret bak i bilen. Det kan ikke være kult å slenge rundt i buret fordi sjåføren kjører som et svin (svin = krass kjøring, bråbremsing, krappe svinger etc). Det er helt annerledes for en sjåfør å sitte på til seg selv enn å være passasjer. Som sjåfør har man liksom kontroll, har rattet å holde seg i etc, mens en stakkars passasjer bare er overlatt til gravitasjonskreftene . Jeg tenker: kjør som om du kjører med et råttent egg i passasjersetet - DA er det greit. Jeg er en grusom co-pilot . Det er derfor jeg foretrekker å kjøre selv .

En som kjører sånn at jeg ikke sitter og bremser i passasjersetet og gjør at jeg slapper av

Det var en grunn til at jeg hatet å sitte på rutebuss.... Makan til ufin kjøring og risikoadferd i trafikken har jeg sjelden opplevd .