bardmand

Det er da ikke alle sykdommer som skyldes arv? Infeksjonssykdommer, skader og kreft trenger for eksempel ikke ha så mye med gener å gjøre. De kan ha det, men slett ikke alltid. Hoste har jeg ikke hørt om, men det høres jo ikke bra ut. Da ville jeg faktisk fått undersøkt hjertet til hunden det gjelder. Jeg synser også at en del individer av rasen har et annet gemytt enn det jeg falt for hos rasen, men om jeg vil kalle det helseproblem? Tja, jeg vet ikke helt.

Du kan sjekke RAS-dokumentasjonen på Svenska whippetklubbens hjemmeside, der er det en del resultater fra helseundersøkelser som er gjengitt. Myostatinmangel og den der phosfo... og von Willebrand er nok ikke nevnt der. Von Willebrand har jeg bare hørt om på en hund i Sør-Afrika for ørten år siden, så det kan neppe sies å være utbredt (om det i det hele tatt eksisterer), og myostatinmangel er nokså begrenset til kappløpslinjer og kan testes for, phosfo... leste jeg om i dag, og har så langt bare funnet referanse til to amerikanske whippets med denne diagnosen. Whippeten ER en veldig frisk rase, og jeg ville ikke bekymret meg veldig for å kjøpe en whippetvalp uten at foreldrene vær testet for alskens i huet og ræva.

Jovisst finnes det sykdom på whippet, også arvelige defekter. Hjerteproblemer, PRA, myostatinmangel, von Willebrand har det vel vært et og annet tilfelle av, noe som kalles "phosfofructokinase deficiency" på engelsk, det har vært tilfeller av autoimmune sykdommer. Ingen av dem er spesielt utbredt, men skulle jeg sjekke noe på en whippet før avl, hadde det vært hjerte og øyne. Og myostatin-mangel om den kom fra risikolinjer.

Jeg synes faktisk heller man skal gi pengene til fattige barn i Afrika enn å teste selskapshunder i verdens rikeste land for sykdommer man ikke har noen som helst grunn til å mistenke at de har eller bærer.

Det er forskjell på språket hos ulike raser, og jeg mistenker at mange brølende schäfere mener mindre alvor enn det kan virke for oss andre. Men ja, de kan fort virke litt voldsomme, og jeg tror kanskje ikke alle schäfereiere er klare over at selv vante hundemennesker kan være uvante med den type språk. Jeg lurer jo også litt på hva folk med store hunder tror om meg og hunden min når de ser at jeg snur eller går omveier for å slippe å møte dem. Sannheten er jo at jeg ikke er redd for at deres hunder skal gjøre noe galt, men at jeg vil hjelpe min hund å slippe å få de så nært innpå seg at hun føler hun må skremme de bort. Men ja, når man velger en rase, får man med fordommer mot rasen på kjøpet. Både positive og negative.

Har aldri hørt om noen whippet som har fått stilt diagnosen HD, men så blir de heller så godt som aldri røntget. At en whippet skulle få så store kliniske besvær av HD at den må avlives må kunne sies å være høyst uvanlig. Det er nesten så jeg har vanskelig for å tro det, men man skal jo aldri si aldri.

Jeg legger selvsagt ekstra merke til det fordi jeg har det selv, men statistikken viser også at antallet whippets har gått kraftig opp de seinere åra.

Jeg synes røyteskrape er det beste på whippet, så jeg antar den vil fungere bra på en staff også.

Jeg begynner å skjønne at jeg har vært heldig. Av de fire hundene jeg har vært nødt å ta farvel med, er det vel bare en som ikke har fylt 12 år. Hun ble 11,5. Alle fire ble avlivet. En på grunn av kreft (og alderdom), en på grunn av "slag", en på grunn av tilbakevendende livmorbetennelse (og alderdom), og en på grunn av angst som ble markant verre med høy alder.

Unnskyld meg, men hvordan i all verden kan du vite hva et vilt fremmed menneske opplever som så verdifullt at det forsterker en bestemt atferd hos vedkommende? Du må gjerne belære meg om basic psykologi. Det som skiller oss fra hunder, er at vi kan føle skam. I hvert fall de fleste av oss.

Jeg antar at du er mannens nærmeste pårørende? Ellers skjønner jeg ikke helt hvordan du kan uttale deg med så skråsikker og dyp forakt om et medmenneske.

Det kommer an på pelstype. På glatthår er blått, weimaraner-grått og brunt favoritter, på hunder med dobbel pels er en dyp rød sobel vakkert, spesielt på lundehund, så klart.

Trygdemisbruker

Med en papillon har dere jo de fleste valgmuligheter. De går vel godt overens med de fleste, og er tilpassingsdyktige med hensyn til type og mengde aktivitet. Hunder av samme rase forstår ofte hverandre godt, det kan være en fordel. Samtidig må man ikke forvente å få en kopi av den samme rasen. Sånn sett kan det være interessant å ha flere av samme rase. Da får man kanskje et mer fininnstilt øye for hva som er rasetypiske trekk, hva som er individuelt, og kanskje også en formening om hva som er arv og hva miljø.

Hvem ville du først gått til for å lære om din egen familie? Foreldre, besteforeldre, gamle kirkebøker, en historieforsker? Eller Lilli Bendriss? Å lære om hund fra Cesar Milan er som å lære om sin egen familie fra Lilli Bendriss. Begge er vage og svevende nok til at de gjennom rene lykketreff er nødt til å touche borti sannheten fra tid til annen. Men hva i all verden kan du bruke dem til som ikke folk med faktisk kunnskap og ferdigheter kan gjøre hundre ganger bedre? Kan dere ikke slutte å se på Cesar Milan?

Jeg er vel blitt såpass gammel at jeg skjønner flere sider av slike situasjoner enn jeg skulle ønske. Jeg har vært den som (om ikke høylydt) har fordømt andre for å avlive en i mine øyne frisk hund. Jeg har vært den som (mer eller mindre høylydt) har fordømt andre for å la det gå for langt før de har valgt å avlive. Jeg har vært den som har avlivet en gammel hund som er blitt akutt syk, og der det var liten tvil om at tiden var kommet. Jeg har også vært den som har telt på knappene i måneds- og åresvis med en hund som har fått stadig kortere perioder med god livskvalitet. Og med det ble ringen ble på en måte sluttet. Da ble jeg nemling den som fikk føle andres forventninger og manglende forståelse på kroppen. Det at jeg valgte å avlive en fysisk frisk hund på grunn av store angstproblemer var noe som falt enkelte tungt for brystet. Da møtte man seg selv litt i døra, gitt. Samtidig møtte jeg også mye forståelse og støtte, og du verden det var godt. Når noen har tatt et valg om å avlive, så hjelper det ingen å fordømme det valget. Det kan nok være nyttig å ha diskutert slike problemstillinger på generelt grunnlag, men hver situasjon er spesiell.

Sannheten er vel at det er denne besettelsen med å forklare alt av atferd som dominans eller underkastelse som kan virke litt lattervekkende. Jeg vet ikke om det gjør deg mindre forvirret, men les gjerne denne artikkelen: http://www.manimal.no/?p=211

Har dere lagt merke til hvor god kamuflasje svart gir hunder? Jeg tror noe av forklaringen kan ligge i det, og i at de er vanskelige å lese. Vi er redde for det ukjente, det som skjuler seg. Svart briard? Brrr...

Dette med forbein og bakbein: Jeg er ikke så sikker på at det er verre for hunden å miste et forbein. Hvis man søker på "three legged whippet" på youtube, så får man sett videoer av hunder med begge deler. For å være helt ærlig så synes jeg den som har amputert forbeinet ser ut til å fungere bedre enn den som har mistet bakbeinet. Edit: Skriveleif

Jeg er veldig usikker. Før jeg så masse videoer på youtube ville jeg nok vært tilbøyelig til å sagt at avliving var det eneste riktige. Men de ser da vitterlig ut til klare seg helt utmerket, mange av de? Det er et brutalt inngrep, men samtidig enkelt, og rekonvalesensen er jo tilnærmet null sammenlignet med f.eks. den etter et inngrep for å fikse korsbånd (og det gjøres da både smått og stadig, også her til lands).

Jeg tror, at hvis du leser tråden igjen, så vil du se at innleggene ikke er spydige mot deg og din hund, men nokså krasse mot bulldogavlen generelt, som gjør at du opplever dette som et dilemma. Så langt har ikke du direkte bidratt til bulldogavlen selv, så jeg vet ikke hvor stor grunn du har til å føle deg støtt.

Du har fått ærlige tilbakemeldinger. Når du kaller de spydige, trekker du intensjonene til de som har gitt deg tilbakemeldinger i tvil. Det er spydig, det. Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg mener oppriktig at engelsk bulldog som rase har så store helseplager at fortsatt avl ikke er forsvarlig. Det er ut fra det perspektivet jeg er nødt å gi mitt svar. Men det vil du åpenbart ikke ha likevel.

Du skrev i åpningsinnlegget: Det har du fått.

Ble han født eller tatt med keisersnitt? Er han i stand til å parre uten assistanse fra mennesker? Kan han gjøre seg selv rein bak? Hvor mye pleie krever hoderynkene hans? Fordøyelsen? Helse er mer enn testresultater.

Tispa skal være j**lig frisk og utypisk for at det i det hele tatt skal være et dilemma, synes nå jeg. På hvilken annen rase ville man i det hele tatt vurdert å bruke en slik hund i avl? Vil du virkelig bidra til å fortsette galskapen?