Malamuten

Jeg hadde valgt den perfekte hunden på et mindre perfekt tidspunkt, så fremt det lar seg gjennomføre i praksis og det er upraktisk og vente på neste sjanse (feks liten rase, lite kull som interesserer deg etc slik at det kan bli lenge til neste gang). Lar det seg ikke gjennomføre slik man vil spiller det jo ingen rolle hvor bra hunden er så da kan man jo like gjerne vente på neste mulighet. Jeg hadde ikke valgt valp fra en mindre perfekt kombinasjon (til mitt bruk), bare fordi det passer, da hadde jeg heller latt vær og ventet til det både passer og finnes en valp fra en kombinasjon jeg virkelig har tro på. Men det er jo ikke sort/hvitt her, det kommer jo an på hva utfordringene er ifht at det ikke passer så godt og hvordan hunden er ifht det man ønsker, det finnes jo den som ikke er helt perfekt, men som kanskje er grei nok også finnes det jo de som er langt ifra det man vil ha, stor forskjell på det.

Nei, det er ikke relevant om det er kommende eller tidligere kombinasjoner, fordi utfallet vil fortsatt si noe om hvordan (noen) mener at rasen skal se ut og dermed gi folk som bryr seg om det et mål og strekke seg etter. Ergo vil begge to, enten man bedømmer fremtidige avlsdyr eller avkom etter slike, påvirke kommende kull. Det trenger ikke være fordi de avler på akkurat den hunden som blir premiert eller dens slektninger, men viss størsteparten av de som blir satt opp (ikke nødvendigvis bare BIR/BIM eller cert/CK, men de som blir premiert bra i kvalitetsbedømmingen er feks kraftige, eller har korte ben, lang rygg eller andre trekk, så er det mange som vil avle frem kommende hunder som ser slik ut, fordi det er det som foretrekkes på utstilling. Jeg synes jo selvfølgelig ikke det skal være slik, men det forandrer ikke det faktum at en del fortsatt tror og mener at utstilling er en bra ting, et faktisk kvalitetsstempel på rasehunder. Inkl mange raseklubber, NKK og FCI selv. I motsetning til dem, som fortsatt tviholder på at utstilling er det det en gang var ment og være, så har jeg forlengst fått hodet opp av jorden og forstått at det ikke (alltid ihvertfall) er slik. Jeg er absolutt for at folk skal tenke selv og stå for det de tror og mener, selv om det ikke nødvendigvis er det som vinner mest på utstilling, feks, men det forandrer ikke at ikke alle kan alt, og så lenge man tviholder på at utstilling er bra så vil det være noen som tror på det og følger deretter. Og det er jo akkurat derfor vi har flere uavhengige tester/prøver/konkurranser, som gjør at ikke alt er opp til oppdretter alene, men at man har noe håndfast man kan bedømme, noe gjort av andre. Personlig fraskriver jeg ikke oppdrettere all skyld og jeg legger den heller ikke alene på dommere som dømmer på utstilling, det er ikke så enkelt eller sort/hvitt. Det er også en tredjepart inne i bildet og det er FCI/NKK/raseklubber, noen må jo kunne tørre å gjøre noe når man ser at ting går galt? Dommerne har et ansvar, helt klart. Oppdretter har et ansvar, helt klart, men om oppdretter avler "utstillingshunder" så er det jo kanskje helt urelevant for denne hvorvidt hunden kan løpe fort i skogen, jakte, gå lydighet eller hvilken konsentrasjonsevne den har, ergo kan det jo hende at oppdretter tar sitt ansvar iforhold til det h*n avler og faktisk mener at det er bra(ergo viktigheten av uavhengige instanser). Raseklubben for feks krav om utstillingspremiering(om det faktisk ikke er en bra ting, og ikke fungerer i praksis fordi det setter fokus på "viktigheten" av utstilling, bla til nye valpekjøpere eller valpekjøpere som ikke er så erfarne/kunnskapsrike selv) og det at de ikke griper inn når ting begynner å gå skeis, enten det er på den ene eller andre måten. FCI/NKK for å sitte på sidelinjen og fortsette å promotere og forsvare utstilling som et avls verktøy og en kvalitetssikring når utviklingen i mange raser sier noe helt annet. Til sist alle de som snur ryggen til/stikker hodet i sanden og tviholder på fantasier om hvordan det skal/bør være selv om realiteten gang på gang sier at det ikke er slik. Man har et ansvar, og det blir ikke mindre av at man prøver og overbevise seg selv om sånn eller slik, når man egentlig vet bedre. Litt som å binde hunden utenfor butikken fordi den burde få sitte ifred, når man vet at det stadig vekk blir stjelt hunder, også etterpå skylde på alle andre når hunden er borte. Når hunden er stjelt hjelper det ingen verdens ting at private eiendeler BURDE få være ifred, realiteten er at de ikke alltid er slik og da bør man ta ansvar for det.

Nei, men det er jo en dommer som bestemmer om den får rød, blå eller gul, og viss de dommerene ikke dømmer riktig så er det vell både missvisende og bortkastet? Og om kvalitetsbedømmingen er god, så er det vell ikke store feil eller mangler, eksteriørmessig, på en hund som har championat(altså blitt satt opp til excellent, og fått cert av minst 2 dommere,om jeg ikke tar feil?). Ettersom kvalitetsbedømmingen kommer før konkurransedelen så må jo hunder som eies av folk som ønsker og delta i konkurransen, nå til tops i kvalitet først. Edit: Det spiller jo ingen rolle om den bedømmer kommende eller tidligere gjennomførte kull. Resultatet av bedømmingen vil si sitt, og enten det er snakk om hunder man skal avle på eller bekreftelse på det man tidligere har avlet, så vil jo det påvirke også fremtidige kombinasjoner om man får god kritikk for "feil" trekk, uansett hva det er.

Oppdrettere må tenke selv, ja det bør de, men hele poenget med utstilling (sånn opprinnelig sett ihvertfall) er jo nettopp å få en objektiv beskrivelse av hunden. Kvalitetssikring. Nettopp fordi ikke alle er like flinke i alt, selv om de kanskje burde være det, om de skal drive oppdrett. Men det er jo nettopp derfor vi har krav, tester og konkurranse, for å få uavhengige, dokumenterbare resultater for kvalitetssikring. Om disse svikter så er det klart det vil få følger for noen. Også er det jo også slik at man har forskjellige meninger, forskjellige syn og forskjellige ønsker, og det er jo en annen grunn til at det er (eller burde være) positivt med en eksteriørbedømming gjort av andre. For og ivareta faktiske raseegenskaper/atributer og ikke bare la alle avle akkurat som de vil selv. Og enten man ønsker det eller ikke, så er det mange som faktisk tar utstilling veldig seriøst, de tar det som en konkurranse hvor det er om og gjøre å være best, og de gjør det de kan for og bli best. Det vil jo da også få konsekvenser på noe vis, om "best" ikke er bra. Det starter feks med å feite opp hunden, men hva vil utviklingen bli? Jo, antagelig at oppdrettere som satser på utstilling avler større/kraftigere hunder. At utstillingsresultater i seg selv ikke er grunn nok til å avle er en ting, men når et utstillingsresultat ikke lenger teller for noe, fordi man ikke kan stole på at dommere setter opp hunder som er i nærheten en gang av å være godt konstruert og ligne på standarden sin, og man mener at det er slik det er, da er det kanskje på tide å ta hele utstillingsdelen ut av alt som heter avl og avlskrav, og slutte å lure folk med at utstilling fortsatt er en kvalitetssikring i avlsarbeidet.

Uvi bør sjekkes med en gang, det kan være smertefullt og infeksjonen kan spre seg til andre steder og bli mer alvorlig. Og er det UVI som er problemet så er det lite hyggelig og putte valpen i bur så den "tisser seg ut", selv om jeg forstår at dere ikke vil at den skal tisse over alt, få heller startet behandling. Det vil heller ikke være positivt for dere å vente lenger enn nødvendig mtp renslighetstrening.

Så lenge han trekker feil (ut mot siden) så vil det være bedre og ikke bruke sele/ikke la han trekke eller den brystselen som ikke har samme utforming som halvnome/nome e.l. Selv om du får bukt med selve gnagsår problematikken vil det ikke være bra for han å gå å feilbelaste på den måten der: Det vil fortsatt være sj\keiv bealstning i trekket og det vil fortsatt være press/belastning på albuen, selv om du unngår sår.

Det spørs jo. Er det faktisk separasjonsangst (den arvelige, genetiske lidelsen) så er det ingenting du kan gjøre med det og hunden bør absolutt slippe å være alene. Er det noe annet, så er jo trening en løsning. Starte litt på nytt, øk gradvis og se hva som skjer da. Mulig lettvint løsning ta med hunden i bil når du skal bort, viss du har bil og hunden er roligere der (en del hunder er det). Hva skjer om du gir noe til hunden når du drar, noe som varer litt som den kan holde seg opptatt med i starten? Feks tørrfor/godbiter på flaske eller en sånn ball med et lite hull i slik at han må jobbe for å få det ut. Noe og tygge på (noe frossent kjøtt eller en fylt kong feks), gjemme godbiter rundt om kring så han får lete dem opp? Osv. Det kan ta litt fokus vekk fra det faktum at du drar, kanskje tom gjøre det litt positivt iom at han får noe godt og det at han har noe og jobbe med en stund kan være nok til at han roer seg og de to faktorene kan gjøre en stor forskjell, om problemet ikke er voldsomt stort.

Se an hunden din. Mine hunder har vært med på faktiske turer i den alderen, men viss dere ikke har gått noe særlig med tur før nå så må jo din uansett utvikle kondisjon osv gradvis, men de tåler stort sett mye mer enn mange tror, så fremt det er gøy og på deres premisser

Mer tur det er førstepri. Også, hva gjør/har du gjort for å håndtere stresset? Stress er ofte selvforsterkende og trenger mange ganger at noen hjelper hunden på rett vei.

Nei, fettprosent har ingenting med rase eller kroppsfassong og gjøre, det er bare en unnskyldning en del med kraftige hunder bruker. At noen settere og mynder bla er litt i tynneste laget er greit nok, men de er fortsatt tynne, selv om det er rase, matlyst eller andre ting som ligger til grunn, på samme måte som at en labrador, rottweiler e.l. er feite når man ikke kan lett kjenne ribbein, se/skimte de, ha en tydelig midje og synlig muskulatur. Ingen rase har godt av eller behov for mer fett enn nødvendig.

Det finnes nok både de som ikke bryr seg og de som ikke forstår. De som ikke bryr seg gjør nok ikke det uansett, men kanskje litt mer om det blir "styr" og bøter av det. Noen av de som ikke vet bedre vil lære, men noen vil også bare fortsette og tenke at dette går fint og gjenta seg selv helt til det evt går galt og de får lære på den harde måten. fordi de faktisk ikke forstår alalvoret. Igjen ville det ikke skade å lage litt styr rundt det, bare det kan få folk til og tenke litt ekstra. Dessuten sier det jo noe når slike ting ikke blir anmeldt og kommentarer som "det et bare en hund", for en del er nok det bare en bekreftelse på at det er jo ikke så farlig. Man kan jo være naiv å tro at folk er smarte, men det går jo igjen stadig vekk på Facebook osv at folk gjør ting de vet er dumt også skylder de på alle andre etterpå.

Mr koppel syr seler på mål, gode solide seler til en rimelig penge. Ellers så er jo nonstop et alternativ. Den er ikke like bra som en nomesele, men den passer ofte på hunder med litt "merkelig" fasong, og det er jo selvfølgelig bedre med en sele som passer men som ikke er av de beste enn en bra sele som ikke passer. Spm er jo hvorfor hunden din ikke passer i selen, noen passer jo overhodet ikke i noen nomeseler, heller ikke de som er sydd etter mål, feks min som er høyere bak på krysset enn på manken, det vil aldri bli rett i en nome. Mens andre igjen har bare en fasong som ikke noen har laget seler for og vil passe inn i en spesialsydd en.

Du kan jo enkelt dele opp pølse o.l. selv i den str du vil ha, ellers så er kattemat (tørrfor) ofte små,' ihvertfall de som man kjøper i dagligvare. Ellers finnes det flere forskjellige merker som fører slike godbiter http://www.xxl.no/hund/mat-og-matskaler/dogman-pro-dp-hearts-mix-biff-150g/p/1084032_1_style I hjerteform eller formet som "kjøttbein", de er små i utgangspunktet og ihvertfall de kjøttbein forma er enkle og dele i to igjen (de er ganske myke) om man vil ha enda mindre.

Muligens i din tolkning av ordet, men i ordets rette mening, nei hunder opplever det ikke slik, selv om de sikkert føler/opplever _noe_

Fordi en hund ikke resonerer og tenker så komplisert som vi mennesker gjør. Den vil altså ikke føle sjalusi som vi føler det, men den vil kunne føle ressursforsvar i varierende grad og uttrykning.

Nei, det kan de ikke. De kan selvfølgelig ha en reaksjon på at man er borte, gir oppmerksomhet til andre osv, men ikke på samme måte som mennesker reagerer når vi blir sjalu.

Det finnes helt sikkert andre hunder som har lignende kvaliteter Men ettersom du ser på pelsstell raser, så regner jeg med du ikke er redd for pelsstell, og beardisen kan jo klippes "sportsklipp" på samme måte som puddel eller bedlington feks.De må jo fortsatt børstes og stelles (og klippes innimellom) men du slipper den utrolig lange pelsen som drar med seg alt mulig osv. Skal du på utstilling så må/bør de jo være fullpelset, men med mindre jeg har missforstått så er det ikke utstillingsklipp du ser for deg på puddel heller? Sånn ifht puddel og mannen. Har dere sett på spansk eller portugisisk vannhund? De er ikke helt ulike puddel i utseende, men ihvertfall den spanske er litt kraftigere i ansikt og kropp, og ser litt annerledes ut. Den portugisiske er kanskje noe midt i mellom de to sånn ca i utseende. Lurer på om de er litt annerledes dog, viss jeg ikke husker helt feil så kan det være noe vokt/vakt, vet ikke om det gjelder begge eller en av de. De jeg har truffet har vært veldig trivelige og bare happy-go-lucky hunder. Ellers så er jo lagotto også en kul sak, full av energi, happy go lucky, kan være med på det meste. Har ikke møtt så mange så har lite erfaring, men mitt begrensede inntrykk er ihvertfall kule hunder. Eller schapendoes.

Jeg har derimot lite problem med rasestandarder, men større problem med at de ikke følges, evt bare endres til en ny og mer passende når rasen ikke lenger passer til den gamle standarden.. Ja, det er rom for tolkning i en rasestandard, men de fleste åpner ikke for så mye "tolkning" som en del raser har forandret seg, så da er det egentlig ikke lengre snakk om tolkning, men heller at man ikke bryr seg og da heller tar hensyn til enkeltpersoners private meninger og tanker, uavhengig av standard og/eller bruksområder. Tolkning kan være veldig positivt, litt variasjon skader sjeldent, alt det andre som bedrives i dag derimot er bare ødeleggende.

Rense godt å se an? Edit: Evt dekke til med noe om hun slår den borti ting.

Gikk fint å introdusere katt til malamutene (som var voksne og ikke kattevante og masse jaktinstinkt). Dvs, i starten måtte vi kontrollere hundene litt (hadde på bånd og stoppet alle forsøk på jage/leke/herje), alt som ikke var rolig og behersket. De fikk aldri være alene sammen om vi dro vekk, men så lenge vi var i huset så gikk det fint. Vet ikke hvordan det hadde gått om de hadde vært alene, men så ikke noen grunn til å ta sjansen på det, da 40 kg mot 2-3 kg er ganske feigt parti og den ene hunden min har tatt livet av katt før (ute). Ute derimot ble kattene jagd om muligheten bød seg, de hadde mange plasser og gjemme seg så ingen skade skjedd der, usikker på om hundene hadde skilt på våre katter og andre katter ute om de hadde fått tak i de (mulighet til å få tak i de). Jeg ville startet med og hatt hundene under kontroll å se an, at de jager katter ute trenger ikke å bety noen ting. Både fordi det er forskjell på ute og inne og fordi jaging ikke nødvendigvis er så veldig alvorlig ment, og selvfølgelig fordi det vil bli anerledes med "deres" katt enn med tilfeldige de møter ute. . Neste steg når ting går fint tenker jeg er av med bånd/fysisk kontroll, men fortsatt skal katten ha plasser lett tilgjengelig hvor den kan stikke om det skulle oppstå noe, og ha de helt adskilt når dere drar vekk(altså at katten ikke har mulighet for å gå inn til hundene selv om den vil). Tredje steg om/når alt går bra er jo evt å ikke holde de helt adskilt når de er alene, men at katten fortsatt har plasser den kan stikke seg vekk om den vil.

Det har jeg aldri hørt om. Ser du for deg at du kan få bruk for det så ville jeg like gjerne begynt å se etter bur nå. Slikt utstyr holder seg jo, så det gjør jo ingen ting om det ikke blir brukt så ofte. Og starter du å lete nå så kanskje du finner et brukt et til en rimelig penge, så slipper du å kjøpe nytt til fullpris Edit: Og har du bur selv så slipper du å være avhengig av å få låne av andre/flyplassen (om de har), litt kjipt om det ikke finnes noen tilgjengelige du kan låne om/når du trenger det.

Det spiller jo ingen rolle om de har på sele eller halsbånd når de skal lære å gå fint i bånd, så lenge man trener på det. Men vil man at hunden skal trekke i sele også så bør man selvfølgelig ha to forskjellige seler slik at hunden lettere greier å skille på når den skal gå pent og når den skal/kan trekke. Jeg trente stort sett med sele når jeg skulle lære Varga å gå pent.

Det kan jo være at hunden bare hadde litt svekket immunforsvar en periode og dermed ble litt ekstra mottagelig for ting som feks ørebetennelse. Ikke noe jeg hadde tenkt noe mer på så fremt det er et engangstilfelle. Kommer det derimot tilbake igjen/dere må slite for å bli kvitt det så må dere utrede mer. Kronisk/hyppig ørebetennelse er et typisk tegn på feks allergi, men det kan sikkert være andre ting også.

En hund er jo ikke nødvendigvis samkjønnsaggressiv fordi den kan reagere på noen hunder av samme kjønn. En sammkjønnsaggressiv hund er i mine øyne en hund som går dårlig med alle/de fleste/mange hunder av samme kjønn, uten annen grunn enn at det er samme kjønn. Og det må jo være grunnen, er det feks andre hunden som bråker så er det jo lov å ikke like dem å da har det jo heller ikke så mye med kjønn og gjøre, men oppførsel. Er hunden i bånd så kan det være usikkerhet eller at den som holder båndet skaper en anspenthet som smitter over.

Den hoster/harker nok fordi den drar i båndet.. Da vil jo halsbåndet legge press på halsen og kutte lufttilførsel. En sele som passer til hunden og som er utformet for at hunden skal kunne trekke i den, vil være et fint alternativ mens dere lærer hunden å gå fint i bånd. Vom og hundemat er jo det beste, selv om dere ikke vil fullfore på det nå så kan dere jo kjøpe mindre porsjoner og gi hunden en gang i blant som du ønsker nå.. (dog kan det skape trøbbel for en valpemage å bytte for bare for et måltid her og der)