Malamuten

At det blir verre med alderen er kanskje logisk egentlig, ihvertfall når man begynner å få eldre hunder, ettersom imunforsvar kan bli dårligere da, men det er forhåpentligvis noen år igjen til jeg begynner å merke slike aldersplager, hun er jo ikke gammel enda. Ja, viss det ikke dukker opp noen god grunn til at det bør sjekkes ut med en gang så kommer jeg til å vente til et evt nytt utbrudd (som forhåpentligvis ikke kommer ) Men forutenom vaksinen så er det da stort sett behandling av symptomer som gjelder? Holde rent osv og antibiotika om det blir ille. Hvordan fungerer vaksinen? Er det engangs eller er det noe man må gjenta gjevnlig for å evt holde det i sjakk(om det virker)?

Siden denne tråden har sporet av tema for lenge siden så fortsetter jeg bare Jeg lurer på en del ting etter å ha lest igjennom her: Hvilke raser er ikke egnet med barn? De som velger bort valper med svakheter, velger dere da også bort hele kullet og oppdretteren slik at man ikke støtter slik avl, og dermed igjen ikke er med på å støtter hunder som må avlives/omplasseres eller ha tilrettelegging i hverdagen (som jo er slitsomt for eier)? Når det nå er født slike valper, samme hvilken rase eller hvilken årsak som ligger bak, hva gjør man med dem? Fortjener ikke de et godt liv så lenge det lar seg gjøre? Fortjener de ikke en sjanse på livet? Og bør ikke eier da til slutt kunne få slå seg til ro med at h*n har gjort alt som kunne gjøres og dermed få fred i sjela til å avlive eller kanskje omplassere om riktig hjem finnes, et hjem hvor hunden naturlig blir skjermet for sine problemer, med "god" samvittighet om problemet blir for stort? Hva med alle de som faktisk ikke er utdannet instruktør, adferdsspesialist eller har doktorgrad i gener og avl, hva med dem? Bør de føle at de kan takke seg selv som var uheldig enten i sitt valg av oppdretter, rase eller kanskje til og med bare fikk den ene dårlige valpen i et ellers bra kull, med gode foreldre osv? Eller burde kanskje en litt større del av ansvaret her ligge på oppdretter, både ifht hva som avles på og også hvem de selger valp til? Hva med plutselig endret adferd etter feks skader/smerter e.l. som henger i hvem skal lide for det? Jeg er veldig for å ta ansvar, det vil si at jeg synes ikke det skal være lett å ta en slik avgjørelse, og med mindre det er noe akutt som biting e.l. så synes jeg man skal legge ned litt arbeid i å få ting til å fungere. Det vil også si at jeg er veldig striks på hvem jeg støtter, jeg kjøper ikke hund av folk jeg ikke liker avlen til, selv om jeg kan få en bra hund i et kull så lenge jeg kan luke ut de som er mindre bra. Fordi om jeg kjøper en slik hund så støtter jeg også dette oppdrettet og bidrar til at det lever videre, og ikke bare det, får jeg en god hund så driver jeg jo regelrett god reklame for det, enten jeg vil eller ikke.. Det betyr selvsagt også at jeg gjør research på alt jeg synes er viktig, og det betyr at jeg lærer av mine feil slik at jeg ikke trenger å gjøre samme feil to ganger. Men på tross av dette så synes jeg ikke folk skal behøve å legge livet i grus for å få en dårlig hund til å fungere. Det er faktisk i de aller aller fleste tilfeller ikke eier sin feil på noe som helst plan at hunden er slik. Noen ganger er det oppdretters feil, andre ganger er det ingens feil, skrøpelige bikkjer kan komme i selv de beste kull og innen alle raser, og slik er livet, man rår ikke over alt, og det er faktisk helt ok å ikke skulle snu opp ned på verden fordi man har vært uheldig. Og det er ikke noe man skulle eller burde trenge å føle seg skyldig for, hverken for utfallet eller i form av at man får skylda for å ha ødelagt hunden. Og omså man har gjort et dårlig valg, javell, ingen vet alt, det som er viktig for meg da er 2 ting, først at hunden får et bedre hjem om man har tatt seg vann over hodet(hundens velferd er tross alt det viktigste og man kan ikke gjøre om på det valget som er tatt så da får man gjøre det beste man kan), også at man lærer av sine feil å gjør et klokere valg neste gang, mer kan man faktisk ikke forvente. Og sånn generelt, husk på at det er ingen her i disse diskusjonene som snakker om normale hunder som bare stues vekk pga alder eller små ubetydelige problemer, det snakkes om hunder med faktiske, vanskelige problemer.

I lys av en annen tråd her så misstenker jeg at Varga har/hadde (?) furunkulose, og ikke "bare" gnag/irritasjon etter sela slik jeg trodde. Nå aner jeg ingen verdens ting om dette så da lurer jeg på hva som er naturlig å gjøre? Symptomene er vekke, men jeg leser jo at det er kronisk, bør jeg da dra til vet? Gjør jeg det isåfall nå eller venter jeg til det evt bryter ut symptomer igjen? Behandling osv? Vil man se med en gang hvor hardt hunden evt har fått det, eller vil omfanget av utbrudd kunne variere fra gang til gang? Nå var hun jo feks ikke spes hardt angrepet, hun virket ikke plaget på noe vis og blemmer og irritasjon forsvant relativt kjapt med vasking og aloe vera gel, om det evt kommer tilbake, men holder seg på det nivået så er det neppe noe som kommer til å bli et problem, men jeg ser jo hunder som er mye hardere angrepet.. Og feel free til å legge til annen info dere tenker er relevant, jeg er helt blank.

Jeg ville ikke utelukket buhunden heller jeg, ihvertfall ikke om man ønsker å trene litt. Det er ingen gr 1 hund det heller, men jeg opplever dem som hakket mer førbare og også mer lettmotiverte i treningssammenheng. Dvs lettere å motivere når man ikke har synlig belønning eller lengre imellom belønningen, slik man må på konkurranse.

Det må jo være en perfekt løsning, du kan være så aktiv du vil å ha pass til mini så han slipper å være alene om du og andre hunden vil ut på en lengre tur eller noe, og samtidig får dere hjulpet noen andre som ikke har det så greit. Å da kan du jo med god samvittighet få en til hund av annen type å utfordring samtidig som du tar den tiden du trenger til å se hvordan ting blir å hva som er best for alle involverte. Og samme hva som skjer da så har du jo en trygg og god løsning i bakhånd. lykke til med både ny og "gammel" hund, det kommer nok til å løse seg på greit vis uansett.

Norsk utstillingschampion betyr at den har oppfylt kriteriet for championat i Norge, ja. Hvor bra det er kommer vell an på øyet som ser, for noen betyr det "alt", for andre som meg så er det nesten det motsatte av bra (litt avhengig av rase), dvs jeg tenker ikke at det automatisk betyr at det er en dårlig hund, men jeg ser det absolutt ikke som noe kvalitetstempel heller, så jeg bryr meg ikke noe om det, jeg vil se bikkja selv å avgjøre hva jeg synes å er hunden bra så er den like bra enten den har championat eller ikke, det er det som betyr noe for meg, ikke titler. Jeg har sett så mange championer som jeg selv ikke ville tatt i med ildtang og når det virker som alt som kryper å går får championat bare de prøver nok så er det ikke lengre noe kvalitetsstempel for meg. (stor forskjell på raser her dog)

Tørrfor har gjerne ikke samme effekt på avføring som rått har, fordi alle tørrfor jeg vet av er iblandet andre ting enn kjøtt, også. Så det hadde jeg ikke bekymret meg for på forhånd ihvertfall. Om du skal bytte så husk at du gjerne må bruke det en stund for å se forskjell, kløe kan komme raskt om de reagerer på noe, men det forsvinner ikke like raskt ved forbytte om de allerede har begynt å klø, så gi det tid. Tja "kløprøver" må jo være enten allergitest (ganske dyrt og ganske stor sannsynlighet for at svarene ikke er korrekte, kan ikke stole på de noe særlig) og ellers så er det vell type skrapeprøve av hud e.l. for å sjekke for utøy, infeksjoner e.l.

Spørs jo hva du mener med robust egentlig? Jeg forbinner jo robust med type rottis osv(molossere), men på samtlige av de som går under robust i min bok har jo i større eller mindre grad innslag av sammkjønnsaggresjon. Mellomting er jo retrieverne, passe robuste og hyggelige, dog noe mindre førerorienterte enn gr 1(kommer jo an på personlige preferanser hva man foretrekker her). Collie hadde jo sikkert glidd rett inn i en slik hverdag

Jeg tror det. Nå er det jo ikke alle raser som er like "rammet", men fler å fler kommer etter. Det virker som det er de typiske bruks/trekk/jakt rasene som er minst rammet, men man ser jo flere å flere kommer etter, deling av linjer osv. Nå er nok dette et helhetlig problem, man kan ikke skylde bare på utstilling, men utstilling har jo utvilsomt sin del av "skylda" ifht at det tydeligvis påvirker avlen stort. Å fjerne konkuransebiten hadde vært et stort steg i riktig retning, tror jeg, for mennekser er galde i å vinne og mange gjør hva som helst for å komme dit samme hva det koster for raser eller individer. Det er langt ifra perfekt utenom utstilling heller, de som avler bare på bruksresultater feks, så jeg synes absolutt at eksteriørbedømming bør være et krav, slik at man kan få en bedre helhet i raser, både eksteriørt og bruksmessig/mentalt evt andre kvaliteter man vil ha.

Hvordan er det med rasen her for tiden? Har truffet en del skikkelig utrivelige hunder i det siste, mulig jeg bare har hatt uflaks med de jeg har truffet, men har liksom hatt et veldig godt inntrykk av flat'en før, men det begynner å endre seg litt kjenner jeg. Ikke ment som noe negativ kritikk altså, bare nysgjerrig

Og et spm til som jeg synes er relevant, om man får en hund som sliter mentalt, hvor mye ansvar har man da for å tilrettelegge høyt og lavt? Hvorfor er det ikke da greit å la de slippe? Og hvorfor har man evt mindre rett til å la hunder av visse raser slippe/omplassere til mer egnede hjem om de har mentale brister, mens andre raser er det greit fordi det ikke er "forventet"? Og ja, jeg skriver "forventet" fordi så vidt jeg vet er det ikke mange raser som er så dårlig at man bør forvente å få en skral hund, ihvertfall ikke om man gjør litt forarbeid med oppdretter, linjer osv.

Håper det er greit at jeg låner litt plass i tråden. Varga hadde noe slikt for en liten stund siden, men siden det ble bedre rimelig raskt så avskrev jeg det som irritasjon/gnag e.l. fra å ha gått mye i sele, badet i myra med den også gått å trekt rundt på meg igjen, muligens med sand og div fine ting som lå å gnagde inni sela. Det er nok det som var årsak uansett hva det er/var, ser jo at furunkulose ofte kommer i "utsatte" områder, men når det forsvant igjen etter en uke eller to med egen behandling (vask osv) bør en gjøre noe mer selv om symptomene er forsvunnet? Dyrlege? Er det noe hunden har for alltid selv om det nå tilsynelatende er borte?

Jeg synes ikke det er meningsløst, selv om jeg vet som du sier at noen alltid kommer til å være uenige uansett. Det er forøvrig ikke ment som en diskusjon om hva som er rett og galt, eller en diskusjon i det hele tatt, bare en tråd hvor hver som vil kan svare og begrunne svaret på hvorfor de ville gjort sånn eller slik og det tror jeg alle kan lære av, om ikke forandre mening så kan man lære mye av å se flere sider av en sak å se en større helhet, nye synsvinkler og tanker som man selv kanskje ikke har tenkt og da kanskje se ting i et annet lys selv eller kanskje få en annen forståelse for at andre velger noe annet enn dem selv. Sånn utover at hunder bør få slippe å lide så finnes det jo ingen fasit i slike situasjoner, det bør alltid være opp til hver enkelt å bedømme den situasjonen de står oppe i der å da, samme hva andre mener.

Det er alltid noen som mener noe uansett så det holder jeg med deg i @2ne Edit: Men sånn før det sporer av, dette er egentlig ikke en tråd om hvor grensen går, men hva folk velger å gjøre å hvorfor, uavhengig av "rett å galt", jeg vil vite hva folk tenker rett å slett og hvorfor de tenker som de gjør, om sine egne hunder og slike situasjoner om det skulle skje med dem.

Først og fremst så tror jeg du skal roe ned litt. Sier ikke det for å være frekk eller noe altså kunn et velment råd, bare en liten rød tråd gjennom de trådene jeg har sett fra deg, senk skuldrene litt å slapp av da går nok alt mye bedre bare av seg selv Når det er sagt så er det ingen ting som kommer til å skje "fort" som du sier, du må rett å slett bare ta tid og tålmodighet til hjelp å trene på det. Nå er jo hunden din også usikker på folk bla, om jeg ikke husker feil, noe som nok betyr at problemene her er litt mer sammensatt enn "bare bjeffing". Avledning, skjerming, positive assosiasjoner og trygghet er det hunden trenger, å med en slik hund så må du jo til en viss grad ha i bakhodet at den kanskje aldri blir helt bra, samme hvor mye du trener. Så du bør jo være innstilt på å tåle litt bjeffing eller annen oppførsel som kommer med det å være usikker/redd. Du skal selvsagt trene på det og ting kan bli bedre og kanskje også helt bra, men greit å være litt realistisk, og huske på at dette er sammensatte greier som tar lang tid og noen ganger aldri blir helt bra, noen hunder er bare slik genetisk og man greier ikke å få de helt normale samme hvor hardt man prøver.

Sånn for å ikke ødelegge den andre tråden som egentlig handlet om noe annet. Jeg synes dette er ganske interessant så kunne tenkt meg å høre hva folk tenker, kanskje spesielt de som tenker annerledes enn meg. Og jeg vil ha gjennomtenkte svar med begrunnelser på hvorfor og hvordan ikke "bare fordi", fordi man har bestemt seg på forhånd og tenker å tviholde på det prinsippet samme hvilken situasjon som oppstår og hvordan ting arter seg. Jeg vet jo selv at jeg var en av de som hadde et bastant syn på mange ting, også det der med salg/omplassering/avliving. Selv om jeg fortsatt er av de som strekker meg lenger enn man burde og trenger i mange situasjoner så har jeg jo innsett en del ting på veien hit, bla at realiteten er noe helt annet enn det man gjerne ønsker at den skal være og at en stor del av grunnen til at jeg strekker meg så langt som jeg gjør med hundene mine er helt og holdent egoistisk, fordi jeg ikke har hjerte til å gjøre noe annet, før jeg MÅ. Og med ikke hjerte til så mener jeg helt og holdent for min egen del, det gjør for vondt for _meg_ å skilles med hunden, det har ingenting med hundens beste å gjøre. Jeg forstår jo at alle kommer aldri til å være enige når det kommer til slikt, og det skal og bør være opp til hver enkelt å avgjøre synes jeg, utifra den situasjonen man befinner seg i, men jeg synes det er litt interessant og tenker det kan være lærerrikt å se hva andre mener og hvorfor. Tenkt scenario(stjeler tema fra den andre tråden): Familien har en hund, den har vært fungerende familiehund, men har fått problemer med barn. Finnes mange tenkte muligheter for det, men det spiller ingen rolle for scenarioet eller løsningen av det. Hunden må skjermes/tilpasses, enten for sin egen del eller for barna sin del (velg selv). Dette er ikke noe som kan trenes vekk, det er sånn det er nå. Hva gjør dere og hvorfor? Jeg hadde tilpasset og skjermet hunden, så fremt den kunne ha vært i samme rom (med feks stengsler/kompostgrinder e.l.) et slikt scenario hadde ikke vært nok til at jeg hadde tatt turen til vet, jeg hadde heller ikke hatt hjerte til å legge ut en tilfeldig finn annonse. Det er jo tross alt ikke noe alvorlig dyrevelferdsmessig problem å måtte ligge skjermet litt å ha sin egen plass i stua, så lenge dette er nok til at hunden ikke sliter med problemet sitt og barna i huset er trygge.. Hadde det vært mer graverende at hunden hadde måtte inn på et eget rom så hadde det vært stopp, da har den det ikke bra lengre. Men jeg må jo si at det hadde ikke vært så gøy å forvise hunder til sin egen avstengt plass når mine hunder alltid er vant til å være rundt oss, komme å få kos når de vil, ligge på fanget i sofaen osv. Og jeg er sikker på at mine hunder hadde syntes at dette til en viss grad hadde vært en negativ omveltning. Mine hunder har alltid gjort som de får beskjed om å det er ingen sure miner om de må gå ned av sofaen, ut av soverommet, ligge på gangen i spesielle situasjoner, men det hadde ikke føltes like ok om det ble en permanent omveltning hjemme i huset, hver dag, spesielt ikke på en hund som feks er gammel, eller har andre "utfordringer" enn bare dette, en som kanskje har litt ekstra behov for nærhet og kos. Det hadde alikevell blitt slik fordi jeg ikke hadde avlivet pga det og jeg ikke hadde villet legge ut tilfeldig finnannonse og omplassere til "hvem som helst". Men hadde muligheten åpnet seg, at enten venner eller familie(noen jeg og helst hunden også kjenner), feks et eldre par uten barn, hvor hunden kanskje bare må skjermes unntaksvis heller enn motsatt, hvor hunden får fortsette å leve som den har gjort, med nærhet, trygghet, frihet så tror jeg jeg hadde blitt overlykkelig å lettet bakenfor den tunge følelsen som kommer med den vanskelige avgjørelsen om å skilles ad med "barnet" mitt, og da hadde det ikke vært tvil hos meg om at det er bedre for hunden og jeg hadde tatt den muligheten. Det er jo lite problem å skjerme en hund, for meg. Det er jo bare å få inn noe stengsel eller noe å lage en egen plass, men for hunden, ihvertfall mine hunder som er vant til å leve slik de gjør så hadde ikke det vært det beste, slik jeg ser det, selv om de som sagt ikke hadde lidd noen stor nød. Jeg hadde jo feks ikke tenkt noe galt om andre som valgte å ha hunden selv å skjerme, å jeg synes jo ikke det er verre selv heller enn at jeg hadde gjort det om jeg ikke hadde annen mulighet.

Det eneste som er egoistisk er å ikke gjøre det som er best for hunden i hvert enkelt tilfelle. Det vil alltid være noen som er uenig, blir sinte, sier stygge ting osv, det kommer man ikke unna uansett. Tenk godt igjennom ting å gjør det DU mener er best for hunden bassert på den helhetlige situasjonen, som kun du faktisk ser. Når det er på plass å gjennomtenkt så får du bare holde på det å huske på at dette var gjennomtenkt og uten tvil det riktige, samme hva andre sier etterpå. Hva som faktisk er riktig sier jeg ikke noe om, for det er som sagt helt opp til hver enkelt å avgjøre i de forskjellige situasjonene.

Mest sannsynlig så går det bra, det gjør jo som regel det, men selvsagt så kan det være skummelt så greit å gjøre det man kan i tillegg til å følge med på evt forandringer i hunden. Gi hermetiske asparges å evt pøs på med olje for å få ting til å gli igjennom lettest mulig.

Så spennende Krysser alt vi har her, lykke til med fødsel

til deg @Klematis Det er ikke enkelt og det blir det aldri, dessverre. En av ulempene med å ha hund å de gledene de fører med seg er at det også innimellom blir tunge vanskelige stunder. Sånn ellers så tror jeg det snakkes litt rundt hverandre, det er vell ingen som mener at man skal kvitte seg med en normal gammel hund bare fordi den er gammel. De fleste av oss vet jo at det kommer en dag der hunden ikke er ung å sprek på samme måte som vi må tilpasse oss når det kommer valper, men det er vell ikke det det snakkes om, det snakkes om ting utover normalen, når ting ikke fungerer lengre, når ting som tilpasning kanskje fortsatt er mulig, men ikke det beste for hunden å det er jo det som er viktig, hundens beste, hva nå enn det er.

Det er jo veldig hyggelig av deg Vær kjedelig ja for å forandre forventninger til deg og i de situasjonene som oppstår ute så kan det hjelpe mye å forsøke å avlede hunden før det blir for mye å det kommer ut i stress som fører til at han hopper osv. Ta frem en godbit feks å forsøk å hold oppmerksomheten hans på deg isteden for den andre hunden eller hva annet han reagerer på Evt stopp, få han til å sitte mens det som er vanskelig går forbi dere, gi han godbiten når den er forbi å gå videre. Ofte litt lettere å holde fatningen om man har noe å fokusere på, om enn noe så lite som en sittkomando og/eller en pølsebit

Du må nesten bare prøve deg frem, dessverre, det er så forskjellig hvordan de reagerer på ting. Har du forsøkt 50/50 med vom og tørrfor? Mange som blir harde i magen av bare vom, men som blir bedre når de får litt tørrfor også. Hva tenker du på når du sier at du er redd det blir hardt til magen? At han blir hard i avføringen igjen eller noe annet? Jeg hadde ikke bekymret meg for at hunden ikke tåler det så lenge han ikke har noe fordøyelsesproblemer ihvertfall. Om han klør å det er pga mat så er det jo litt samme greia, du må bare prøve, det kan jo være alt mulig rart de er allergiske mot og ingenting annet enn prøving og feiling kan gi noe sikkert svar. Viss han fungerte fint på vom bortsett fra avføringen så ville jeg forsøkt 50/50 foring, synes du han klør mer nå enn før så kan du jo forsøke å fryse tørrforet (i tilfelle det er lagermidd han reagerer på). Hadde ikke vært bekymret for å prøve hverken det ene eller andre enten det er orijen eller acana, det er mer enn bra nok, det viktigste er jo først å fremst å finne noe han fungerer på, også får du heller forsøke andre (om du vil) etterpå. Om han fungerer først så er det også lettere å se forandringer å derifra avgjøre hvilke for han evt ikke tåler.

Det er ofte ikke så enkelt å lære hundene å ikke gjøre slike ting så noen hunder bør bare ikke få ha leker de kan sluke tilgjengelige, dessverre. Bruk den når dere leker sammen og skaff andre leker om du vil at han skal ha noe han kan holde på med alene

Nei, du mangler forståelse, forståelse for at "uheldig" kan komme i mange former og fassonger. Mange ting man ikke rår over, som påvirker hunder og deres eiere forskjellig. Forståelse for at andre opplever ting annerledes. Medfølelse når man sier/skriver ting. Det går an å være uenig men alikevell ha et fnugg av medfølelse eller forståelse for at folk befinner seg i en vanskelig situasjon. Og kanskje også innse at du ikke vet alt som ligger bak, heller enn å bare anta at her byttes ut gamelt med nytt fordi mor vil ha et nytt leketøy. Jeg er jo av de som nok har over gjennomsnittet vanskelig for å omplassere/avlive så lenge ikke det er eneste mulighet. For et par år siden så hadde argumentene mine vært bruk og kast, ikke det beste for hunden, man har påtatt seg et ansvar osv, nå er det langt i fra det, selv om jeg fortsatt har over gjennomsnitlig vondt for slike ting. Men jeg har innsett fakta, mye av det er mine egne egoistiske følelser, jeg har separasjonsangst, nevnte argumenter er stort sett bare veldig fine unnskyldninger for hvorfor man skal beholde hunden i en situasjon hvor man kanskje heller burde la vær. For all del, jeg mener fortsatt at man skal ta ansvar for den hunden man har å at man når man kjøper seg valp (eller voksen) selvsagt ikke skal forvente at alt bare går på skinner hele tiden, man må kunne jobbe litt for det å gjøre det som kreves, men jeg har vell lært meg å være litt mer realistisk underveis i livet, kommet meg ut av regnbueland og forstått, sett og erfart at det ikke er så sort/hvit som man kanskje ønsker (ihvertfall jeg ønsket da jeg var 16 og skulle redde alle dyr). I løpet av mitt liv som hundeeier har jeg sett langt flere dårlige utfall av folk som "skal ha hunden samme hva", folk som oppriktig tror og mener de gjør det beste for hunden, som nekter å se på omplassering eller evt avliving, enn de som omplasserer og gir hunden et nytt, perfekt hjem. Så mange hunder hvor jeg går med vondt i magen på deres vegne fordi eier skal være så himla politisk korrekt å gjøre "det beste" for hunden. Jeg har ingen behov for at folk skal være enige i alt, men jeg synes det er greit å være realistisk om ikke annet, se helheten og ikke bare en perfekt drømmeverden. Hunder er individer, man kan være uheldig, skikkelig uheldig på så mange plan, ikke alt lar seg løse på perfekt vis, hverken for hund eller eier, og det er lov å forsøke å sette seg inn i andre situasjoner enn dem man selv har opplevd, å ha det i bakhodet, det at du selv ikke har opplevd ting enda eller i det hele tatt greier å se det for deg, betyr ikke at det ikke kan skje, det betyr kanskje bare at du er heldig som har sluppet å oppleve det..

Ja, og det er ikke galt å gå en lengre tur med en annen hund heller, men slipper man det så er vell det det beste for alle. TS sier jo ikke noe om at hun må omplassere, tvert imot. Dessuten så er det forskjell på beviste valg å det å være uheldig som her, vil man ikke gå lengre, ja da trenger man vell ikke en hund til, men en hund kan leve i 10 år eller mer å de fleste av oss har ikke 10 år å vente fordi vi var uheldige med ting vi ikke rår over. Jeg skjønner at du mener det du gjør, og det er greit, men svaret ditt virker ikke så veldig opplyst eller gjennomtenkt, det virker som du bare leste ordet omplassering å gikk i vranglås, det virker som det mangler massiv forståelse av hvordan livet fungerer. Og det virker som det mangler en del logisk sans når du mener det er greit å tilrettelgge, bare hunden slipper å flytte, selv om den kunne hatt det mer optimalt en annen plass. Det hadde jo ikke vært noe problem å hatt den hjemme, jeg har selv hatt 2 forskjellige hunder samtidig som krever forskjellig å de lider jo ikke, men hvem i allverden vil ikke at hunden skal ha det best mulig? Bare bra nok? Det virker som du mangler fullstendig forståelse for at man kan være uheldig, at ting skjer som man ikke rår over å at ikke alle har samme mulighet som deg. Det er lov å ha litt forståelse (uten å være enig nødvendigvis) for at ikke alle har like liv, like mye flaks eller like mange muligheter som det en selv har. Også er det lov til å ha litt empati å svare på en litt hyggeligere måte rundt et allerede sårt tema.