Malamuten

Schæferen er vell også en av de mest tallrike rasene, så for hver god schæfer så er det mange som ikke er det, på en eller annen måte. Og jeg tørr vell påstå at det er "utstillingsschæfer" det er mest av, å det er jo i det store å det hele et trist kapittel. Jeg sier ikke det for å være ekkel, for schæfer er en av de rasene som står meg nærmest, men av de aller aller fleste sch jeg har sett så får jeg stort sett bare vondt inni meg når jeg ser de, selv om de kan være søte osv, eller selv om de har gode resultater i bruks. Når man i tillegg kjenner flere av disse såkalte gode schæferne å veit at de har/har hatt sitt å stri med til tross for prestasjoner, ja da hjelper det ikke så mye hva det står på papiret... Brukshunder som hyler i smerte når de "hopper" ned fra sofaen fordi de har så myke ledd/sener at de lander på håndleddet, jeg blir rett å slett uvell. Hunder som senere har fungert godt, men som har måttet ha en konstant fokus på å trene styrke på akkurat disse spesifikke områdene for å skjule problemet. Gener som sikkert blir avlet videre på fordi nevnte hunder gjør det godt. Tja, jeg drar gjerne frem gode ting også jeg, men når man ikke har sett bedring på en rase på mange år, og ikke bare har det ikke blitt bedre, det har blitt værre ja, da er det ikke så lett å unngå å se det negative heller. Å viss det ikke er en "oppmuntring" til å avle friske sunne flotte hunder når man har en rase som er kjent for å være det motsatte, da lurer jeg på hva som er motivasjon godt nok? Hva er viktigere enn hundens vellbefinnende og det å faktisk avle gode individer? Eller for å snu på det, hvor lang tid skal man stå å se på å klappe folk på skuldra for at de "prøver"? 20 år? 30 år? når bør resultatene begynne å komme etter all praten? Noen raser begynner for meg å bli so far gone at jeg nesten ikke greier å finne noe positivt om jeg leter en gang. Det hadde forsåvidt vært greit nok så lenge det faktisk hadde blitt jobbet med en forbedring, enn så lenge så hører jeg mye prat å ser lite som faktisk blir gjort å til slutt så mister man litt motet der man sitter å håper på det bedre. Spesielt der det er problemer som regelrett går utover dyrevelferd, hva i alle dager er positivt med det? Edit: Og man kan jo legge til at standard svar i slike diskusjoner gjerne er at hundene fungerer jo til bruks og tjeneste så da ser de liksom ikke noe behov for å endre noe. Jeg tviler ikke på at ihvertfall en del av de jeg anser som gode sch oppdrettere hadde tatt grep når/om de får hunder som har smerter pga eksteriøret sitt, men jeg synes det er synd at det ikke skal kunne gjøres noe før det har gått så langt. Jo mindre fokus man har på det jo mer blir det gjerne avlet på, når/om det da blir et problem så er det kanskje vanskelig å endre på fordi "alle" har de samme utfordringene i en eller annen grad.

Jeg tror dette er en diskusjon som ikke vil kunne gjøre noe annet enn å gå i sirkel Man kan selvsagt høre hver enkelt sin definisjon på drifter og slikt, men til syvende og sist så vil svaret være at før man har en konkret mening selv så vil alt være veldig tilfeldig og opp til hvilke personer man er heldig eller uheldig å møte på sin vei. Dessverre.

Det kommer jo an på hvordan man ser det? Det bildet viser ikke hele rasen, men den viser jo den største delen av rasen, og det er trist, selv om det fortsatt finnes gode schæferhunder. Men selv blant de gode, bruksmessig så finnes det jo mange som ikke duger, pga helse og/eller bygning. Og om så de duger til bruks eller tjeneste, hvorfor skal det evt være grunn til å ikke forbedre noe? Jeg tror ikke engang jeg kan fylle opp fingrene på en hånd om jeg skal telle de bruksschæfrene jeg har sett som faktisk ser solide ut, som ikke har de der "sch leddene", slarke ledd og merkelige bevegelser. Om så de "fungerer" så er det jo langt ifra optimalt. Og mange, inkl brukslinjene, har problemer med det, spesielt før de blir voksne og får sterke muskler til å stabilisere problemområdene..

Jeg forstår det å det var ikke en beskyldning, bare et svar til det du sa Og jeg tenker at de to i mange tilfeller kan være de samme. Det spiller jo ingen rolle hva jeg sier, om jeg beskriver en malle, men den jeg snakker med tenker lapphund så er det jo lapphund vedkomende kommer til å si, og det trenger ikke være bassert på deres mening om hva jeg trenger, det kan jo like gjerne være deres svar på mine faktiske ønsker, fordi de tror virkelig at denne rasen er slik jeg beskriver drømmehunden..

Eller om du snur på det så kanskje de anbefaler/ikke anbefaler hunder etter hva de vet (evt tror de vet), men sånn er det jo uansett? Hvem er det som avgjør hva som er fasiten? Hva er det som avgjør at din oppfatning er riktigere enn min eller motsatt? For det er jo det det er uansett, personlige oppfatninger. Det eneste jeg vet er at jeg forsøker å forklare så godt jeg kan hvordan jeg faktisk opplever raser, jeg forsøker i så stor grad som mulig og unngå difuse begreper og forholde meg til mer konkrete som tid, aktivitet/trening, egenskaper i rasen, utfordringer osv så folk kan danne sitt eget bilde i størst mulig grad. Om jeg oppriktig tror eller mener at en lapphund krever minst to timer aktivitet om dagen, så er det jo det jeg sier til folk som evt måtte spørre, samme hva virkeligheten måtte være, det er jo min virkelighet. Det er helt umulig og danne seg et godt bilde egentlig, før man evt har sett rasen selv eller snakket med mange eiere og greier å se hvilke ting som gjentar seg og hvilke som er unntaket i historiene man hører, det er bare slik det er, dessverre. Om man så holder seg unna personlige meninger også så er det fortsatt mye rart å feil som står skrevet rundt om kring på nett, i bøker osv, så ikke mye hjelp i det heller.

Det er noe av det kuleste jeg har sett noen gang! Elsker sveisen

Stress er en drift, å høyt stress er en høy drift, men det skal være balanse. Når hunden ser stresset ut i negativ forstand da er det en ubalanse der. Men det er fortsatt ikke feil å si at hunden er høydriftig.

Uhensiktsmessig stress da, om jeg forstår deg rett, har i mine øyne lite sammenheng med bruk. Bruk kan kanskje være til hjelp om man har en hund med uhensiktsmessig stress, fordi det hjelper å være sliten, men det er isåfall ikke mangel på bruk som er skyld i stresset. Stresset vil da være en brist i hunden etter min mening. For lite aktivitet kan selvsagt få følger, men da helst på andre måter, ikke stress. Mer typisk ser jeg for meg er en hund som finner på ting selv, ødelegger fordi den kjeder seg, gnager av båndet ute i gården å stikker seg en runde, etc. Edit: Det sagt da så er det jo en del ting som er mer vanlig og fremtredende på en del høydriftige hunder fordi det er en del dårlig avl og ubalanse i drifter, så om man ønsker seg en høydriftig hund så bør man være klar for litt mer enn en sofapute, synes jeg.

Der er jeg litt uenig. Jeg forventer litt mer sprut i en høydriftig hund enn en selskapshund, med alt det medfører. Men det med å ha en avknapp går under min bok i balanse i driftene. At noen raser har det mer enn andre er så, men jeg mener fortsatt at dette er en balansesak. Selv på malle eller border collie. Også er det kanskje litt feil å sammenligne en høydriftig rase med en mindre høydriftig rase(feks BC og labbe)? Selv om det finnes labber som er høydriftige ifht rase så vil det jo aldri bli en BC, og det skal det jo heller ikke være.

Tipper det er fordi hun har lyst på mat jeg, siden du sier det kommer da. Selv om hun ikke har gjort det før så kan det jo hende at noe har forandret seg nå, mer matlyst etc som gjør at hun har begynt med noe nytt? Mine sikler ikke til vanlig men samtlige renner det av når de øyner noe spiselig. At det skjer når hun blir gira kan jo være det samme om du har mat/godbiter i nærheten eller bare at hun mister litt kontroll når hun fyrer seg opp. Om det ikke er konstant eller i litt fler forskjellige settinger så hadde jeg ikke bekymret meg over det du skriver der, siden det virker situasjonsbetinget.

Men hva mener du med vanlig familiehund? Er det 2 timer i skogen hver dag eller er det 45 min båndtur i nærområdet til vanlig? Og hva mener du med å ta ut overskudd på en uhensiktsmessig måte? Snakker vi stress? Eller ødelegging av hus? eller mer alvorlige ting som dårlig oppførsel til folk? Eller andre ting? De fleste høydriftige hunder MÅ ikke ha 2-3 timer hver dag med mental og fysisk utfoldelse, å de aller aller fleste hadde nok fremstått som trivelige og velfungerende om de hadde hatt bare et vanlig liv, typ 1-2 timer på tur med litt variasjon de fleste dager og litt trening her å der, men det hadde i mange tilfeller jeg syntes ville vært feil, for hunden sin del. Ubalanse er feks når hunden har masse stress/iver/arbeidsvilje/intensitet(hva man nå vil kalle det), men ikke har evnen til å kanalisere det/håntere det, slik at det hele bare blir et stort problem. Det hjelper ikke hvor mye de "vil" trene om det ikke går an å nå igjennom til de med noe konstruktivt fordi de er så høye at de ikke er motagelig for noe utenifra. Eller om de har masse å gi, men ikke eier evnen til å konsentrere seg å jobbe sammenhengende, da kommer man ingen plass uansett. Eller om en hund har masse vokt, men ikke tryggheten til å selektere når det er fordelaktig/nødvendig å bruke det å bruker det i tide å utide. Slike ting mener jeg.

hva folk legger i mye/lite osv vil jo alltid variere, fordi hver enkelt persons ståsted varierer. For noen med høydriftige hunder så vil jo kanskje en hund på mellomskiktet virke som en bedagelig enkel hund uten særlig drifter, mens samme hund for en som har en i lavere sjikt vil virke som "mye hund". Det vil man aldri kunne komme utenom, så der bør man nok heller forsøke å spørre litt mer detaljerte spm for å få frem hvordan denne hunderasen er og hva de krever i mer målbare begrep. Hva jeg legger i drifter: Tja, både stress, jakt, lek tror jeg, alt det som gjør hunden til den den er bruksmessig. Synes kanskje det er litt vanskelig og definere selv om jeg har en oppfatning i hodet mitt om hva det er Men det er jo andre ting også, vakt/vokt, kjønnsdrift osv, slikt som ikke nødvendigvis har så mye med bruksegenskaper å gjøre, men som kan skape utfordringer på andre ting. Jeg har vell stort sett bare blitt "skuffet" når jeg har blitt kjent med raser som liksom skal være så voldsomt vanskelige og krevende, for det er stort sett veldig overdrevet.. Jeg mener ikke at slike raser ikke har sine utfordringer, men ting har en tendens til å bli blåst opp ut av proposjoner. Det sagt så forstår jeg det litt, jeg uttrykker meg forskjellig fra gang til gang om noen spør om enkelte raser, hos de som har et reelt syn på hva rasen er så kan jeg godt si at jeg synes ting er litt overdrevet og tone det ned litt, mens til folk som undervurderer veldig og som antagelig ikke passer til rasen så smører jeg heller på litt, for å ikke gi de noen grunn til å misstolke det jeg sier som en "joda, det går helt fint, maller er ikke så krevende de". Tolkning er jo veldig avhengig av øyet som ser. Jeg tror det går mye på fordommer og myter som er seiglivet, sammen med en viss skremselspropaganda, kanskje utlevert til folk man ikke vil gi noen åpning til å føle at de bør gå for visse raser og forskjellige ståsted. Når det kommer til lite drifter så blir det jo mye av det samme regner jeg med, ståsted/oppfatning, fordommer/rykter, forskjellen er kanskje at det i de fleste tilfeller får mindre følger av å anbefale en hund med for lite drifter enn for mye. Det kan absolutt bli utrivelig hundehold, men får gjerne ikke like store følger som en høydriftig hund, gjerne med litt vokt, litt usikkerhet, skarphet osv i feil hender. Vet ikke helt hva du mener med den? Å ha høydriftige hunder som "rene familiehunder" (hva nå enn det betyr?)? Eller å ha høydriftige hunder i familien og hverdagen utenom trening og konkuranse? Jeg synes absolutt det er et poeng i å ikke velge en for lavdriftig hund, og jeg prøver å formidle det på lik linje med å ikke velge for mye. Jeg synes ikke det er problematisk å ha driftige hunder som familiehunder så fremt de får det de trenger og fortjener av fysisk og mental aktivisering. På samme måte som jeg ikke synes at lavdriftige hunder fortjener et sofaliv bare fordi de ikke går på veggen av litt mindre aktivitet, de fortjener uansett å få være ute å oppleve ting, ikke bare ligge inne å såve. Også til sist, det verste med driftige hunder/drifter er ikke driftene i seg selv så mye, det er ubalanse i driftene som skaper de største problemene. En hund med mye drifter må også ha nærvekonstruksjonen til å håndtere det. Og det "verste" med høydriftige hunder er gjerne ikke hvor mye aktivitet de trenger, men oppdragelse og kontroll. Det er mye mer som må passes på og det er mye mer som kan gå galt. Edit: Dette går ikke bare på raser da, det er jo så store forskjeller innen mange raser i dag at selv under de soleklare "høydriftige" finnes det jo rene utstillingslinjer som ikke er høydriftige i det hele tatt. Og det finnes realtivt moderate raser som i mange tilfeller er mye vanskeligere pga ubalanse i driftene.

Det er bare vondt å se.. Men var et par skikkelig fine rundt 1900.

Gratulerer med fint kull Leit med de som har falt fra

Her byttes det kunn vann om det er noe ekkelt oppi vannet, utover det så fylles det kun opp. Påfyll med nytt rent vann skjer når det er tomt, ca en gang om dagen.

Det kommer jo litt an på hvorfor det skjer osv, personlig hadde jeg hatt en mye mer "hands on" tilnærming og heller trent på problemet, men det gjør jo ikke noen skade å skjerme han heller, gitt at det roer seg av seg selv senere.

Vaske med såpe eller noe så det blir rent og hygienisk, det kan bli betent. Gjerne en mild en som er snill mot huden og beregnet på hund. Edit: Det andre der er mest sannsynlig pga hormoner og div, jeg hadde ikke villet holde hunden inne/ i ro så lenge som det kan vare, heller komme seg ut å trene på ting som er vanskelig. Men du trenger ikke å overdrive selvsagt, så det blir for mye. Men en valp har alltid godt av å komme seg ut, se på livet, forskjellige miljø og de har definitivt godt av å få brukt både hode og kropp, ikke ligge på vent i en mnds tid til ting roer seg igjen,

For en forskjell! Bra jobbet

Tja, to av dem står jo overstrekt og er enda ikke i nærheten av å se ut som de har så mye vinkler. Og jeg ser ikke for meg at de andre er det heller, selv om de kanskje hadde sett mer vinklet ut i en annen oppstilling. Det er liksom ikke alt man kan skjule(eller ta frem) ved oppstilling, noe er bare fysisk umulig om hunden ikke har forutsetningene til det. Den med mye pels er _ekstremt_ overvinklet, og den er ikke overstrekt på bildet.

Den amerikanske irske ser ut til å være ekstremt overvinklet bak, @2ne

Det er stamtavle ja(svensk i ditt tilfelle). Jeg har fått stamtavle med valpen 8 uker gammel både i Norge og Sverige, har du ikke fått stamtavle ville jeg vært skeptisk om du allerede har betalt full valpepris...

Med mindre de har gjort om str siden jeg kjøpte i fjor så er de store. Det står jo at man skal velge str etter rygglengde, men varga er 62 i ryggen å str 59 er alt for stort til henne. Hun burde nok hatt str 55.

http://web2.nkk.no/no/tjenester/registrering/omregistrering_fra_utlandet/ "Fra Sverige:Originalt registreringsbevis sendes NKK pr. post sammen med en kopi av kjøpeavtale eller skriftlig bekreftelse fra oppdretter om hvem som eier hunden."

Det er mulig jeg tar feil, men det jeg har intrykk av at du sier problemet er er at hun er på jakt etter "mat" hele tiden? At hun ikke bare nå å da plukker opp det hun kommer over, men at hun går å leter etter ting? Og at hun generelt spiser mye rart som fører til problemer? Isåfall så ville jeg kanskje tatt en litt annen vending, ikke brydd meg så veldig om akkurat den biten med når hun finner ting, men heller lagt inn litt forskjellige oppgaver underveis for å forsøke å endre fokuset hennes til andre oppgaver enn å lete etter ting å spise på. Det kan jo være alt fra å bare belønne tilfeldig frivillig kontakt til at du legger inn øvelser eller ting underveis. Eller rett å slett få henne til å gå "fot", ikke med kontakt, men ved foten slik at hun ikke får gå rundt å snuse i grøfta, men fokusere på andre ting. Gjør dere noe annet enn å gå tur, og hvor mye tur går dere? kan det hende at hun skulle fått litt mer/annen aktivisering? Mer hjernetrim, hva skjer da? Kan det være et alternativ å gi henne en "jobb" så hun får noe annet å fokusere på (kløv eller trekk feks)? Ellers så er dette med å spise ting veldig vanskelig å få vekk fordi det er så god belønning å så forsterkende i seg selv. Min hund går ikke å leter etter ting, men hun tar det hun kommer over, det kommer hun nok til å fortsette med, men det har blitt litt bedre etter å ha fått handa mi nedi halsen et par ganger, nå slipper hun ihvertfall når hun får beskjed, stort sett.

Det finnes en del, men jeg tror ikke det er sånn veldig utbredt(ikke flertallet). Men det kommer jo an på hva som diskuteres da? Det du skisserer med merkelig oppførsel på merkelige folk eller hunder som generelt er usikker.? Og i hvilken grad? når det er problematisk eller medregnet de aller minste tegn på demping/avstandssøkende el. i forskjellige situasjoner?