Malamuten

For å si det enkelt så er det ikke noe enkelt svar. I mange tilfeller vil man aldri få vite sikkert å det er jo det som gjerne gjør det ekstra vanskelig. Er hunden tydelig plaget enten av sykdom eller mentale brister så er det jo relativt enkelt å ta avgjørelsen fordi man ikke har noe valg og fordi det ikke er noe å lure på, det er svart hvit. Men i mange andre tilfeller så er man kanskje i gråsonene, man vil mest sannsynlig aldri sitte med en klar og enkel avgjørelse, det vil alltid være noe man kan prøve, noe nytt, bare litt til osv, men man vil aldri få testet alt å det vil si at en gang må man bare sette strek(når problemet er for stort), selv om man ikke har gjort absolutt alt, det er ikke noe annet valg å det valget er og bør være opp til hver enkelt. Fordi det er forskjell på hunder, situasjoner og på oss mennesker og hvor mye vi makter rett å slett. For din egen del bør du være så sikker som du kan bli før du evt bestemmer deg for noe drastisk, fordi jo sikrere du er på at det er det riktige jo lettere å leve med etterpå. Det er riktig å gjøre det når du har tenkt igjennom det og kommet frem til at det er det rette, samme hvorfor og samme hva andre mener. Edit: Hun var jo ikke voksen enda når du fikk henne, så ting kan forandre seg en del enda da. Men selvsagt, en hund som er slik har enten opplevd ganske alvorlige ting som setter dype spor eller den er ikke helt god i utgangspunktet. Noen ganger så er de slik å det er lite man kan gjøre, dessverre. Jeg har jo også en slik, omplassering er ikke noe alternativ, så om jeg en dag ikke skulle ha kapasitet, ork eller hva som helst (om hun får tilbakefall e.l.) så er det bare et alternativ, det kommer til å gjøre vondt (å jeg håper jo det aldri skjer), men da har hun ihvertfall fått x antall gode år i motsetning til en mindre hyggelig start på livet, og det er da ihvertfall bedre enn ingenting.

Ifht til det siste svaret ditt, har du forsøkt noe annet ifht stresset hennes enn å bare unngå det mest mulig? Har du trent noe spes på det? Utfordret henne litt ved å oppsøke vanskelige situasjoner å jobbe med det? Hva med hjemme, hva gjør dere der? Stiller dere noen krav eller er det bare "passiv" trening som gjelder(godbiter for riktig adferd, avledning, ignorering etc)? (krav er ikke lik PS nødvendigvis, men krav, altså hun skal ligge, hun får ikke sprette opp hele tiden etc). Edit: Mitt inntrykk når det kommer til stress er at det oftere er manglende struktur etc som er problemet heller enn akkurat hvor mye tur man går osv. Selvsagt er det mer sammensatt, noen hunder tåler mindre enn andre, men ofte så er det mer at slike hunder trenger hjelp til å slappe av ved rutiner, regler og noen som helt konkret "tvinger" dem til å slappe av vell så mye som mer eller mindre tur/trening selv om det også gjerne påvirker..

Nå virker det jo som hun spiser nok, men et tips til senere om dere skulle trenge det er å gå ned på antall måltid så de rekker ¨bli skikkelig sulten imellom. Og evt om de alltid er småspiste så går det an å hoppe over et måltid innimellom(typ en gang i uken, en gang annenhver uke e.l.) bare for å holde på apetitten. Mer fysisk aktivitet hjelper gjerne også på matlyst.

Nja, er det så enkelt så kan man jo bare klemme litt selv. Mange hunder skjuler smerte godt og smerte trenger ikke være skjærende eller akutt vondt, men kan alikevell føre til adferdsendringer over tid, fordi det blir plagsomt/stress når man aldri får fred. Alle smerter trenger heller ikke å være like gjeldende når man klemmer er kjenner, men alikevell være et problem i mange situasjoner. Og greier man å finne ut at hunden har vondt så vil en som kan det den holder på med ha bedre forståelse på hvorfor og hvor (mer nøyaktig) enn en som ikke har like mye utdanning på det. Fåtallet kan jo alt, en vetrinær har ikke en sjanse til å være ekspert på alt, det blir jo litt mer som med allmennleger hos mennesker, de kan litt om alt også får spesialistene ta seg av resten. Men det er jo lettere for mennesker for vi kan jo si at vi har vondt i ryggen og da kan jo legen vår henvise oss videre uten å så mye som ha sett på oss.

Men altså, man trenger jo ikke kreve så himla mye for å vise interesse, ikke trenger man å love at man skal ha valp om 2 år heller. Jeg ville sendt en mail, skrevet kort hva jeg vil også avsluttet med at jeg gjerne venter på svar til ting er litt roligere å det passer bedre. Det går jo an å nevne at grunnen til at du tar kontakt (sånn utover at hunden er spennende og du liker den) er at du ikke har sett noen hjemmeside e.l. og ønsker å holde kontakten/følge med litt til evt senere kull. Evt sleng på at du sender en ny mail om en liten stund om du ikke hører noe i tilfelle det går i glemmeboken, så slipper man å legge noe som helst over på oppdretter.

Jeg synes hun er en veldig flott schæfer og det er definitivt ikke noe problem å se at hun er den rasen hun er. Hun ser litt uferdig/ung ut enda (men det er hun jo også) og muligens en smule nedrøytet på bildet regner jeg med. Hun er utrolig flott altså, gleder meg til å se hvordan hun blir som voksen

Nei, jeg er egentlig helt enig med deg, både i at det ikke er spes hyggelig og ikke det beste for henne å bli presset for mye, tenkte mest på i de tilfellene hvor hunder kommer bort til henne, ikke bare går forbi, men om hun ikke er aggressiv slik så hadde jeg ikke stresset veldig med det, imotsetning til deg så synes ikke jeg det er noe problem å ha med en slik hund rundt om kring så lenge du har fysisk kontroll, da er det jo opp til resten å passe på sine, om de ikke vil at de skal treffe slike hunder å få dårlige erfaringer. Tja, jeg stoler ikke på den gjengse dyrlege når det kommer til slikt, det er liksom ikke deres område og de aller fleste har ikke veldig god kompetanse der, men noen kan selvsagt, det gjelder vell bare å finne dem isåfall. Det kommer garantert til å være noen som reagerer negativt, det er det stort sett alltid, uansett. Det spiller egentlig ingen rolle hva som er galt, noen finner alltid en grunn til at det er feil, fordi de ikke forstår det. Det er vondt å få slengt i trynet, men tenk godt igjennom det og skulle du bestemme deg for det så får du bare si til deg selv at det er det rette, samme hva andre sier. Kan jo være greit å si det til enkelte før det skjer, feks foreldre eller andre som er nærme slik at du slipper å ta forklaringer og evt beskyldninger etterpå, lettere for alle.

Nå vet jeg ikke hvor langt frem i tid du tenker avgjørelsen din (antagelig ikke så lenge til høres det ut som), men du bør ihvertfall ikke la det gå for lenge før du evnt sjekker henne for vondter. Om hun faktisk har vondt så er det jo ikke så greit for henne å fortsette med det og når hun har vært grei en stund å plutselig får et stort tilbakefall uten annen åpenlys grunn så er det jo en viss sannsynlighet for at noe er galt. Er det noe galt så er det jo også lettere å bli kvitt igjen (både adferd å plager) jo raskere man får tatt tak i det. Om du ikke vil bruke masse penger på å røntge hunden på måfå så er det jo en grei start å et mye billigere alternativ å få en kiropraktor, fysioterapeut eller lignende å gå over kroppen å sjekke om det er noe i det hele tatt å sette fingeren på å evt hva og hvor. Ellers ifht adferd (jeg vet jo ikke nå hvor stort problemet er, hvem du møter og hva de synes etc så jeg bare slenger ut ting her) så kan jo munnkurv være et alternativ på tur når hun er løs, så slipper du ihvertfall å være redd for skader etc.

Det er vell det inntrykket jeg har hatt også, men nå er det lenge siden jeg har hørt noe om de så greit å høre litt mer oppdaterte syn, ting kan jo forandre seg. Pene er de ihvertfall.

Jeg vil nå si at det er lov å bli sliten av slikt og det er faktisk lov å si at nok er nok. Man kan jo også spørre seg hvorfor hunden er som den er og hvordan den faktisk har det, det er jo også en faktor her, ikke bare deg. En ting er jo om den må tåle litt stress en times tid på tur, noe helt annet blir det om de i tillegg begynner å stresse hjemme sammen med bare familien. Om du føler at du bør gjøre mer (for din egen samvittighet) så kan du jo sjekke om hun har vondt eller noe slikt som kan være årsak eller medvirkende årsak. Du kan dra til østlie eller andre flinke folk å ta en test å få en god pekepinn på hvordan hunden faktisk er, og antagelig god hjelp til evt trening videre, eller evt en mening om at det er på tide å slippe taket. Det kan jo være litt godt å betryggende enten det går den ene eller andre veien. Hvordan er dere? Greier dere å slappe av? Greier du å faktisk oppføre deg normalt og trene på ting, feks stresset inne, eller blir det mer til at du går på nåler rundt henne for å forsøke å unngå situasjoner? Trener du noe med henne? Har du testet om hun blir mindre stressa av mindre tur/mer trening eller motsatt? Vondter kan fort føre til slike problemer, og det vil jo også kunne sammenfalle med at hun blir bedre av mindre tur feks, så det trenger ikke bare å være et ubegrunnet tilbakefall. Men dette er bare tips om du føler at du må gjøre mer for din egen del, ikke noe du bør føle at du må. Det er lov å slippe taket å si at nok er nok. Edit: Om du kjenner noen som er flinke å du stoler på som orker å ta henne litt så går det jo an å sette henne vekk en stund. Da kan du få gjort to ting, se hvordan hunden responderer på et miljøbytte og få det litt på avstand å tenke litt klarere på hvordan situasjonen er og det kan bli lettere å ta en beslutning.

Hvordan er grønnlandshunden sammenlignet med de andre polarhundene sånn ut over avl å arbeidskapasitet?

Først og fremst så går det, for meg, et skille mellom problemadferd som er et problem for hunden (stress, angst, redsel etc) i så stor grad at man bør vurdere hvor vidt den skal få slippe, for sin egen del og problemadferd som er hovedsaklig et problem for eier i form av at man må tilpasse og tilrettelegge. Førstnevnte er for min del ganske enkel, om hunden sliter i hverdagen på et nivå som gjør at den plages nevneverdig av nevnte plager e.l. så er det egentlig ikke noe å lure på, da avliver man med mindre man får til fungerende opplegg mens man forsøker å trene på det. Evt skal man forsøke å trene på det uten at man helt greier å tilpasse nok til at hunden ikke plages i hverdagen så hadde ihvertfall ikke jeg gitt det lang tid. For at det skulle vært verdt det så skulle jeg ha sett forbedring relativt raskt, og stresset hunden må tåle i mellomtiden bør ihvertfall ikke være av en slik karakter at den er panisk, skader seg etc. Dette er jo reint dyrevelferdsmessig egentlig. Når det gjelder annen problemadferd så har jeg ganske høy terskel for å avlive. Ikke fordi jeg ikke synes at det hadde vært greit å gjøre det, for jeg hadde lett forstått at andre hadde valgt det, og jeg har jo antagelig tenkt tanken selv også, problemet mitt er at jeg får så vondt bare av tanken på å ta med bikkja til dyrlegen før jeg "må" at jeg heller finner meg i å amputere litt på livet, tilpasse, stresse litt på tur etc, selv om det kan være veldig slitsomt. I tilfeller hvor det ikke er snakk om hunder som biter eller slike ting så kunne jeg lett ha omplassert om jeg hadde funnet rett hjem, feks som med min forrige hannhund, det var mye stress her, men han fikk seg et fint nytt hjem til noen jeg kjenner hvor det ikke er noe problem hverken for dem eller han (problem med andre ukjente hunder). Når er det greit? Når du føler at det er nok. Jeg synes jo man skal forsøke å rette opp evt problemer (litt avhengig av hva og hvor alvorlig selvsagt) så man i det minste vet at det er et problem, ikke bare uoppdragenhet eller mindre issues som lett kunne vært løst med litt trening, men hvor lenge, hvor hardt osv det synes jeg er helt opp til hver enkelt og avgjøre. Nå ble ikke min hund avlivet, selv om jeg tenkte tanken flere ganger. Hadde veldig vondt i samvittigheten på forhånd og det hadde vært helt aldeles forferdelig om jeg måtte ha tatt turen til dyrlegen, men jeg tror helt ærlig at jeg hadde følt meg mest lettet etterpå, om det først hadde blitt gjort.

Om man har hund som ikke passer i sekk eller kurv så kan jo en sykkelhenger være et alternativ for å få med begge på tur Det er planen min å ha med om jeg skal på lengre sykkeltur for å spare hunden litt om det blir lange etapper, såre bein, uegnet underlag å løpe på, skader etc.

Stakkar, det der kan jo ikke være godt til nakken

Det finnes mange som avler slike schæfere. Litt hellende rygg har de gjerne (og skal ha iflg rasestandard), men det er jo langt imellom de mest ekstreme og "svakt hellende" eller hva nå ordlyden er i standarden. Kennel XO, molars, gråmanns, vargfjell, oddvarg, martes foina m.fl. Finnes ganske mange, men det var de jeg kom på i farten. Husk å sjekk opp helse osv, det er noen som har mye bedre statistikk enn andre. Har brukt mange timer på slikt selv tidligere, men det begynner å bli en stund siden så husker ikke helt hvem jeg syntes var bra og hvem jeg syntes var mindre bra av de jeg så på. Også er det jo litt forskjell på hvor heftige hunder de forskjellige avler så du får velge det som passer til ditt hundehold.

Jeg tror ikke noen blir irritert eller "plaget" på noe vis av at noen liker hunden(e) deres. En mail ekstra nå spiller jo ingen rolle, du skal jo ikke ha valp nå uansett, så om du ikke sender mail så vil det jo uansett ikke bidra til at de får solgt valpene raskere. Om de planlegger kull senere så er det vell utelukkende positivt å ha interesserte på liste slik at de har mer forutsigbarhet neste gang. Og det er jo heller ikke negativt å ha god tid på å bli kjent, samt at har de slike som deg så har de også flere til å spre ordet ved evt kull. Ta kontakt du, det er utelukkende positivt vil jeg si

"Metoden skal sørge for at hunden ikke stikker langt avgårde". Fungerte ganske dårlig da regner jeg med siden hunden er hos politiet

Det kommer vell veldig an på hunden. Min hund hadde tatt mental stimuli fremfor fysisk trim any day når det kommer til å bli sliten å fornøyd. De bør selvsagt få lufte seg, men det er for de fleste hunder ikke noe problem å bytte ut deler av den fysiske aktiviteten med mentalstimuli, og en del mentalstimuli inneholder jo en viss grad av fysisk trim også, selv om man ikke går tur. Til og med malamutene hadde noe utbytte av mentaltrening, men mye mindre enn mallen, så der kunne jeg ikke erstattet veldig mye tur med slikt, ihvertfall ikke over tid. TS: Med valp har jeg tatt med begge eller bare valpen ut først også satt igjen valpen hjemme å gått skikkelig tur med den voksne etterpå, det blir jo litt ekstra, men ikke fult dobbelt opp om begge er med ut på førsterunden, sykkel el kan jo være et fint hjelpemiddel for å slippe å bruke ekstra tid ute uten begge hundene. Mentalstimuli er jo veldig greit, noe sikkert begge kan være med på til en viss grad og som holder dem fornøyde. Finnes det områder du kan slippe dem så kan de jo regulere godt selv, bading samme greia. Jeg hadde nok kjørt en blanding med disse alternativene. Mentaltrim som begge kan være med på for å slippe å sette igjen den ene alene hele tiden å får å suplementere de 30 min den kan gå med litt annet og for å spe på mindre fysisk trim hos den andre, og andre dager gått en runde med begge eller den halte først også gå/løpe/sykle med den andre etterpå. Er det fint vær så kan man jo bruke en del tid ute, grilling i parken eller fjæra etc, da får de vært mye ute, dere er sammen, men uten den helt store fysiske belastningen, kan evt suplementeres med litt ballkasting, godbitsøk, gå til og fra etc, slike ting kombineres jo også fint med venner osv så man slipper å bruke all tiden sin bare på hund. Ellers så har man jo også alternativene med ekstra belastning på den som er frisk, kløv, kjettingtrekk osv, ikke at en halvtime er så mye uansett, men da får man mer fysisk trim ihvertfall så kan man bruke resten av tiden på noe annet.

Så lenge han lærer å være alene så spiller det ingen rolle om det er dager han er mindre alene eller ikke alene eller når på døgnet. Jeg ville vært forsiktig med å ha lange perioder uten at hunden er noe alene i starten, men da snakker vi lengre perioder enn et par dager altså. Som nevnt så har vi jo helger også, hundene vet jo ikke forskjell på lørdag å tirsdag så det gjør jo ingen ting.

På 3 hunder har jeg aldri opplevd at "anbefalt mengde" klaffer, uansett for. På malamutene ble det stort sett alt for mye, på Varga var det en stund alt for lite så hun måtte ha mye mer og nå er hun en god del under(regner med det har sammenheng både med at hun er voksen og at hun har roet seg betraktelig mtp stress/iver, stress blåser jo raskt ivei kalorier). Da jeg fora på vom og hund på muttene (en litt over 40kg og en litt under 40kg) så fikk de vell ganske nøyaktig 800g. Det er vell omtrent på anbefalinga(?), dog foret jeg på sprint som er det magreste, hadde jeg foret på kylling som har 20% mer kalorier så måtte jeg nok ha gått ned en del. Mulig foret har forandret seg, men de har jo analyser og kaloriinnhold er jo det som er avgjørende for mengde og hold. Går man ut ifra analysene heller enn tidligere erfaring så burde man jo få et mer korrekt bilde. Sprint har minst, laks har 15% mer kal enn sprint og kylling har 20% mer kal enn sprint. Selv om alle disse har samme anbefaling (2% av vekt) så sier det seg jo selv at man må tilpasse individuelt med så store forskjeller i energiinnhold. Så kan man jo velge det som passer best til sin hund. (vet de har byttet navn nå, men husker ikke de nye).

Nemlig, på mine hunder har jeg en ca idealvekt, men den vekten forutsetter en konstant faktor, at de er i god form fysisk form, den gjelder ikke uansett. Mister de muskler vil jo selvsagt vekta bli mindre, får de mer så blir den høyere. Det er jo greit nok å bruke på egne hunder der man kjenner de, vet hvilken trening man gjør og kan se på de sånn omtrent hvor de ligger (altså har sammenligningsgrunnlag), men rimelig håpløst å bruke generelt. Varga feks har (synes jeg) idealvekt på 27,5 kg når hun er slank og godt muskelsatt. Til sammenigning veide hun 21,5 kg når hun kom til meg, slank, men ikke helt utmagret, dog uten muskler. For min del kunne hun ha hatt litt mer på kroppen da hun kom hit, så la oss si at hun skulle veid 22 kg i den formen hun var i da. Nå er hun ca 27, hun var litt over, men det var fordi hun var litt lubben, nå synes jeg hun er i greit hold, men savner litt muskelmasse i rygg og over ribbein så forhåpentligvis skal hun opp litt til, men det bygges ikke raskt her i gården. Målet er ikke at hun skal bli "stor", for det blir hun nok ikke uansett, det ligger jo ikke helt til rasen, men hun ser litt skral ut rett og slett og hun er litt løs i kroppen, derfor ønsker jeg litt mer. Men hun bygger sakte og antagelig så er den dårlige overlinjen og merkelige bygningen hennes en del av problemet med ryggen, hun jobber mye, men er ikke sikkert at hun får brukt ryggen slik hun skal og dermed får mest belastning på front og bakpart. Hun plages jo ikke av det så det er mest forebyggende(skader aldri å ha en sterk å god rygg) og for syns skyld, det ser jo penere ut både når de er stramme og sterke i bevegelsene og holdningen og når de ikke ser tynne og skrale ut pga manglende masse. Blir jo lettere kantete og smale når de ikke har muskler på beina. Snakket meg vell litt vekk nå, men det er jo en grei illustrasjon for hvor mye antal kg kan variere selv om hunden ikke forandrer fettprossent eller hold.

@Aslan Du får kalle neste hund stoltenberg da vetdu, så kan du rope på thorvald stoltenberg

Min neste hund er jo forhåpentligvis ikke så langt unna. Rase: Hollandsk gjeterhund, korthår eller malinois Str: liten og nett tispe, rundt 25 kg kanskje. Kjønn: Tispe Farge: Ikke så nøye, men liker de som har tydelige markerte tegninger som ikke bare glir over i hverandre å blir blasse/utydelige. På malle vil jeg ha god mørk maske og de kan gjerne være litt mørke i pelsen. Navn: Vet ikke. Det skal være en liten og nett tispe med masse futt og fart, masse arbeidskapasitet, trygg på både miljø og mennesker, fin bygning (her er det jo en del svakheter på KH og Malle) og med god pels. Og den skal da bli A godkjent redningshund på både ettersøk og lavine og godkjent på ruin, brukschampion, lp champion og ipo III (kommer ikke til å kjede oss nei ) Edit: Eller den virkelige drømmehunden som nok bare kommer til å forbli en drømmehund, selv om jeg håper at det en gang igjen passer. Dog blir det nok hverken neste, neste etter der eller etter der igjen. Rase: Alaskan Malamute Str: middels/stor, 30-35kg Kjønn: Tispe Farge: Rød Navn: Vet ikke Dette skal da være en smashing hund med god bygning og utstråling, fin farge og tegninger, god arbeidsmoral. Mentalt en kopi av tispa jeg hadde, verdens beste, snill og god, selvsikker, fin med andre hunder. Det perfekte hadde egentlig vært en kopi av Pia, med to/tre justeringer, fargen byttes i rød og hvit, litt bedre vinkler bak, og et par kg mindre i str (hun var jo nesten 40 kg), det hadde vært den perfekte malamute. Sannsynligheten er nok større for at det blir en Siberian isteden, om det blir polarhund igjen. Da gjelder stort sett det samme, bortsett fra str og rasetype selvsagt, da skal det se ut som en husky. Jeg liker malamuten bedre på mange måter, men husky blir et kompromiss som passer meg litt bedre når det kommer til egenskaper. Pen sibbe! Kunne tenkt meg akkurat en slik med litt andre/mer tydelige tegninger i ansiktet.

Ja, det er jo en annen ting, definisjoner. Jeg kan sikkert også si at jeg heller ønsker hunden litt for tynn enn litt for tykk, men da mener jeg litt tynnere enn perfekt eller litt tykkere enn perfekt, ikke for tynn eller for tykk i den forstand at det går på helsa løs.

Idag (og sikkert rester imorgen) blir det ovnsbakt laks med poteter, purreløk og paprika. Har i matfløte som saus og bruker sitronpepper på fisken samt litt fersk sitronsaft over det hele. Alt stekes i ovnen i en ildfast form.