Malamuten

Det må du da trene på, og det kan du med en hund som er stødig i utgangspunktet(men fortsatt er skarp og har vokt). Motsatt er det verre, er det skrap så er det skrap, spiller liten rolle om du er der eller ikke. Mange hunder av vokterhundtype feks har veldig naturlig forsvar på eiendom eller ting, men det betyr ikke at de er usikre, utilregnelige bikkjer som avliver alt som tenker på å komme innen rekkevidde liksom. De kan passe på/vokte på ganske fornuftig vis også, så lenge situasjonen ikke eskalerer og krever mer av dem. Det er sikkert bruksområder som kan funke for gale, usikre hunder og, å sikkert noen som vil ha sånne? kanskje. Men jeg synes ikke det har noe med rase å gjøre da, og det er ingen jobb som er avhengig av at hunden er sånn. Nå skal jeg ikke påberope meg stor kunnskap om vokterhunder og buskap, men jeg vil anta at de skal sortere ganske godt og at de iallefall helst skal ha en del avstandsøkende tiltak/forsøk før de går i forsvar iallefall. Og de skal nok lese situasjonen å gjøre en avregning på hvorvidt det som skjer er greit eller om det er en trussel. Hvor grensa går for hva de forstår og hva de greier å skille på varierer sikkert en del, men det er ikke sikkert det hadde vært umulig å gå å forsyne seg med en sau eller tre så lenge man er rolig og ikke truende og sauen er tam. Det er vell først og fremst tiltak mot rovdyr osv? Evt avskrekkende i seg selv for folk flest. Men uansett så kan de jo bjeffe/knurre, bruke kroppsspråk, gå i mellom/blokkere osv osv før de tar i bruk aggresjon og allvor, ihvertfall ifht folk eller trusler som ikke kommer fort på etc. Jeg vil jo si at det burde ikke være et problem å gå bort å "håndtere" slike vokterhunder,(i teorien) eller hilse på eller hva man skal kalle det, men de skal jo føle tilhørighet til flokken og ikke bare tusle med bort om du klipser på dem et bånd liksom. Men en hund som sorterer godt, samme hva den vokter skal ikke nødvendigvis føle at alle som kommer i nærheten er en trussel verdt å eliminere med en gang. Dog kan man som sagt lære hunder spesifikke oppgaver og man kan godt trene på at bevoktning av område feks hvor selv en stødig hund vil bite om ikke skremming/blokkering funker. Men det er vell mest egnet for lukkede områder og ikke i fjellet åpent for allmenn ferdsel.

Hvorfor gjør dere det? Det er på ingen måte et problem og ha hunder slik som de er selv om man ikke driver med det de er ment til. Noen må jo brukes og testes osv for å i det hele tatt ha oversikt over hva man avler videre på, men alle må ikke det. Og det er ikke noe problem å ha en brukshund selv om man ikke driver med bruks. Nå kan det også finnes grader av "brukelighet", alle trenger ikke å være helt crazy, men det finnes mange mellomting mellom det og ubrukelig. Ja, alle hunder kan(og bør) være tilgjengelige. Det har ingen sammenheng med deres evne til å vokte eller være skarp. Utilgjengelighet, medfødt som jeg antar vi snakker om her siden det handler om raser og hvordan de skal være, er dårlig mentalitet og ikke noe annet. Det er vell strengt tatt ikke det man vil ha i en skarp hund. Selv ikke en som skal vokte. Ville mye heller hatt en tøff, selvsikker hund med masse pondus når det er nødvendig. Reservert(uinteresserte) kan de godt være, men ikke usikker/utilgjengelig. Problemet her er jo ikke at folk har brukshunder, men at brukshunder avles ned(istykker) slik at man ikke har igjen brukshunder til de som faktisk vil ha hund til sport eller tjeneste. Ofte så fører det lite positivt med seg og. Og jeg er helt sikker på at disse familiene hadde hatt det like fint med en hund som ikke er endret til noe den ikke skal være. For å sette det på spissen. Men folk er jo livredde for å i det hele tatt prøve å ha disse "bruksmonstrene" som man jo skulle tro var en helt annen art enn andre hunder. Nedover på kontinentet er malle og hollender familiehunder liksom, fra brukslinjer. Det er helt normalt der og det fungerer veldig fint, og der nedover er de nok jevnt over enda dårligere til å gå tur osv enn vi er. For å ta et eksempel fra norden her da så er det jo litt gøy når noen oppdrettere av langhårsbelger feks (ikke heftigste sort) sliter med å finne passende hjem for det går liksom ikke an å selge til "ikke bruks hjem" (fordi hundene er for heftige), mens malleoppdrettere gjerne selger til slike hjem så lenge hunden får et godt og aktivt liv. Og det går veldig fint.

Det er nok lettere å komme med et godt svar om spørsmålet ikke er så åpent. Det finnes jo så utrolig mange raser og typer. Tenker du ifht hba du selv ikke skal kjøpe? Isåfall, hvilken kategori av hunder tenker du er aktuelt i det hele tatt? Sånn rent ut fra aktivitetsnivå? Om du feks tenker hund av middels aktivitetsnivå så slipper man jo å gå igjennom alle mulige hunder som finnes. Om du kan slenge på enda litt mer av egenskaper du ønsker i en hund så kan man jo korte ned lista enda litt til og så kan man heller komme med anbefalinger og tips til hva man bør unngå på bakgrunn av det. Men ellers sier jeg som over, det er jo en brist i mentaliteten ofte, usikkerhet/stress/overslag. Trenger over hodet ikke å ha noe med vakt, eller aggresjon å gjøre.

Det er vell ikke så mye å gjøre med annet enn smertestillende eller prøve annen smertelindring. Massere magen litt kanskje eller noe. Men om det er faste innslag med vondt så kan du jo evt prøve å justere kostholdet å se om det hjelper på å unmgå problemet i sin helhet. Kanskje gi litt biola eller tilsvarende med melkesyrebakterier i i maten for å hjelpe på tarmflora og fordøyelse. Evt se om dere ser noen sammenheng mellom når hunden får vondt i magen. Kan det være noen typer mat/godbiter eller noe han reagerer på? Har det sammenheng med aktivitet? Aktivitet er jo bra for fordøyelsen, kan det bli litt problemer i litt roligere perioder? Drikker han nok? Spiser han jevnt? Er det noe med hvor lenge det går mellom måltidene eller ja, hva som helst egentlig.

Bare sånn for sikkerhets skyld, har du sjekket at han ikke har vondt i ørene? Jeg tror og jeg bare ville vært rolig og oversett. Man kan godt være litt forsiktig liksom og godta at hunden synes det er ekkelt, men likevell noe som må skje.også får man bare huske på at delen ikke er vond, det er ikke farlig og det går nok bra. Hun her liker ikke sela, aldri knurret eller noe slikt, men hun går vekk og demper. Jeg prøvde å trene litt på det i starten, men det gjorde det rgentlig bare vanskeligere for henne så jeg bare slutta med det pg bare henta henne og putta på sela uten noe mer om og men pg sier at hun er flink og/eller belønner etterpå. Sela er ikke voldsomt kul å ha på nå heller, men det er mye bedre enn det var. Her er det også bare påkledningen som er problemet, etterpå er det greit. Så lenge han ikke får noe respons på knurr og glefs så er det lite sannsynlig at han gidder å holde på med det så lenge. Edit: evt så finnes det vell seler man ikke trenger å ta over hodet, tror jeg? Eller, om hunden er nok interessert av mat kan man jo forsøke å ha godbiten synlig eller helt oppi nesa på den så den kan forsøke å ta den, mens man tar sela over hodet å se om det er nok avledning til å omgå det.

det er neppe flertallet for å si det sånn. Ikke at aktivitetsbiten er det mest utfordrende som regel, men de fleste labber ikke bare med og rundt sånn uten videre. Jeg tror ikke jeg vet av en rase hvor det er så mye utagering samme om de bor hos nybegynnere eller erfarne. utover det så vil jeg si at å ha "slike" hunder (som jeg antar du tenker på) ikke handler om aktivitetsnivå, men mest om å ha kontroll. Og de fleste er jo ikke så gale som mange kanskje vil ha det til heller så da er det ikke så himla mye mer jobb enn ellers heller. edit; jeg har nå feks en hollender som kom i hus når poden var knapt 6 mnd. Jeg er alene med begge to. Hun må ofte finne seg i å være med på det som skjer. Rusle til barnehagen å bare vente der til vi er ferdig med å leke osv. Hovedaktivisering er tur og trening kommer når det passer sånn. Når jeg gikk gravid med bekkenløsning gjennom det meste av svangerskapet hadde jeg jo en malle og en unghund hollender. De måtte for det meste nøye seg med 2 x 40 min tur i bånd, hjemmefra i lavt tempo. I 9 mnd. null problem. merker ingen forskjell. får de være med på det som skjer en dag, på stranda, i parken etc så er de stort sett like fornøyde de som andre hunder.

Det ser ut til å være målet for noen ja, og er utelukkende en uting etter min mening. FØrer ikke noe godt med seg hverken mentalt eller eksteriørt. For det første finnes det ikke en type hund som passer alle, derfor er det så fint med variasjon og mangfold. Og det er vell mye godt derfor vi har endt opp med så mange forskjellige raser. Totalt sett så dekker de et ganske bredt spekter av både bruksområde og utseende og de to områdene overlapper hverandre flere plasser. For det andre så fører det sjeldent noe godt med seg. Ikke fordi hunder avles ned i seg selv, men fordi folk gjerne ikke avler ned, de avler bare bort i blinde. Tar vekk mot fordi det tror man er farlig, men så sitter man igjen med ei skarp bikkje som blir redd og biter istedet for en som ikke bryr seg før det er nødvendig. Eller man får masse utagering fordi hundene stadig finner seg i situasjoner som er for mye for dem (fordi de er så pinglette), men fortsatt har litt temperament og/eller skarphet. Eller hunder som stikker i panikk om noe kommer bust på dem. Eller hunder som stresser veldig fordi de er berørt av omgivelsene eller noe i dem. Evt bikkjer som bare klapper helt sammen og nekter å forholde seg til det og ser fryktelig stusselige ut. Dette er vell neppe ønskelig for noen eller enkelt. Det er vell heller tvert om på mange måter, men så lenge hunden er litt mer sedat på hjemmebane (om de nå i det hele tatt er det) så er det vell bra? Eller enda bedre, avler ned lek, nysgjerrighet, samarbeid osv, men gjør kanskje ikke så mye med hundens faktiske aktivitetsbehov eller andre utfordrende egenskaper, så i praksis blir de bare vanskeligere å jobbe med, få kontakt med, få kontroll på. Det er bra... Alle hunder passer ikke for alle, det skjer aldri uansett, men med litt innsats så er det fakstisk ikke såå langt unna at nesten alle kan ha alle typer hund, om de virkelig vil. Men selvsagt, da kan man ikke bare velge på utseende og se for seg at hunden skal stå til pynt i stua. Men nå er det vell strengt tatt ingen hunder som vil eller bør være til pynt i stua. Enten må man velge hund som passer seg, eller så må man tilpasse seg hunden. Det kan og bør gjerne være variasjoner i type innad i en rase, etter min mening. Både i eksteriør og bruksegenskaper, men innenfor det som er rasestandard. En brukshund bør feks etter min mening ha gode forutsetninger for å komme seg til høyeste klasse/oppnå championat i den sporten man vil bruke den til, eller være egnet for relevant praktisk jobb. Det bør ikke være hunden det står på liksom. Å pusle rundt i de lavere klassene trenger man ikke være brukshund for. Men om det er lp, nbf, ag, ipo, redning, patrulje eller hva, det er mindre viktig. At det er variasjoner i intensitet, hardhet, skarphet, lekelyst m.m. er helt ok så lenge de har et godt grunnlag igjen for å være trenbare og brukbare uten at man må selge sjela si for å få til noe med hunden. Hver til sitt bruk, men en brukshund skal være brukbar. Skal man jobbe med noe i avlen, generelt, så er det mentalitet. Det trengs og jobbes med, og det gjelder de aller fleste raser i dag vil jeg påstå. Men, folk må slutte å avle bort, ned, gjøre ting de ikke har peiling på og heller begynne å avle fornuftige, trivelige, stødige osv hunder innenfor standard. Og hunder kan være både skarpe, tøffe, harde, dominante hva som helst, sorterer de godt, er uredde og har litt interesse for samarbeid og forsterkere så er det ikke noe problem. Tvert i mot er det vell noe av det enkleste man kan ha. Usikkerhet, nerver, null mot osv, det er aldri bra, selv om det nok varierer litt hvordan det kommer til syne og dermed oppleves av eiere rundt om. Men selv de som bare forsvinner inn i seg selv og neppe er noe vanskelig å håndtere ifht det er vell ikke sånn man egentlig vil ha det vell? Det tror jeg ikke noen egentlig vil. Og skal man tenke langsiktig/avl så kan det jo komme mange overaskelser når man parer slike. Plutselig kommer den usikkerheten der til uttrykk på annet vis også vipps så har man et problem likevel. Og det gjelder alle raser i alle kategorier. At det kanskje skjer en endring i noen raser av nødvendighet derimot, feks kanskje de er så finspisset at de risikerer å dø ut fordi de ikke treffer folk. Plutselig endring i bruksområde hvor man er nødt til å endre fokus raskt, kanskje rasen allerede har endret seg så mye at den har mistet interesse hos de bruksinteresserte feks osv osv og kanskje har den ikke så voldsomt mye å by på som aktiv familiehund ifht hva andre og bedre egnede raser har å tilby så den må tilpasse seg osv. Det synes jeg er greit nok til en viss grad, men jeg synes ikke endring nødvendigvis er synonymt med å avle ned, gjøre likt, passe for alle etc. Da burde man være mer fornuftig rett og slett.

Et tips, selv om jeg skjønner litt hvor du vil hen, ikke overtenk så mye. De aller aller fleste hunder i dag lever som familiehunder/turhunder størsteparten av tiden med alt det innebærer. Og det er definitivt mange hunder, også av langt heftigere sort enn det du ønsker deg, som får mindre aktivitet enn det du skisserer her. Det er stort sett ikke det det står på. Og de aller fleste, uavhengig av rase, fungerer utmerket både i barnefamilier og med et minimum av tur/trening. Det er ikke så komplisert å ha hund, stort sett Puddel er klassifisert som selskapshund og det begynner å bli lenge siden de var så mye annet enn nettopp familiehund. Kanskje er det ikke typen for dere, det kan godt hende, men om hunder ikke tåler at det løper unger inn og ut osv så er det noe annet enn rasen som er problemet. Om du skjønner? Også er det så mange myter rundt om kring som er seigliva og helt på jordet. Noen raser har nok større forekomst av dårlig mentalitet på det ene eller andre viset, men det tenker jeg man får forhodle seg til på lik linje med hd, allergi etc. Det begynner dessverre å bli mye rusk på veldig mange raser og når alt kommer til alt så er vell ikke det ene bedre enn det andre så det ville jeg tatt mindre hensyn til i rasevalg enn hvordan jeg trives sammen med rasen. Så får man rett og slett bare forholde seg til mentale problemer på samme måte som om hunden hadde hd eller allergi, selv om det kan være litt mer utydelig mtp hvor grensen går ifht mentalitet. Og risk er det stort sett alltid, så greit å skille på nettopp rase og potensielle problemer som ikke er din feil. du kan ende opp med noe helt annet enn du vil ha. En hund som blir masse jobb. En hund som er stressa, selv om du valgte "verdens roligste rase" osv. derfor, finn den rasen du vil ha innenfor din del av skalaen (moderat/middels aktivitetsnivå), gjør så god research du kan for å finne rett oppdretter/kull å kjøpe valp fra og legg en innsats i å få til en god relasjon til, god kontakt med og struktur hos hunden fra starten av, resten er faktisk opp til tilfeldighetene og man kan få en del mindre hyggelige overaskelser når det gjelder hundekjøp. Dessverre. Kjøp gjerne fra noen som har barn selv hvor hundene blir kjent med denne livsstilen fra starten av og dere kan se litt hvordan foreldrene forholder seg til settingen.

Mulig collien er litt for "på" i fremtoning(?) men de ligger absolutt ikke i den krevende enden av skalaen ifht aktivitetsnivå, heller tvert om(underforstått her at vi ikke snakker om border collie, men collie, langhåret eller korthåret). Og det gjelder forøvrig veldig mange av hundene som klasifiseres som både gjetere, jakt, vakt og brukshunder. Det er fåtallet som i dag er faktisk det. De fleste har vært familiehunder, turkompiser og show hunder i generasjoner nå. Nå tror jeg ikke collie, feks, er for alle, men dra å møt noen på en utstilling eller noe? kanskje har de en lokal raseklubb i nærheten hvor det finens litt folk å hunder å treffe? (dette gjelder jo forøvrig uansett om du er usikker på valg). Du kan jo prøve å se under raseleksikon her inne hva folk skriver om sine collier. Skal du ha førerorientert og samarbeidsvillig så må du for det meste innom grupper med hunder som er eller opprinnelig var arbeidshunder. Men som sagt er ikke det noe problem, mange av dem er i dag ikke lenger brukshunder, men en del av dem innehar fortsatt en del egenskaper fra den tiden, som feks førbarhet, will to please, samarbeidsønske osv. Driven kan være vanskeligere å finne, men til ditt bruk så kommer du nok et godt stykke på vei uansett innad i disse rasene. Alle de første jeg foreslo er etter min mening og oppfatning mer eller mindre kvikke, greie og omgjengelige, og absolutt ikke felestrenger. Men sånt er jo så subjektivt så noe nærmere enn det kommer du vell ikke uten å faktisk møte og oppleve selv. Og tror du må møte en del både hunder og eiere for å få et realistisk bilde av rasen. Det er veldig subjektivt hvordan vi tolker ting. Det er tildels store individuelle forskjeller innad i rasen. Noen legger all sin lit til at den ene hunden de har erfaring med må være typisk for rasen og bruker de erfaringene fra den ene hunden når de gjengir hvordan rasen er, og det kan jo gi et veldig feil bilde, både i positiv og negativ forstand. Hør litt på alle og prøv å finn en rød tråd/fellesnevner som da kanskje til slutt gir deg noe som er i nrheten av hva rasen egentlig er Spisshundene er vell kanskje det siste du skal se på med dine ønsker Selvstendige, potensielt lite trenbare(vanskelig å finne gode forsterkere + lite will to please), en del av dem har mye lyd/ gneldrer. Mange fine spisshunder altså, men det er over hodet ikke spisshund jeg tenker på når jeg leser hva du ønsker deg.

Må bare le litt av det første der Så enge du er fornøyd med hunden så er det llite å angre på, selv om jeg ikke skal oppfordre til gjentagelse Ellers får du trøste deg med at det neppe er dere, men hunden. Hunder må ikke ha masse sosialisering, det meste der er opp til gener. Klart, er man en god hundetrener så kanskje man får et dårlig utgangspunkt til å bli ok, men det bør man ikke kunne forvente av folk flest. Egentlig ikke en gang av folk som er relativt erfarne, det kan være vanskelig arbeid.

Vil jo egentlig si du treffer et ganske bredt spekter her da. Så da bunner det jo litt mer i hvilke typer du liker best, pelsstell eller ikke, kvikk eller litt roligere (tenker nå fremtoning, ikke aktivitetsnivå), veldig førerorientert og diltete eller noe litt mer midt på treet? Personlig ville jeg sett på collie, både korthåret og langhåret. Puddel, valgfri størrelse. Springer/cocker spaniel Shetland sheepdog(både denne og collie kan vell gneldre litt avhengig av hvem man spør. Personlig opplever jeg lyden/bjeffingen som noe som evt kommer når de er oppgiret, feks i lek med andre hunder, og det kan jo være uønsket nok sikkert for noen, men samtidig ikke det jeg ville kalt gneldrebikkje) Bearded collie Golden retriever Labrador retriever (retrieverne er jo litt mer selvstendige typer igjen sammenlignet med feks gjeterhundene, men likevell et godt utgangspunkt vil jeg si) Langhåret belgisk fårehund fra litt moderate linjer. Både tervueren og groendael. Her tenker jeg at samtlige av ovennevnte kan passe både aktivitetsnivå, livssituasjon/tilværelse og samtidig være egnet for å teste litt sport med om du har lyst. Har du ikke lyst så kan de kose seg på tur og leke i hagen. Andre forslag som kanskje ikke matcher 100% av ønskene dine, evt som jeg er litt mer usikker på selv helt nøyaktig hvordan de er. Dalmatiner (ikke helt uvanlig med samkjønnsaggresjon på hannhunder?) Papilion/phalene(for små?) Dansk svensk gårdshund (for små?) Whippet (står nok på mesteparten, men ikke av de kuleste å trene sport med, sånn jevnt over. Og er vell i kategorien sta pg egenrådig, evt mer kattelignende ? Kan ha sterke jaktinnstinkter om de får dyr i synet). Hovavart, om det finnes noe særlig av dem tilgjengelig. Noen vil nok fremstille dem som heftige bruks og vakthunder, men personlig så må jeg si at de jeg har møtt ligner mer på en litt annerledes golden retriever. Det er ikke voldsomt mye drive og det er ikke spesielt vaktsomme bikkjer heller. Noen kanskje, men virker som familiehund og show hund avlen har godt tak her. Bedlingtonterrier (mangler kanskje litt på førerorientering/lettlært/will to please, men usikker) Bichon havanais, mangler kanskje og litt på sportshund biten og muligens litt liten? Men har sett en del gøyale slike altså, selv om jeg må poengtere at jeg ikke vet hvilket arbeid som ligger bak å få til den hunden jeg har truffet. Vet lite om dem rett og slett, men de jeg vet av som har litt aktive eiere og som blir aktivisert litt ekstra, trent med osv de ser ut til å like det pg egne seg helt ok også til sport, ihvertfall i de lavere klassene. Nå ble du siklert mye klokere ? men bottom line er, det er mange som kan passe godt og til og med mange som kan dekke alle ønsker i bunn og grunn, trivelig, omgjengelig hund med middels aktivitetsbehov, førerorientert og også litt å trene med, om man vil. Da er det egentlig bare opp til dere å sortere ut, størrelse, pelstype, gjeterhund, retriever, annen type, utseende, tilgjengelighet på kull/oppdrettere osv osv. Alt ettersom hva dere prioriterer

Kontakt og relasjon er første pri. Ro(ute) er en god 2 nå når jeg har barn, men det kommer jo ganske naturlig siden hunden må finne seg i å være med rundt, vente mens vi er på lekeplassen eller når minstemann skal utforske noe spennende. Båndtrening. Det er vell det stort sett, sitter det har man et godt grunnlag for det meste. Sosialisering/miljøtrening osv kommer nå bare på plass gjennom tur og trening rundt om. Og er vi mest i skogen så går det erfaringsmessig sett veldig bra det og. Ikke noe å stresse med. Det er kanskje litt innbefattet men vi bruker mye tid på å kose oss, leke og utforske. På å bygge opp styrke, koordinasjon og kondisjon og alt slikt. Og vi gjør stort sett det som faller seg inn. Ingen plan. Også putter vi inn litt mer "seriøs" trening som spor/søk, lydighetsmomenter osv der vi har lyst/tid/ork, for det meste veldig godt kamuflert i lek og morro. Tissing og slikt kommer seg og tenker jeg, valpen blir jo luftet, men føler det er mer jobb en trening når blæra holder så holder de seg lengre og ?

du må gjerne mene det, men du kommer ikke med et eneste argument om hvorfor det i det hele tatt skal være et problem. Og å komme med en sånn utalelse, uten noen begrunnelse og uttalt på såpass bastant vis, altså ikke bare som din mening, men som om det var fakta. Og samtidig (mer enn) hinte om at dette er fæle greier bare fordi noen spør om tips til om hvorvidt det er smart å ha fokus på dette i trening med en gang eller om man kan "slurve" fra start og ta detaljene senere. Etterfulgt av din, negativt ladde, personlige mening om folk som trener med valpene/unghundene sine. Som forøvrig ikke er relevant til denne tråde over hodet ettersom det hverken nevnes treningsmengde eller terping. Ikke en gang alder er nevnt konkret. Det er bare nevnt at det er smart å ha fokus på låste bein fra starten av. Altså starten av trening på avstandskommandering, ikke all trening. Ikke fra starten av hundens liv, nødvenigvis. Og det er rett og slett passe ufint. Spesielt når det ikke finnes et eneste problem med at en hund følger en godbit helt frivillig og fullstendig innenfor de rammer av hva som er fysisk mulig for hunden å gjennomføre. Også om man starter når den er 11 uker. Da bør du forvente å få svar, og noen liker å begrunne litt bedre hvorfor vi mener hva vi gjør.

Før ro ute sitter ville jeg gjort slik du gjør nå, med avledning etc i de situasjonene du vet at det blir problematisk for deg/omgivelsene. Men du må jobbe med henne før hun begynner å mase da, ikke vente til hun maser også belønne det med å bli aktiv. Når du trener sånn så kan du jo samtidig jobbe med å drøye tiden mellom at det kommer godbit. Dette blir på ingen måte det samme som å trene ro, men det er nå et hjelpemiddel å bruke underveis når dere står i situasjoner dere ikke er helt klar for enda. Og med å drøye tiden så vil du jo få en hund som tilsynelatende er lydig og grei iallefall uten at du må fore på med godis konstant. Treningen tar du der det passer, legg inn en pause på hver tur fra og med i dag feks og bli der til hunden er rolig. I starten kan det muligens være fordelaktig å ta det på slutten av turen når hunden er sliten slik at oppstyret forhåpentligvis varer kortere før hun resignerer og legger seg ned. Aller mest effektivt synes jeg slikt er om man tar en god å lang pause hver gang/så ofte som mulig, slik at hunden med en gang får forventninger til at nå skal vi være rolige en stund, når den kjenner igjen situasjonen. bind hunden utenfor rekkevidde om det blir mye biting i klær osv og det blir mer et basketak enn noe fornuftig. (ikke gå fra den altså, men bare så den ikke får tak i deg. Evt stå på båndet så hunden ikke greier å hoppe osv iallefall, da er det vanskeligere for hunden å få noe respons fra deg. Når det først løsner så bruker det å balle på seg fort i positiv forstand. At valpen din er 4 mnd og muligens på vei inn i sin første pubertet er kanskje ikke noen fordel, men du vil nok merke resultatet meget godt på vei ut av den perioden igjen, om du får trent noe. Alternativ 3, lær inn eller bruk allerede eksisterende legg deg, eller sitt, alt ettersom hva du foretrekker. vær rolig og kjedelig, men tydelig. Når hunden begynner å tøyse si feks, "nei, legg deg" Ikke noe sint eller noe. Få hunden til å legge seg på et vis, men uten å bli hard eller kave deg opp selv. Ta den tiden du trenger, vær tålmodig. Gjenta så ofte som nødvnedig. Blir helt sikkert masse i starten, men er du konsekvent så vil nok hunden relativt kjapt ta tegninga å kun få forventning til at dette er kjedelig og det finnes ingen andre alternativer så like greit å legge seg ned å vente. Ville vært litt forsiktig med å bruke ros i noen særlig grad da det gjerne bare får dem til å sprette opp igjen. Men det får du evt se an hunden på. Allier deg med naboer/venner eller hvem du nå har tilgjengelig som kan orke å stille opp, møtes ut i gaten eller rundt om, stopp for å snakke sammen, men at da begge er klar over at det er en treningssetting og at hunden kommer til å være fokus/forstyrrelse. Så slipper du å tenke på at du både skal fokusere på det som blir sagt/være høflig og samtidig prøve å lære hunden noe/være usikker på hva de andre synes om forstyrrelsen og bikkja osv.

Asså? I en tråd om låste bein? Nå snakker vi trening, ikke ellers, og hvor lenge trener man liksom sitt og ligg med hunden pr dag liksom? Dessuten så tvinger man de ikke til noe, vil de ikke, eller greier de det ikke så blir det ikke gjort, så enkelt er det. Nå er det vell dog lite avhengig av styrke hvorvidt de kan ha låste frem eller bakbein, men heller utførelsen av momentet. Man kan ikke forvente at en 4 mnd gammel valp greier å gå rett fra dekk og opp i sitt i en eksplosiv og perfekt bevegelse. Men det har igrunn lite med låste bein å gjøre, det er jo uansett så lenge man vil trene oppsitt. Nå ser man jo gjerne med en gang hva som er naturlig for hunden og kan ta hensyn til det om man ønsker. Om man ønsker å kjøre på sin egne foretrukkne måte så gjør vell ikke det heller noe for hunden, men man gjør det vanskeligere for seg selv og må regne med mer trening før det sitter uten hjelp og med større avstand. Det tar lengre tid å få inn muskelminne rett og slett siden hunden allerede har et mer foretrukket bevegelsesmønster. Men det er ikke vondt, det er ikke tyngre og det er ikke noe som helst negativt for hunden utover det trening generelt sett evt allerede måtte være. Og hva er problemet? At folk trener? At hunden liker det og blir med på det? Forventningene? Så lenge folk trener fint, ikke overtrener hunden og ikke lar evt skuffelse gå utover hunden så skjønner jeg ikke problemet. Urealistiske krav til(og nå mener jeg ikke forventninger, men krav og konsekvenser når disse kravene ikke oppnås) og straff av unge hunder derimot det er en uting. Heldigvis ser jeg ikke mye av det. Og om man trener så mye at hunden blir utslitt, men sånt får man jo bare igjen i negativ forstand så det kommer man jo ofte ikke særlig langt med for da gidder jo ikke hunden. Man kan trene inn det meste og komme langt med treningsøkter hvor alt mer eller mindre er kamuflert i lek. Det er ingen problem å komme langt og trene forholdsvis mye med unge hunder uten at det er noe verre for hunden enn en økt ballkasting eller kamplek jevnlig. At folk blir skuffa av urealistiske forventninger er jo stort sett deres eget problem.

Hvilke medisiner får han da? Testet vaksine med start i god tid før pollensessongen?

Det første jeg tester om det ikke er nervøsitet/redsel er iallefall en skikkelig tur./trening eller noe som gir slitne hunder før de skal være alene. Dette er selvsagt ikke noe jeg orker å gjøre resten av hundens liv, men fader det bare ut etterhvert som vi begynner å få en god vane på ting. Så det er mitt forslag. Gå enda lengre , eller gjør noe som gjør de 40 min du bruker på dem nå enda litt mer drenerende ifht energi for å gjøre denne omveltningen som nå har skjedd litt enklere(kanskje) i praksis. Om hunden ikke er redd, og er skikkelig sliten så burde den både slutte å pipe tidligere og holde roen gjennom dagen. Den er jo heller ikke såå ung lengre, er vant til å være "alene"(uten deg), tross alt, og de er to hunder der. I utgangspunktet tenker jeg at pipingen vil gi seg av seg selv så lenge hunden ikke får respons på det og ikke er redd. Men du sier hun piper mye ellers og så du kan jo evt prøve å jobbe med det sånn generelt. Da må du slutte å gi dem noe å tygge på tenker jeg(iallefall ikke hver gang) og kanskje sette noen krav. Hva om du ber dem være stille? Funker det? Og/eller trene på å gå ut. Så får du tåle at de bjeffer og vente de ut feks. Eller "kjefte" gjennom appen. Eller prøve å lære inn at de skal ligge på en fast plass feks når du går ut uten å reise seg. Kanskje du må jobbe med din adferd ifht å forlate dem? Er jo nesten litt snedig at to hunder som kan være alene går så bananas bare fordi du går ut døra når du ikke skal på jobb, da har de gått glipp av noe tenker jeg, eller så utstråler du et eller annet som trigger dem veldig.

Ville startet med en gang, og jeg bruker mat og lokker hunden slik jeg vil ha den. Da får man styrt bevegelsene godt og det blir presist. må holde på en del for å få inn muskelminne. Target er selvsagt også en mulighet

Hvor i landet holder dere til? Det burde jo være mulig å finne et sted i nærheten dere kan få kompetent hjelp. Det er greit å få hjelp til sånne problemer om man ikke er helt sikker på hva man selv skal gjøre. Jeg vil anta at det bygger på generell usikkerhet, kanskje ressursforsvar som du sier, litt avhengig av settingen. Det fine er at det kan jobbes med. Kanskje bør dere ha litt begrensede forhåpninger til at dette blir en hund å stole på i alle mulige situasjoner, men det bør om ikke annet være fult mulig å få en hund som kan oppføre seg og være lydig i bånd, på avstand osv. Og er hunden rolig så er det enklere å holde den unna der folk ønsker å komme tettere innpå osv også. Fortsett å bygg relasjon, kontakt osv, oppsøk også litt vanskelige miljø. Prøv at det ikke blir for vanskelig, men nok til at det er litt utfordrende (så dere har noe å jobbe med å får resultater etterhvert). Hold hunden unna besøk, folk som vil klappe osv. Trenger ikke nødvendigvis å stenge han bort, men se av hvem som er på besøk og se an hunden. Folk som greier å ta beskjeder som at de bare skal la hunden være, ignorere hunden osv, selv når hunden evt oppsøker dem, det kan hende går bra. Folk som bare må klappe eller snakke med osv, da bør antagelig hunden holdes vekke. Og prøv å hold dere selv rolige når dere er ute, ikke la dere stresse opp og forsterke hundesn adferd (kanskje det vanskeligste). Edit: Grime e.l. kan være et fint hjelpemiddel på store hunder rett og slett for å ha kontroll uten at det blir en "kamp" eller veldig mye styr i situasjoner hvor det koker over. Erfaringsmessig er det nesten like viktig som noe annet hvor rolig man selv greier å holde seg og hvor lite man trenger å selv putte inn i en allerede oppheted situasjon like viktig som noe annet i slik trening. Koking oppstår og da er det greit å bare kunne komme seg igjennom enklest og greiest mulig med minst mulig eksalering i situasjonen.

Jeg vil tro det er litt individuelle forskjeller og, selv om det fort kan være sannsynlig at det er fellestrekk innenfor en rase og at det er variasjoner imellom raser om de man tåler er unntak eller regelen. Også spørs det jo på hva du reagerer på også. Spytt er jo kanskje verre å unngå enn pels/midd/osv som går mer på luftveiene. Eller, kanskje ikke unng¨å, men her kan jo både pelstype, renhold (både av hus og hvor ofte og godt man vasker hunden) være med på å gjøre til dels store forskjeller. Personlig ville jeg nok prøvd å få truffet flere individer fra rasen før jeg konkluderte med at jeg kanskje tåler denne rasen selv om jeg egentlig er allergisk mot hund

Det er vell familiehunder/turkompis osv de fleste rottiser i dag er, og det vil jeg si de egner seg god til. Stødige, kjekke allroundere som kan være med på det meste. Er man klar over det som evt kan oppleves som negativt/uttfordrende e.l. på rasen og synes at det er greit så er det nok definitivt en hund man kan får masse glede av

Nei. Jeg har diltere, men de dilter etter meg, for det er jeg som trener med dem, turer dem, gir dem mat osv. Akkurat nå bor vi alene da, men tidligere så har de liksom ikke hatt noe problem med å skille på folk i husholdet. Og med "mine og dine" hunder har flokken blitt litt delt på den måten og mine har diltet etter meg. Så jeg vil si det kommer an på hunden. Ikke sikkert den er en dilter i det hele tatt, det er jo en ting. En annen ting er jo at det kommer an på hvem som har ansvar for hunden, hvem hunden har forventninger til. Også kommer det litt an på hvor "åpen" hunden er. Noen dilter kanskje etter alle, både kjente og ukjente(og isåfall vil jo hunden dilte etter dere begge mest sannsynlig), mens andre er mer enmannshunder og forholder seg hovedsaklig til dem de er mest knyttet til eller på annen måte har en forventning til eller assosiasjon med.

Ull har ingen effekt her, unntatt at det er godt å ha på og holder varmen i kaldt vær. Bot derimot hjelper på rygg og nakke, det gjør ikke ull. Dog må jeg ha på bot ganske mye, typ minst en natt i slengen(ifht antall timer i døgnet) og helst da flere timer om dagen flere dager i strekk. Som regel er det dag to og tre etter jeg har begynt å bruke det igjen etter opphold at det virkelig merkes at det er bedre. Det er nok bedre etter en natt og, men det kommer liksom gradvis og snikende. Men etter 2-3 dager så er det alltid sånn at jeg plutselig blir oppmerksom på at jøss, jeg har jo ikke vondt jo. Dog synes jeg ikke bot i seg selv er noe varmt, det ekke det jeg har på meg for å holde varmen(dog har jeg bare en sånn ganske tynn langarmet skjorte, mulig de har tykkere og mer isolerende plagg og). Men om jeg har på meg bot når jeg feks går tur og kroppen produserer litt ekstra så kjenner jeg hvordan det stråler tilbake kontra "vanlige" kler hvor kroppstempen stiger, men merker liksom ikke noe annet enn det. Eller om jeg har på om natten så merker jeg det når jeg kommer meg under dyna og får varmet opp der (slik at varmetapet ut av skjorta forsvinner fordi det er kaldt i rommet, da og kjenner jeg effekten og hvordan det stråler tilbake. Så den gjør definitivt noe, men det er jo ikke sølvfolie liksom så med de tynne plaggene så er man avhengig av å isolere så ikke varmetapet bort fra kroppen blir for stort, da mister man nok mye av effekten. Hadde til hesten og, beinbelegg/bandasjegreier. Litt tykke plater med borrelås på som ble som en varmebandasje. Hun var ikke skadet eller noe da, kjøpte det kun forebyggende, men noe var det definitivt det påvirket der, for jeg glemte de på for lenge etter 2 dager med tilvenning og den 3 dagen hovnet hun opp noe voldsomt bare etter en 6-8 timer. Ikke noe farlig, hadde ikke vondt eller noe, men fylte skikkelig i bakbena. Det har hun ikke gjort hverken før eller siden, ikke med bandasjer, ikke med liniment og ikke med bot heller når jeg fikk en litt lengre og gradvis tilvenning. Har dekken til hundene, men kan egentlig ikke si noe om effekt ettersom det her og brukes forebyggende/for bedre restitusjon.

Det hadde ikke bekymret meg så lenge hunden ikke har noe problem med det i utgangspunktet. Om det bekymrer deg likevell så kan du jo evt bare ta en liten overgang før hunden skal begynne å være alene igjen. Men nå er man jo sjeldent hjemme 24/7 da, så sånn sett så blir det jo ikke helt sammenlignbart uansett Dog kan det være verdt litt gradvis tilvenning på en ny plass. Du kan jo alltids prøve å begrense han litt inne, ville nok dog foretrukket verbal kontroll/lydighet fremfor stengsel. Men som sagt så tror jeg ikke hunden din egentlig har et problem så det er nok ikke nødvendig heller. Nei, separasjonsangst ser du ja. Generelt ser du nok uro vil jeg tro, også der det kanskje ikke klasifiserer helt til sep.angst.

Nei, ser ingen grunn til å begynne på nytt eller trene på det. En hund som uler i noen sekunder en til to ganger på 7 timer , innimellom, og sover ellers, har ikke noe problem med å være alene Eneste som sagt om det eskalerer så ville jeg vurdert å prøvd å få en periode helt uten at han er hjemme alene, om han kan vente i bilen feks mens du er på jobb eller noe. Ikke fordi det nødvendigvis er et problem ifht alenetreninga, men fordi du bare vil forsøke å bryte uvanen med lyd eller ihvertfall stoppe det så han ikke får mer erfaring med det og utvikler en uvane du ikke vil ha. Og for å evt gjøre det så må det mest sannsynlig mer enn en helg til. Er det noe som klusser litt, feks hormoner, så må man vell unngå settingen frem til hormonene er ferdige for å komme unna problemet. Det må ikke bli et problem uansett, men det kan utvikle seg og da bli hengende igjen også etter at uromomentet i seg selv er borte. Men nå tenker jeg som sagt om det eskalerer mer, slik som dette hadde jeg ikke brydd meg om i det hele tatt.