SoppenCamilla

Aaaaaaaaw, dere, da! Jeg blir helt rørt!

Takk selv, dere! Og god jul! Jeg håper ikke noen føler seg utelatt, jeg har prøvd å få med "alle", i det minste en liten rolle! Jeg har virkelig trålet forumet, kommentartråden, alle likes'a som jeg har fått, for å få med alle som er mer eller mindre aktive. Takk til alle som har bidratt, moddiser og IW, spesielt! IW har laget de fleste oppgavene til dere! Takk til dere i chatten, som har hørt på syting, og kommet med bidrag til episodene. Takk til dere som har googlet bilder for meg! Takk til mamma og pappa, som en dag, for mange år siden.. Neida, jeg tuller. For ikke å glemme, takk til våre fantastiske sponsorer! I løpet av romjula, så skal jeg sette meg ned med IW (så vet du det, IW), for hun har vel mest erfaring når det kommer til dette, så skal vi samme alle loddene fra folk som har sendt inn svar, også skal vi trekke vinnere. De vil bli annonsert i løpet av romjula. Jeg har skrevet alt i Word, og det ble til slutt en liten bok på 34 sider, og 18 787 ord! Det har vært litt av et slit, men det var helt klart verdt det! Dere får ikke lov til å spørre om noe mer krim før jeg har fortrengt dette.

24. Desember Sonisene stormet ned huset til kattefolka, med stor iver. Våpenene sonisene hadde tatt med seg, var høyt hevet, og sonisene brølte seg hese. Kattefolka var overraskende enkle å overrumple, og mens den ene kastet seg på kne og begynte å hyle, så la den andre seg i fosterstilling og gråt. Den siste brølte «NEEEEEEEI!» med armene og hodet hevet mot himmelen. IreneN og Ozzy var litt skuffet over at det ikke ble en skikkelig krig, og Bustebarten poket den ene kattepersonen med en diger strikkenål, bare for å ha gjort det. «Nissen!» ropte Snøfrost, som hele tiden hadde unngått kattefolka. Hun og Marie løsnet Nissen fra fangenskapet, og Nissen pustet lettet ut, og gråt en gledeståre. «Her er dere jo, venner!» gråt han. «Hvilken dato er det i dag?» Sonisene så fortvilte ut. «Julenissen,» sa lucy. «Det er julaften!» Et snev av panikk var å lese på ansiktet til Nissen. «Åh, men dette skal vi klare!» smilte han. «For dere hjelper meg, dere?» spurte han, med glitrende øyne. «Åh, JA, det gjør vi nok,» mumlet 2ne. De andre sonisene var selvsagt enige. «Nissen, du har gått igjennom så mye! Vi hjelper deg med GLEDE!» sa Marie, og stirret i 2nes retning da hun la trykket på «glede». Sonisene fikk med seg Nissen tilbake til sonenhuset. Kattefolka var så ynkelige der de lå, desperate, at de ikke gadd å gjøre noe mer med de. Bare IW og Bustebarten samarbeidet om å henge dem opp på knagger, så kunne de henge der til de ble funnet, eller kom seg løs selv. De fniste henrykt, og lukket døren godt bak dem. Tilbake i sonenhuset, hadde Nissen fått i seg litt grøt og småkjeks, som Lill hadde laget. Hun laget kjeksen, men ikke grøten; grøten laget LinL. Alle sonisene hadde vært opptatt av å stå å se på Nissen som spise på kjøkkenet, at de hadde glemt Alexander Skarsgård, som var fanget i stua. Det vil si, helt til HHC poengterte at hun gjerne skulle fått en bit av den rumpa, hun også. Da de kom inn i stua, så fant de Alexander, virkelig begravet, i hunder. De lå og stod og hoppa på han, og logret nesten halene av seg. Han prøvde å vi seg unna, men han var jo gaffateipet til stolen, og sonisene kunne se at han holdt på å dø. Av latter! Synnøve og HHC kuttet han løs, han var harmløs nå som Nissen var reddet. Han koste og koste på hundene. «Vad gulliga!» lo han. Sonisene var i sjokk. Hadde kattemannen tatt en helomvending, og blitt en hundemann? Han lå nå og rullet på gulvet mens han lo, og koste med hundene, og hadde drakamp med armene og beina på klærne sine. «Soniser!» utbrøt Nissen. «Vi har dårlig tid!» Sonisene snappet ut av «Aaaw»-ingen, og ble med Nissen ut. «Jeg trenger sleden min, og sekken med gavene! For ikke å snakke om listen over snille og slemme! Jeg vet allerede hvilke kattefolk som ikke får julegave,» sa han. «Jeg har sendt bud på Rudolf, og de bør være her med sleden min hvert øyeblikk!» sa Nissen. Ordene var såvidt forlatt munnen hans, da sleden landet foran dem med et «BRAK!» og snøen fløy i alle retninger. «Rudolf!» ropte Nissen, og løp til reinsdyret, som nå lå i en snøfonn. «Det ser ut som om det går bra, han fikk seg en smell!» sa Nissen. «Det gjorde sleden også!» sa ceccy, sørgelig. Sleden lå på skakke foran dem, og røyken seg sakte oppover. Den lagde en sukkelyd, som bekreftet mistankene om at noe var gått galt. «Det går bra!» strålte Martine. «Nissen er her, det er julaften, vi skal klare dette!» Gråtass var enig: «Det er ikke så ille at ikke gaffa kan fikse dette!» Nissen smilte, men bare i et øyeblikk. «Sekken min!» utbrøt han. «Den er.. tom!» «Ja, men Nissen, du har jo vært kidnappet!» sa Jankaa. «Det er klart den er tom, da!» Nissen ristet på hodet. «Dere forstår ikke! Det er en magisk sekk! Den burde vært fylt med gaver nok til alle i hele verden!» Sonisene gispet. «Ikke mist motet!» tordnet Marie. «Håndarbeidsoniser, dere finner frem heklesakene! Bakesoniser, bak godiser! Fotosoniser og tegnesoniser, produser vakre bilder! Finn frem leker, doner noe klær. Vi får til dette!» En gnist gikk i alle sonisene. Martine og Gråtass gikk løs på sleden, med hjelp av Cattn. Nissen pleiet Rudolf. De andre sonisene laget gaver, og pakket inn gaver, for harde livet. Etter en stund møttes de ute igjen, Alexander var også med og hjalp til å bære gaver. Sleden så bra ut, og Rudolf var seg selv igjen. Nissen åpnet sekken sin, og sonisene kastet nedi gavene. «Ååh!» utbrøt AnnChristin da hun slapp nedi gavene sine. «Det er jo tusenvis av gaver her allerede!» Nissen stupte omtrent ned i sekken sin. «Den fungerer! Deres godhjertethet og glede har fått julemagien til å virke! Nå har vi gaver til alle i verden!» Nissen gråt av glede igjen. «Dere er best, soniser! Det har jeg alltid visst!» Til og med Monica123 og 2ne hadde julestemning nå. Julenissen satte seg opp i sleden sin, og ønsket alle sonisene en fortreffelig jul, og blunket ekstra til Siri, og sa han håpet de kom til å treffes igjen snart. Rudolf satte avgårde, og vips, så var de vekk. De kunne høre et ekko av «HO, HO, HO!» i det fjerne. Sonisene pustet lettet ut. Det var enda tidlig ettermiddag, så de satset på at Nissen rakk alt han skulle, og at det ble jul i år også. De ruslet inn for å ta en siste kopp med kakao, te eller gløgg, før det var på tide å dra hjem og feire resten av julen med familiene sine. Da de kom inn, ble de møtt av et fantastisk syn. Det største juletreet de noen sinne hadde sett, glitret midt i rommet. Under det var det stappfullt med gaver til sonisene. De følte seg som småbarn igjen. Alle fikk en gave, som passet dem perfekt! Da alle hadde åpnet gavene sine, var det på tide å reise hjem til familie og/eller venner, til jul. De dro hjem med gode minner og alle var gode venner. Bare JeanetteH, Synnøve, Loke, HHC småkranglet, med litt innblanding og noen sure kommentarer fra TonjeM og Siri, om hvem som skulle få ta med seg Alexander hjem til jul. *mokken* tok styringen, og bestemte at Alexander skulle få bli igjen hos Siri og Willy. «Hun har tross alt åpnet huset og sinnet for alle oss, så lenge! Hun fortjener en virkelig stor klapp på skuldra, og en diger belønning, og jeg kommer ikke på noe større!» De andre surmulet litt, men godtok det. Sonisene klemte hverandre lenge, og drøyde farvel-ene sine. En etter en dro de, og til slutt var alle på vei hjem til ribbe, pinnekjøtt, lutefisk, grandiosa, og hva de enn hadde planer om å kose seg med, julaften. De hadde hatt en fantastisk desembermåned, med hunde- og menneskeaktiviteter. De hadde klart å kose seg, selv om Nissen var kidnappet, men de kjente at de skulle klare å sove EKSTRA godt i sine egne senger, natten som kom. De var fylte av julestemning og glede, og selv om de tok farvel for denne gang, visste de at de kom til å snakkes igjen veldig snart, de aller fleste allerede på nyttårsaften, i chatten på Hundesonen.

23. Desember Sonisene stod fortsatt målløse, og stirret på kroppen nederst i trappen. Sjokket var ikke gått over enda. 2ne hadde ikke stoppet å glise. Bananen var den som først snappet ut av transen, og løp ned trappa, til personen der nede. «Kattemennesker er mennesker de også!» påstod hun. Personen livnet litt til, og stønnet, da Bananen satte seg ned på huk. «Vær forsiktig!» sa Martine. Personen nede i trappa, som de nå kunne se var et hankjønn, snudde seg rundt. Et gisp kom fra Bananen, og hun falt bakover, med hånden til munnen. Sonisene kunne nå se kattemennesket som lå der nede, og kikket forvirret rundt seg. «Alexander Skarsgård! Eh.. Det er Eric fra True Blood!» skrek Synnøve. Noen soniser gjenkjente han umiddelbart, mens andre først forstod hvem det var da de hørte «True Blood». Noen få ante fortsatt ikke hvem det var snakk om. Bananen fikk hjelp av IW og Synnøve, og Synnøve benyttet seg av anledningen til å kjenne om rumpa til Alexander var like stram som hun trodde, og det var den. Etter litt om og men og rumpeklemming, var de omsider oppe i fellesarealet. De dumpet den svimle Alexander ned i en stol, og selv om det kom et par protester, så ble han gaffateipet til stolen, av tulip. Da Alexander var kommet nok til seg selv igjen til at han klarte å prate mer eller mindre sammenhengende, ble han bombadert av spørsmål. «Hvor er Nissen?» «Hvorfor gjorde dere dette?» «Hva har dere imot oss?» og «Kan du sove i senga mi i natt?» var noen av spørsmålene som ble kastet på ham. Han nektet å svare på noe som helst, til å begynne med. Sonisene har tidvis veldig gode overtalelsesevner, og etter en liten stund, så hadde de fått ham på gli. Han innrømmet at han, og fire andre (norske) kattefolk hadde stjålet Julenissen. Han sa de gjorde det fordi de hadde lest bloggen til Ganzie, funnet Hundesonen, brukt flere dager på å studere oppførselen til sonisene og til å søke i arkivet for å finne ut hvordan de kunne pine sonisene mest, og mange uker på å planlegge det hele. De hadde fulgt med på hver minste lille detalj, og funnet det perfekte tidspunkt for å kidnappe Nissen, nemlig på det store julesonentreffet. Han forklarte også hvor populær han var blitt siden True Blood, og hvordan kjendisstatus han hadde. De eneste detaljene han nektet å dele, var hvem andre han samarbeidet med, og hvor de kunne finne Nissen. Sonisene måtte gå hardere til verks. De gikk på kjøkkenet for å diskutere hvordan de kunne knekke ham. «Jeg kan smiske og flørte med han helt til han knekker!» foreslo Synnøve. Hun ble raskt nedstemt. «Vi sender bikkjene på han!» sa Djervekvinnen. Det forslaget utgikk også. «Jeg vet...» mumlet Mari, tok en kniv, og forsvant. «Ikke drep ham!» skrek Synnøve. Sonisene samlet seg rundt Mari, som nå hadde byttet ut kniven med et sukkersøtt smil, og Alexander, som tittet forvirret opp fra stolen sin. «Jeg vil gjerne vite hvem som har Nissen, og hvor vi kan finne ham!» sa Mari, smørblidt. Alexander fnøs, og ristet på hodet. «Ikke?» smilte hun. Det tok bare et sekund før Mari var bak Alexander, og lente seg over ham, med hodet sitt ved siden av hans. Kniven hvilte nå på kinnet hans. «Vad gör du?» spurte han. «Jeg overtaler deg til å fortelle oss hvor Nissen er. Hvis ikke du gjør det, så vil det pene TV-ansiktet ditt bli veldig arrete, veldig fort.» Mari smilte fortsatt, og stakk knivspissen akkurat langt nok inn i huden til at den gav etter, men ikke langt nok inn til at det gikk hull. «Nej! Nej! Inte mitt ansikte! Jag ska berätta allt, bara inte mitt ansikte,» ba han, og Mari hånflirte. Alexander gav etter som et tørt løv i høstvinden. Han fortalte alt, hvem de andre var, hva deres styrker og svakheter var, og best av alt, hvor de var. De hadde flyttet seg til et hus like i nærheten av Siri, for de siste dagene før jul. Der skulle de bli for å overvåke sonisene sin desperasjon ENDA nærmere. Han ga en veldig nøyaktige veibeskrivelse, og sonisene var kampklare nok en gang. Denne gangen skulle de ta dem. Våpen og krigsmaling var gjort på en-to-tre, og sonisene satte avgårde mot huset til kattefolkene. De lot hundene være igjen for å passe på Alexander, de ville at de skulle være involvert i noe de forventet skulle bli en heftig krig. De klarte ikke engang å bry seg med å være stille, nå stormet de mot huset, og Julenissen. De sparket inn døra, og med våpnene hevet og halsene fulle av brøl, stormet de borgen. Denne gangen tok de kattefolkene på senga, og sjokket lyste i fjesene deres. «DERE KØDDER IKKE MED HUNDESONEN!» skrek Loke.

Har ikke sett noe sånt.

22. Desember Sonisene var rasende for at de ikke hadde fått fakket skurkene, og reddet Nissen. All planleggingen var bortkastet. «Vi fikk i det minste trimmet litt, da?» prøvde Marie seg på. De andre sonisene bare brummet. De pakket inn gaver for harde livet, bare for å få ut litt steam. Det var ikke alle pakkene som ble like fint pakket inn, og det ga noen gode lattere. Gavepapiret fløy i alle retninger, og til slutt klarte ikke sonisene å se annet enn gavepapir. «Nei, dere, skål!» skrålte Pia. Hun hadde funnet frem en Tequilaflaske fra Sverigeturen, og satte seg nå ned med den, salt, sitron, og et stort brett med shotteglass. «Ja, hva venter dere på? Vi finner jo ikke Nissen, noe må vi jo ha å gjøre.» Hun fylte glassene til randen. «Sistemann er en dritt!» lo Synnøve, og ble med på leken. Snart satt alle sonisene, litt rødere i kinna og blankere i øynene, med glass og flasker foran seg. Bare AnetteH mumlet for seg selv om å drikke så tidlig på dagen, men det tok ikke lang tid før hun skålte og skrålte med de andre sonisene. Da de hadde skravlet en stund, og de begynte å gå tom for ting å prate om, og skåle om, foreslo Line at de skulle ha «Nødt eller Sannhet». «Da starter jeg, og velger en annen sonis, som må velge Nødt eller Sannhet. Dersom personen velger nødt, så er de nødt til å utføre det jeg ber dem om, innenfor rimelighetens grenser, selvsagt. Sier de sannhet, må de svare ærlig på ett spørsmål. Den jeg spør, spør så nestemann.» Sonisene nikket seg enige. «Margrete!» utbrøt Line, og Margrete hoppet litt i stolen sin. «Nødt eller sannhet?» Margrete tenkte seg om i noen sekunder, og fikk noen hjelpende nudge i siden, før hun svarte: «Nødt!» Line lo, og gned seg i hendene, og Margrete angret med en gang. «Du er nødt til å være våken med oss lenger enn til klokka ti-elleve i dag!» lo Line. Margrete lo oppgitt, men sa seg enig i at hun kunne være lenge oppe èn dag da, «så lenge ikke det ødelegger helt for rutinen.» Sonisene gikk på rundgang, og tvang hverandre til å gjøre ting, eller til å fortelle ting om seg selv. SandyEyeCandy fikk i oppgave å virkelig utbrodere og forklare forholdet til seg og han hun hadde snakket om en stund nå, og sonisene ga seg ikke før hun innrømmet, meget motvillig, og med mange utbroderte forklaringer og omveier, at de var kjærester. Sonisene fniste henrykt. Nirm måtte prøve å spise en spiseskje med kanel, noe som var mindre vellykket. Gidske ble tvunget til å fortelle om sine artige «tvangshandlinger». De fikk vite at Siri Eveline var den som bestandig snudde dorullen på badet, sånn at den var «riktig vei», og Evelzz måtte, med stor protest, spise en liten tallerken med vanlig menneskemat. IW spurte Line om hun noen gang hadde vurdert å avle frem et blandingskull, hvorpå Line ble helt stum. «HardusagtAmådusiB!» utbrøt Lola Pagola. Line måtte innrømme at hun hadde vurdert et schnoodlekull, men at det aldri ble noe av, fordi Smula ikke var villig til å parre seg. Hun poengterte at hun var glad det aldri ble noe av. Belgerpia var nødt til å tømme analkjertlene til hunden til Castella, også med en del protest, men mest «Uff, Æsj, Æææh og Hjelp!» Krilo måtte ut og plukke hundebæsj, og madam mim ble tvunget til å studere JeanetteHs samling av underlivsbildene til Talli. Utpå kvelden var sonisene litt mer enn brisne, og det var da IW bestemte seg for å gi dem litt hodebry, i form av oppgaver: Hvilken trønderbruker eier hunden som fikk i følge en intelligenstest en sjarmerende score på 12 poeng? 2. Hvem ønsker seg valp etter disse foreldrene til våren? 3.Mana og Mayah fikk herje sammen på tur. Ca hvor mange timer var de ute? 4. Hvilken tråd i Debattkjelleren har flest svar? Dette er et emne som aldri slutter å skape debatt. Jeg er ute etter navnet på tråden! 5. Hvem har strikket ballevarmer/ballebukse til den ene hunden sin? Sonisene var i full gang med å gruble på svarene til oppgavene, da de ble avbrutt av et rabalder fra kjelleren. De savnet ingen, trodde de, så de kunne ikke forstå hva det var. De gikk samlet for å undersøke. I kjellerdøren så de 2ne, hun stod og kikket ned trappa. «2ne?» spurte borderen. «Jeg tok henne!» sa 2ne, og snudde seg, med et glis klistret over fjeset. Sonisene syns dette var litt skummel oppførsel fra 2ne, hun tok noen, og hun gliste med hele seg? «Hvem er det du tok, 2ne?» spurte Pippin&Symra veldig pedagogisk. «Kattedama! Hun var her, hun snek seg inn!» lo 2ne. «Men nå er hun der!» sa hun, og pekte ned trappa. De andre sonisene så en livløs skikkelse nederst i trappa, på det kalde, harde betonggulvet i kjelleren.

21. Desember Sonisene våknet tidlig, fulle av adrenalin. Tross lite søvn, var de fullt beredte på dagen, og konsentrasjonen var på topp. Denne gangen skulle ikke alle slite seg ut, så de som orket det, skulle stå på ski, de som ville, gikk, og de som måtte spare på energien din, fikk sitte i slede og bli trukket av hundene. Alle hadde noe å bidra med, og alle var like illsinte for at kattefolka hadde tatt Julenissen. De hadde bevæpnet seg med kjettinghalsbånd, lærbåndpisker, husholdningsredskaper, strikkepinner, heklepinner, sakser, limpistol, metallapporter, sorte Konger, skarpe børster og kammer, skrujern til å skru ned i bakken for å tjore hunden. De la avgårde på den lange ferden mot kattefolkene. De hadde ekstra mange saueskinn og pledd å varme seg på, som Nissen skulle bli pakket inn i når de fikk han ut. Turen var lang, men omsider nærmet sonisene seg hytta. De spredte seg ut i en dobbelt-v-formasjon, som planlagt, og listet seg mot hytta. Adrenalinet pumpet nå så fælt at de var sikre på at hjerteslagene deres ville avsløre dem, ikke kvisten som Marthe tråkket på. Noen soniser stod vakt hos hundene, sånn at ingen ting skulle skje med dem mens de andre var på redningsaksjon. Da sonisene hadde omringet hytta, og var hadde huket seg ned lenge nok til å høre alles signaler om at alt var klart, så telte de til ti, før de braste opp, krigsbrøl i halsen, og stormet mot hytta med hevede våpner. Døra falt omtrent fra hverandre da den ble slått ned av krigsklare soniser, men synet som ventet dem fikk krigsbrølene til å stilne til hviskepip. «Men... Det er jo ingen her?» pep AussieAllTheWay. Hytta var helt tom, og det var ikke tegn til at noen hadde vært der, engang. «NOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO!» skrek LolaPagola, og kastet seg på knærne. «Hvordan kunne de vite at vi ville komme?!» spurte Bananen. «Ånei...» mumlet Monica. «Jeg vet det.. Jeg vet hvorfor det ikke er noen her...» Alle sonisene stirret på henne, målløse. «Det er 21. Desember. Verden har gått under! Vi er de eneste gjenlevende!» Kangerlussuaq begynte å fnise høylydt, før hun innså at hun var den eneste. «Ånei, var du seriøs? Nei, hallo, da! Serr!» De andre sonisene var usikre. Det var jo 21. Desember. Mayaene hadde spådd dette. Noe kunne jo ha skjedd. «Har noen vært på internett eller snakket i telefonen i dag?» spurte Margrete. Ingen av sonisene hadde rukket det, i krigerånden. Nå stod de og så forvirret på hverandre. «Hva gjør vi?» spurte Bikipile. «Jeg antar at vi går og sier ifra til de andre, så drar vi hjem og lager en ny plan,» sa Raksha, og ristet på hodet. Helt tomme for energi, labbet sonisene tilbake til hundene, og så dro de hjemover. Veien hjem virket veldig lang, og ingen sa noe særlig. Da de ankom sonenhuset, forventet de å møte på noe skrekkelig, for på en eller annen måte måtte jo Kattefolkene ha visst at de skulle komme, og kanskje de hadde reist til sonishuset for å gjøre ugang i mellomtiden. Det var merkverdig stille, da de kom frem til huset. «Det er en tilfeldighet,» påstod Kangerlussuaq. «Hva trodde dere skulle skje? Verden har ikke gått under, vi er jo her!» Sonisene stormet inn døren, og satte på TV, radio, og løp rett på internett. «Alt virker... Normalt?» sa Loke. Sonisene pustet lettet ut. «Men om ikke jorden har gått under, hva har skjedd med kattefolka?» funderte Tøfflus, og lurte på om hun skulle lage en sang om det. «De var jo ikke der? Åssen visste de...?» Sonisene satte seg ned for å konspirere igjen, over kopper med kakao, te, kaffe og gløgg. «Kattefolka er noen sleipingar,» konstaterte OlavEmil. «Ja, hvor har de tatt veien med Julenissen vår?» gråt Marie. «Det jeg lurer på,» begynte Arielle. «Er hvordan de visste at vi kom?» De andre sonisene var enige. «De har hele tiden vært et skritt foran oss,» påpekte Synnøve. «Og hvordan har de kommer seg så nære oss, uten at vi har merket det?» spurte Maria. «Jeg vet det..» mumlet Monica. «Den femte personen, den som vi aldri fikk se, det er en sonis!» gispet Gråtass.

Gidder ikke lage mer krim.

20. Desember Sonisene hadde sovet godt, etter at de fikk roet ned nervene, etter den store oppdagelsen i går. Dagen skulle gå til planlegging og forbereding, nå skulle Nissen finnes! Sonisene tok seg sammen, og fant frem de beste sporhundene. De visste jo hvor sporene til kattefolka var, nå måtte de bare følge dem. Hundene måtte hjelpe til for å finne de riktige, hele veien. Sporsonisene satte avgårde, sporlinene stramme fra første sekund. De var enige om at de først skulle finne ut hvor de oppholdt seg, så skulle de legge en plan for å redde ut Nissen når de hadde fått oversikt over stedet. De andre sonisene ble igjen i huset, for de visste ikke hvor lang tid det ville ta å spore opp kattefolkene. De fikk i oppgave å holde peisene varme, og ha mat og drikke klart. Dratini, Lill og Synnøve satte i gang å bake i tillegg, sånn at sporsonisene skulle få noe ekstra godt når de kom tilbake. Hundene sporet som noen guder, med konsentrasjonen og nesa som limt på sporene. De møtte noen vanskelige steder med flere spor i alle retninger, men etter litt snusing, var alle hundene enige om hva som var riktig retning. Sonisene var anpustne, men de sa ikke noe, de var også giret av å være så nære sannheten. Sporet gikk langt, og da de kom til en stor, åpen slette, gikk det rett over, og inn i skogen på andre siden. Det tok lang tid, og sonisene var virkelig utslitte, men omsider kunne de skimte en hytte ute i skogen. De la hundene ned i dekk, og hundene var glade for litt pause. Sonisene gikk i sporene til kattefolkene, så de ikke skulle merke at noen hadde vært der, så snek de seg opp til hytta. De tittet inn vinduet, og kunne skimte Nissen, fastbundet på en hard trestol. Inne i hytta så de fire personer, og de klarte ikke engang å telle hvor mange katter. Siri, som var en av sporsonisene, gispet. Alle dukket ned for å ikke bli oppdaget. De snek seg vekk fra vinduet igjen, og langt nok inn i skogen til å ha oversikt, men ikke bli oppdaget. «Det skulle være fem personer,» hvisket JeanetteH. «Den femte må være et eller annet sted, vi bør stikke!» De skvatt av en høy «DUMP»-lyd, og huket seg sammen. «Åh, det var bare snø som falt fra treet der borte,» sa Jaktlykke. Allikevel var de nå redde for å bli oppdaget, så de fant veien tilbake til hundene, og la i vei tilbake til sonenhuset. Da de endelig kom tilbake til huset, ventet de andre sonisene på dem. «DER ER DE!» ropte Siri Eveline. Det var mørkt, og kaldt. Sporsonisene hutret og frøs, og satte pris på varme pledd, og kopper med varm kakao og krem. De fikk servert rykende varm kyllinggryte alà Krutsi, med masse krydder, for å varme opp innvendig. Det tok ikke lang tid før de hadde fått varmen igjen, og de brukte lang tid på å forklare og tegne opp, hvordan terrenget så ut rundt kattehytta. Kvelden gikk til å planlegge neste steg, nemlig å overrumple kattefolka, og stjele med seg nissen. De satte oppe til langt på natt, og Dratini kom plutselig på at de hadde masse hjemmelagede godiser som de kunne kose seg med, som nattmat. Hun gikk inn på kjøkkenet for å hente alle tingene, som var lagt pent ut på brett allerede, men da hun kom inn på kjøkkenet, var det allerede noen der. «IW?» spurte hun. IW snudde seg, med et skremt blikk. Hun hadde munnen stappet full, til randen, av Negerbollene til Dratini. «IW, da!» lo Dratini. «Jeg har laget nok til alle!» Dratini og IW, fortsatt med munnen stappfull av Negerboller, bar ut brettene med godsaker, og sonisene forsynte seg. De ble mer og mer døsige, men planen var lagt. Nå måtte de legge seg til opplading, for de ventet på en stor dag i morgen, og de var avhengig av at de hadde energi nok til å utføre planen sin, og få tilbake Nissen.

Åååh, så herlig! DE digre potene, og massive beina!

19. Desember Onsdag, og under en uke til julaften! Sonisene våknet opp, og drev med sine vante morgenrutiner. Kaffelukten var i hele huset. Boblene i boblebadet lagde boblelyder. Ungene var ute og lekte i snøen, og mødrene stod og tittet ut på dem, fra kjøkkenvinduet. De fortsatt gravide sonisene hadde gravidyoga igjen, og de hadde fått med seg LolaPagola, og nå snakket de om auraer og chakraer og til og med Snusken måtte sette seg ned og klemme tommelene mot hverandre, uten at de egentlig rørte hverandre. «Jeg får ikke dette til! Jeg har ingen aura!» klaget han. «Pass på nå, så du ikke ser rødt,» flirte Line. Det var noen i andre enden av huset som så rødt, men sonisene orket ikke å engasjere seg. «Er det PMS på gang igjen, nå,» mumlet de. «Det er litt skummelt,» sa Benedicte. «Man får jo synkronisert mens dersom man bor oppå hverandre sånn som dette. Tisper får jo også synkronisert løpetid!» sa hun, og man kunne høre panikken i stemmen hennes. «Jeg må gå og finne noen prevensjonsmidler som kan gjøre at jeg slipper mens, jeg klarer ikke dette!» skrek hun, og løp sin vei. Plutselig hørte sonisene et «NEI!» fra kjøkkenet. Sonismødrene var utenfor på under ett sekund, og løp av gårde, med kjøkkenredskaper i hendene, hevet høyt over hodene. De kom tilbake med gråtende barn, alle røde i kinnene, og anpustne. «Hva skjedde?!» spurte sonisene, som nå ventet på dem. «Det var noen der!» utbrøt Loke. «Noen som ikke var soniser, som snakket med barna våre!» Sonisene ble helt forskrekket, disse onde menneskene begynte å gå for langt. De hadde kidnappet nissen, men nå begynte de å gå etter sonenungene. Et sted måtte grensen gå. Nå måtte de tas. Mødrene satte seg ned med sine aller mest pedagogiske ansiktsuttrykk og stemmeleier, for å få ungene til å fortelle hva de hadde opplevd. De andre sonisene gikk rundt og prøvde å oppføre seg så normalt de klarte, for å ikke lage dårlig stemning rundt barna. Hunder ble luftet, trent litt med, børstet, mat ble laget, kaffe ble slurpet, men ingen ting ble gjort med den vanlige iveren. Ungene ble etter en stund i bedre humør, og mødrene hadde arrangert så fedrene kunne komme og hente dem hjem resten av tida frem til jul. Da ungene var glade igjen, og shippet avgårde, samlet alle sonisene seg for å prate om hva de hadde sagt. «Det var noen som kom for å fortelle ungene våre at Julenissen ikke finnes!» nærmest hikstet Yodel. «Englebarna våre!» fortsatte hun. «Og VET dere hva de sa?!» tordnet Marie, som vanligvis er så søt og snill at ingen hadde forestilt seg henne i dette humøret. «Før de løp sin vei, så sa den ene personen til den andre at de måtte hjem for å ta seg av han-du-vet, og alle KATTENE sine! Dere vet vel hva det betyr?!» «KATTEFOLKA HAR NISSEN!» brølte sonisene i kor. Adrenalinet føk gjennom blodet deres, de var kampklare, de visste hvem som hadde Nissen, nå måtte de bare ta dem! De spente på bikkjene, som også var giret opp. De malte krigsmaling i ansiktene sine, og trampet ut døra. Vel ute slo den kalde lufta mot dem som en vegg, solen skinte dem rett i ansiktet, og de kunne ikke høre en lyd, annet enn dem selv, og de hamrende hjertene sine. «Dere?» spurte TonjeM, da de hadde byttet ut mesteparten av kamplysten med forvirring. «Hvor skal vi finne dem egentlig?»

18. Desember Det var på tide at AnetteH trykket på play, og avslørte hvem som var blitt fakket på overvåkingskameraene, og hun var på vei til å gjøre det, men ble avbrutt av SoppenCamilla som skrek: «VENT!» Alle de andre sonisene, som holdt på å omkomme av spenning, skrek «NEI!!» tilbake. SoppenCamilla krympet, og AnetteH turte ikke annet enn å trykke play. De kunne se fire, noen ganger fem, mennesker som lusket rundt og lagde snømenn. De hadde det som skulle forestille blod, i en tank, og de sparte ikke på det! Det virket ikke som om de var klar over at de ble overvåket, men det var allikevel irriterende lite direkte bilder av fjesene deres. «Er det noen som kjenner igjen disse?» spurte Charleen. Alle sonisene ristet dystert på hodet. Ingen kjente igjen folkene de nå stirret på på skjermen. «Er det noen som bare kødder med oss, tror dere?» spurte Eliandrea. «Kanskje de ikke har noe å gjøre med nissen i det hele tatt?» De andre trakk på skuldrene og ristet på hodene. Skuffelsen over å ikke ha fått svaret på noen spørsmål, var som et slag i magen på hver av dem. De var helt sikre på at de nå skulle finne Julenissen. Bones var fast bestemt på å ikke gå glipp av Secret Santa allikevel, for «litt juleglede må vi ha!» Hun satte de andre sonisene i sving for å lage gaver til hverandre. «Husk! Ikke noe som er for dyrt, og noe som ihvertfall sånn ca kan passe til flesteparten!» Sonisene fikk frem til kvelden på seg, til å finne på noe, før de skulle overrekke gavene. LolaPagola gikk ned i kjelleren for å pakke inn sin gave, for den var så stor, så hun ville ikke at noen skulle se. Da hun kom opp igjen, hadde hun et vantro uttrykk, og hendene fulle av hefter. «Hva har du der?» spurte tulip, og alles øyne var med ett på Lola. «Det er Tommy & Tigern-hefter!» sa hun. «Tommy lager jo akkurat sånne snømenn som vi så på utsiden, i går!» Alles blikk flyttet seg fra Lola, til Siri. Siri så helt desperat ut. «Det er ikke meg! Altså, det er mine hefter, men det er fordi Tommy og Tigern er innmari morsomt, men jeg har jo ikke laget drapssnømenn bare fordi jeg liker en tegneserie!» Sonisene begynte å mumle, og noen hvisket akkurat høyt nok til at de fleste kunne høre det: « Jeg tror på Siri, jeg. Jeg tror ikke det er henne i det hele tatt, men jeg lurer veldig på hvorfor det alltid er noe tull med overvåkingsvideoene til AnetteH!» Dermed var krangelen i gang. Alle beskyldte alle. De brølte og hamret knyttnevene i bordet. Bones måtte roe tilstandene, hun var fast bestemt på at dette skulle bli en hyggelig kveld, fylt med latter og pakker. Sonisene roet seg ned nok til at de kunne drikke en kopp kakao eller te, og så var de venner igjen. Sonisene var klare med pakkene sine, og siden ikke det var utdelt noen spesiell gavemottaker, så lå alle gavene i en diger haug utover stuegulvet, og alle sonisene satt i ring rundt, på gulvet og klemt sammen i sofaene. De hadde nesten glemt kranglingen, nå klarte de ikke å ta øynene vekk fra alle de flotte gavepapirene, sløyfene, og kortene. «Du kan begynne, soelvd!» annonserte Bones. Soelvd gned seg i hendene og stupte omtrent oppi haugen, og kom ut igjen med en relativt liten, men vakkert innpakket, gave. «Denne!» strålte hun. Hun rev av papiret så det fløy i alle retninger. Skuffelsen da hun så innholdet var ikke vanskelig å lese. «Åh.. Takk.. Hvem det nå enn er..» klarte hun å stotre frem. I hånda hadde hun fire neglelakker, i oransje, spygrønn, refleksgul og en kvart brunlilla, alle åpnet, og med størknet neglelakk nedover, fra China Glaze. Bones kremtet. «Eh.. Ja, du kan velge hvem som skal være nestemann!» Soelvd pekte på Nirm. Nirm valge gave litt mer med omhu, og plukket en litt større, tung, gave. Han åpnet den, og smålo. «Dusjsåpe!» flirte han. Michellus fikk en pakke med tanntråd og munnskyllevann, med flettede lakrissnører bundet rundt hele herligheten. «Det var, eh, logisk!» sa hun. Synnøve fikk en sekk med mel, enda hun syns hun hadde klemt nok på den før hun valgte den, til at det skulle være mel igjen. Hun fikk også et flaxlodd, som hun vant 25 kr på. Sonisene plukket gaver, en etter en, og haugen minsket og minsket. De sonisene som fikk tyggebein og godbiter til hundene sine, pustet lettet ut. Borderen fikk en stor gave med et ufo-akebrett og et lite lass med rumpebrett, så sonisene planla en tur ut i snøen for å ake med en gang de var ferdige. IW fikk en mini-vegetar-kokebok, som hun byttet mot Nirm sine dusjsåper. LolaPagola åpnet et stearinlys formet som en marsipangris, og SFX rev papiret av noen kjøkkenhåndklær som man kunne se var tatt rett fra kjøkkenet til Siri. Pippin&Symra var en av de siste som fikk åpnet en gave, og også hos henne kunne man se skuffelsen som malt på fjeset hennes. «Jeg syns det er fint å være veldedig, men å gi noen et ark med en geit på, det syns jeg bare er teit!» innrømmet hun. «Hvem er det som ikke har fått gave nå?» spurte Bones, da det bare var en gjenværende gave på bordet. Ingen meldte seg. «Hvis ikke noen av dere åpner den, så gjør jeg det!» truet hun. Ingen meldte seg. «Har noen pakket inn to gaver?» Alle ristet på hodet. «Vi får åpne den, da.» sa hun, og rev av teipen. «NEI, TA DEN VEKK!» skrek Siri, da hun så hva pakken inneholdt. «Den er fæl! Så stygg! Den bringer frem vonde barndomsminner, ta den VEKK!»

Takk for hjelpa med tråden, btw.

Sånne kommentarer som det holder meg gående! Jeg er jo dum som ikke har flere episoder etter hverandre klare, men det frister allikevel ikke å sitte nå og skrive krim, jeg og kjæresten har ettårsdag, men han er verdens mest forståelsesfulle mann, og dere er noen gode soniser også!

Vet Ble det bra, da? Bones hjalp meg med masse idèer til krimmen i går, og i dag! I dag får jeg hjelp av Line også.

17. Desember Sonisene kastet seg over laptopen til AnetteH, for å få se kjeltringene fanget på film. Hjertene hamret i brystene på dem, og de klamret seg fast i hverandre, og turte ikke blunke. «Ånei..» sa AnetteH, da hun gikk inn på laptopen sin. «NeineineineiNEI!» fortsatte hun. «Hva skjer?» jamret *Nina*. «Den kræsjer!» skrek AnetteH. «NEI!» skrek sonisene, og AnetteH holdt på å gå i bakken, så skremt ble hun. «Okei, okei, okei. Jeg skal klare dette. Gi meg tid,» sa hun, med det konsentrerte blikket klistret over hele ansiktet. Ida løp for å hente en cola til henne. AnetteH satt og trykket på laptopen, utrettelig. Sonisene hadde fått beskjed om at dette kom til å ta tid, så en del av dem la i vei på en lenger skitur. «Jeg slår på Runkeper-appen!» meddelte Siri. «Jeg tar den nigerianske fetteren, Endomondo!» strålte Line. De andre ski-sonisene flirte, og så satte de avgårde, med sola i ansiktet. Ganzie tok over kjøkkenet denne dagen, hennes mål var å steke en diger kalkun, og lage middag nok til alle sonisene. Hun fikk selskap av Nirm, som lagde et måltid til veggissonisene. Alt i Nirm sin kjele var vegansk, og det luktet merkelig nok himmelsk. Nirm ble ganske mye raskere ferdig enn Ganzie, og han satte det til side, for nå var det bare å varme opp like før kalkunen var klar. Kjøkkenet ble overlatt til Ganzie, og hun syns det var helt greit å være alene for å konsentrere seg. Siri, monab88 og Lill hadde tatt med seg Aslan ned i utstyrsrommet. Der satte de henne i en stol, og børster, kammer, sprayer, sakser og hår føyk i alle kanter. Aslan hadde vært på vei avgårde til en frisør, men ble stoppet av pelsstellguruene. «Kaste bort penger på sånt,» fnyste de. Selvom Aslan i et øyeblikk var alvorlig redd for fremtiden sin, så ble hun riktig så stilig på håret da de var ferdige, og hun ble storfornøyd! «Ikke akkurat en grorudpalme det der,» poengterte AnnikenK. «Få se!» ropte Monica, fra boblebadet, der hun lå og mørnet sammen med 2ne, Pim, Vims, *mokken* og Teserere. Aslan labbet inn for å vise seg frem. «Så kult!» utbrøt Pim, og før Aslan visste ordet av det, hadde de tatt tak i henne, og dratt henne oppi boblebadet. Nå satt de og lo så de grein, og Aslan lurte på hvordan hun skulle style håret sitt tilbake til sånn som det hadde vært. Espen hadde tatt en tur ut for å ordne noe på jobb, og i det han forlot åstedet, kastet Charleen seg over en pose med ostepop. Marie, soelvd, Garmen og Lill måtte fysisk tvinge Charleen vekk fra ostepopen, de skulle ha gravid-øvelser, som var godt for mor og barn. De samlet seg i fellesarealet, satte på duftlys og harmonisk musikk, kastet ostepopposen som Charleen hadde smuglet, til andre siden av rommet, og begynte med rolige yogaøvelser. Andre, ikke-gravide soniser, ville også være med, og snart var de en hel gjeng med folk som strakk og bøyde og vrikket, og hadde pusteøvelser. AnetteH var enda ikke ferdig, men akkurat som sist, så fikk hun servert alt man kunne tenke på å spise og drikke. Raksha gikk gjennom alt som ble servert, og passet på at det ikke inneholdt gluten. «I morgen må vi ha Secret Santa!» utbrøt Bones. «Alle pakker inn en liten ting hver, så skal vi blande alle gavene, og vi får en helt tilfeldig gave, det er kjempemoro!» Alle sonisene nikket, og var glade for at de hadde vært på shopping i Sverige. Ski-sonisene kom trampende inn døra, og boblebadsonisene kom ut, skrukkete som rosiner, og magene hadde begynt å rumle. De gledet seg til kalkunen som Ganzie holdt på med til dem. «Har noen hørt noe fra Ganzie?» spurte Simira. Spørsmålet var omtrent ikke forlatt leppene hennes, da de hørte «Ååååneeeei!» fra kjøkkenet. De stormet inn for å se hva som skjedde, og der så de Ganzie med et desperat blikk. «Jeg holdt på å ta bilder av tilbehøret, og sånn jeg hadde dandert det på serveringsfatet, også ble jeg så opphengt i det, at jeg glemte kalkunen! Røyken stod ut av ovnen, og kalkunen stod der inne, helt svidd. «Det er en viss fare for at den der er litt tørr!» lo Margrete. «Er det noen som har lyst på pizza fra Peppes?» spurte Evelzz. «Jeg spanderer!» Alle sonisene nikket ivrig. «Be dem kjappe seg!» utbrøt malinck. «Nå er jeg ferdig! Jeg klarte det!» ropte plutselig AnetteH. Alle sonisene slapp det de hadde i hendene, og samlet seg rundt henne. «Jeg fikk fikset laptopen, den hadde en......» men noe mer enn gresk hørte ikke sonisene nå, for de ante ikke hva AnetteH pratet om, når hun pratet om pc. «La oss se på filmen!» sa hun, og det skjønte sonisene hva betydde, og de holdt pusten i spenning.

Gratulerer til Jankaa, JeanetteH og Ingvild!

16. Desember Dagen startet tidlig igjen, og sonisene våknet usedvanlig uthvilte, til å ha tilbrunget natten i bussen. Igjen var det utstilling, pelsstell, fjonge damer, shopping og barbesøk. Dagen gikk litt tregt, fordi sonisene var slitne og gira på å komme hjem, men ikke før de hadde vært i finaleringene! Sonisene stod på rekke og rad i finaleringene, og alle sonisene var med på slutten av dagen, for å heie. Jubelen stod i taket da sonishundene ble både BIG 1, 2 og 3, i de forskjellige gruppene. «Jeg visste at sonishundene var de vakreste!» jublet de. Det var noen 2BHK/BTK-soniser som ikke delte den vanvittige gleden over vinnerhundene, og de satte seg i bussen for å furte i fred, eller "sove" som de kalte det. Til slutt var de siste finalene kun forbeholdt soniser og sonishunder. Spenningen var til å ta og føle på, selvom alle sonisene mente at det var samme hvem som vant. Vinnerene ble annonsert til stormende applaus. Sonisene hylte i kor, og hundene gjorde omtrent salto der de stod. Med pokaler og sløyfer som de såvidt klarte å bære, var det på tide å vende nesene hjemover igjen, men ikke før de hadde vært på Godisfabrikken og Systembolaget. Evelzz løp inn på Systembolaget med Synnøve, Jankaa, *mokken*, AnetteH, Whoopsis, Benedicte og MegaMarie, for å kjøpe Tequila på kvoten deres. Da sonisene endelig var klare til å reise til Norge igjen, hadde de bokstavlig talt godteri opp etter ørene, der de satt i den fullastede bussen. OlavEmil var særdeles skeptisk til å kjøre med en så full buss, men han gjorde det, under tvil. Sonisene holdt maskene over grensa, selvom de teknisk sett ikke smuglet noe, var de nervøse. Da de kom frem til Sirihuset igjen, ble de møtt av et vakkert syn. Snøen hadde drysset lett gjennom helga, og det så nå ut som et maleri. Solen glitret over landskapet, og sonisene kunne ikke vente på å komme ut av bussen, som nå virket veldig trang. Sonisene pakket seg ut av bussen, og bar all bagasjen inn. De var helt utslitte da de var ferdige, og det samme gjaldt for hundene. Hundene lå og sov i alle kanter og bauger, og sonisene pakket frenetisk ut, så de kunne gjøre det samme. Vinnersonisene satte pokalene og sløyfene sine på en hedersplass i nærheten av peisen, der lyset var finest. Der hadde de photoshoots med hundene, som fikk posere foran alle premiene. OlavEmil og Stineogstaffene kjørte avgårde for å levere bussen tilbake til eieren. Da de kom tilbake, kapitulerte de også. Sonisene sovnet, en etter en, enkelte orket ikke engang gå til sengene sine. En lang, fin helg var over, og man kunne høre de sukke fornøyde. Bare utenfor, på gårdsplassen, var det fortsatt romsteringer, og noen som var på ferde og styrte med et eller annet. Snø ble samlet, formet, og laget. Det var flere skikkelser der ute, men ingen av sonisene, eller sonishundene, registrerte noe som helst. I alle fall ikke før morgenen etter, da Bones var tidlig oppe. «KOM OG SE!» ropte hun, og vekte sonisene fra dyp søvn. Sonisene hørte på stemmen til Bones at det var noe viktig, og at noe hadde skjedd. Sonisene stormet ut på kjøkkenet, til Bones, og kikket i retningen Bones kikket i. Utenfor så de hva noen hadde laget i løpet av natten. «DERE!» utbrøt Raksha. «Dette er nærme nok til at overvåkingskameraene må ha klart å ta dem! Nå har vi dem!»

15. Desember Igjen hadde sonisene hatt en søvnløs og urolig natt. Konspirasjonsteoriene kvernet i hodene på hver og en. Ubesvarte spørsmål gnagde i hjernebarken. Grytidlig på morgen, eller sen natt, måtte sonisene finne seg i å stå på rekke og rad med hunder, kofferter, bagger, sekker, vesker, og poser. OlavEmil kom rullende inn på parkeringsplassen i den digre bussen sonisene hadde fått låne, tutende, og med et stort glis om munnen. Det var på tide å sette nesa mot Sverige! Sonisene subbet inn i bussen og fant plasser. Utrolig nok var det god plass til alle, og setene var komfortable nok til at de fleste sovnet omtrent umiddelbart. OlavEmil putret avgårde, med julesanger på i bakgrunnen. Solen hadde nesten begynt å lyse opp verden, da OlavEmil kunne annonsere at de var fremme. Da sonisene gned trøtten ut av øynene, oppdaget de at bussen var stilfullt parkert like utenfor hallen der utstillingen tok plass. Det var enda noen få minutter igjen til hallen åpnet, så sonisene brukte den ekstra tiden til å fjonge seg opp, og skifte klær. Nå skulle det konkurreres! De som ikke ville være med på utstillingen fikk bli igjen og bli transportert til sentrum og shopping, resten gikk av for å delta, heie, eller ta bilder. Eller alle delene! Shoppingsonisene strømmet av bussen helt ville i blikket. Lommebøkene var gått varme og prøvde å rømme allerede før de hadde truffet svensk klima. Julegater, julebutikker, kjøpesentere, restauranter, cafèer, boder, ingen steder var for små for sonisene! OlavEmil, som kapitulerte på en cafè med en diger kopp med kakao med krem, ble brått redd for at det ikke skulle være plass til alle posene i bussen. Det tok ikke så lang tid før Nirm, bisQuit, 13de, Bjerknez og Bård hadde slått seg ned med OlavEmil, helt tom i blikket, og like etter kom Hermes, han hadde med seg et lass med poser som han hadde fått av sin kjære, Krokus. Snusken, Espen og KarpeSkrotum kom blide og fornøyde, trallende, og slo seg ned med de andre gutta. De hadde funnet seg en liten pub som de hadde slått seg ned på, og der hadde de vært de siste timene. Superøivind var vel den eneste mannen som faktisk orket å holde ut med de shoppinggale, fordi han måtte passe på at Marie ikke måtte bære så mye. Utpå kvelden var alle sonisene samlet i bussen igjen. De klarte ikke å stoppe å skravle i munnen på hverandre, om hva de hadde kjøpt, hva de hadde sett, hva dommerene sa, hvilke resultater de fikk, hvilke resultater den onde kjerringa i rasemiljøet fikk (gjerne etterfulgt av knising over hvordan blåsløyfehunden hennes fortjente kommentaren den fikk om å være i litt «godt hold») og hvor mye de gledet seg til i morgen. Sonisene hadde ikke vært organiserte nok til å skaffe seg en hytte eller et hotell, de hadde ikke råd til å leie hele hotellet, så de hadde bestemt seg for å bare sove i bussen, og gjøre det beste ut av det. Det var derfor kø for å komme inn i bagasjerommet på bussen, for å få tak i stelleting til folk og dyr. «Æææh, urk, det er en svær sekk som ligger og sperrer for kofferten min!» klaget Synnøve. «Blæææ, hjeelp!» også blafret hun med øyevippene. Nirm ristet på hodet, og fjernet sekken. Ut falt det plutselig en gave. «Hva er dette?» spurte han. «Hvem sin sekk er dette?» ropte han, og holdt den opp. Ingen meldte seg. Han kikket nedi. «Det er masse julegaver nedi her, men det er ikke noen navn eller noe på!» Nirm hadde fått alles oppmerksomhet i det sekundet han sa «gaver». «Ta og se på hva det er, det er jo ingen her som har tatt med sekken, tydeligvis er det noen gaver som skal til noen, fra noen! Hvis vi ser på innholdet, så kanskje vi kan finne ut hvem de hører til?» foreslo IW. Nirm åpnet noen gaver, og spurte sonisene: 1. Hvem kjøper alltid nye truser til mannebeinet? 2. Denne brukeren har kjøpt et spesiallaget speil med Scandia-logo på, til sin lastebilfrelste kjæreste. 3. Denne personen kjøpte originalt nok et bilbatteri til seg selv. 4. Veldig mystisk... denne pakken inneholder både en trillekoffert, sokker og dopapir. Hvem sin kjæreste har enten veldig svette føtter eller andre akutte behov? Sonisene måtte virkelig vri hjernene igjen, for å finne ut av hvem sine gaver det var Nirm hadde åpnet. Det var jo åpenbart at de hørte til noen soniser, men hvilke? De gjorde seg klare til å legge seg, i den grad de klarte å legge seg, i bussen. Det ble ihvertfall stille etterhvert, og etter en lang og slitsom dag, så tok det ikke lang tid før alle purket og sov, og ladet opp til en ny dag i Sverige dagen etter.

Stenger denne tråden, da det er en identisk i Rasevelger-forumet. Diskusjonen fortsetter her. Moderator SoppenCamilla

14. Desember Sonisene våknet til en trallende Jankaa, som ikke kunne stoppe å smile. Pippin hadde fått med seg noen soniser og ommøblert litt i stua. Nå var det puter og pledd utover hele gulvet, med sofaene samlet bak, alt foran den digre TVen til Siri. «Vi har filmmaraton!» gliste pippin. De hadde Disnetfilmer, julefilmer, hundefilmer, Harry Potter, alt man kunne tenke seg! Sonisene tok en rask tur ut med bikkjene først, så de fikk kjørt seg, så benket de seg foran TVen med kakao, te, gløgg, kaffe, og julegodterier. SFX og JeanetteH benket seg ned foran Tven med glisene plassert over ansiktene sine. Lysene ble dempet, maratonet ble startet med Love Actually. Det ble knasket og slurpet og sippet og knitret til den grad at Dratini nesten begynte å hylgrine. Sonisene roet ned kroppslydene sine litt, og så fikk de se resten av filmen i harmoni. Litt ut i film nummer tre, den første Harry Potter-filmen, reiste plutselig Krutsi seg, og forsvant på kjøkkenet. De andre la så vidt merke til det, men glemte det fort, for filmen var spennende. Rett før de skulle sette på nummer 2, så ble de avbrutt av Krutsi som kom ut igjen. Med seg hadde hun en deilig duft av grøt. «Kom og spis!» sa hun. Sonisene kjente plutselig hvor sultne de var, og hastet inn for å hente hver sin bolle med grøt, sukker, smør og kanel. «Jeg fikk til å ordne med noe morro sånn at vi kunne ha..» begynte Krutsi. «MANDEL!» utbrøt Siri. «Men jeg...» mumlet Krutsi. «Hva vant hun?» spurte Malinka. «Jeg vet ikke!» innrømmet Krutsi. «Det er det jeg prøvde å si, jeg rakk aldri å ordne med mandel og premie! Jeg fikset bare grøten!» «Men mandelen kom jo oppi grøten på et vis?» påpekte Raksha. «Og det er vel ikke noen mandel uten gave?» Sonisen gikk på gavejakt for å finne mandelgaven. Det tok ikke lang tid i det hele tatt, for da Bones gikk ut i gangen, kalte hun på de andre sonisene. «Sjekk ut dette!» ropte hun, begeistret. I gangen fant de den største, og fineste, mandelgaven de noen gang hadde sett, en marsipanhund! Den var diger, og det var nok til alle sonisene som ville ha marsipan. De loffet tilbake til filmen igjen, med marsipan nok til at det kom til å tyte ut av ørene på dem. Sonisene tilbrakte hele dagen i putene sine, og stirret på filmer. De merket ikke engang at tida gikk, men da de begynte å røre på seg igjen, for å lufte hundene, så var de stive i skrottene, og det hadde vært mørkt ute i lang tid. «Hva med det brevet vi fikk angående Nissen?» spurte Heidihj. «Ja,» istemte Taz. «Det var noe merkelig med det, i forhold til de andre. Hva med de kloremerkene?» funderte hun. «Det så jo ikke ut som noe fra et menneske, ihvertfall.» konstaterte *Nina*. «Ikke hund heller,» sa lijenta. «Jeg har sett sånne kloremerker på mange av møblene mine!» sa Toril. «De som skriver brevene har katt!» gispet Malamuten og Michellus samtidig. «Hvem er det vi kjenner som har katt, som vil stjele Nissen, og være ond mot sonisene??» spurte Line. «Eller er det hele en avledningsmanøver for å få fokuset vekk fra den egentlig kidnapperen?!» tordnet Synnøve. «Tror dere det er en innsidejobb?» pep L8 L. «De, hvis det i det hele tatt ER fler, vet jo så mye om sonisene!» «Eh.. Dere?» nærmest hvisket LivB. «Burde vi egentlig spist den marsipanen..?»

Jeg fikk også tinga i posten!

Funkake! Men får se på det seinere, nå må jeg på jobb!

SFX er, såvidt jeg vet, ikke fra nord (selvom hun kanskje har samiske aner), og hun har ikke to store hunder som er storesøster og lillesøster.

Hey! Jeg vil være med! Edit: Kan hende jeg er dum, men jeg får den ikke fra nettsiden og inn på Spotify?