Mud

Han er så søøøøøøt! Han har det nydeligste smilet jeg har sett på en liten gutt A klager over vondt i ryggen når vi kjører langt. Jeg forstår han jo, pga plassmangel må han sitte med beina rett opp omtrent. Jeg har 2 seter, så skulle tro det var romslig, men ryggen til setet er da i dashbordet. Jeg får jo ikke stilt bilsetet bakover

Jeg må kjøpe forovervendt nå. Desverre. Det går på korte turer, men på lengre begynner han å klage . I tillegg nærmer han seg max grensa i kilo og en større bakovervendt har jeg ikke plass til

Seriøst? Er dere helt alvorlige nå? Selv kke når hundeeieren bekrefter at hunden var svært aggresiv og prøvde å ta forbipasserende barn klarer dere å rulle den inn? Ikke? Nei vel. Jada, det var sikkert bare et klor, stakkars hunden ville bare leke/ blr skremt, dagens barn er helt ute av kontroll osv. De samme argumentene hver eneste gang en hund biter - uansett.

Barnet gikk forbi. Det gikk ikke bort til hunden. Jeg forstår ikke sammenligningen med biler altså. Biler kjører sjelden i stor hastighet rundt butikkdørene. Biler har heller ikke en magisk tiltrekningskraft på barn.

I min verden skal en hund takle å få "sine private grenser pushet" , spesielt av barn. Den skal ikke tåle mishandling derimot, men den skal ikke bite annet enn i ytterste konsekvens. Loke fikk jeg som omplasseringshund og jeg vet ikke så mye om bakgrunnen hans, men jeg vet at noe hadde skjedd. Han gikk litt for fort i forsvar når voksne folk virket sinte etc og han hadde et kraniebrudd Are Thoresen og en dyrlege stilte seg tvilende til at kunne ha oppstått uten slag. Dette var hovedgrunnen til at jeg ikke prøvde å omplassere han på finn.no, han var ikke en hund for hvem som helst selv om han stort sett var snillheten selv. Men når det kom til barn tålte han "alt". Jeg så aldri noensinne tegn til aggresjon mot barn, selv ikke når han ble påkjørt av en trehjulssykkel og fikk en 2 åring over seg når han sov. Dette har vært gjengs for alle hundene jeg har hatt, bortsett fra tolleren jeg valgte å avlive. Selv "gale Tellus" som var en skikkelig søplebelger av verste sort ( også omplasseringshund) hadde en helt annen toleranse for barn.

Du misforstår med vilje eller? Nei, verden må ikke pakkes inn i bobleplast, som forelder tar man HELE tiden kalkulerte risikoer fordi man desverre ikke kan ha barn i bånd. Men hvis man som hundeeier velger å binde hunden sin uten tilsyn i det offentlige rom så bør man være forberedt på at situasjoner kan oppstå nettopp fordi foreldre stort sett ikke kan gardere seg 100% på at ungen ikke flyr bort. Det er en smal sak å la bikkja bli hjemme under handleturen, det er faktisk ulovlig å la ungene bli hjemme. Å begynne å spekulere i masse alternative hendelsesforløp og åpenbart annse de som mer sannsynlig enn de konkrete opplysningene som har kommet frem er tåpelig. Ungen er behandlet for bittskader, vitner sier barnet passerte uten å provosere ( som om det ville vært greit at bikkja beit om den ble "provosert"? ) , eier avliver på eget initiativ. Hva er poenget med å spekulere egentlig? Jeg kan love dere at hvis jeg går ut av en butikk med min sønn, han løper bort til ei bindt bikkje og denne finner det for godt å bite så kommer jeg til å gjøre alt i min makt for at den blir avlivd. Selv om sønnen min skulle vært så ubetenksom å gi den en klem eller være for brå. Nå har det aldri - bank i bordet - skjedd at guttungen har gått bort til fremmede hunder, men han er omtrent unntaket som bekrefter regelen..

Gratulerer med et flott kull!

Foreldresamtale i barnehagen tirsdag. Jeg er så spent! Jeg vet ingenting. I forrige barnehage fikk jeg daglige oppdateringer , i denne har jeg måttet stole på hva A forteller. Han trives godt i barnehagen, men har flere ganger fortalt at den og den har tatt fra han ting, slått han osv. Så jeg vet det er en del konflikter i barnegruppen, men jeg aner ikke om min unge er en av de som skaper de. Han bedyrer jo sin uskyld, men jeg kjenner han godt nok til å vite at hans selverklærte uskyld ikke er verdt et kvidder. Jeg har ingen illusjoner om mitt barns fortreffelighet kjenner jeg, han kan være en sadistisk liten drittunge Og han lyver. Lett! Store uskyldige øyne " jeg slo ikke! " "jeg så deg" "neei, jeg gjorde ikke det, helt sant!" Også er jeg spent på om de ser han. Om de ser den samme overtenkende gutten med litt for mange følelser å holde styr på. Nå har jeg jobbet mye med det å gjenkjenne og akseptere følelsene sine siden han var baby omtrent, fordi han alltid har vært så innmari lidenskapelig. Dvs fra himmel til ******* på et brøkdelssekund. Han har blitt mye bedre på å ikke bare bryte ut i rabiat frustrasjon her hjemme og heller fortelle eller vise hva det er han føler , og jeg håper han har overført det til barnehagen også. Han er nesten helt umulig å "låse opp" når han går i vranglås fordi han ikke helt forstår eller klarer å utrykke følelsene sine. Både negative og positive, den ungen har bitt meg til blods fordi han er glad for å se meg liksom. . Nei, spent! Veldig! Jeg håper og tror det går greit, som sagt : han trives jo! Og det er et godt tegn er det ikke?

Fordi det finnes barn, det finnes løshunder, det finnes folk med psykiske lidelser, det finnes folk med en psykisk utviklingshemning, det finnes folk med hundeangst osv. De har også lov til å handle og ferdes i det offentlige rom. Alle som faktisk HAR barn vet at det er pent umulig å kontrollere de hele tiden. Må gikk ikke dette barnet bort til hunden en gang. Forrige lørdag var A og jeg på Kiwi og handlet. Når vi kom ut hadde en eller annen idiot bindt border collien sin slik at vi måtte passere. A går ikke bort til hunder og jeg hadde hendene fulle så jeg valgte å late som ingenting og lot barnet mitt gå bak meg forbi hunden. Hvis den hadde bitt, hadde det vært min skyld? Fordi jeg ikke løftet han opp? Hva hvis jeg hadde flere barn? Skulle jeg løftet et og et barn forbi hunden? Hvordan skulle jeg løst det med de barna som sto igjen når jeg bar den første forbi? Barn hører ikke nødvendigvis på "bli" liksom, de er som valper flest... Hvis jeg hadde hatt flere barn med tilbøyeligheter til å løpe bort til hunder ( sånn ca brorparten av alle barn) så burde jeg da ikke ferdes i det offentlige rom med de siden hundeeiere må få binde bikkja der det passer dem? Jeg skjønner ikke tankegangen. Ikke litt en gang. Jeg binder ikke bikkjer i offentlig rom og jeg avlivde tvert den hunden som viste aggresjon mot barn. Og jeg likte ikke barn en gang. Men jeg skjønte helt av meg selv at det barnet som eventuelt kunne bli bitt var uendelig mye mer elsket og verdifull enn hunden min, uansett hvor glad jeg var i han.

Vitner sier at hunden bet uprovosert når barnet gikk forbi. Jeg stoler på vitnene jeg. Jepp, mange foreldre passer ikke godt nok på ungene sine, men mange hundeeiere passer ikke på hundene sine heller. Slik som den hundeeieren her. Jeg er faktisk for en gangs skyld enig i 2nes "typisk sonen" utsagn. Er dette noe å i det hele tatt diskutere? ? Eier bandt hunden på utsiden av en butikk, hunden bet et barn. Det er ene og alene hundeeierens skyld. Ikke 3 åringen, ikke farmoren , ikke det barnet som kanskje fikk skremt den i fjor osv. Det finnes INGEN unnskyldning. Har du gått i fra bikkja bindt på et offentlig område så har du uansett ikke tatt ansvaret ditt som hundeeier. Og hunder som biter uprovosert har svært sjelden vært Lassie hele livet... Jeg kjenner jeg blir skremt av holdningene til mange hundefolk. Ikke rart det blir hundehat...

Den har bitt et forbipasserende barn. Jeg trenger ikke mer bevis jeg.

Nå har jeg med årene pådratt meg en god del erfaring med både drittbikkjer og stabile hunder. En stabil hund har - etter min erfaring- langt høyere terskel for å bite et barn enn en voksen. Uansett hva slags erfaring hunden har i forkant. Og uansett binder man ikke hunder utenfor butikker. Det finnes folk med psykisk utviklingshemming, psykisk ustabilitet osv. Man MÅ ikke ta med bikkja på handletur.

En stabil hund som biter et forbipasserende barn?

Ikke bare raske, men som mor har jeg erfart at det faktisk er plent umulig å "holde en 3 åring i hånda" uten tilløp til barnemishandling med mindre det er frivillig. Barn kan IKKE kontrolleres og oppdraes på samme måte som en hund derfor er det hundeeieres plikt å holdr ustabile hunder under konstant oppsyn eller å avlive. Man binder de i hvertfall ikke utenfor butikker. De som påstår at foreldrene skal ha kontroll hele tiden har neppe barn. Jeg avlivde en 2 års gammel hund fordi jeg ikke kunne stole på at han ikke bet hvis det kom barn bort. Jeg hadde ikke egne barn ( og ingen planer om det ) , , men jeg skjønte såpass at det var mitt ansvar hvis noe skjedde. Og at fremmede barn var viktigere enn bikkja mi.

Mulig jeg er en dårlig mor, men jeg har ikke såpass kontroll på ungen min at jeg alltid kan forhindre han i gå bort til en hund når jeg går inn/ut av en butikk. Han er lynkjapp og vil ikke holde i hånden. Et typisk barn i den alderen. Å binde noe annet enn en svært stabil hund på utsiden av en butikk er ikke bare idioti, det er uansvarlig.

Igjen så handler det ikke om hva andre synes. Kristne eller ei. JEG ville følt det hyklersk ovenfor meg selv. Jeg tror det er det de andre mener også. Hadde jeg avlagt et løfte i Guds navn hadde det løftet mistet litt av verdien og det hadde føltes som en delvis løgn.

Jeg kommer aldri mer til å ha innekatt. Jeg hadde en perser som innekatt når jeg bodde på Grønland i Oslo, og til tross for mye kos og lek ble han på en måte apatisk. Han fikk være ute når vi var 4 uker på hytta om sommeren og når vi kom hjem ble han tydelig deprimert. Da ga vi han bort til noen som bodde landlig til. Etter det har jeg hatt utekatter når jeg har bodd landlig til og ja - en ble påkjørt og en ble tatt av reven - men det er en kalkulert risiko jeg er villig til å ta. Jeg tar den samme risikoen med kaninen. Det er tryggere for han å være i bur når jeg ikke er her, man klarer aldri å sikre helt, men han går fritt 24/7 fordi han rett og slett blir sur når han blir stengt inne. Selv om innestengt for han betyr langt større tumleplass enn de fleste kaniner har. Nå hopper han jo over kompostgrinder også, så sånn sett har jeg ikke noe særlig valg.

Jeg lurer litt på om du misforstår med vilje? Det handler ikke om de kristne, det handler om MEG. Hva JEG føler. Å bli gift i navnet til en jeg ikke tror på ville føltes ekstremt hyklersk. Å love å elske og ære min kommende ektemann i Guds navn ville vært helt helt feil måte å starte et ekteskap på. Hvor mye er et løfte verdt når man sverger ved noe man ikke tror på? Og ja. Når folk som synes alle kristne er idioter velger å gifte seg i kirken så tenker jeg mitt... Det skjønner jeg ingenting av.

Jepp. Jeg oppdrar min sønn med de samme verdiene uten at jeg kaller de kristne. Og heldigvis har samfunnet endret seg såpass siden jeg var baby at jeg kan si rett ut at jeg velger å ikke døpe barnet mitt uten å måtte finne på unnskyldninger slik mamma måtte. Hun påsto at det var fordi vi var så mye syke når vi var små at det aldri ble tid til det Greit nok, vi var jo mye syke alle 3, men det var ikke årsaken liksom. Lillesøster og mannen hennes tror på Gud og de har også avstått fra å døpe . Jeg tror desverre ikke på Gud ( tro meg, jeg har prøvd. Hardt ) , men jeg kommer til å forklare alt om det til junior etterhvert og prøve å ikke legge for mye føringer for hva han skal tro. Men det er vanskelig. Dritvanskelig.

Jeg gikk på søndagsskole, ba til Gud hver kveld sammen med mamma, ba bordbønn etc og hadde en mor som ikke ville døpe oss. Var jeg kristen ville jeg gjort det samme. Dåp har ingen ting med kristne verdier å gjøre. Kristne verdier er nestekjærlighet o.s.v , fryktelig likt verdiene både i humanistisk forbund og Islam. Og kardermomme by...

Jeg har respekt for mitt barns religionsfrihet. Derfor avstår jeg fra å døpe han. Det har ingenting med hverken presten eller andre kristne å gjøre. Jeg personlig mener at dåpstradisjonen strider direkte i mot barns religionsfrihet og ville gjerne sett den avskaffet. Alle ritualer som innlemmer barn i religioner de ikke selv har valgt klarer ikke jeg å se at ikke er grunnlovsstridig.

Jeg elsket det nederste bildet @soelvd !

Forklare igjen. For meg ville det føltes hyklersk fordi jeg har respekt for religion. Jeg ville aldri bannet i kirken og jeg ville ikke løyet i kirken. Jeg ville aldri stått i kirken og sverget ved Gud på å elske en mann i gode og onde dager. Kirken er hellig grunn for meg, på samme måte som en moské er det. Ikke fordi jeg tror på hverken Gud eller Allah. Jeg er klar over at mine følelser rundt dette er sterkere enn hos de fleste, religion har alltid vært viktig for meg . Jeg leste bibelen ( nye og gamle testamentet) + Koranen før jeg var ferdig med ungdomsskolen liksom. Jeg er oppvokst med en kristen tro, men mamma ville ikke døpe oss av samme grunn som jeg ikke vil døpe Ask. Hadde det vært oppe til valg hadde jeg stemt for at dåpen ble avskaffet på grunnlag av barns religionsfrihet. Det er ingen som tror på at barn som ikke er døpt kommer til ******* lengre liksom.

Jeg har ingen betenkeligheter med å bruke kirken ( jeg har tross alt vært med å betale den en god del år *flir* ) , jeg gikk tilmed på babysang i Tøyen kirke med Ask. Men jeg har altfor dyp respekt for religion til å gifte meg i kirken og med den respekten følger en aversjon mot å la barnet mitt døpes. Religion er noe så dyptgripende og personlig for mennesker at jeg personlig ikke føler jeg kan ta det valget for sønnen min. Blir han relgiøs blir jeg oppriktig glad på hans vegne dog. Jeg kommer aldri til å melde meg inn i humanetisk forbund, jeg deler overhodet ikke deres syn på religion. Sambo er medlem, og jeg får litt spader hver gang jeg leser litt i medlemsbladet.

Mennesker i krise blir en heeelt annen greie for meg. Forøvrig er det ikke forbundet med å sverge til noe man ikke tror på i slike sammenhenger, der fungerer kirken mer som et samlingspunkt, mer enn en relgiøs arena. Når vi mistet en klassekamerat på ungdomsskolen var det den lokale kirken som stilte opp som samlingssted, det var ikke fordi hele klassen og nærmiljøet brått ble religiøse, det var fordi de har rutiner på å håndtere mennesker i sorg og sjokk.