Jeg mener ansvaret ligger hos hundens eier, jeg. Han burde skånet sin hund for den stressede intervjusituasjonen. Mine hunder kan bite. De er hunder, biting er en "siste utvei" løsning hunder har. Fibi skal ikke hilses på av fremmede. Det er ikke vanskelig for meg å si:"Nei, hun skal du ikke hilse på". Gir de seg ikke, kan jeg føye på et:"Se nå, nå går hun og setter seg bak meg. Da forteller hun meg at jeg kan ta meg av den sosiale biten, mens hun får sitte i fred. Syns du ikke vi skal respektere det?" Hvis hilsefantasten tar et skritt nærmere henne, stopper jeg vedkommende fysisk og sier: "JEG har en avtale med hunden min om at hun skal få være i fred når hun ber om det. Det skal du også respektere." Det har hent at hun har glefsa, ja. Voksne folk som ikke hører på verken meg eller bikkja, har fått et:"Hva var det jeg sa?" Barn hører på meg uten å skulle insistere på egne, skrudde teorier, så der holder det å si:"Nei, hunden kan bite." Èn gang har jeg spurt en dame om hun ønker at jeg avlivet hunden, men hun la seg flat og sa at glefset var hennes egen skyld og det var det. Han fullemannen som hadde hatt hunder i tredve år og kunne ALT, har bare brått blitt ganske edru når vi har møtt ham siden. Nå er det vel ingen hemlighet at jeg egentlig er enig i at hunder som vår elskede Fibi i utgangspunktet burde vært selektert ganske tidlig, men vi har valgt å la henne leve livet ut og dermed har vi et ekstra ansvar for å beskytte både henne mot det hun opplever som truende omgivelser og omgivelsene mot henne. Kommer endelig tilbake til poenget som er at eieren burde kjenne sin hund og latt bikkja bli hjemme under intervjuet.