Pringlen

Nei, om de konkret tenker kanin, høne eller katt, spiller vel mindre rolle... Byttedyr er stikkordet

Dette er karen sin, det http://www.dagbladet.no/2015/10/19/tema/reise/norgesferie/hunder/norsk_natur/41520863/

Ja, selvsagt Så da var det jo hyggelig at denne saken fikk en oppegående løsning..

Ja, hvis om og dersom, kan man bli skyggeredd.. Men det går som regel bra, og noen ganger gjør det ikke. Jeg regner med at de som har bikkja som drepte tibben, har lært noe om hunden sin. Nå kom jeg på han i sommer som hadde med sheltievalpen sin på tyskertreff. Mange som hadde rev i blikket der, gitt.. Hadde holdt at en eller to kom seg løs, det. Sånn hvis om og dersom

Når en hund blir så heit i toppen av å se en pelsdott, at den blokkerer såpass at den ikke rekker å tenke "hund" i steden for "kanin", så har det vel svært lite med hverken frykt eller aggresjon å gjøre

Nei, det kan ikke skje "alle".... Det krever at hunden har en viss porsjon av noe. Enten det er aggressivitet, forsvar eller byttedrift. Hunder som handler ut fra en av de to første, vil ikke jeg spart på heller. Faktisk har jeg avlivet en hund som drepte en annen i forsvar av meg (den andre hunden bet meg først, det utløste et angrep fra min hund. Resultatet gitt av størrelsesforskjellen) Byttedrift - vel, hvis man vet hva man har, så går det fint å hindre at slikt skjer. Jeg har ei som nekter å godta at små pelsvotter har noe med hund å gjøre. Denne hunden finnes ikke hundeagressiv, men ser det feil ut, så er det nok en høne eller kanin, hilsen Ysta. Så da slipper man ikke en pomeranien el. inn i hagen, og forventer at de skal leke, liksom Møtte forøvrig en schäfer oppi her, som gikk i full jaktlås da den så en passerende dvergpuddel. Men i bånd, og under kontroll er det jo ikke noe problem (annet enn for eieren, som sikkert synes det er flaut..)

Veldig enig. Nå vet også eieren av schäferen at de har en hund som kan forveksle små hunder med smådyr, og passer forhåpentligvis på at den aldri får muligheten til noe liknende igjen...

"Selskapsavlen forderver jakthundene, selv som selskapshunder- Dachshund nr 3 - 76 Når man i en jakthundrase begynner å avle med sikte på å få fram selskapshunder, er det ikke bare rasens jaktegenskaper som blir dårligere. Den blir dårligere også som selskapshund. Når en jakthundrase ikke lenger avles for det formål den ar avsatt for, blir nemlig mange av de viktige egenskapene som gjør rasen attraktiv som selskapshund borte. Det er dr.agric. og hundebokforfatter Per-Erik Sundgren ved Landbrukshögskolan i Uppsala som påpeker dette. Hans ord bør veie tungt i debatten om jakthundraser som gjennom feilaktig avl forvandles til selskapshunder.Sundgren mener, kort sagt, at en god jakthunds egenskaper ikke bare er god nese og jaktlyst. Av den gode jakthunden kreves også egenskaper som samarbeidsvilje, lærevillighet, samt psykisk stabilitet. Disse egenskapene er nødvendig også for at hunden skal kunne være en god jakthund.Viktige egenskaper ødelegges?.Men når det innen en jakthundrase plutselig påbegynnes selskapsavl, tester man hos avlsdyrene ikke lenger gjennom funksjonsprøver (jaktprøver) de rent jaktlige egenskaper, og dermed helle rikke hundens evner som for eksempel samarbeidsvilje, lærevillighet og psykisk stabilitet. Avlen drives videre kun med utseendet som utgangspunkt. Denne rene eksteriøravlen fører til at mange av rasenes viktigste egenskaper sammen med mennesket blir borte. Dermed får man også en dårligere selskapshund, samtidig som man tar bort eller helt ødelegger jaktegenskapene. Det finnes atskillige eksempler på hvordan jaktegenskapene hos jakthundraser blir sterkt ødelagt eller nesten helt borte gjennom selskapshundavl: cocker spaniel, irsk setter, fox terrier etc. (og nå står beaglen for tur). Selskapshundoppdretterne har her hatt en takknemlig oppgave, ettersom praktisk talt alle jakthundraser oppfører seg bra, også som familiehunder.Det Per-Erik Sundgren påpeker, gir klar beskjed om at de oppdretter som går inn for å forvandle jakthundrasene til selskapshundraser tar på seg et tungt ansvar, og gir seg ut på en oppgave som er mer komplisert enn man hittil i alminnelighet har kjent til.Ikke så enkelt ..Det er altså ikke så enkelt, hvilket mange oppdrettere synes å tro, at man kan ta individer av jakthundrasen, og hos avkommene etterhånden avle bort de rent jaktlige funksjonene, men samtidig beholde alle gode egenskaper som gjør hvalpene håndterlige og sunne i omgang med mennesker. Dette av vitenskapelige sakkunnskap underbygde faktum burde betraktes på forskjellige hold, også blant de såkalte seriøse oppdrettere.Sundgren sier: - Man kan forvandle en jakthundrase til selskapshunder med noenlunde gode egenskaper som for eksempel samarbeidsvilje, lærervilje og psykisk stabilitet. Men det forutsetter at man klart fastsetter hvilket mål man har for rasen i dens nye rolle som selskapshund, samt hvilke krav som gjelder for rasens individer i deres nye funksjon. Det krever også at man bygger opp en test som erstatter jaktprøven, for å kunne utskille dårlige avlsdyr. Dette er nødvendig, i og med at jaktprøven setter så mye mer enn de rene jaktlige egenskaper på prøve.- Men de forutsetninger som her er angitt, har hittil aldri fungert i praksis, når selskapshundoppdretterne har tatt hånd om en jakthundrase. Den eneste bedømmelsesgrunn som har vært tellende har vært skjønnheten. Og så lenge ikke en erstatning for funksjonsprøven finnes, er selskapsoppdrett til direkte skade for jakthundrasene, og kan ganske snart ødelegge hva en klok avl har bygget opp gjennom menneskegenerasjoner.Fra "Jaktmarker og fiskevatten" Sent fra min GT-N8010 via Tapatalk

Det er jo nettop derfor folk ønsker seg hunder av brukbare raser som selskaps/utstillingshunder. Fordi hunder med gode egenskaper innen sin gren, jevnt over er trivelige, stødige og enkle hunder. Problemet er bare at når man får avlet noen generasjoner uten å ta hensyn til disse egenskapene, så er gjerne ikke bikkjene fullt så trivelige lenger...

Og da skulle man jo tro at rasene var beskyttet mot eksteriøravl og deling. Vel, støverrasene og dreveren er, der finner man kun jaktrettet avl - heldigvis! Mens hos beagelen har noen kloke hoder funnet ut at showavl er flott. Bikkjene deres får ikke engang cert på utstilling, men de kan samle titler, plasseringer og championat fra odde land som ikke krever jaktprøve

Det har blitt masse dill og dall der også Jeg mener jo at turklær er mer enn bra nok :P

Nei, det var da ikke slikt mas om handling og klær før? I hvertfall ikke for jakthunder, der er den klesgreia helt ny. Gubben har forøvrig stilt på WW i slitte tøfler... Og ble nr 2 i en diger juniorklasse (nr 1 ble også BIR)

Nå ja, det er vel en sannhet med store modifikasjoner. Tilfellet er at innen mange jakthundraser er det stor etterspørsel etter GODE hunder. Det er også hunder som normalt er utmerkede familiehunder. Egenskapene som gjør dem til gode jakthunder, er også med på å gjøre dem til flotte selskapshunder. Dermed er det alltids noen som finner på å drite i jaktegenskapene når de avler. Per Erik Sundgren har skrevet en utmerket artikkel om akkurat det, at selskaphundavl av jakthunder ødelegger jakthunder, også som selskapshunder, fordi man faktisk avler vekk mye av det som gjør dem trivelige i utgangspunktet. Et knalleksempel er jo selskapsrasene/variantene innen dachshundrasene. Der er mot og selvstendighet fra jaktvarianten avlet vekk, og man sitter igjen med frynsete nerver, men intakt skarphet...

Ja, ok - dette er nok veldig ulikt fra jakthunder til brukshunder. En jakthund uten ønskede egenskaper er bare en hund, og vil nedarve sin mangel av egenskaper. Det er ikke sånn at pluss og minus blir noe midt i mellom, det blir enten eller jaktmessig. Haldenstøveren er er greit eksempel her. Det er en så liten rase at hovedfokus er å overleve. Det gjør at mindre bra jakthunder (men sjelden ubrukelige) blir brukt i avl. Resultatet er en rase med svært varierende kvalitet. Jaktmessig altså... De er pene, friske og snille. Men langt fra alle er bra jakthunder. Sånn sett er det ingen tragedie å miste rasen...

Takk!!

Hvoran er det fornuftigå avle dårlige hunder (for rasen) for å holde liv i den? Finnes det ikke avlsmateriale nok med bra egenskaper, så er det kanskje bare å innse at det ikke er liv laga... --------- Forøvrig; skal det være noen vits å diskutere utvanning av bruks/jaktegenskaper og selskapsavl av slike raser, er det vesentlig å skille mellom raser som fortsatt er i aktiv bruk, har jakt/bruksprøver for sitt formål. Og raser som ble brukt til et-eller-annet for tre hundre år siden, men siden har blitt rene selskapsraser eks puddel, ridgeback osv - lang liste) Siste kategori ER selskapsraser, og står ikke i fare for å miste egenskapene ved dårlig avl, deles i jakt/utstillingstype osv. Som er en reell problemstilling for mange raser i dag...For denne første kategorien; NEI, det er ikke greit. Det finnes ca 400 raser å velge i. Velg rase etter bruk, verre er det ikke.

Sutrekopper, tenkte jeg.... Jeg skal nå i hvertfall ikke grine for at en bikkje blir avlivet på tv. Jadda

Hele øvre Romerike passer jo i grunn i ts krav. Så da er det jo egentlig bare å velge etter prisklasse og hvilken plass man foretrekker. Jeg bodde en del år i Hurdal, det er heller ikke mer enn en drøy time til Oslo, men føles litt som langt uti gokk. Sånn sett er Årnes, hvor vi bor nå, veldig mye mer sentralt. Og kortere til byen, ca 40 min. til bomringen. Turmulighetene her er nærmest uendelige, og man har alt man trenger ellers. Eidsvoll og Råholt, som nevnes, er også hyggelige plasser, men jeg synes alt er litt mer spredt der. Det er heller ikke bare å rusle rett fra sentrum og ut i turløypene der.

Men, vil dere seriøst at bikkja skal gjøre fra seg på terrassen??

Det er jakt av alle typer nå. Men ingen blir sinte for normal ferdsel i skogen Og ved rundering er jo hunden under kontroll, og ikke mange meter fra eier. Det er jo ikke en brøkdel av et søk en gang...

Men det er sant det, at folk tiltrekkes av et babyliknende utseende. Store øyne osv. Skal visst vekke et beskytterinstinkt eller noe sånt. Sikkert fordi jeg ikke er særlig glad i småbarn, at jeg ikke kan fordra utseende på slike "søte" hunder

Ti år er da ingen alder Min aller beste hund har en far som var ti år gammel ved paring, og det var hans første (og eneste) kull.

Vi drar på fjellet i morgen (først valdres og så til sogn) Nye vinterdekk er på! Til en tur på E6 oslo-trondheim vet jeg ikke om jeg hadde stresset med det enda..

Det høres jo veldig likt ut. Min har dog hatt tre sånne greier nå etter fylte 8 år, og aldri noe tidligere. Får bare se om det skjer igjen da. Men om det er eic, så er det ikke noe å gjøre med det?

Nja, det er forskjell på kontroll og kontroll. Det er fullt mulig å ha fysisk kontroll, som i å holde igjen bikkja, og samtidig ha null kontroll over hundens dusteoppførsel. Sånne ser man da hver dag langs veien, i ymse størrelser.