Maskot

Her har jeg ennå ikke kjøpt hunden, men siden det er bestemt at det blir russisk sort terrier, så tenker jeg briard, fordi den virker mest kompatibel i størrelse, egenskaper og pelskvalitet. Enn så lenge ser det ikke ut til at russerne trenger noen tilførsel av friske gener. De er kokt sammen av 17 ulike raser i utgangspunktet, men hvordan de etterhvert ble så ensartede har jeg ikke funnet dokumentert. Det kan være basert på noen få individer.

Jeg synes det er galt, men for meg handler det mest om de kaotiske tilstandene som oppstår når en rase deles i flere typer og det blir stort sprik i mentalitet på hunder som ellers ser like ut. Kaos stresser hjernen min som elsker å plassere alt i enkle kategorier med klare skillelinjer mellom dem. I tillegg til å skape forvirring rundt hva en rottweiler eller border collie egentlig er og hvordan den egentlig skal te seg fra naturens side, så tror jeg store sprik mentalitet i en rase også vanskeliggjør avlsarbeid og fører til mer innavl på linjer enn om alle oppdrettere er enige om at hele rasen skal ha visse bruksegenskaper. På den annen side: Det er ingen restriksjoner på hvem som kan skaffe et eksemplar av en lovlig rase. Ingen. Sett i lys av det begredelig faktum at det ikke kreves hundeførersertifikat for noen raser, så er det en bra ting at store, alvorstunge vokterraser dempes ned gjennom avl slik at førstegangs hundeeier Hvermannsen ikke forårsaker alvorlige ulykker med det skarpladde våpenet han slenger rundt med, uten bånd, fordi muskelhund ser stilig ut og å ha den løs får ham til å fremstå som en kul fyr. Det er enorme kulturforskjeller mellom Norden og resten av verden hva angår alvorstunge vokterraser, og det ses tydelig i at de nordiske oppdretterne konsekvent velger avle hundene «ned» så de fungerer til vanlig nordisk-kulturelt hundehold med turgåing og sosiale aktiviteter, mens mange utenlandske oppdrettere avler for å lage fremmedfiendtlige voktere som aldri skal utenfor tomtens gjerder. Dette er noe jeg har tenkt mye på i.o.m. at jeg vil ha nettopp en stor og alvorstung kombinert vokter- og bruksrase. Jeg kommer ikke til å kjøpe fra Russland eller Øst-Europa, for å si det litt sånn forsiktig.

Disney får ta mye av skylden for at folk har feil forventninger til dyr. Likeså er dyktige hundefolk med BC, schæfer og malle (m.fl.) «skyld i» at hvermannsen tror rasene er enkle og naturlig lydige. At raser har fått rykte som «nanny dogs» er også livsfarlig fordi dette hører helt uerfarne på og tror det. Vil igjen dra frem «lillebroren min» (goldenen jeg vokste opp med) som et godt eksempel på at hund er hund. Samme hvor god avl, så kan man rett og slett ikke få bort en del pattedyrtrekk som irritasjon, humørsvingninger og litt ressursforsvar (ovenfor andre enn den som har rollen som fôrautomaten). Å avle supersnille og ultratålmodige hunder som er med på absolutt alt og bare er snille i enhver situasjon er umulig, for de genene finnes ikke i utgangspunktet. Vi har hunder med skyhøy oxytocinproduksjon, og disse hundene eeeeeelsker oss, men oxytocinet har en skyggeside, og det er at det øker skepsis og mistro til fremmede. Det finnes en lang og god evolusjonæretologisk forklaring på dette. Point being: jeg tror også på genuttrykk. Jeg tror på signalstoffer og reseptorer. Jeg tror proteiner spiller en avgjørende rolle for hvordan sentralnervesystemet bygges opp. Det punktet hvor vi ser ut til å slutte være enige er det punktet hvor jeg mener fra erfaring og observasjoner at intelligente pattedyr har stor evne til læring, og at genetisk betinget adferd kan utslukkes/kobles om vha riktig sosialisering og trening (eller hjernevask som er et bedre ord). Jeg har sett folk lykkes i å trene viltsporgal hund til å slutte bry seg om viltlukt. Det handler som vanlig om å finne riktig alternativadferd, som er mer gøy/lønnsom enn adferden man ikke vil ha. (Dette punktet er vi alle enige i.) Forutsetningene for å klare erstatte genetisk styrt adferd med lært alternativadferd er sannsynligvis forbundet med dette ulne begrepet «intelligens». Vi vet ikke engang hva det egentlig er. Det ble antatt at store hjerner var mer intelligente til man fant at det ikke var tilfellet. Om det er picometer i synapsene som avgjør fordi transmitterne diffunderer over, eller om det er noe annet..? ..men det er ihvertfall sånn at hunder også er intelligente, og kan lære lønnsom alternativadferd som fullstendig utslukker den genetiske adferden. Hva de opererte tvekjønnede ble utsatt for: Hvordan ble de operert? Hadde de fungerende produksjon av kvinnelige kjønnshormoner? Er det ingenting annet enn testiklene som produserer androgene hormoner? Eggstokkene produserer vel androgene hormoner som forløpere til kvinnelige kjønnshormoner, så om systemet for konvertering ikke funker.. Er det virkelig sånn at alt mannlig stopper i en tvekjønnet uten testikler? (A i fysiologi hjelper ikke supermye når det er så lenge siden eksamen. Husker nada akkurat nå ?) Vi hadde en tvekjønnet gutt på skolen, men vedkommende var åpenbart både og. Mistenker sterkt intakte eggstokker på ham, pga adferden. Undersøkelser har vist at det ikke er nevneverdige forskjeller på hjernen til kvinner og menn, så kjønnshormonene ser ut til å gjøre den største forskjellen i adferd. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0149763421000804 Jeg synes også det er høl i huet å holde rovdyr større enn seg selv som kjæledyr. Mye naturlig seleksjon i de tilfellene det har gått dårlig. ...men (ikke glem at jeg også er mot det!) jeg ble inspirert til å ta en titt på den verdenen, og det ser ved et kjapt overblikk ut som at de som har klart det helt fint er de som har hatt dyrene løse i hjem og hage, respektert dem som likeverdige og behandlet dem som familiemedlemmer. Samtlige alvorlige ulykker jeg fant listet opp involverte bur, og da burbruk og ensomhet over tid før angrepet. Skal man først begi seg ut på noe så dumt som å holde løver som kjæledyr, så får man jaggu respektere dem også, ellers tar de tydeligvis affære. De er jo ikke mindre intelligente enn hunder. Den biten om respekt minner meg forøvrig om årene med hest. En har ikke andre valg enn å forhandle pent med en hest som er uenig med seg. Å bruke makt og tvang mot en hest i en vanskelig situasjon bare straffer seg i lengden. Min siste var rolig, lydig og snill som et lam (hvilket var anti «rasetypisk» gitt ryktene rasen hadde den gangen; han var fullblods), men han sa tydelig fra et par ganger når han var uenig med meg (truende utfall mot meg i sterkt sinne) og begge gangene hadde han helt rett i at jeg var urettferdig, så han fikk gjennomslag for det. Respekt. Mange har teorier om at det å la ham bestemme noe skulle ødelagt hans respekt for meg og gjort ham egenrådig, men båndet ble faktisk tettere av det. Han fikk mer tillit av å bli sett og hørt.

1. Fordi jeg er relativt høyt utdannet, og har både zoofysiologi, faunistikk og mikrobiologi i utdannelsen, så jeg stoler på egen vurderingsevne og veterinærsjekker hva parasitter angår. Det er et krav om at hundene må ha vært i mitt eie i 6 mnd før innførsel, og disse månedene vil tilbringes på inngjerdet tomt, adskilt fra omverdenen, og tilsvarende lang karantenetid vel hjemme. Jeg har jo vunnet i Lotto i dette scenarioet, så jeg har svær tomt og ingen grunn til å ta med hundene utenfor den med det første. Hvorfor rumensk fremfor norsk? Fordi nordmenn (Finn.no) behandler hunder som varer, og vil ha igjen pengene sine når de går lei. Sånne vil ikke jeg belønne. Jeg betaler faktisk ikke en menneskejævel for å ta over en hund med adferdsproblemer pga behandlingen den har fått av nettopp den som vil ha betalt for jobben h*n ikke har gjort. I tillegg er Dog Recue Norway-gjengen en herlig gjeng som fortjener all støtte og oppmuntring de kan få, og de blir SÅ glade for å se tidligere gatehunder få verdige liv. Derfor. 3. Fordi det er blodig urettferdig. Hva er så galt med pitbullen som ikke er så galt med mange lovlige raser som det ikke vurderes noe forbud mot? De rasene som har drept barn er fortsatt lovlige, uten noen restriksjoner, så hva ****?! Hvorfor pitbullegullene? Hvorfor kosemoseamstaffene? Hvorfor ikke schäferene, rottweilerne, ridgebackene, dalmatinerne, goldenene og de irske setterne? Vi burde heller nekte enkelte å ha hund, eller enda bedre: innføre obligatorisk kurs for å få lov til å ha hund over 10 kg, eller hund i det hele tatt. 4. Nei, jeg synes det er en ekstremt dårlig idé å krysse inn ulv, men det er veldig lenge siden og de bare ser ut som ulv, men er mer brukshund i hodet. Altså: mindre ulv i adferd enn en huskyer er, og husky er lovlig, så.. Sarloos er også lovlig, ennå de er langt mer ulvete i adferd. Det virker ganske tilfeldig at den tsjekkoslovakiske ble forbudt og ikke Sarloos. Norge er eneste land i verden som har forbud mot tsjekkoslovakisk ulvehund, og forbudet er ikke begrunnet med annet enn at det var ulv inni der før 1965. Ingen hendelser, ingenting som antyder at dette er en farligere rase enn schäfer på noen måte. Derfor. 5, Engelsk bulldog er jo helt ødelagt. Deres anatomi medfører store helseproblemer totalt uforenelig med god livskvalitet. Lundehundens spesielle anatomi medfører ingen ulemper, men faktisk fordeler for hunden; den kan klatre! ? IL som holder på å ta livet av rasen har absolutt ingenting med de anatomiske særtrekkene å gjøre. Jeg er stor fan av krysningsprosjektet som ble igangsatt for å redde lundehunden, og kunne absolutt tenkt meg å ha en n’te generasjons blandings med islender for å være med og bidra i redningsarbeidet. Mulig maskothund når den planlagte russeren er «ferdigprogrammert» og godt satt?

@QUEST, poenget mitt var ikke at absolutt alle hunder kan formes nøyaktig slik man vil ha dem bare man har det i seg som trener, men at jeg synes folk noen ganger ser seg veldig blinde på genetikk, rasestandard og rykter, og svartmaler derfra. Folk har hatt brunbjørner, pantere, løver og tigre som kjæledyr, uten skader. Jeg anbefaler det ikke, jeg bare trekker det frem som et eksempel på at genetikk ikke er alt. Intelligente pattedyr er svært formbare. Genetisk betinget adferd kan erstattes med lært adferd. ..men det krever *riktig relasjon* (empati, nærhet, respekt, tillit, lederskap) og god kommunikasjon mellom dyret og treneren. Det er jo ikke bare, bare. Noen ekvipasjer bare funker, andre bare funker ikke, og de fleste er i mellom der et sted. Jeg kommer ikke til å ha hunden min løs utenom trygge treningssituasjoner og konkurranse. Det er fordi jeg er preget av endel dårlige erfaringer med både egen gjeter og andres gretne bråkmakere. ..men det at min gjeter fløy etter skiløpere i ungdommen betyr ikke at det ikke finnes en masse voksne BC’er som aldri gjør det, og som kan sitte alene (løse) utenfor butikken i byen mens eier er inne og handler, med selvkontroll nok til å ikke gjete noe som helst, selv om det ligger der genetisk. For sikkerhets skyld kommer jeg konsekvent til å bruke både grime og sele med frontfeste på turer i bymiljø eller populære turstier med min, i god tid før puberteten setter inn, for i tilfelle noe skulle skje, og en av sikringene ryker.. Så jepp. Om noen i fremtiden møter hun gærne med grime, sele og to kobbel på noe som likner en forvokst godklump av en labradoodle — that’ll be me med en hund i trening som jeg ikke stoler 100% på. Om jeg fortsatt vil bruke dobbel sikring på hunden som femåring vet jeg ikke, men jeg tar ingen sjanser med ung hund i hormonelle endringer, så minimum til fylte tre år før der sikkerhetsregimet tas opp til ny vurdering og det kanskje kan klare seg med vanlig halsbånd eller sele. ..og her er det snakk om en rase med så lav jaktlyst at bruksfolk ikke vil ha den fordi den ikke tenner intenst på å fly etter leker. Det er dog andre ting jeg er redd den kan tenne på, så bedre føre var. Hunden kommer til å få et aktivt og innholdsrikt liv selv om den hele livet må holde seg innen en båndlengdes avstand fra meg når vi er på samfunnets fellesarealer. Før en har introdusert alternativ adferd og trent på det, så er jo all adferd genetikk og biokjemi. Vi er ikke så uenige som det kan tolkes som. ..og jeg er definitivt ikke et forumtroll, men en midlertidig hundeløs crazy doglady i planleggingsprosessen før neste hund, og jeg svinger innom sonen for å få tips, råd, erfaringer og inspirasjon. ...og svarer på innlegg av interesse, akkurat som du gjør

Sosialisering, sosialisering, sosialisering. Det er enorme forskjeller i jaktlyst mellom ulike raser, men det er jaggu store forskjeller innad i raser også, og her og der dukker det opp skikkelig utypiske individer, noe jeg antar sier mye om hvor plastisk hjernen er. ALT er ikke bare genetikk. Om hunden (eller katten) jevnt og konsekvent har opplevd små dyr som *friends, not food* siden den var liten valp, og eieren har kommunisert tydelig med hele seg at disse små skapningene skal vi elske, respektere og være veldig forsiktige med for de er skjøre, og hunden opplever at det er noen, en «sjel», en «person», til forveksling lik seg selv inni de små kroppene der, så vil ikke hunden ha lyst til å «ta dem» i det hele tatt. Hunder kan være ekstremt empatiske skapninger, men det er ikke alle mennesker som «har det i seg» og evner connecte og kommunisere med hunden slik enkelte «hippier» kan. Vanskelig å forklare, you had to be there. Det handler om «vibber». I bunn ligger det mye forventninger. Om man forventer jaktadferd så forventer man ikke samtidig ingen jaktadferd. Den som forventer det ene og den som forventer det stikk motsatte har allerede her svært forskjellige utgangspunkt i kommunikasjon med hundene sine i sosialiseringsprosessen, og det vil påvirke resultatet. Om den ene eieren er kjempenervøs for drap eller skader når hunden introduseres for en kattunge, så vil jo hunden oppfatte at dette krapylet fremkaller angst i mutter/fattern — best å ta jævelen! Om man derimot forventer at hunden skal møte kattungen som en sjelevenn, med omsorg og kjærlighet, og føler dette selv i stedet for frykt, så blir resultatet et ganske annet. Det finnes masse hunder som aldri ville jaget etter en katt, fordi de fullstendig mangler interesse for det, og det finnes til og med katter som lever med fugler og rotter og ikke vil sette klørne i dem fordi de er beloved friends, not food. Når det er sagt, så har jeg ikke mye erfaring med dumme hunder. Inntrykket mitt er at enkelte jaktraser er ingenting annet enn genetikk, men det har nok også mye å gjøre med at det er den genetiske adferden eierne ønsker og forventer, og derfor har de ikke prøvd forme hunden til noe annet. Jeg vet ikke. Spennet i intelligens blant hunder er kjempestort, og plastisitet krever intelligens, noe som også er genetisk betinget.. Akiro er ihvertfall ikke noen normal husky, han er en menneskeliggjort kuling. Eieren forventet ikke en normal husky, han forventet en kul kompis, og det var det han ble. Hunden er svært intelligent og det er sannsynligvis grunnen til at han gjennom sosialisering og oppdragelse ble så forskjellig i adferd fra det han skulle vært, rent genetisk.

Det er relevant på den måten at Akiro, som han heter, aldri ville funnet på å jage verken små eller store dyr. Han er ikke «husky», han er en skikkelig kul fyr forkledd som en.

Nei, han bor midt i byen, slik man absolutt ikke skal gjøre med en husky. Han har ikke gjort noen ting etter boken, men hunden er flott. Enkelte bare har det. ... Det han har gjort forskjellig fra de fleste andre er å bruke veldig mye tid sammen hunden. Han har ikke vært i jobb etter han kom hjem fra en militær utenlandsoperasjon, så han har tilbringt så og si hele døgnet sammen med hunden fra den var valp. De to er virkelig partnere og det gjør nok en forskjell. En husky som bare får noen timer daglig med menneskene sin vil ikke få samme connection til dem, og den vil kanskje føle seg litt utenfor som eneste firbente i en flokk tobeinte som snakker et uforståelig språk og har «noe» sammen som hunden ikke får ta del i, den hunden vil nok få en helt annerledes og ikke like nær relasjon til menneskene sine. M.a.o. huskyen til vennen min er ikke representativ for hva man får av en husky i et mer vanlig hundehold.

Siden alle er så kritiske til husky, mener den er vanskelig og er opptatte av at den må trekke kan jeg komme med en oppmuntrende kommentar, slik TS etterspurte: Jeg har en venn som bor svært sentrumsnært med en stor siberian husky hann, og den hunden er kjempefin. Han er rolig inne og rusler veloppdragent i bånd på spaserturer i bymiljøet. Eieren pleier la ham trekke seg på rollerblades, og går skogsturer i normalt tempo i bånd, og that’s it. Det er ikke i nærheten av hva en husky egentlig skal ha av mosjon, men allikevel er hunden stødig og fornøyd og fungerer aldeles utmerket i et bymiljø. Nonchalant, men vennlig og omgjengelig ifht andre hunder og mennesker. Ingen antydninger til stress eller adferdsproblemer som trekking, jakt, utfall eller bjeffing/uling. Han er så lite «husky» at en skulle tro både hund og eier har glemt å lese rasestandarden. Det mest «huskye» med den hunden er at den er svært lite willing to please og nekter nedverdige seg til å gjøre triks for godis, den vil bare ha godisen og ser hardt og assertive på deg til du forstår hvor urimelig det er av deg å be ham gjøre noe teit for å få godbit. Den har han rett og slett bare fortjent fordi han er så kul. Han er trygg på sin egen maskulinitet på en måte som setter seg i respekt uten at det er noe bråk eller stress med det. Eieren er en super laid back hippie-type, og han har ikke filla peiling på hund slik hundefolk ser det, men han har altså klart å få til den kuleste bikkja jeg har har møtt kun ved å være den han er. Hunden har ikke blitt behandlet som en «hund», men som en kompis som har vært med ham i ett og alt.

Dette. Jeg fatter ikke hvor «lapphund er en skikkelig bjefferase» kommer fra. Ikke min erfaring i det hele tatt.

OMG, så søt. Så ****** søt, jeg kjenner en murrende lyst til å kidnappe. Gratulerer med den unge lovende ??

Jeg lar meg overraske av goldenens gode rykte. Det er liksom den snille og lettvinte rasen for den aktive familien. The safe bet. Den jeg vokste opp med hadde sterkt ressursforsvar og var ikke redd for å si tydelig fra når den ville ha tyggebein for seg selv med minst to meters personal space. Han ble så sint at jeg var redd mange ganger. Han bet en ettåring da en lettere psykisk utviklingshemmet jente som pleide få gå tur med ham tok ham med seg hjem for å hilse på lillebroren. I følge moren deres var det helt uprovosert, hunden ble bare gretten og glefset til mens han var borti ettåringen, som satt på fanget, for å hilse på. Har også opplevd uprovosert overfallsangrepet bakfra på fellestrening av en golden. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor de har så sabla mye bedre rykte enn gjennomsnittshunden. Sleip markedsføring?

Min var en ordentlig enmannshund. Sønnen min hadde han ingen interesse av overhodet, noe som var veldig sårt for guttungen. Måtte faktisk trene ham til å ikke demonstrativt gå rett til meg når guttungen tok kontakt og ville leke eller kose, ennå gutten bare hadde oppført seg eksemplarisk, ikke hva jeg vil kalle innpåslitent. Moren min var han også kun interessert i godis fra, ingen sosial interesse. Fokus lå meg (..når det ikke lå på å unngå bli drept av andre hunder eller få videreført genene sine.) Sånn enmannshund kan kanskje mange hunder bli om ikke trening, stell og samhandling med hunden er veldig godt fordelt utover alle familiemedlemmene fra starten.

Jack Russell Terrier. Han så ut som en 50/50 kombinasjon av de to, men oppførte seg mest som en BC. Hadde «eye» og typisk BC-kryping med intens stirring, og han holdt på å freake fullstendig ut når noe(n) beveget seg «feil vei». Om du har sett «Fra bølle til bestevenn» så var han ganske lik Iris på gjeting/utfall, men klarte med tålmodighet å få det bort med konsekvent og tålmodig sladretrening. Etter 6 mnd (fikk ham da han var ca 17 uker, så ved ca 1 års alder) var gjeterefleksene under «full» (99%) selvkontroll i hunden. Med alt annet, som ikke var hardwired slik som gjetingen, så var han utrolig lettlært. Kunne lære 5 forskjellige nye momenter i serie på noen minutter, og han lærte f.eks. å krype baklengs ved at jeg kombinerte de verbale signalene for dekk og bakover, og han koblet det til å bety kryp baklengs av seg selv. Det å ha så energisk og lettlært hund var på både godt og vondt. Han måtte ha arbeidsoppgaver å fokusere på hele tiden, ellers fikk han eksistensiell angst. Jeg klarte få ham fysisk sliten slik at han helst bare ville hvile én eneste gang, selv om jeg syklet forholdsvis langt med ham 5 dager i uka og mosjonerte løs i en kjempediger park hver eneste kveld i tillegg til skiturer, joggeturer, og turer løs i skogen. Lydighetsøvelser og partytriks trente vi ganske kontinuerlig. Tidkrevende type hund. Burde ikke være tillatt å selge til folk i vanlig jobb. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, så det ble en veldig stor omveltning. Hele livet ble sentrert rundt hunden av nødvendighet, ikke av interesse. Nødvendighetene utviklet seg til interesse etterhvert som han ble en greiere hverdagshund, men jeg vil ikke ha BC igjen. En hund som krever 10-15 rep for å lære en øvelse (mot BC’ens 2-5) er på mange måter lettere å trene med, ikke minst fordi hverdagen handler mest om å oppføre seg pent og mindre om hvor fort du kan krysse av for å ha LPIII, AGIII, RLIII og FSIII. Stakkaren hadde enorme problemer med andre hunder pga «truende» stirring og kroppsspråk, og var så intelligent at han slet psykisk. PTSD-angst etter flere umotiverte voldsepisoder og depresjon pga utenforskap. Så mange andre hunder hadde vært aggressivt avvisende eller direkte slemme mot ham, så han følte ingen connection med dem. Han var livredd menneskemenn også pga en velmenende nabo som helt plutselig påførte ham kraftig aversiv ved to anledninger (løftet ham opp i løse luften etter halsbåndet og ristet ham aggressivt ?) fordi han hadde så lang erfaring med hunder og ville hjelpe meg få slutt på varsling. Han skulle fått juling selv. Hunden hadde altså en dypt forankret og berettiget engstelse for andre hunder og menn, og han ville så inderlig være menneske som meg, men han så ut som de andre hundene (slemme og fæle monstre) og det å falle mellom to stoler på den måten og føle seg såpass utenfor virket veldig psykisk og emosjonelt smertefullt for ham. BC er ikke bare «hund». De er noe ekstra. Edit: En grunn til at jeg synes det på noen måter er lettere å trene med litt dummere hunder (raser som fortsatt regnes som svært intelligente) er at det går helt absurd fort i svingene med BC (ihvertfall når den har mitokondrie-DNA fra JRT). Selv jeg, som kvalifiserer til medlemskap i Mensa, og til Triple Nine Society på gode dager, altså er nervene mine mer effektive/kjappere enn hos 98-99.9% av befolkningen — selv jeg liker de ekstra tidels sekundene det tar for en litt roligere hund å gjennomføre en bevegelse eller reagere på noe. Med turbohund blir det ofte feil timing (tidelssekundene teller) når man driver med shaping, og fordi hunden gjerne lærer på første forsøk så kan den bli forvirret og miste litt mestringsfølelse og motivasjon, og det kan også være vanskelig å korrigere og perfeksjonere feilinnlærte øvelser som for BC’en er selvforsterkende å utføre, men som andre hunder primært gjør av belønningsmotivasjon. Ikke så lett å forklare med bare ord, you had to be there. Til agility med BC holder det ikke å bare være i superform, du må være lynkjapp i hodet også, og jeg vil anbefale å virkelig kunne agility før du starter med en BC. Starter du som fersk med en BC blir det mye feiling, frustrasjon og mye lav mestringsfølelse for både hund og fører. BC er rasen du skaffer til AG etter at du har blitt kjempeflink og vil til toppen, det er ikke hunden som lettest tar deg dit fra utgangspunktet.

Tror ikke buhund er vanskeligere å trene enn lapphund, og lapphunden er ikke vanskelig å be. Begge er gjetere, og buhunden skal være en allround potet. Hvis du ikke har store konkurranseambisjoner i agility, så kan det være en hyggelig aktivitet med de fleste hunder. ..men kanskje ikke i midtsommersolstek med de aller tettest pelsede, spesielt ikke de mørke. Lapphunden er tilpasset livet i Sápmi, som har litt andre temperaturer enn langs kysten og sørover. Her er en tråd om buhund hvor mange legger sterke fordommer for dagen, men det skremte ikke TS fra å skaffe en allikevel, og gitt siste innlegg så ser det ut som helt greie, ganske typiske gjeterhunder. Jeg hadde en BC-blanding som krevde 6 lange måneder med daglig trening for å slutte gjete alt som rørte på seg, akkurat som siste innlegget beskriver den buhunden. Om gjeting («utfall») er eneste problem lar det seg fikse med trening og tålmodighet. Uansett hvilken rase som er oppe til diskusjon, så vil det være pros and cons, og alle legger vekt på ulike detaljer. Min egen erfaring med finsk lapphund er at det mindre lyd på dem enn på raser som golden, schäfer og BC. Erfaringen er basert på ett individ av hver. Videre viser datasettet mitt at chihuahua knapt lager lyd i det hele tatt (bare boffing), men at cavalier king charles er helt ekstreme på høylydt varsling og kjefting på alt og alle. Dette er min høyst personlige erfaring fra de individene jeg har hatt. «Ingen» andre deler mine temmelig avvikende fra «fasiten» erfaringer med bjeffing på disse rasene.

Jeg har sett elghund i byen. Virket blid og trivelig. Tror de er tilpasningsdyktige.

Australian shepherd er vel den som likner mest i utseendet, men jeg vet ikke om den er så veldig mye mindre krevende. Den er i likhet med BC veldig populær blant freestyle-eliten, og det antyder både høyt energinivå og et langt over gjennomsnittet høyt behov for å ha mentale oppgaver å fokusere på for å trives. Har dere sett på norsk lundehund? Buhund? Islandsk fårehund? Ikke sofapoteter disse heller, men krever ikke mer enn gjennomsnittshunden. Er varm tilhenger av genetisk diversitet, så synes det å velge litt sjeldnere raser er en god ting. De nordiske rasene er også tilpasset klimaet vårt og er sånn sett et mye mer fornuftig valg enn miniatyrer og tynnpelsede søringer. Jeg vet ikke helt hva du ønsker deg i en hund, så antar du er som gjennomsnittsnordmannen og ønsker turkompis, lekekamerat og sofakos, derfor foreslår jeg disse før du evt. blir mer spesifikk på hva du ser for deg. Raseinfo og oppdrettere finnes her: Norsk lundehundklubb: http://lundehund.no Norsk buhundklubb: https://norskbuhund.no/hvorfor/ Norsk islandshundklubb: https://www.islandshunden.no Bilder lånt fra klubbsidene.

De peneste hundene er de med atletisk og funksjonell bygning: mallinois, jaktgolden, bruksschäfer, chodsky pes, tsjekkoslovakisk ulvehund, ... , the list goes on. Hva pelskvalitet angår heller jeg kanskje litt mer bort fra ren funksjonalitet og lar min indre frisør få et ord med i laget: russisk sort terrier, briard, puddelvariantene, ..., samt at også en del napperaser med en snasen bart og litt rufsete fremtoning tiltaler meg rent utseendemessig. De styggeste hundene er mops, engelsk bulldog, bassethound, pekingpeser, utstillingsschäfer, boxer, bordoux dogge, fila brazileiro, ..., generelt hunder med så løs hud at det gir plager, dvergvekst, brachyphali og andre anatomiske defekter. Showbusinessen er pill råtten og flere burde fått fengselsstraffer for å ha kjørt de rasene rett i grøfta.

1. Rumensk rescue. Hjertet mitt blør for de stakkars hjemløse og uelskede. Vinner jeg i Lotto stikker jeg ned til Romania og bor der i 6 mnd for å kunne ta med en varebil full av friske og parasittfrie hunder hjem og gi dem et verdig liv. Bildet er lånt fra Dog Resque Norway sin Facebook-side. Benytter samtidig anledningen til å oppmuntre donasjoner til kastreringsarbeidet deres: http://www.dogrescuenorway.com/kastreringskampanjer/ Per hundepar de får kastrert er det i et langsiktig perspektiv flere titalls tusen sjeler som slipper lide den samme tragiske skjebnen som uelsket gatehund. 2. Irsk ulvehund. Basert på utseende, størrelse og høy gentle giant-faktor. Ikke min type hund hva trenbarhet og arbeidsmoral angår. 3. Pitbull. Jeg er sterkt uenig i raseforbudet. 4. Tsjekkoslovakisk ulvehund. Igjen, uenig i raseforbudet. Disse hundene er hunder, ikke ulver. 5. Lundehund. Så spesiell anatomi, disse må vi ta vare på. Hvis jeg skulle inkludert «egne» raser (har hatt/vil ha) ville lista sett sånn ut: 1. Russisk sort terrier 2. Doodleweiler (sorry, kødd!) 3. Rescue

Ser reklame for Norwegian Bank refinansiering og lurer på hvilken informasjon som har passet inn i hvilke algoritmer og fått det til å virke mer målrettet enn ørevoks. Rotrening.. I prosessen med å velge rase for neste hund var jeg innom mye, og tenkte at jeg liker læreevne og arbeidsmoral til malle og tilsvarende — på trening og i treningssituasjoner, men at jeg ikke orker et sånt hesblesende stress hele døgnet. Always on duty. Å konstant måtte gi hunden oppgaver for å hindre at den får et øyeblikks *ingenting* og blir alvorlig psykisk syk av det.. Vellykket sofakos med en sånn type hund er om hunden ikke lager lyd som overdøver samtaler/TV eller ødelegger noe dyrt mens den kaver, vrir og åler seg og endrer posisjoner som om det er direkte smertefullt for den å bare slappe av. Er man ikke forberedt på at hunden er så intens hele tiden, selv etter lange sykkelturer og timer med mental aktivisering, så virker kanskje rotrening som en god idé. Alternativt kan man skaffe seg en mer balansert type hund om man ønsker å ha et liv utenom rollen som hundefører. Enkelte raser burde være forbudte å selge til folk som er i full jobb. Kom til å tenke på en diskusjon om prey drive/jaktlyst. Alle vil ha det, begrunnet med at det er så lett å belønne sånne hunder med lek, men ingen vil vel egentlig ha sterk jaktdrift på en hobbyhund utenom treningssituasjoner? Skal man ikke nå toppen innen en sport eller avle hunder til ekstremt bruk, så hvorfor kjøpe en egenskap man bare «trenger» (har lyst på) noen timer i uka og ellers ikke ønsker se utslag av i det hele tatt? Selv går jeg etter grundige undersøkelser for en rase som ikke er best til noe som helst, men som er en grei allrounder for meg, fordi den har den riktige kombinasjonen av egenskaper som passer min stil og min livsstil. Jeg skal ikke ha noen mesterskapsmedaljer i ringsport, rundering eller agility, så da er det kontraproduktivt å skaffe en sånn type ekstremhund. Man bare kjøper ikke en Formel 1-bil til bruk i vanlig trafikk. Det er bare dumt.

Ingen hunder bør være alene mange timer daglig. Ingen raser liker det. Synes derfor det er veldig rart at hundedagis ikke er en større bransje. Folk liker spare penger på å la hunden ligge hjemme alene? Får en til lure på om de tobeinte barna hadde fått barnehageplass om det ikke var sosialt uakseptabelt å stenge dem inne i bur, hjemme alene i over 1/3 av døgnet. Det var mangelen på stress og den sabla nonchalante attituden jeg refererte til da jeg påstod store mynder er behagelig enkle å ha med å gjøre. «Laidback og lettvint» kommer selvsagt an på hvilke referansepunkter en har fra før — om f.eks. border collie og malle er å anse som *ekstremt krevende* eller *normale* til sammenlikning. Sammenlikner en med en plysjhund fra IKEA så er jo mynder et ***** ******* å ha med å gjøre.

Selvsagt har du rett i at en stor, vanskelig hund er mye vanskeligere enn en liten vanskelig hund @QUEST. Om man er der at det handler om å ha fysisk kontroll så er små hunder selvsagt bedre. Det jeg mente er at de store ofte er mye mer laid back, og dermed mye lettere å ha med å gjøre. Hadde nylig mareritt hvor uplanlagt blandingsavl etterhvert resulterte i en huskystørrelse blandingshund med chihuahua-gemytt. You had to be there. Jeg tar en diger irsk ulvehund over en liten strihåret dachs any day om målet er et behagelig og problemfritt hundehold, men jeg ser poenget ditt med at den irske ulvehunden kan bli et større problem for omgivelsene enn den strihårede dachsen om man slenger en valp av hver rase i fanget på noen som ikke aner hva en hund er.

En 9 uker liten valp er ikke rampete, den eier ikke konsept om hva som er riktig og gal adferd i menneskers øyne. Ikke forvent å få en så liten valp med på tur. I den alderen skal den bare få utforske omgivelsene. Det er en liten baby. Helt normalt at de setter seg ned og bare vil ta inn inntrykkene uten å rikke seg fra flekken. Alle mine var sånn i den alderen. Turgåing kommer etterhvert, akkurat som med menneskebarn. Det er umulig å gå effektiv tur med en 18 mnd gammel toddler, men en femåring kan man få med seg. Å gå tur i bånd er en lærings- og utviklingsprosess. Nyt valpetiden så lenge den varer, og sitt ned sammen valpen for å lukte på gresset, lytte til fuglesangen og føle på vinden, for du får ikke den utviklingsperioden tilbake igjen når hunden er forbi den. Jeg ville droppet å hilse på andre hunder i bånd. Begynn med sladretrening for å lære den å ignorere dem. Søk forumet for *sladremetoden* så finner du sikkert gode beskrivelser. Det går kort ut på å markere idét valpen får øye på en annen hund, slik at den snur seg mot deg for å få belønningen. Før du kan starte med dette må du ha introdusert markøren og betydningen av den, f.eks. «Bra!» = godbit eller leke. I utgangspunktet starter du med at når valpen ser en annen hund, så sier du: «Bra!» og gir den umiddelbart belønning før den rekker bjeffe. Vær lynkjapp her for å komme valpen i forkjøpet. Bruk det beste valpen vet, dytt det lynkjapt ned foran snuten på den og trekk det litt til deg sånn at valpen må «jakte» litt i retning av deg. Den skal ikke rekke bjeffe, men den må ha sett den andre hunden. Timing er alt og øvelse gjør mester. Etterhvert markerer du på samme hendelse (blikk på den andre hunden, før din har rukket lage lyd), men venter nå til din ser på deg før den får godbiten. Ikke avanser for fort. Går du for fort frem er det ikke sikkert valpen skjønner tegninga («Jeg ser en annen hund, jeg snur meg mot mennesket mitt og får noe jeg liker bedre enn å se på den andre hunden,») så ikke krev at den skal snu seg og ta kontakt for å få belønning for tidlig. Da kan den falle tilbake på bjeffing. Det er en prosess. Vær 100% konsekvent og tålmodig med dette (du kommer til å feile noen ganger, fordi hunden vil rekke å bjeffe mellom markør og belønning), men hold ut, kanskje tar det måneder, så ender du med en voksen hund som konsekvent tar blikkontakt med deg hver gang den ser andre hunder i bånd. Det kan lønne seg å lære inn en «varsle»-kommando, så blir det lettere å lære den «stille» også. Bjeffing vil du aldri bli helt kvitt, men du får mer kontroll ved å gi hunden en forventning om å få noe godt for å varsle og tie. Sosialisering, som i lek, bør foregå uten bånd med en noenlunde fast gruppe hunder og eiere du avtaler med, ikke med tilfeldige fremmede en møter på gata eller i hundepark. Det finnes masse lokale hundetreffgrupper på Facebook hvor man kan skaffe seg playdates. Prøv å finn noen med renraset hund som driver aktivt med sport. Disse har som regel mer kunnskap og derfor tryggere hunder enn de som har kjøpt tilfeldige blandinger, tar trening og oppdragelse på gefühlen og ikke deltar i treningsgrupper, kurs eller konkurranser. Får jeg også anbefale bøkene: «Ikke skyt hunden!», «Kulturkollisjonen mellom menneske og hund» og «100% positiv hverdagslydighet»? ..for starters? «På talefot med hunden — De dempende signalene» er også kjekk å ha i bakhodet når man skal passe på at valpen får gode opplevelser i lek med andre hunder. Jeg lærte SÅ mye av de bøkene der da jeg var fersk, kunnskapsløs og uforberedt hundeeier som trodde jeg kunne hund bare fordi jeg hadde vokst opp med familiehunder oppdratt med 80-tallsmetoder.

Det virker som hormonchip har færre og mindre alvorlige bivirkninger enn kirurgisk kastrering, så jeg ville bare fortsatt med å bruke chip om dette var en løsning som fungerte på min hund.

Får jeg legge til at mange store raser er enklere å ha med å gjøre enn de små, sånn at dere ikke ser dere blinde på størrelse? En bullmastiff krever mye mindre enn en mellompuddel for å være tilfreds med livet. Nå er ikke jeg noen ekspert på myndene, men de store virker mye enklere enn de små, så om jeg skulle hatt en attpåklatt hadde det blitt saluki, borzoi eller irsk ulvehund fremfor italiensk eller whippet. Oppdrettere av store hunder er nødt til å være nøye med gemytt. Det er det ikke alle som har like stort fokus på innen de mindre rasene, derfor viktig å finne rett oppdretter. De individuelle forskjellene innad i en rase kan være mye større enn forskjellene mellom mange raser. Angst, stress og nervøsitet vs selvsikkerhet, trygghet og sosial søken i individet har mer å si for trivsel og velvære enn hvilken rase man velger. Har dere vurdert å ha to? Selskap i hverandre kan være greit om de må være mye alene, også mens dere er hjemme.