Rufs

Jeg er en sånn som mener at får hunden mindre plager ved å bli kastrert, så kastrer den. (Og jeg blir helt stresset av at folk lar sine hunder slite med hormoner fordi de ikke vil kastrere hunden sin av prinsipp ?) Jeg kastrerte tispa mi etter første løpetid da hun også ble veldig nedstemt etter løpetiden. Fra å være en aktiv og glad hund så ble hun en deprimert skygge av seg selv. For meg var det ingen vanskelig valg å kastrere henne. Resultat; En hund som er alltid jevn i humøret (som en vallak ?). Ingen opp og ned i humør ❤️ Hun har alltid likt å trene og konkurrere. Hun har selvfølgelig aldri fått livmorbetennelse, og heller ingen klumper i juret. Hun er 12,5 år nå ❤️ Mange tisper er kastrerte, men mange av dem blir kastrert på sine gamle dager pga. problemer med livmor, jur, innbilthet m.m. Min holdning at jeg kunne like godt gjøre det i ung alder enn å vente, og la hunden gå gjennom årevis med plager fordi man ikke liker tanken på en slik operasjon. Den største ulempen er at det koster en del, og hunden må gå gjennom en operasjon. Fordelene er mange ?

Hvordan greier hundene å unngå å knuse tenna når de tar ballen? ? Den farten de har er jo sinnsykt ? rask

Jeg kan ikke skjønne at noen som helst kan svare på dette. Det blir som å svare på "hvor mye veier en fisk?" Jeg vet at med min yngste hund (3 år) så lærer han øvelser ganske raskt, han er godt trent på grunnferdigheter så det blir liksom "bare" å pusle sammen øvelser (han har startet en gang i kl 2 LP) MEN det jeg bruker masse tid på er miljøtrening og ro. Og tar lange pauser fra trening hvor vi kun nyter skogens ro ? Jeg har en hund som blir så satt ut av alt mulig rart, så selv om han "lett" kan lære masse nytt, så er det ikke brukendes til noe hvis han bare kan gjøre det på hjemmebane ? Ellers så bruker jeg lang tid på innlæring fordi jeg pirker veldig. Så at en hund går kl 2 når han er 3 år, er jo bare et tegn på at vi tar det veldig med ro Så hvis denne familiehunden er som min hund (i stress og i det å være redd og utrygg), da når den kanskje aldri kl 3

Såpass... ? Sykling hadde jo vært fantastisk å kunne gjort. Men her er det bare asfalt å sykle på her jeg bor, så det vil bli for belastende å løpe langt på. Men litt feltsøk i tillegg til å løpe løs på tur i skogen var jo et godt tips. ? Har jo begrenset med tid, skal kjøre ett par timer til stevne, og må være der i god tid ?

Skal starte førstkommende helg. Og det eneste jeg tenker på er hvordan skal jeg greie å slite ut hunden før stevnestart... ? Sånn er det altså å ha en propell-hund som har alt for mye energi ?

Jeg tror jeg aldri vil ha to hunder igjen. Føler jeg ikke har tid til 2, og får derfor dårlig samvittighet for den hunden som ikke får... Mine hunder har begge vært krevende; Men da jeg fikk valpen, så kunne den selvfølgelig ikke gå de lange turene som den eldste ville ha. Etter hvert trengte den yngste hunden masse miljøtrening, og da må jeg ha full fokus på den. Og da vil jeg ikke ha den eldste med. Siden de krever så forskjellig så må jeg gå to turer, trene 2 ganger (trener de forskjellig) osv. Jeg har rett og slett ikke tid til dette siden jeg er i full jobb. Så dette gjør jeg ikke igjen. (og så koster det mye mer. Bare for-utgifter og forsikringer... ?) Fordelen er at nå som den eldste er pensjonist og ikke trenes mer, og må ha kortere turer, så er det trivelig med en yngre hund som er i sin beste alder, og som alltid er klar for å trene/gå lange turer.

Jeg kom til å tenke på noe lurt (?): Jeg vil trene hunden min for instruksjon! Du vet når man har hest og rir for instruksjon, så står instruktøren og pøser på med gode tips mens man trener/rir. Ofte små tips som F.eks «Se frem!» «ned med hendene» Men som betyr masse hvis man ikke gjør det. Man rir jo alltid bedre når man rir for instruksjon, enn når man trener «alene» for det står en der å følger deg med argus-øyne ? Så kanskje man burde få sjansen til å trene hunden med instruksjon. En som passer på hvordan man kommanderer, oppmuntrer, belønner, motiverer, pirker osv. Tror dette var en kjempegod ide, ihvertfall for meg ?? Få en som kan rettlede meg gjennom treningene mine. Det ville vært noe for meg ??

Takk for tilbakemeldinger ? Med min forrige hund var vinteråret nærmest fri for trening og konkurranser. Nå er sesongen lengre, og vi trener hele året... når jeg gidder ? Mitt mål for året er plutselig å ikke konkurrere i det hele tatt. Men det går nok over, når stevnene kommer i gang, så har vi plutselig meldt oss på. Og da MÅ jeg jo trene ? (ellers så går jeg på et kjempebra kurs for tiden. Har godt treningsmiljø rundt meg. Så det er bare meg selv det står på... Skjerpe meg? Eller ta ett års pause? ? ?)

Har helt mistet motivasjon og lyst til å trene hund. Og jeg som har en hund som virkelig liker å trene. Og som er kjempeflink ? Hvordan få lysten igjen? *gruble-gruble ?*

Her ser jo virkelig hoftene bedre ut på 2017-bildene ? Takk for svar alle sammen, vi får se om hunden har bedre hofter om ett år. Men at hun blir avlstispe som planen var, er nok heller tvilsomt

Er det noen som kjenner noen som har fått endret HD-resultat når hunden røntges for andre gang? Jeg kjenner kun en som røntget hunden sin to ganger, resultatet ble det samme. Og nå har en venn som fikk resultat D på tispen sin, noe som var høyst uventet. Nå skal hunden trenes opp, og røntges igjen om et år. Hun håper da på et mye bedre resultat... Det er jo liksom ikke muskler som bedømmes, og hoftene så virkelig ikke bra ut.

Jeg kastrert min hund kirurgisk før chippen hadde sluttet å virke. Veterinæren sa at det kunne være en fordel. Mindre blødninger ?

Siden jeg er ny på forumet så har jeg ikke skrevet ned noen mål for 2018 Mål for 2019: - Begynne med nosework (gå kurs!) - Ta gullmerket i lydighet (Opprykk får vi nok ikke da det er lyd i Junior. Da får vi heller være fornøyd med merke ? ) - Ta RLIII-tittelen - Kanskje starte agility igjen... Men det aller viktigste målet er å få roet ned Junior; Han trenger ikke være så på hele tiden…

En jeg kjenner kjøpte seg en "jakt-labrador", 8 mnd gammel. Betalte 2000,- MER enn valpepris. Jeg reagerte først negativt på det (hadde liksom ikke forventet at oppdretter ville ta full valpepris + mer). Men så så jeg verdien med å få en hund som var kanskje litt trent, renslig og ferdig med valpetiden. Det stemte jo ikke; hunden gjorde fra seg inne som den var valp. Overhode ikke trent på noen måte, og har panikk for å ligge i bur (Har nok blitt liggende i bur alt for mye i de første månedene av sitt liv). Ikke miljøtrent m.m. Den hunden hadde i mine øyne tapt seg i verdi fra den var valp, da det var mye å "rette" opp i. Det skal nok noe til for at jeg betaler valpepris eller mer for en voksen hund. Da skal jeg vite mye (og godt) om hunden. Men ingen dyr bør gis bort gratis (eller underpriset)

Men er det virkelig sånn at ENTEN har du en frisk LUA-dalmatiner, eller så har du en syk renraset dalmatiner? Jeg har inntrykk av at dalmatinere er en frisk rase, som har få plager, og blir riktig så gamle... Er de virkelig så plaget med urinstein?

Hvordan var din første erfaring med å starte i en offisiell konkurranse? Hvilke hundesport var det? Var du godt forberedt? Var det en positiv opplevelse (til tross/på grunn av resultater)? Ble du motivert til å starte flere ganger osv Min første start var for mange år siden med min første hund. Vi startet i LP etter at andre mente vi var klar. (Jeg trodde selv vi burde være mer "perfekt" før vi startet). Var skrekkelig nervøs, men dommeren gjorde min første erfaring med slike konkurranser til en veldig positiv opplevelse. Han var kjempehyggelig, og dermed slappet jeg mer av. Det som var positivt var at jeg faktisk turde å starte, at dommeren var hyggelig, og at vi kom oss gjennom alle øvelsene. Dvs vi fikk sølvmerket, som jeg ble skrekkelig stolt av. (Andre blir ofte skuffet fordi de ikke fikk opprykk, men det brydde jeg meg ikke om at jeg ikke fikk). Jeg erfarte at man måtte ikke være et super-hundemenneske for å starte. Man må ikke være perfekt for å prøve. Min første gang var heldigvis bra!

Jeg begynner mitt innlegg med : JEG MENER... Hvordan du får dette til å bli "som om det var fakta", får gudene vite. Du svarte på innlegget i denne tråden med "Ville startet med en gang..." (som jeg er uenig i) Jeg svarte på innlegget med at JEG MENER at man bør vente til valpen er eldre enn 11 uker. Og dette svarte jeg helt uten å sitere ditt eller andres innlegg, uten å skrive lange avhandlinger, påstå og bla, bla, bla om at du/dere tar feil! (For makan til bla, bla, bla. Du må slappe av. Dette var bare ett enkelt spørsmål fra IngridHW, som det selvfølgelig det finnes forskjellige meninger på) Jeg har hørt rykter om at på dette forumet at her er det noen få (Malamuten?) som bestemmer hva som er riktig og hva som er feil å mene. Og nåde dem som mener noe annet enn dem". Og sannelig så stemte det! Jeg fikk erfare dette allerede på mitt første svar i dette forumet...

???? Hva er det som går av deg?! Jeg skrev det jeg mener, og du er tydeligvis ikke enig. Fint, da er vi uenig om dette. Du trenger vel ikke lage en eviglang avhandling om det?! (PS dette gjelder innlæring av låste bein på en 11 uker (!) gammel valp). Du kan mene hva du vil. Og så kan du godta at andre mener noe helt annet enn deg

Jeg mener at en liten valp skal få lære seg sine naturlige bevegelser før man begynner å kreve "riktige" bevegelser. Små og unge hunder bør få sette seg, reise seg, og legge på den måten de vil. Sånne bevegelser (f.eks oppsitt) krever styrke i muskler som de enda ikke har utviklet. Hvordan skal du vite om hunden skal ha låste bakbein eller låste frembein når du enda ikke vet hva som er naturlig for hunden? Skal du velge ut fra hva ser fint/stilig ut? (enn å velge det som er naturlig for hunden) Jeg syns mange krever ALT for mye av unge hunder; de blir så mye trent og terpet på, og er de ikke champion når de er 2 år, så blir hundefører skuffet (sånn ut fra det man ser på sosiale media)