Rosin

Har hatt tispe som bokstavelig talt aldri blødde, og har en nå (labrador) som blør som en gris. Det er mye pes med sistnevnte, må vaske gulvet hver dag og dekke til alt av sofaputer osv. ? Det skjer to, tre ganger i året, og varer i flere uker. På den annen side slipper man jokking og markering og "kåthet" og andre mer eller mindre ekle ting som man risikerer med hannhund. ? Men slikt kan heldigvis begrenses ved å kastrere (noe man forsåvidt også kan gjøre med tisper selvsagt, men det er et større inngrep). Jeg foretrekker personlig tisper selv, mener å merke at de har "mer" personlighet, men sånt er nok ganske subjektivt.

Jøss, finnes det folk som ikke lærer bikkja "nei"? Det høres tungvint ut! Måten(e) vi selv har brukt er vel bare de vanlige, nokså intuitive, dvs. si NEI med "streng" stemme og om nødvendig fjerne den fysisk når den biter/stanse den i det den gjør, osv. (Og nei, vi verken slår eller sparker hundene våre altså, som noen nå sikkert ser for seg. ) En hund på 5 mnd som biter "ganske hardt i håndleddet" når man gjør noe den ikke liker, trenger nok litt klarere beskjeder enn dulling og dilling med leker. Og det er fult mulig å sette seg i respekt uten å måtte ty til gamledagers voldelige metoder. Litt streng stemme og kroppspråk traumtiserer ikke en frisk hund.

Lar hunden tygge på andre ting enn mennesker. Og ja, vi prøver å ikke forsterke uønsket atferd ved å belønne de med leker.

Hos oss tolererer vi ikke valpebiting overhodet, og begynner å jobbe med det fra dag 1. Avleding med leker og annet gøy kan fort føre til at atferden forsterkes, siden det i praksis ofte blir en slags belønning for det hunden driver med. Om han ikke har lært seg å respektere kommandoen "nei", ville jeg begynt der.

Lundehunden vår ble operert for jursvulst da hun var 12 år. Hun overlevde operasjonen, men ble avlivet et års tid etterpå pga. en ny svulst, foran på brystet. Med mindre man tar celleprøver er det vel mer eller mindre umulig å garantere at en svulst ikke er vondartet? Selv ville jeg ihvertfall fjernet alt slikt så raskt som overhodet mulig for å forhindre spredning av eventuell kreft.

Jeg sitter (altfor) mye på Finn.no, og som de andre sier her er markedet mer enn mettet på denne typen blandinger. Dette er hunder som krever mye mer trening/morsjon enn hva den gjennomsnittlige "familiehund-eier" kan tilby og som derfor ikke er lette å finne gode hjem til. Dersom du ønsker deg flere AH'er selv, er det mange stakkarer som nærmest gis bort gratis på bruktmarkedet, så her er det mange muligheter for å gjøre en god gjerning istedet for å lage flere hunder. I en tid hvor de fleste andre blandingshunder blir solgt for idiotisk høye priser, er det en tankevekker at AH'ene fremdeles er relativt billige...

Lundehund (igjen) - Flott rase med mye personlighet, men sliter med helsa. Skotsk hjortehund, irsk ulvehund - Trivelige, pene, majestetiske, men som alle andre store raser lever de ofte ikke så lenge. Sloughi, magyar agar, spansk galgo og ymse andre mynderaser - De flotteste hundene jeg vet om! ? Interessant gemytt, det er noe litt utenomjordisk over de liksom. Jaktinstinktet gjør meg imidlertid skeptisk, liker å kunne ha hunden løs på tur. Saarloos wolfhound og diverse polarhundraser - Ulveutseendet er veldig fascinerende, men de krever for mye mosjon og båndbruk for min del. Norsk buhund, islandsk fårehund, lapsk vallhund, osv. - Vakre hunder, plusspoeng for at de er nordiske, morsomme spisshundpersonligheter, mye sjarm, men jeg vet ikke om jeg orker all pelsen, eller all lyden. ? Lurcher - Flotte å se på og de kommer i mange snåle varianter, generelt trivelige hunder, men i likhet med sine myndeslektninger har de mye jaktinstinkt.

Hadde norsk lundehund fordi de har interessante personligheter, fint utseende og størrelse, er renslige (ingen sikkel eller lukt), og er funksjonelle i kroppen. Flotte turkamerater, og min kunne gå løs overalt. Brydde seg ikke om andre hunder eller dyr generelt. De er også utrydningstruet, og trenger flere som engasjerer seg i rasen. Norsk kulturminne! Det værste med min var helsen (hun fikk - og døde nesten av - IL/"lundehundsyndrom" da hun var 7 år, fikk kreft da hun var 11 og igjen da hun var 13). De er også ganske høylytte små typer med sterke meninger, og de har en del "urhund"-tendenser så de krever mye sosialisering. Nå har vi labrador, mest fordi samboeren min vokste opp med de og hadde ønsket seg en i mange år. Det beste med henne er at hun er en utrolig glad og morsom hund, litt klovneaktig, og veldig kosete. Det værste er at hun bjeffer og girer seg veldig opp når vi passerer andre hunder, og hun er såpass stor og sterk at det er litt masete å holde styr på henne i slike situasjoner. Hun var valp i 5 år, og gikk deretter plutselig fra å være supergira på tur til å måtte dras avgårde (med påfølgende bekymrede eiere og veterinærbesøk!). Hun røyter noe helt vanvittig to ganger i året, og drar med seg sikkel rundt i hele stua når hun har drukket vann. Men alt i alt en veldig koselig hund altså! ??

Så fine de er! ? Nå ønsker jeg meg en blue merle en...

Årsaken til at enkelte velger å kjøpe raser som er kjent for å "være aggressive" (eller som folk synes ser skumle ut) er nok at disse rasene ofte har mange gode egenskaper. Noen av de gjør det ofte godt som brukshunder, og andre er rett og slett bare veldig fine "familiehunder". Også har man selvsagt den lille håndfullen fjols som kjøper seg disse rasene fordi de er tiltrukket av rasens rykte og "skummelhet", og som bruker hunden som en slags penisforlenger og skremmeverktøy. Og atter andre skaffer seg krevende raser uten å vite hva de går til, og ender opp med mer hund enn de klarer å takle. Nå høres jeg sikkert gammel og grinete ut, men SMS-språk er noe herk å lese. Det hadde vært lettere å forstå deg om du droppet de hjemmesnekra forkortelsene.

Ja smaken er tydeligvis som baken, jeg synes de er rålekre, mens samboeren min derimot viste seg plutselig å være blant de som synes de er stygge?! Ikke at jeg tror vi skal la akkurat det få bli så veldig utslagsgivende altså.. ? Røyting er vi vant til ja... ? Har de like harde dekkhår som labradoren? Her finner vi hår overalt, fra akvariet til kjøkkenbenken, til ett og annet satanhår som setter seg fast i huden som en nål/flis. Men røyter gjør vel de fleste hunderaser så det har vi liksom bare akseptert.

Håper det går greit at jeg drar opp denne! Har korthåret collie litt på radaren for tiden.. Jo mer jeg leser om de, desto bedre virker de, så jeg lurer veldig på hvorfor denne rasen ikke er mer populær?? Jeg hadde en slags vag idé selv om at de hadde dårlig helse, men ut fra det jeg kan finne av statistikk ser det jo ikke spesielt galt ut i det hele tatt. Aktivitetsnivået høres akkurat "passe" ut, de er flotte å se på, kjekk størrelse, greie å ha løse/trene innkalling på, lette å trene... Er det noen store, skjulte ulemper ved de som jeg ikke har funnet enda, eller er det rett og slett bare en merkelig tilfeldighet at de ikke er mer populære?

Hehe, jada jaktinstinkt har de helt sikkert, de brukes jo til lure coursing blant annet. Det jeg mente var at silken-eiere generelt sier jaktinstinktet er lavt nok til (evt. behovet for å være nær eieren er så høyt) at de ikke opplever at hundene stikker av på tur i skog og mark. Helt trygge rundt alle dyr er vel ingen hunder, og det tror jeg heller ikke silken windhound markedsføres som.

Det stresser ikke et dyr å løpe for livet nei, ok.. Huff.

Hehe såpass. Skal det renskes i hønsegården, håper jeg på å kunne gjøre det selv! Hm ja, jeg ser vel at de kanskje ikke er helt ideelle.. ? Ja, ettereffekten av korona blir vel et ras av hunder som plutselig ikke passet så bra allikevel. ? Må innrømme at jeg er litt skeptisk til å kjøpe blandingshund selv. Ønsker en viss oversikt over slekta på hunden med tanke på helse og gemyttt, og er heller ikke spesielt lysten på å støtte denne ukritiske blandingsavlen som har tatt helt av i det siste (selv om det du sikter til vel er hunder som selges videre fra den første kjøperen). Jeg titter stadig på finn.no for å se om det dukker opp noe aktuelt.

Det er mulig jeg misforstår, men finnes det folk som slipper jakthunder løs i skauen for å jage rundt på ymse dyr, bare fordi de synes det er koselig å høre på bjeffinga? Hvordan påvirker dette haren/dyret som blir jaget, lar man bikkja holde på til byttet er sprengt? ?

Kanskje de er litt funksjonshemmet

Kunne tenke meg noe litt mindre og lettere denne gangen. Labradoren vår er en veldig hyggelig og fin hund, men brukte 5 år på å bli voksen. 30 kg med superenergisk "valp" har vært litt fysisk klønete å håndtere iblant. Synes også det er gøy å prøve ulike raser!

Silken er mynde som du sier, men basert på hva jeg har hørt fra silkeneiere er det generelt ikke noe problem å ha de løse. De er visst mer opptatt av å være i nærheten av eieren, enn å jakte. Mulig dette har med avelen å gjøre, det ryktes at det finnes litt sheltie-blod baki der et sted, blant annet. Belger ville jeg trodd krevde langt mer enn hva vi kan tilby av aktivitet, er ikke de ganske intense hunder som trenger mye hjernetrim? Jeg vet ikke så mye om de, annet enn at de er utrolig flotte å se på. ? Jeg får lese litt om disse også da! Lapphundrasene blir som buhund litt for hårete og (potensielt) pratsomme tror jeg, men dansk-svensk gårdhund skal jeg sjekke ut! Samboeren har veldig lyst på en spanieltype, men jeg må innrømme at de på rent utseendemessig grunnlag ikke tiltaler meg noe særlig, så de står foreløpig ikke så høyt på min egen liste. ?

Har du noen interesse for hunder og hundehold generelt? Jakt foregår vel i en begrenset periode hvert år, og jakthunder er aktive dyr som trenger oppmerksomhet, omsorg og trening året rundt.

Ja de er flotte! Helsemessig er jeg litt usikker, jeg ser det står en del om hjerteproblemer, men jeg vet ikke hvor utbredt dette er i Norge. Lurer også på om de kan gå løs, det står "overalt" at de kommer til å stikke av for å jakte hvis de ser katter osv., men jeg har også hørt om folk som har de løs uten problemer...

Vi (jeg om samboer + labrador og snart noen høns) er på jakt etter en hund til, men klarer som vanlig ikke å velge rase. ? Søker derfor tips! Ønskelista ser ut som følger: "Middels" stor, ca. mellom 15 og 25 kg. Sunn! Ingen kjente arvelige lidelser av betydning. Funskjonell kropp (ikke korte snuter med trange luftveier, lange tunge ører som blir betente, korte bein med leddproblemer, osv.). Mer eller mindre korthåret, evt. langhåret med tynn/lite pels. Avdempet nok jaktinstinkt til å kunne gå løs uten unormale mengder innkallingstrening. Må kunne omgås høns på tunet og i hagen (med tilsyn, selvsagt). Funksjonell og aktiv nok til å være med på skogs- og fjellturer, men som også klarer å slappe av i hodet uten altfor mye avanserte treningsgreier. Jeg har ingen planer om å drive med noen spesiell hundesport, men går mye på tur. Omgjengelig med andre hunder og dyr generelt. Vi har en labradortispe på 6 år som den må fungere sammen med. Lav til middels vokt. Raser jeg vurderer/har vurdert foreløpig: Norsk buhund - Har hatt lundehund før og er svak for norske spisshunder generelt, men er litt skeptisk til bjeffetendenser og røytingen på disse. De ser veldig tettpelsede ut! Australsk gjeterhund av utstillingslinjer - Usikker på om selv de roligste linjene er rolige nok til å trives med bare turer og generelt uteliv. Det aner meg at de bør ha noe mer å drive med mentalt? Silken windhound - Virker neesten "perfekte", men det er umulig å få tak i valp da det er mye større etterspørsel enn det er valper, og den ene oppdretteren jeg klarte å komme i kontakt med var såpass sær at jeg ble skeptisk. Ungarsk mynde - Usikker på jaktinstinktet. Korthåret collie - "Gjenoppdaget" denne rasen i dag, og lurer på om de kan være aktuelle. Klarer ikke å finne så mye info om helsen på disse, har hørt langhårsvarianten har (hadde?) en del helsetrøbbel, men vet ikke om dette også gjelder de korthårede (de ungikk sikkert "Lassie"-boomen)? Canaanhund - Litt ymse med tanke på gemytt og jaktinstinkt, og Facebookgruppen for canaanhund i Norge ser ut til å ha forsvunnet. Vet ikke om de finnes i Norge lenger? Urhund, krever mye sosialisering. Whippet - Flott gemytt og mange gode egenskaper, men de ser litt små og skjøre ut. Er redd den klønete labradoren vår hadde knekt den i to når de skal leke. De ser også kalde ut hele tiden. Mynder generelt - Jeg liker væremåten til mynder, men jaktinstinktet gjør meg skeptisk til å ha de løse. Noen av de store variantene har i tillegg veldig lav gjennomsnittlig levealder, bl.a. hjortehunden som ellers virker veldig fin. Noen som har erfaring med en av disse, eller anbefalinger til andre raser?

Denne begynner å bli såpass renavlet over lang tid at det kun er formaliteter som gjenstår før den ikke er en blanding lenger, men ja, silken windhound må vel være drømmen ? Sunne, godt gemytt, "myndete" på alle de gode måtene men med dempet nok jaktinstinkt til å kunne gå løs uten å være en fare for smådyr, og selvsagt fantastisk vakre. (Bilde fra https://en.wikipedia.org/wiki/Silken_Windhound) En annen drømmemiks må være noe med "ulve-utseende", hvit med blå øyne, men med gemytt som en passe rolig labrador, minus alt av jaktinstinkt. ? Og røytefri!!

Bra det ikke bare er meg som savner ordentlige nettforum... Jeg er minimalt på Facebook selv, men fra det jeg har opplevd er gruppene (som vel er dagens versjon av forum?) er uoversiktlige, poster forsvinner ned i dypet veldig fort, "likes" har blitt en stor greie, og selv om en skulle tro at mangelen på anonymitet bidro til at folk oppførte seg som folk, er det minst like mye sure, frekke mennesker der som det var på noen av de helt anynome forumene jeg var på i "gamledager". ? En får håpe hele driten forsvinner en vakker dag.

Jeg er litt pysete på sykkel (spesielt på skogsveier med en gæærn labrador festet til sykkelen ), men kickbike så morro ut! Fant noen "sulkyer" på nettet, som en del påstår er passende til én hund, men jeg kjenner jeg er litt skeptisk til tohjulinger. Det blir vel fort mye vekt på ryggen på hunden om balansen ikke er riktig. De har også noen med tre hjul, men det er vel uansett kanskje litt for tungt for en enslig labrador... De er ihvertfall interessante å se på. For mange år da jeg drev med hest solgte de noen små firhjuls"kjerrer" i Børjes sine kataloger, som kom med en lærsele med et slags mini-bogtre, til hund. Disse var ikke til å trekke voksne folk i, men småting/små barn. Kanskje vi bør gå for noe slikt istedet, om det forsatt er å få tak i.