Rosin

Hihi, hei du, long time no see! Koselig å se igjen gamle internettkjentfolk :)

Kunne ikke finne noe annet sted å poste denne.. Er det bare nettleseren min som krangler med hundesonen igjen, eller er skravleforumet og "om forumet"-forumet borte? *Følger ikke med lengre*

Det er snakk om langhelg, forøvrig

Vi sliter med å finne noen til å passe labradoren vår på 8 måneder, og lurer på om det finnes noen gode kenneler i Østfold? Jeg vet jo det finnes noen, men har ingen erfaring med noen av de, og vi kjenner heller ingen andre som har hund, så jeg aner ingenting om kvaliteten på sånt... Evt. finnes det noen her på forumet på tar på seg hundepassjobber? Finn.no og slike mer anonyme nettsider blir for upersonlig/skummelt, tror jeg...

Labbisen på 8 måneder har begynt å bjeffe litt på rare lyder, mest når vi er hjemme innendørs, men i dag møtte vi en barnevogn på tur som plutselig ble skummel også. Vanligvis er hun bare glad og gal, så dette er litt rart. Er det den berømte spøkelsesalderen? Hvordan bør jeg reagere på bjeffingen? Har til nå oversett det helt, men jeg skvetter skkelig hver gang hun bjeffer, så det frister veldig å gå mer aktivt inn for å få henne til å slutte!

Jeg lar sjelden hundene mine hilse på andre, mest fordi den ene har null interesse for slikt, og den andre (labradorvalp.. ) klikker i vinkel og blir kjempeglad, så vi prøver å senke forventningene i forbindelse med møter. Unger holder jeg henne langt unna, hun hadde nok rett og slett veltet de, haha. Selv synes jeg det er slitsomt med hunder som skal hilse på alt og alle, men sånt blir jo en smakssak, og så lenge begge parter er enige i hilsingen må det da være helt ok? Hun dama derimot høres ut som hun kunne trenge litt sosialisering, og god gammeldags kjeft Det er merkelig hvordan det å ha hund får en i kontakt med så mange drittsekker, haha, jeg har ikke tall på hvor mange folk jeg har måttet snakke hardt til fordi de skremte hundene mine. Helt utrolig hvordan voksne folk kan oppføre seg...

Jeg har voksen lundehund (7 kg) med labradorvalp, og jeg holder de under oppsikt når de er sammen og adskilt når de er hjemme alene. På tur slipper jeg de nå kun løs sammen dersom jeg føler at jeg har kontroll, etter noen kjipe episoder der lundehunden rett og slett ble løpt ned/kastet rundt så hun skrek. Store valper kan være totalt idioter Det er jo litt slitsomt, men den store har null selvkontroll/kroppsbeherskelse og det er ingenting lundehunden kan gjøre for å sette henne på plass ordentlig, så jeg tar ingen sjanser. Å ALLTID holde de adskilt høres litt voldsomt ut, med mindre den store ikke kan kontrolleres med stemmebruk overhodet.

Vi har ikke klart å lære henne å gå og legge seg. Vet ikke helt hvordan vi skal gjøre det, rett og slett Tips? Akkurat nå ligger hun i buret og slapper av (med døra åpen), og hun har sånn halveis lært seg "gå i buret" (men ikke når hun er opptrekt, da husker hun selvsagt ingenting ), da går hun inn i buret, men legger seg ikke nødvendigvis ned. Iblant ligger hun andre steder også

Grunnen til at lundehunden ikke unngår valpen så voldsomt i filmen er nok mye fordi den er filmet i kjøkkenet, og der er hun mer defensiv (offensiv iblant også, det hender hun jager valpen ut av kjøkkenet helt, men valpen tar jo fremdeles ikke hintet og forsøker også da å herje og løpe rundt henne). Etter at vi fikk labbisen gir vi de aldri mat fra kjøkkenbenken lenger, de får kun i matskåla ved fôringstid samt godbiter ute når vi trener, men lundehunden husker jo veldig godt bedre tider, og lever nok fremdeles i håpet om at en gulostskive skal dale ned i hodet hennes. Så i kjøkkenet passer hun veldig på. Ellers i huset vil hun stort sett velge å fjerne seg fra labradoren istedet. Så vidt jeg kan se leker de aldri lenger. Lundehunden oppsøker aldri labbisen annet enn på kjøkkenet, og da er det for å vise tenner og kanskje klype henne litt i leppa. På tur går lundehunden i sin egen verden og titter kun opp for å følge med på meg, og er generelt totalt uinteressert i labradoren. Men jeg ser jo på svarene her at situasjonen kan tolkes på ulike måter.. At labradoren blir ekstra opptrekt når lundehunden kommer ut av "frisonen" sin er nok en mulighet, men jeg ser ingen annen råd enn å ha denne bingen. Hun hadde nok blitt fryktelig stressa om hun ikke hadde hatt noe sted å gå hvor hun garantert ikke ble plaget. Hun er en veldig myk, nervøs, lett-stressa hund, og nå begynner hun jo å dra litt på årene også, så jeg vil ikke ta noen sjanser

Tyggepinner er gull verdt. Labbisen eter de som de skulle vært smågodt! Lundehunden har en stor krok av stua gjerdet inne, hvor hun har sengen, lekene og maten sin (og alt hun klarer å stjele fra labradoren..). Det er en liten "port" i gjerdet som er akkurat passe til henne, og hun går inn og ut som hun vil. Hun tilbringer store deler av dagen i denne kroken. Tror hun hadde fått mentalt sammenbrudd om hun ikke hadde hatt dette fristedet Men ja, det beste hadde jo vært om hun kunne fått gått rundt i huset i fred

Takk for svar! Som sagt så lar jeg de ikke holde på som i filmen til vanlig, jeg lot de styre på for å vise hvordan de oppfører seg når jeg ikke følger med/stopper de. Jeg avbryter alltid slikt når jeg ser det, problemet er bare at det ikke virker som om labradoren skjønner greia. Jeg får stoppet de der og da, tar ofte labradoren i halsbåndet og geleider henne ut av rommet f.eks., men litt senere er det jo på'n igjen.. Jeg håper og tror hun vil roe seg etterhvert som hun blir eldre, men skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre her og nå for å lære henne at lundehunden ikke er et leketøy!

Problemet er at de begge liker å løpe, så de befinner seg gjerne et godt stykke unna meg. De kan være fokusert på hver sin ting lenge, og løpe rundt og styre for seg selv og da er alt fint, før labradoren plutselig bestemmer seg for å leke (gjerne når lundehunden løper; det er veldig spennende!), og da er jeg verken nærme eller rask nok til å bryte inn. Får vel kanskje prøve å ha de løs hver for seg en stund, som dere sier.. Noen tips til hvordan jeg kan roe ned labbisen i huset? Legger ved en liten film for å vise hvordan de herjer. Merk at dette er i kjøkkenet, hvor lundehunden er mer på offensiven - det kan jo hende det er mat i nærheten, må vite. Ellers i huset er hun mindre "på" labradoren, og holder seg helt unna. Slik det ser ut for meg forsøker lundehunden å be labradoren om å pelle seg vekk og la henne være i fred, men er jeg ingen ekspert på hundespråk akkurat.. Labradoren vil vel bare leke-leke-leke, og respekterer ikke gamlemor overhodet. Og ja, vanligvis stopper jeg de når de holder på slik. Jeg sier "nei" eller "stopp" (som demonstrert av samboeren min på slutten her, haha). Dersom jeg sier det (verre med samboeren..:P ) og dersom jeg er relativt nær de, fungerer som regel dette - for en stund. Hvis ikke fjerner jeg en av de fra rommet. Slitsomt at de ikke kan fungere sammen! Jeg har vurdert å putte henne i buret når hun holder på slik, til hun roer seg, men det kan kanskje føre til at hun får negative assosiasjoner til buret? Video: https://vid.me/FMO8 (Får ikke lagt inn video direkte her??)

Men er det ikke typisk menneskers arroganse da, å tro de kan fare frem hvor og når de vil uten hensyn til andre arter, og mene at alt og alle skal legges til rette for dem. Bor man i et område med ulv, og lar bikkja gå løs langt avsted, hva regner man egentlig med skal skje? Blir litt som å dra på piknikk på savannen og tro at løvene der kun er til pynt, liksom.. Hadde det vært snakk om en art som var innført/innvandret og ikke hadde noen naturlig plass i våre økosystem, hadde det kanskje være en annen sak, men ulenv har hatt sin plass i vår natur i hundrevis av år (og mangelen på dem har ført til ubalanse, med blant annet for høye bestander av hjortedyr), så det er man overhodet snakker om å utrydde den er helt absurd. (Og herregud så usmakelig å dra frem hundeeierens formue.. hva i alle dager har det med saken å gjøre? )

Labradortispa vår (6 mnd) blir litt ivrig iblant og løper rett og slett ned lundehunden min når de går løse på tur. I dag skjedde dette to ganger på rad, lundehunden gikk i bakken med et høyt skrik og tumlet rundt flere ganger før hun kom seg på beina igjen. Jeg brøler selvsagt NEI og går for å fange inn (evt rope inn) drittungen, noe som lykkes etter litt frem og tilbake, men innen jeg får fatt på henne har hun sannsynligvis glemt hva hun gjorde og aner neppe hva hun settes i bånd for. Finnes det en mer effektiv måte å løse dette på? Å ikke slippe løs labradoren vil jeg helst unngå for hun koser seg veldig i skogen, og jeg tror hun har godt av å løpe fra seg litt og få ut litt energi. Langline er kanskje en mulighet men med de avstandene og den farten hun kommer opp i blir det vel som å prøve å holde igjen en hest... Og hun er rask, det tar bare sekunder fra hun bestemmer seg for å leke med lundehunden, til denne ligger i bakken og spreller og hyler. Hun er generelt veldig uforsiktig med henne, også hjemme i huset, og jeg tror ikke hun forstår at hun er veldig mye større. Lundehunden liker henne ikke, og unngår henne både hjemme og på tur, men med unntak av når det er mat inærheten setter hun sjelden drittungen ordentlig på plass. Tror rett og slett hun er for nervøs og myk til å sette seg i respekt hos den store bråkmakeren, og det er så himla frusterende å se hvordan hun dyttes rundt og gallopperes over...

Labradoren vår er 6 måneder når og forstår fremdeles ikke at gamlemor på 9 år er en liten puslete lundehund som ikke tåler å fysisk overfalles i full gallopp, så jeg lurte på om noen her vet om noen bra valpetreff hvor hun kan treffe jevnaldrende valper på samme størrelse og få rast ifra seg litt - Evt. valpekurs, hvor hun kan lære seg litt manerer? Har funnet et kurs drevet av "Familiehunden" som holder til i Sarpsborg; noen som har erfaring med disse?

Har aldri hatt en type jobb hvor det er greit å ha med hund.. (hva slags jobber er det, egentlig? ) så her i gården har det blitt hundekjøp i sommerferiene, når jeg har fri fra universitetet og kun har (deltids)jobben min. Både jeg og typen jobber skift, så med noen få feriedager og litt koordinering har vi klart å minimere alenetiden. En av få fordeler med å jobbe krasjende skift, haha.. Hvordan folk med "vanlig" ni til fire-jobb klarer det har alltid vært et lite mysterium for min del

Disse blundehundene og belghundene altså... Og nydelige Chicka, husker henne fra lengelenge siden fra Dyrenett(?)!

Jeg ventet til jeg hadde hentet valpen, fortalte dem ingenting, bare tok den med bort til de på besøk og sa "se hva vi har hentet oss!". For vår del var det avgjørende at valpen ble godt mottatt siden vi leier hus av faren min. Hadde vi ikke vært avhengig av hans "godkjennelse" hadde jeg nok bare fortalt dem med én gang vi begynte jakten på ny hund, og ikke gjort noen stor sak ut av det. Dette har blitt standard prosedyre i min familie etterhvert, og erfaringsmessig viser det seg av svært få klarer å bli sinte/opprørte når de har en valp 20 cm fra ansiktet sitt Om foreldrene dine bor for langt unna til å ta med valpen fungerer det sikkert fint å sende noen hjertesmeltende valpebilder også.

Synes det er lurt å avgrense ting som kan ødelegges, eventuelt avgrense valpen. At enkelte folk er heldige og har valper som ikke ødelegger noe hjelper fint lite når man selv har en som gnager på "alt". Og det er jo ikke alltid man vil/kan/tør å ta sjansen på å sjekke hvor mye hunden gidder å ødelegge først... Om du bruker disse kompostgrindene så sørg for at du fester de ordentlig bare, og plasser dem inntil noe tungt så de ikke kan skyves på. Jeg vet ikke hva slags hund du har, men vår labradorvalp brøt seg ut av sin første grind da hun var 10-11 uker. Her har vi sperret av en krok i stua der PC'ene er, og det har fungert flott etter at vi stripset grindene til et par tunge møbler. Favorittgnagepinnen (dvs beinet på favorittsofaen min, selvsagt), som jeg ikke kunne sperre av, beskyttet jeg med litt tabasco. Etter ett sniff var hun ikke interessert i det noe mer Når vi selv er hjemme synes jeg det å sperre inne ting som kan ødelegges fungerer bra, men man får jo ikke beskyttet hvert eneste møbel/ledning i hele huset. Skulle gjerne hatt valpegrind selv, til slike hjemmealene-situasjoner!

Jeg bruker godbiter ved innkalling og de få andre tingene vi har begynt å trene på, så neida, jeg er ikke ute etter å gjøre ting sååå vanskelig.. Godbiter fungerer flott til den type ting, for oss. Men når det gjelder det å gå pent, som jo er noe vi ender opp med å jobbe med hver gang vi går tur, så er det kjekt å ha en alternativ metode når ikke godbitene er med. For det hender jo vi tar noen spontanturer og glemmer godbitveska (det er lite lommer på mesteparten av klærne mine ), og da er det fint å ha en backup-metode! Eventuelt en mer effektiv metode, for godbiter har hittil ikke fungert så veldig bra Hun veldig gira av godbiter og jeg synes hun fikserer så mye på godbitene at hun ikke helt skjønner hva hun faktisk gjør riktig, om det gir noen mening? Eventuelt ignorerer hun både godbitene og meg, dersom noe mer interessant dukker opp, og da er de jo ubrukelige. Også "glemmer" hun å gå pent de gangene hun skjønner at det ikke kommer noe klikk+godis, men med én gang hun hører det rasle i godbitene kommer jaggu hukommelsen tilbake. Mener du fysisk/verbal straff, når du snakker om å sette på plass? (Ikke aktuelt for frøkna her i såfall, det blir for hardt for henne) Dette er problemet her også (og litt av grunnen til at godbit ikke har fungert sånn supert hittill). Det er liksom ingen mellomting med min, hun er enten superfiksert på meg fordi hun vet at godbiten kommer (dette skjer så fort hun skjønner at det er godbiter med på tur, dvs etter at jeg har klikket for å gå pent første gang), eller så er det null fokus, jeg er usynlig, båndet eksisterer ikke og alt er bare fremfremfrem hei og hå! Til du/de som kommenterte noe ang. alder: Jeg forstår selvsagt at en 13 uker gammel valp ikke har forutsetninger til å gå pent en hel tur. Det er vel åpenbart. Men å gå pent en hel tur er målet vårt, og for å nå et mål trenger man en metode

Hvordan lærer jeg henne det? Forsøkte noe lignende i dag på en smal skogssti, jeg skøv henne tilbake med foten hver gang hun prøvde å presse seg forbi meg, men hun holdt seg ikke bak i mer enn noen sekunder før hun busa frem igjen

Vi har fått oss en labradorfrøken som er veeldig ivrig på tur Har prøvd å klikke og belønne når hun går pent (fungerer bare når hun vet jeg har med godbiter og jeg vil helst ikke være avhengig av å alltid ha med det) og "snu og gå i en annen retning" (så fort vi er tilbake i "riktig retning" begynner hun å trekke i båndet igjen) uten noe særlig suksess; finnes det andre måter å lære små stabukker å gå pent i bånd? Hun er 13 uker nå men allerede større og sterkere enn lundehunden min, og jeg tenker det er lurt å få bukt med dette så tidlig som mulig før hun blir enda sterkere? Ser for meg at gåtur med fullvoksen labrador som trekker i båndet ikke er spesielt avslappende

Det går bedre her nå De har til og med begynt å leke sammen, de liker drakamp med tauknuter! Problemet for vår del er ikke at gamlehunden er domintant (tvert i mot egentlig), men at valpen herjer noe veldig med henne. Valpen begynner å bli større enn henne også nå, så hun løper henne rett og slett ned, legger henne i bakken og leker brytekamp så fort jeg snur ryggen til. Jeg stopper det når det blir for voldsomt, men jeg kan jo ikke gå etter de hele dagen så vi bruker fremdeles bingen her i PCkroken som tilfluktssted for eldstemann

Er det lov å dra opp denne tråden litt? Fremdeles veldig nysgjerrig på tamaskans.. Hvordan er de å ha løs, sånn mtp polarhundbakgrunn? Er Vargh like lettlært og "ikke-spisshundete" som ymse online rasebeskrivelser påstår at de er?

Takk for svar, alle Vi har gått inn for å senke skuldrene litt her og ta noen steg tilbake, og ting går bedre nå. Godbitsøk fungerte supert! Og ved å være litt mer på alerten har vi klart å avverge de verste bjefferaptusene på gamlebikkja. Så yey, ting ser litt lysere ut nå (var rimelig sliten og frustrert her om dagen .. for lite søvn + stress gjør meg fæl )