Rosin

Har hatt tispe som bokstavelig talt aldri blødde, og har en nå (labrador) som blør som en gris. Det er mye pes med sistnevnte, må vaske gulvet hver dag og dekke til alt av sofaputer osv. ? Det skjer to, tre ganger i året, og varer i flere uker. På den annen side slipper man jokking og markering og "kåthet" og andre mer eller mindre ekle ting som man risikerer med hannhund. ? Men slikt kan heldigvis begrenses ved å kastrere (noe man forsåvidt også kan gjøre med tisper selvsagt, men det er et større inngrep). Jeg foretrekker personlig tisper selv, mener å merke at de har "mer" personlighet, men sånt er nok ganske subjektivt.

Jøss, finnes det folk som ikke lærer bikkja "nei"? Det høres tungvint ut! Måten(e) vi selv har brukt er vel bare de vanlige, nokså intuitive, dvs. si NEI med "streng" stemme og om nødvendig fjerne den fysisk når den biter/stanse den i det den gjør, osv. (Og nei, vi verken slår eller sparker hundene våre altså, som noen nå sikkert ser for seg. ) En hund på 5 mnd som biter "ganske hardt i håndleddet" når man gjør noe den ikke liker, trenger nok litt klarere beskjeder enn dulling og dilling med leker. Og det er fult mulig å sette seg i respekt uten å måtte ty til gamledagers voldelige metoder. Litt streng stemme og kroppspråk traumtiserer ikke en frisk hund.

Lar hunden tygge på andre ting enn mennesker. Og ja, vi prøver å ikke forsterke uønsket atferd ved å belønne de med leker.

Hos oss tolererer vi ikke valpebiting overhodet, og begynner å jobbe med det fra dag 1. Avleding med leker og annet gøy kan fort føre til at atferden forsterkes, siden det i praksis ofte blir en slags belønning for det hunden driver med. Om han ikke har lært seg å respektere kommandoen "nei", ville jeg begynt der.

Lundehunden vår ble operert for jursvulst da hun var 12 år. Hun overlevde operasjonen, men ble avlivet et års tid etterpå pga. en ny svulst, foran på brystet. Med mindre man tar celleprøver er det vel mer eller mindre umulig å garantere at en svulst ikke er vondartet? Selv ville jeg ihvertfall fjernet alt slikt så raskt som overhodet mulig for å forhindre spredning av eventuell kreft.

Jeg sitter (altfor) mye på Finn.no, og som de andre sier her er markedet mer enn mettet på denne typen blandinger. Dette er hunder som krever mye mer trening/morsjon enn hva den gjennomsnittlige "familiehund-eier" kan tilby og som derfor ikke er lette å finne gode hjem til. Dersom du ønsker deg flere AH'er selv, er det mange stakkarer som nærmest gis bort gratis på bruktmarkedet, så her er det mange muligheter for å gjøre en god gjerning istedet for å lage flere hunder. I en tid hvor de fleste andre blandingshunder blir solgt for idiotisk høye priser, er det en tankevekker at AH'ene fremdeles er relativt billige...

Lundehund (igjen) - Flott rase med mye personlighet, men sliter med helsa. Skotsk hjortehund, irsk ulvehund - Trivelige, pene, majestetiske, men som alle andre store raser lever de ofte ikke så lenge. Sloughi, magyar agar, spansk galgo og ymse andre mynderaser - De flotteste hundene jeg vet om! ? Interessant gemytt, det er noe litt utenomjordisk over de liksom. Jaktinstinktet gjør meg imidlertid skeptisk, liker å kunne ha hunden løs på tur. Saarloos wolfhound og diverse polarhundraser - Ulveutseendet er veldig fascinerende, men de krever for mye mosjon og båndbruk for min del. Norsk buhund, islandsk fårehund, lapsk vallhund, osv. - Vakre hunder, plusspoeng for at de er nordiske, morsomme spisshundpersonligheter, mye sjarm, men jeg vet ikke om jeg orker all pelsen, eller all lyden. ? Lurcher - Flotte å se på og de kommer i mange snåle varianter, generelt trivelige hunder, men i likhet med sine myndeslektninger har de mye jaktinstinkt.

Hadde norsk lundehund fordi de har interessante personligheter, fint utseende og størrelse, er renslige (ingen sikkel eller lukt), og er funksjonelle i kroppen. Flotte turkamerater, og min kunne gå løs overalt. Brydde seg ikke om andre hunder eller dyr generelt. De er også utrydningstruet, og trenger flere som engasjerer seg i rasen. Norsk kulturminne! Det værste med min var helsen (hun fikk - og døde nesten av - IL/"lundehundsyndrom" da hun var 7 år, fikk kreft da hun var 11 og igjen da hun var 13). De er også ganske høylytte små typer med sterke meninger, og de har en del "urhund"-tendenser så de krever mye sosialisering. Nå har vi labrador, mest fordi samboeren min vokste opp med de og hadde ønsket seg en i mange år. Det beste med henne er at hun er en utrolig glad og morsom hund, litt klovneaktig, og veldig kosete. Det værste er at hun bjeffer og girer seg veldig opp når vi passerer andre hunder, og hun er såpass stor og sterk at det er litt masete å holde styr på henne i slike situasjoner. Hun var valp i 5 år, og gikk deretter plutselig fra å være supergira på tur til å måtte dras avgårde (med påfølgende bekymrede eiere og veterinærbesøk!). Hun røyter noe helt vanvittig to ganger i året, og drar med seg sikkel rundt i hele stua når hun har drukket vann. Men alt i alt en veldig koselig hund altså! ??

Så fine de er! ? Nå ønsker jeg meg en blue merle en...

Årsaken til at enkelte velger å kjøpe raser som er kjent for å "være aggressive" (eller som folk synes ser skumle ut) er nok at disse rasene ofte har mange gode egenskaper. Noen av de gjør det ofte godt som brukshunder, og andre er rett og slett bare veldig fine "familiehunder". Også har man selvsagt den lille håndfullen fjols som kjøper seg disse rasene fordi de er tiltrukket av rasens rykte og "skummelhet", og som bruker hunden som en slags penisforlenger og skremmeverktøy. Og atter andre skaffer seg krevende raser uten å vite hva de går til, og ender opp med mer hund enn de klarer å takle. Nå høres jeg sikkert gammel og grinete ut, men SMS-språk er noe herk å lese. Det hadde vært lettere å forstå deg om du droppet de hjemmesnekra forkortelsene.

Ja smaken er tydeligvis som baken, jeg synes de er rålekre, mens samboeren min derimot viste seg plutselig å være blant de som synes de er stygge?! Ikke at jeg tror vi skal la akkurat det få bli så veldig utslagsgivende altså.. ? Røyting er vi vant til ja... ? Har de like harde dekkhår som labradoren? Her finner vi hår overalt, fra akvariet til kjøkkenbenken, til ett og annet satanhår som setter seg fast i huden som en nål/flis. Men røyter gjør vel de fleste hunderaser så det har vi liksom bare akseptert.

Håper det går greit at jeg drar opp denne! Har korthåret collie litt på radaren for tiden.. Jo mer jeg leser om de, desto bedre virker de, så jeg lurer veldig på hvorfor denne rasen ikke er mer populær?? Jeg hadde en slags vag idé selv om at de hadde dårlig helse, men ut fra det jeg kan finne av statistikk ser det jo ikke spesielt galt ut i det hele tatt. Aktivitetsnivået høres akkurat "passe" ut, de er flotte å se på, kjekk størrelse, greie å ha løse/trene innkalling på, lette å trene... Er det noen store, skjulte ulemper ved de som jeg ikke har funnet enda, eller er det rett og slett bare en merkelig tilfeldighet at de ikke er mer populære?

Hehe, jada jaktinstinkt har de helt sikkert, de brukes jo til lure coursing blant annet. Det jeg mente var at silken-eiere generelt sier jaktinstinktet er lavt nok til (evt. behovet for å være nær eieren er så høyt) at de ikke opplever at hundene stikker av på tur i skog og mark. Helt trygge rundt alle dyr er vel ingen hunder, og det tror jeg heller ikke silken windhound markedsføres som.

Det stresser ikke et dyr å løpe for livet nei, ok.. Huff.

Hehe såpass. Skal det renskes i hønsegården, håper jeg på å kunne gjøre det selv! Hm ja, jeg ser vel at de kanskje ikke er helt ideelle.. ? Ja, ettereffekten av korona blir vel et ras av hunder som plutselig ikke passet så bra allikevel. ? Må innrømme at jeg er litt skeptisk til å kjøpe blandingshund selv. Ønsker en viss oversikt over slekta på hunden med tanke på helse og gemyttt, og er heller ikke spesielt lysten på å støtte denne ukritiske blandingsavlen som har tatt helt av i det siste (selv om det du sikter til vel er hunder som selges videre fra den første kjøperen). Jeg titter stadig på finn.no for å se om det dukker opp noe aktuelt.