Raksha

Jeg har hukommelse som en elefant på teite ting, og har et genialt eksempel på at folk utenfra ikke ser. Jeg avlivet cavalieren min pga store syrinxer, brokk i lillehjernen og div. artigheter som følger med syringomyelia. Og fikk kommentaren av en her på sonen faktisk (akkurat hvem husker jeg ikke, og det betyr heller ikke noe) "oi det må ha gått fort! Så deg på nationalteatere på den og den dagen" som var et noen få dager før jeg avlivet henne. Det vedkommende ikke visste var jo at jeg var på vei hjem etter å ha besøkt mari her inne faktisk, og sittet i stua hennes og grått mine modige tårer mens jeg bestilte time til avlivning av det kjæreste jeg hadde. Hun så jo heller ikke syk ut, hun gikk, logret, spiste, var blid og søt om noen hilste og i det heletatt. Men jeg mener jo også at det er myyye "dritthundatferd" der ute som skyldes smerter som ikke blir sett. Men jeg lurer på hvem som skal ta avgjørelsen om når nok er nok om ikke eier kan...

Hihi jentenavn er rimelig åpent enda, men må ha noe som uttales rimelig likt på begge dialekter. Så vi får se hva det blir til.

Takk! Og til Mari også! Og ja, så sant vi driver gården så lenge, og ungen, uansett kjønn, ønsker å ta over så går det på odel. Er ingen plan om å gi opp gården da, bonden ånder og lever for den, så håper en unge vil og kan overta etterhvert. Vi vet jo ikke kjønn enda. Magefølelsen min var råsterk på jente lenge, men nå er jeg mer i tvil.

Akkurat guttenavn er enkelt her - er tradisjon på bonden sin side. Og siden jeg både liker svigerfar og navnet så gidder jeg ikke krangle på det.

Nei, gjør nok ikke det. Er det gutt, så er det en Simen.

Veldig spent på hva dere ender opp med av navn. Også gleder jeg meg enda mer til mandag, kanskje vi og sitter og diskuterer navn da.

For ei suppe... Men kommentaren på angrepene var: En veterinær burde jo vite at hunder skal være kontroll selv om det ikke er båndtvang.

Hun hadde en deformert ryggvirvel som laget smerter - så hun fikk sovne inn i begynnelsen av februar.

Syns det er kjempevanskelig med den grensa. Kahlo var ute og sprang og kosa seg leenge dagen før vi avlivet henne. Hun var blid som ei sol, tok gobiter, logra, fjasa, herja med gutta, dykket i dypsnøen og i det heletatt. Folk som bare møtte henne innimellom så aldri at hun var syk, så aldri når og hvordan hun hadde vondt. Hun var bare en voldsom hund som avogtil hadde skrekkelig kort lunte og matforsvar. Spesielt svigermor syns det var fryktelig tungt at jeg tok henne da jeg gjorde, hun så jo aldri at hun var syk. Hun likte den sorte blide lurven som kom og nusset henne på nesa. Likevel så vet dro jeg det for langt, rett og slett fordi jeg var så dårlig selv. Hun skulle vært avlivet i romjula. Mange syns sikkert det var å dra det langt nok det og, men jeg står for det, frem til romjula hadde hun med god margin overvekt av gode dager. Vi kjøpte oss tid med å kjøre på med smertestillende og hun hadde det greit nok den siste mnd. Men ikke så mye mer enn det. Men JEG trengte den siste mnd med henne. Egoistisk, helt klart. Knøttis tok jeg før jeg "trengte", der spilte diagnose og fremtidsutsikter mye inn, og igjen, da vi venta på å bli henta for å bli kjørt til vet, for siste gang så fant hun kongler å leke med og var helt i ekstase. Rexie er den hunden jeg har syns det har vært minst vanskelig å la gå - hun var gammel og syk, og sa med hele seg at hun var mett av dage da jeg hadde henne hos meg de siste dagene. Det var liksom ikke noe mer å lure på med henne. Hun hadde levd et langt (for langt i forhold til hennes mentale brister) liv, og jeg tror hun hadde det bra, til tross for bristene hun hadde mentalt. Hun fungerte optimalt i sitt miljø og så lenge hun slapp å bli utfordret på det så var alt greit. Vet mange syns å ta farvel med en gammel hund etter et langt liv med mange minner er det verste de gjør, og jeg kan skjønne den, men for meg var det den absolutt enkleste avgjørelsen jeg har tatt som hundeeier, og sorgen etterpå var bare savn og sorg, ikke dårlig samvittighet, ikke "hva om tenk om kanskje..."

Så moro at det ble bekreftet! Når er den nye terminen? Lykke til med navnekrangel

Huff glad enkelte ikke ser oss også - for ene hunden her ser det ut som får bank fire ganger til dagen, bare fordi. Og jeg vet med sikkerhet at hun ikke har fått bank så lenge hun har bodd i norge hvertfall. Hun bare ER en sart sjel - hever jeg stemmen til gutta, så dør hun, er jeg litt brå, så dør hun, står jeg i feil vinkel når jeg roper på henne så dør hun, kommer det en skummel lukt/lyd så dør hun. Eneste som funker er å ignorere tullet og fortsette med sitt og vente til hun har freaket ferdig. Når det er sagt, så har jeg gått på kurs for en av de mest positivistiske hundepersonene i norge, og selv ikke han mener at man skal vente til steka er ferdigspist og så rose. Det er så misforstått som det kan bli. I hans verden er man i forkant HELE tiden, og avverger situasjoner, og belønne riktig atferd. Hvordan han får det til, eller forventer at "hvermansen" skal få det til, aner jeg ikke - for jeg er fullstendig ubrukelig til det.

Hadde det vært en klar fast grense, så hadde hundelivet mitt vært mye enklere.

Jeg hadde nesten rett! bare en liten bonustispe Den kan få komme til oss - helt sant.

Skrekkelig stille og rolig her, tro det eller ei, er ikke halvparten så mye liv i to salukier og en basenji som det var i en riesen

Jeg og viiil! Men med mindre dere flytter det til hagen vår så utgår det i år også. *sukk* Nesteår!

Åh dette blir moro å følge med på .

Åh grattis!

Jeg vil gjerne høre alle fine historier om fornøyde barnehagebarn etterhvert, og selvsagt eventuelle problemer. Jeg husker nemlig barnehagen selv alt for godt. Og jeg mistrivdes så til de grader, og dæven det sitter i enda. Nå har jeg jobbet i barnehage i voksen alder og sett at det trenger ikke være så fælt som jeg husker det, men grøss - det kommer til å bli en stooor greie å sende ungen i barnehage etterhvert.

Åh lykke til videre

Nei altså - trenger vi snakke om det da?

*følge nøye med og lese alle råd* Nope - har ikke et eneste annet råd enn at om du snubler over noe som brått frister - så go for it... Derfor jeg "kun" spiser kylling og salat med ris eller noe som tilbehør - eneste som frister nok til at jeg faktisk gidder å spise mer enn et par munnfuller... Nå ammer jeg heldigvis ikke da.

Gav dem noe mykt å ligge på og lukket/låste soveromsdøra.

Jeg har bare møtt en blind hund i mitt liv, og den var helt og fullstendig avhengig av en av de andre hundene den bodde med. Det fungerte det - men tviler på at jeg hadde gjort det selv.

Tenker også at i motsetning til veldig mye annet vi gjør, så er det kort eller ingen rekonvalesens på amputering. Så kan nok hende jeg hadde prøvd det om alternativet var avlivning. Belastningsskader vil jo komme, men hunden kan jo ha et år eller 5 før de blir problemer. Men det hadde kommet veldig an på hunden, situasjonen og alt egentlig.

Det tror jeg faktisk er et kjempepoeng. Vi er vant til en uendelig strøm av motstriende råd og "filosofier" og ender opp med å gjøre oss opp vår egen mening. Vi har liksom vinglet fra oss og prøvd ting som strider mot magefølelsen lenge før babyen kommer. (De av oss som er lett påvirkelige da - noen finnes jo ikke lettpåvirkelig og ville nok gjort det magefølelsen sa uansett. ) Veeeldig spent på hvordan jeg kommer til å takle det selv, har jo mye fag i bunn, men føler ikke jeg "kan" noe liksom. Tro om jeg må grave frem pensumbøker og lese meg opp.