Raksha

Schæfer Tanten min hadde verdens snilleste schæferfrøken da jeg vokste opp, og min store drøm var å få gå tur med henne. Og da jeg ble 10 fikk jeg eeeendelig lov. Jeg var nok marerittet av drittunger til å gå tur, hadde lest ALT jeg kom over om hundetrening lenge før jeg fikk egen hund, og stakkars Frøya var prøvekanin. Men verdens beste prøvekanin Hun satte seg villig ved hver gatekryssing, hun gikk fot som en gud (syntes jeg) var løs og lot som jeg hadde kontrollen og i det heletatt... Fine fine damen det. Også Vito da - svææære slampen. Unghund til tusen, og aaalt fordiger - jeg hadde ikke sjans i havet til å holde han igjen, men han hadde da ingen planer om å dra fra meg. Fy som jeg gråt da han ble omplassert. Fine fine gutten. Og Uta da, som bodde i armkroken min en uke. Nei, vet ikke helt hva det er, men schæfere bare kryper inn under huden på meg og blir der.

Tråden er stengt da det alt finnes en tråd om saken. http://hundesonen.no/forum/topic/68167-prvde-redde-hunden-sin-bitt-av-rottweiler Mod. Raksha

Ååh si fra om du skal lage brede på bestilling etterhvert da. *spare* Kan hende jeg vil ha for brede til at du kan lage, men er jo lov å håpe?

Siste opptelling viste 25 unger, mamman til det kullet som kom i går har lagt dem i to forskjellige groper inni samme kassen da. Så da har jeg to kull på 7 og ett på 11. De er merkbar mindre de på 11 da - så spent på om alle klarer seg der. De er gjevnt små da.

Lassie, selvsagt.

Vet ikke om brokete er helt riktig betegnelse - men flekkete - og i vårt tilfelle med hvit grunnfarge. Har tre slike som er parret med en trønder (sort med hvite stikkelhår).

Slikking tenker jeg på som stressrelatert og eller dempende. Der hun blir brå så kan det nok rett og slett være dempende, men manisk slikking av hender forbinder jeg med stress rett og slett. Kan nok tenkes at hun rett og slett er usikker rundt ungen, og håndterer det ved å slikke for å roe seg/ungen ned. Hadde det vært min hund hadde jeg nok begrenset kontakten mellom den og barnet og kanskje vurdert hvor greit det er å ha den rundt barnet. At den er usikker og demper (dersom det er det - trenger jo ikke være det selv om jeg tolker det slik her og nå) så løser den jo problemet på en grei måte, og det betyr jo ikke at den nødvendigvis vil gå lenger. Men hvor godt trives den nå?

Takk! Ikke at det betyr noe, var somsagt bare nysgjerrig. Krysser alt som er for at det er noe ufarlig. Lupin får stadig kuler, som er resultat av traumer (klyp - bitt - dunk når han er ute i aktivitet) har vi konkludert med - det er små kuler - opp til halvannen cm i diameter - som "henger"fast gjennom en streng. De forsvinner alltid etter et par tre uker. Første gangen så skulle vi operere - men et par dager før operasjonen var planlagt så var kulen brått blitt mindre.

Bare fordi jeg er nysgjerrig - kan du ta bilde så jeg får se plasseringen?

Herlig! Misunnelig!

Da har jeg hatt opptelling - er 18 stk. 7 i ene kullet, som ser ut som det er noen dager gamle - de begynner å få litt pels. 3 svarte og 4 brokete. Andre reiret er det 11 i, kan det være at to av mammaene har lagt i samme reir eller er det normal størrelse? Var tolv da, men den ene var død. Alle ser fine og friske ut der og - tipper de kom natt til i går. der er det 6 svarte og 5 brokete. Edit: fryktelig dårlig mobilbilde av det eldste kullet:

Her får vi tilbudet om å ta med dyret hjem igjen etter avlivning. Hadde Kahlo blitt avlivet på en tid av året der det hadde gått an, så hadde jeg nok gått for det.

Jeg er sånn raring som vil ha separat kremering. Hunden min skal hjem igjen. Det er endel av sorgprosessen for meg. Men hva andre syns er riktig det er meg totalt revnende likegyldig.

Jeg har opplevd ting jeg ikke kan forklare - men jeg vet ikke om jeg direkte tror på spøkelser likevel. Er vel mer at det er mer "her" en vi vet.

Næh mye "kommer" av seg selv. Eneste jeg har virkelig trent på med gutta er innkalling, er likevel aldri noe problem at de blir borte på tur om jeg ikke roper på dem. Og dette er hunder som har endel radius, men de har jo blitt forsterket for å komme og holde seg i nærheten liksom, så det er jo "trent" selv om det ikke er bevisst. Kanskje dere har gjort det samme med Scilos? Eventuelt så bare er han sånn

Helt klart Veldig spent på fargene, noen så veldig rosa ut og noen var mørke i huden. Ekte påskekaniner dette.

To kull er kommet! En død unge i det ene, men resten kjentes bra ut, la dem litt tettere sammen, tullemamman har lagt dem i et hjørne istede for i en av kassene jeg har laget til, men det går kanskje bra? Det andre kullet er inni en kasse og var godt og varmt. Så krysser fingre for at det går bra med hele gjengen. Veldig spent på om det kommer et kull til da, eller om bare to tok seg.

Så bra de fant en løsning - seperasjonsangst er utrolig slitsomt både for hund og eier. Nå vet jeg at Eskeland ikke bare skriver ut piller og overlater dem til seg selv, så regner med de har tett oppfølging og et treningsprogram sånn at de kan trappe ned på medikamenter etterhvert. Vurderte medikamenter på kahlo, men kom aldri så langt. Ordnet seg greit da jeg gikk gutta.

Regner med det ja. Jeg har ikke noe sånn konkret oppdragelsesplan, men er jo noen ting jeg syn pr i dag er viktig. Men jeg er veldig forberedt på at det kan bli bagateller når alt kommer til alt. Mari: Riktig! Jeg mente ikke å dømme dem eller noe som helst, og som jeg sa så har de en søt og harmonisk gutt, som er herlig å omgås - han er som treåringer flest full fart og stormende jubel.

Åh jeg kjenner at jeg grugleder til å se tilbake på meg selv som forelder om noen år. Tilbragt endel timer samme med vennepar som har en gutt på snart tre, og de håndterer endel ting på en måte som jeg tenker jeg ikke ville gjort. De er overhodet ikke slemme eller noe, ønsker ikke å legge ut konkerete eksempler, for jeg vil ikke si at de gjør noe galt på noe som helst måte anser dem som flotte foreldre som elsker sin sønn over alt, de bare håndterer ting på en måte jeg pr i dag kan si at jeg ikke ville gjort, uten at det betyr at jeg sitter på fasiten. De har en blid, søt og harmonisk gutt, så jeg tviler ikke et øyeblikk på at for dem er dette helt riktig fremgangsmåte. Og jeg er jo også inneforstått med at jeg ser kun hvordan de, og gutten, er når de har folk der, og dermed har lite grunnlag til å si noe som helst om oppdragelsen. Men! Jeg er skrekkelig spent på hvor mange kameler jeg må svelge selv etterhvert og om jeg om en fem seks år kan sitte og se tilbake på de første årene som småbarnsmamma og tenke at joda, jeg holdt på det viktigste - eller "oi, det ble ikke sånn jeg hadde tenkt" og heller slå meg til ro med at den måten som inni hodet mitt i dag er den "rette" for meg, kanskje ikke passer meg og barnet. Yep - man skal tenke på mye rart altså.

Jeg spør somregel før jeg legger ut bilder av både folk og dyr (der det er mulig, spesielt på folk - liker ikke åbli lagt ut bilder av selv så regner med det er flere som foretrekker å ha muligheten til å si nei), og tar det som en selvfølge at de som er avbildet kan bruke dem, men setter pris på å bli kreditert som fotograf. I tillfellet som trådstarter snakker om så er jo greia at fotograf ikke krediteres.

Vi delt, men samtidig felles. Han betaler sine ting og jeg mine + litt, men jeg kan godt betale noen regninger for han om jeg har penger og han betaler hundemat for meg om jeg er blakk osv. Sånn blir det nok så lenge det er veldig skjevfordeling i inntekter - men regner med det blir mer likt delt når jeg tjener like mye som han og kan være med å betale på mer. Mat og sånt betaler den som har penger.

Det prøvde jeg ikke, men vurderte ctrl alt delete

Åååh det er så digg det! Var sånn jeg hadde det med salukien, jeg snakket jo endel med oppdretter om akkurat det nærmeste og om det var ting jeg burde vite, og har veldig god kontakt med verdens beste oppdretter - men det var overhode ingen graving i historie eller linjer eller oppdretter eller noe som helst. Anbefales! (ok - jeg hadde ikke anbefalt det til hvemsomhelst )

Ååh du er en engel! tusen takk!