Det var ikke førstevalget mitt den gang da, men som sagt et kompromiss. Det endrer jo ikke på at han er snart ett år og har vokst på seg god plass i hjertet mitt . At jeg ville valgt noe med mer pels og mindre vokt i fortiden betyr ikke at jeg fremdeles føler det sånn, heldigvis.
Han er så mye enklere nå enn han var før da jeg klaget masse i chatten (jeg vet!).
Edit: Det er ikke rasen som gjør at det evt. kan bli et problem å ha han alene. Det er mer at det å ha hund alene er helt annerledes enn når man er to, men det går jo an. Er bare forberedt på at det sikkert ikke bare blir glansbildedager, som med en hvilken som helst unghund.