Helianthus

Og kanskje du starter med en liten tispe heller enn en stor hannhund ... igjen med tanke på at det ikke bare er du som skal ha ansvaret Labradorer kan være en håndfull, spesielt i unghundperioden når de ofte er i ekstra godt humør!

Hvis du skal trene lydighet så er det veldig lurt å fokusere på belønning ... - å kunne belønnes med både lek og godis overalt - slippe på kommando - bytte leke - komme tilbake med leken - selvkontroll (ikke røre før værsågod, indianerleken, osv) - targetøvelser (snute/frystarget, stå rolig med forlabbene på kasse og bevege seg rundt en kasse med bakbeina mens forbeina er på kassen, løpe bort til kjegler, løpe rundt objekter) - gå til teppet eller buret, og ligge på teppet/i buret mens du frister (burleker/crate games) Du finner masse nyttig i bloggene til Siv Svendsen og Maria Brandel ++, på youtube, i boken til Brandel). Jeg svarer ikke akkurat på spørsmålene dine, men jeg ville startet med disse tingene og sikkert flere som jeg har glemt også

Med tanke på at du er ung og ikke nødvendigvis kan ta med deg hunden når du flytter hjemmefra (selv om du er skråsikker nå), så ville jeg valgt en rase som moren din også synes er grei å håndtere. Å skulle holde en setter fornøyd er ganske annerledes enn å gi feks en labrador det den trenger. Heller enn å se på utseendet, ville jeg startet med å se på hvilke egenskaper som er ønskelig eller ikke-ønskelig: jakt vakt må den kunne gå løs? bjeffing røyting pelstell behov for fysisk mosjon behov for mental stimulering aggresjon mot andre hunder maks- og minimumsvekt Ikke alle disse er viktige for alle, men noen er garantert viktige og gjør det enklere å eliminere en del uaktuelle raser.

Jeg tar det nesten som en selvfølge at det er snakk om AK i denne tråden, men om ikke så er jo det også en ting å tenke på for TS, for working kelpie og australsk kelpie er virkelig to forskjellige ting. Dette blir noen helt generelle betraktninger: På en måte er kanskje bc og wk mer like hverandre på den måten at de er litt mer seriøse og "på jobb", men på lykkedelen/det sosiale overfor mennesker er kanskje wk og ak mer like hverandre. Det jeg liker best med wk er avknappen. Det er alfa og omega når man har en rase som trenger å jobbe. Det er også ganske store størrelsesvariasjoner innen wk. Jeg ser på ett kull nå hvor tispen er 14 kg, mens jeg har hatt en hann selv som var mer som en bc i størrelse; 57 cm og 28 kg ca. Det er mye som tyder på at gjennomsnittsstørrelsen på wk er på vei oppover, dessverre. Hd-statistikken for wk på Dogweb er basert på veldig få hunder, så det er bedre å se på svensk statistikk. Det står ikke kjempebra til der heller, men svenskene er generelt mer opptatt av å registrere helseproblematikk. Dersom man vurderer et konkret wk-kull så er det bedre å se på forekomst av hd for slektningene til foreldrene enn å dømme ut fra hele rasen. http://www.svenskaworkingkelpieklubben.se/empty_119.html (HD-statistikk 2005-1012) http://www.svenskaworkingkelpieklubben.se/empty_110.html (HD-statistikk 2013) Her er alle svenskregistrerte WK: http://vallreg.svak.se/d_search.php?MENUSELECT=5&VR_BREEDLIST=WK#LIST

Jeg vet ikke om det er nevnt, men jeg googlet litt om kom over "salivary cysts" og andre problemer med spyttkjertelen. Håper det ordner seg for dere og at lille Yoshi blir helt frisk raskt!

Kanskje du finner noen her http://www.ebay.com/sch/i.html?_odkw=cord+end&_sop=15&_osacat=14339&_from=R40&_trksid=p2045573.m570.l1313.TR0.TRC0.H0.Xcord+locks+white.TRS0&_nkw=cord+locks+white&_sacat=14339

Det høres ut som et klokt og riktig valg, selv om jeg kan forestille meg at det føles veldig vondt akkurat nå.

I sånne tilfeller har jeg veldig dårlig erfaring med å "sette foten ned", og veldig god erfaring med å ha en plan Jeg må bare legge til at jeg også sier nei innimellom, jeg bare synes "grensesetting" er en av de tingene som det fort blir mye fokus på og som har en trist tendens til å dominere hverdagen til mange nye eiere.

Så trist å høre at han har blitt dårligere Jeg er i litt samme situasjon som deg. Min hund har sterk grad, men har foreløpig ikke så sterke symptomer som din. Vi har bestemt oss for å heller si stopp før enn senere. Med mindre vi velger operasjon, så vet vi at hoftene bare kommer til å bli dårligere og at hunden kommer til å ha smerter. Derfor er det viktig for meg å vite at vi ikke lar hunden lide unødig. Samtidig vil man ikke gi opp for tidlig heller. Hvis du bestemmer deg for å la han slippe nå så kan det være det beste for hunden. MEN, det kan også tenkes at ting som trening i vann, kiropraktorbehandling, eller rett og slett styrketrening kan hjelpe. For å være på den sikre siden så går det an å bestille time hos en veterinær som driver med rehabilitering, så får du høre.

Dette er ikke bare et svar til deg, men til alle som har en mening om tiggere, inkludert meg selv: Men, når det sitter et menneske utefor Meny i Sande dag ut og dag inn, uavhengig av vær, hun var der til og med sent på kvelden lille julaften (ok, kanskje det var "markedsføringsevnene" som slo til, for det var en av de dagene jeg har hatt verst samvittighet over å se henne), så er det veldig vanskelig å tenke at hun er en del av en stor bande som bare lurer oss godtroende nordmenn for penger. Det er liksom ikke snakk om at hun tigger seg rik på norske kroner, tvert imot så vil jeg tro at nordmenn flest er så livredde for å belønne uønsket atferd (tigging) og å bli utnyttet av "bander" at vi holder godt på lommeboka og helst skal se litt surt på tiggeren når vi går forbi. Hun blir garantert ikke rik på å sitte der, men det AT hun sitter der sier MYE om den håpløse situasjonen hun er i. Tror du ikke hun heller ville jobbet 8-timersdager for minstelønn enn å sitte og fryse rompa av seg utenfor Meny mens folk ser på henne med alt for medynk til misbilligelse? Problemet er at det er ikke jobber til sånne som henne - verken her eller i andre land. Og fordommene våre ... de er så store og stygge at jeg ikke tør snakke om dem engang!

Selvsagt! Det slo meg ikke at åpningene skulle gå loddrett nedover radene og ikke bortover. Hm.. jeg nekter å strikke mønster frem og tilbake, så da spørs det om jeg må sy hull senere. Er det noen som har gjort det, tro? Nydelig romper.. herlige farger

ALT skal skje frivillig - vil jeg ha som mål, fra kloklipp til lydighetstrening. Control Unleashed ... lære hunden at den får tilgang til ting ved å ha selvkontroll, er alfa og omega, og omfatter alt fra å få lov til å gå bort å hilse (eller ikke), passere fristelser, vente på frisignal eller et signal om å gjøre noe Siden flere har nevt "nei" og grensesetting, så vil jeg si at det er viktig å velge sine "kamper" med omhu og å alltid ha en plan. Da sparer man seg masse arbeid, og slipper å si "nei" og "sette grenser" hele tiden.

Dette skjønner jeg ikke... Jeg strikker hundegenser: http://www.garnstudio.com/includes/pattern-print.php?id=5619 og når det er på tide å lage hull til forlabbene står det som følger: "SAMTIDIG når arb måler 4-6-9-12 cm (målt etter halsen) deles det til forben slik: Fell 1 m, sett 11-17-23-33 m på 1 tråd (= under magen), fell 1 m, videre fortsettes mønsteret frem og tilbake på p over de gjenværende m (= ryggstykket). Når arb måler 10-14-18-22 cm (åpningen til ben måler ca 6-8-9-10 cm) settes m på 1 ny tråd. Sett m fra tråden under magen tilbake på p (= 11-17-23-33 m) og strikk mønster over disse like langt som på ryggstykket. Sett alle m inn på samme p igjen og legg opp 1 ny m i hver side mellom over- og understykket = 64-92-116-144 m. Strikk mønsteret ferdig, deretter fortsettes det med lys brunmelert til ferdig mål. " Jeg skjønner ingenting av dette. Jeg vil strikke rundt, det er mitt eneste kriterium, men ut fra oppskriften ser det ut til at jeg må strikke frem og tilbake. I tillegg klarer jeg bare å se ett stort hull til beina?

Veldig flott å se på! Skulle gjerne hatt en brun med tan, men skjebnen vil at det gjerne blir svart med tan.

Ja, men måtte bare si det om skappelgenseren også, for den har bugget meg litt. Åh.. jeg leste ikke langt nok ned, for hun skrev jo om skappelgenseren også Hun kaller det faktisk "min indre bestemor" og ikke surpomp.. den stjeler jeg @Turb .. hva slags kelpie har du? Beklager avsporing!

Godt forslag, den lua hadde jeg helt glemt! *gammel surpomp rant-alert* Jeg følger ikke med i det hele tatt og vet ikke engang hva FWSS er, men jeg husker "rulleluene" fra 80-tallet. Superenkle å strikke og alle jentene i klassen strikket dem. Det blir så rart å tildele "æren" til FWSS, hva det nå enn er, for luen som "alle" kunne strikke uten oppskrift for noen tiår siden. Jeg sikter til diskusjoner andre steder om det er moralsk forkastelig å "kopiere" luene ved å strikke dem selv (og dele oppskriften). Jeg har litt samme forhold til den såkalte skappelgenseren. Det er jo bare en helt utrolig enkel genser som strikkes frem og tilbake og hvor man bommet litt på lengden foran og bak. Det eneste originale med den er splitten, som er genial, men utover det minner den også mistenkelig om noe "alle" strikket på 80-tallet (nemlig pusegenser) Jeg synes både lua og genseren er kjempefine, men jeg forstår ikke wow'en over noe som bare er kopiert fra noen tiår tilbake.

Spiller det egentlig noen stor rolle for saken nøyaktig hvor mange maller som har blitt utdannet til minesøkhunder ifølge Peder Zeiner Christiansen? Poenget hans er vel at mallen er enestående som minesøkhund, og at det sier noe om hvorvidt den bør fortsette å brukes av politiet. Jeg synes denne saken er veldig viktig og interessant, men dessverre blir en ellers interessant diskusjon mindre interessant når fokus blir på fliser istedet på sakens kjerne.

Supert at din hund er så fantastisk, og synd at turvennene deres er så dårlig oppdratt og dårlig sosialisert og i det hele tatt. Jeg tror din avgjørelse er helt rett!

De sleipingene .. nå skjønner jeg hvorfor det sitter ei dame på Meny (og ikke på Kiwi) i Sande sentrum dag ut og dag inn, i solskinn, regn og sludd, i temperaturer fra -15 og +30. Det er fordi de er markedsføringseksperter

Jeg kaster aldri pinner til hunder fordi jeg hater det når hundene begynner å like de største trestammene, som de absolutt skal komme løpende med i full fart rett inn i knærne mine - helst bakfra når jeg minst venter det. Og en gang kastet daværende kjæreste en skikkelig tørr og spiss pinne rett inn i låret mitt så det ble et fint, dypt hull. Heldigvis traff han ikke svelget på hunden, og han begynte å sikte bedre etter det

Takk! Jeg vet hva du tenker selv om du ikke sier noe. Eller egentlig ikke, men jeg vet hva jeg ville tenkt hvis jeg leste noen andre som skrev det samme som meg Det er veldig fint at du sier dette, og historien er jo full av hunder og andre dyr som har blitt holdt liv i altfor lenge, mange fordi eieren har sett seg blind på hunden. Jeg kommer til å nevne det for andre, men tror det blir vanskelig at andre ser på henne, for hun er jo så glad når det skjer noe. Når det kommer besøk eller hun ser en katt eller leker med ballen osv så gir hun nok blaffen i smerten. Ja, det er fælt. Spesielt når vi vet hva det ender med til slutt. Det var ikke så dumt! Jeg tenkte på det i går, hvordan hun sakte men sikkert har sluttet å gjøre ting som jeg har avskrevet som at hun bare har blitt voksen. På smertestillende gjorde hun plutselig flere av disse tingene igjen. De kan jeg skrive ned (tigge popcorn i sofaen og sånn ). *************** Tusen takk for alle svar og sympati!

På tide å oppdatere her. Først må jeg si tusen takk for alle de ærlige svarene, og rådene om hvordan gjøre livet hunden best mulig, det har jeg satt stor pris på! Her kommer en lang avhandling. Det er fullt mulig å hoppe ned til slutten uten å gå glipp av noe viktig Forrige fredag fikk jeg mannen til å ringe den første veterinæren for å be om resept på smertestillende. Jeg trodde kanskje at jeg hadde overdrevet hvor hardt hun pushet på operasjon, men hun var skikkelig pågående med han også, stakkar. Siden det var fredag ettermiddag før hun svarte på tlf måtte vi vente over helgen med smertestillende. Fra fredag og frem til vår time hos vet nr 2 nå på tirsdag merket vi faktisk forverring på stivheten. Og gladheten. På tirsdag var vi hos vet nr. 2, som jeg på forhånd hadde sjekket om også kom til å være veldig pågående mtp operasjon. Tvert imot var hun skeptisk til operasjon (både kunstig hofteledd og å fjerne hoftekulene). Hun snakket og spurte masse, sjekket over hunden og ga henne den første behandlingen med kiropraktikk. Hun behandlet kun ryggen og nakken for låsninger og unngikk hoftene fullstendig. Hun anbefalte å vente med smertestillende til det blir nødvendig, og uansett 4-5 dager til etter vi så hvordan hunden reagerte på kiro-behandlingen. Hun skrev allikevel ut resept i tilfelle det plutselig skulle bli nødvendig. Hun foreslå også cartrophen-behandling, men jeg forsto det som hun ville prøve en ting av gangen for å finne ut hva som hjelper/ikke hjelper. Jeg ble skikkelig optimistisk etter timen med henne! Onsdag kveld ble Pie ganske stiv og lå veldig mye rolig, men jeg avventet smertestillende. Torsdag var hun veldig stivbent og kviet seg for å bevege seg da vi sto opp, men hun kviknet til på morgenturen og lekte og koste seg. På torsdag kveld ble hun virkelig dårlig. Vi var borte noen timer fra ettermiddagen, og da vi kom hjem virket det som hun ikke visste hvordan hun skulle komme seg ett skritt videre. Hun var helt død i øynene og ble bare redd når vi skulle prøve å hjelpe henne Jeg ga henne smertestillende, og klarte etterhvert å hoppe opp i sofaen hvor hun sovnet. Dagen etter avtalte jeg med vet at hun skulle få smertestillende noen dager til, før vi prøver uten for å se om kirobehandlingen har funket. I kveld skal hun etter planen ikke få smertestillende (24-timers virkning). Det jeg har sett med smertestillende er at hun blir en helt annen hund enn jeg har sett på lenge. Flere har skrevet at jeg kommer til å merke når hun ikke har det bra lenger og sånn, men jeg ble skremt av å oppdage hvordan hun har klart å forandre seg gradvis fra kjempeglad og leken og insisterende til litt mindre glad og roligere og mindre "masete" uten at noen av oss la merke til det. Hun spoler mindre rundt ute og kommer ikke lenger i 220 rundt hushjørnet når hun er ute i hagen. Jeg har egentlig tenkt at hun bare har blitt en voksen og litt fornuftig hund, men da hun fikk smertestillende var det som å ha en fornuftig valp istedet. Hun har vært superglad i de to-tre dagene på smertestillende! Så... det er ikke bare bare å vurdere sin egen hunds form objektivt når ting skjer gradvis. Fremover: avtalen er å kontakte veterinæren over helgen for å vurdere virkningen av kiro. Antageligvis en ny kiro-behandling. Hvis Pie går tilbake til å bli mindre glad og aktiv nå som stølheten etter kiro-behandling skal ha avtatt, så er jeg mer på vakt nå og kommer til å gi henne smertestillende daglig. Jeg har prøvd å skrive så ærlig som jeg kan, og når jeg leser over så må jeg innrømme at jeg hadde tenkt litt at det er ille å utsette hunden for behandling som gir flere dagers ubehag... Da vi satt i sofaen og hun endelig sovnet på torsdag så lurte vi veldig på hva vi holder på med. Nå som hun er så innmari lykkelig igjen så lurer vi litt mindre, men veien fremover er usikker, for å si det mildt.

Jeg har lyst til å strikke en hundegenser/-dekken til mellomstor hund (18 kg, ca 60cm fra hale til hals), og jeg synes de hestedekkenene med islandsmønster er så fine. Jeg ble så optimistisk at jeg kjøpte garn i 5 forskjellige farger og alt En beige-rosa hovedfarge, og 4x50 gram av andre duse farger. Det MÅ ikke være islandsk mønster, men hadde vært veldig fint å finne et mønster med flere garnfarger. Er det noen som har tips til oppskrift? Pinnenr 4-4,5, evt strikke med to tråder samtidig. Og, dere som har strikket, er det best å strikke inn hull til forbeina, eller det like greit med et vanlig dekken (rund hals og sider som henger ned eller er festet med en liten reim eller noe)? Det eneste viktige med dekkenet er at det skal dekke lårene. Noe sånt:

Hva mener du med at "det hender at det eskalerer"? Og at de ikke er "direkte farlige"?