Helianthus

Det er interessant å reflektere over hvor mye av måten vi bruker straff vs belønning nærmest instinktivt vi har fått inn med morsmelken. Folk flest er veldig flinke til å straffe hverandre. Mye handler om ubehagelige konsekvenser (inndragelse av goder kan også være ganske ubehagelig for mennesker), eller om hevn. Det ligger så naturlig for oss å bruke straff fordi det er sånn det bare er:vi blir sure, kjefter, vi inndrar, vi banker og slår, vi stenger ute, osv osv. Tro om det kunne blitt like naturlig å tenke motsatt; belønning, raushet, forebygging, osv., i alle aspekter av livet, ikke bare hundetrening. Lurer på om positiv hundetrening hadde vært enklere enn alternativet da

Hihi .. Jammen, jeg skrev jo at jeg skrev om (hele) forslaget mitt siden jeg var så vanskelig å forstå første gangen Det jeg uthevet var det viktigste, og viktig for å forstå hvorfor jeg skrev det med å ikke kaste ned hunden fra sofaen (når du spurte hvor menneskene skulle sitte )

Nei, men jeg har ikke sagt det. Jeg har bare advart TS mot å bli streng/tvinge fysisk i denne situasjonen fordi dette er råd som ofte gis. Det var ikke myntet på det du skrev. Jeg skrev jo mitt første innlegg før du skrev ditt Jeg er jo også i prinsippet enig i det du skriver

Det er jeg ikke uenig i, men jeg synes ikke det er min (eller din) oppgave å anbefale ting som kan fremprovosere at hunden biter. Her er det snakk om en glad og sosial 10 mnd gammel puddel som ikke er ferdig utviklet i hodet, og da synes jeg eieren fortjener å få trygge råd som ikke vil forverre atferden.

Siden jeg er så vanskelig å forstå har jeg skrevet om forslaget mitt 1) Jeg ville funnet en ny liggeplass til hunden = sofaforbud med mindre hunden blir invitert opp. 2) Lært hunden en "gå ned"-kommando så eier slipper å ta i hunden de gangene hunden sniker seg opp, for det kommer garantert til å skje. Men for at dette skal fungere så må også hunden lære å gå opp på kommando. Dette blir som stasjonstrening/burleker. Hoveddelen av treningen kan foregå på noe annet enn sofaen, eller i sofaen. Å trene på "gå ned" med belønning for å gå ned vil skape gode assosiasjoner til sofaen og eieren, og det er bare positivt, men det er viktig at hunden lærer å gå opp bare på kommando. 3) De gangene hunden ligger i sofaen ved siden av meg (uavhengig av årsak) og reagerer med knurring og evt glefsing så vil jeg forholde meg passiv og ikke-konfronterende så hunden skjønner at den ikke kommer noen vei med knurringen (altså, man svarer ikke med aggresjon, men viker heller ikke). Og når hunden har roet seg og ikke går ned av seg selv så vil jeg selv be hunden "gå ned" ELLER (om den ikke kan gå ned på kommando) gå ut av rommet og ropt på hunden. Deretter vil jeg sørge for at det samme ikke skjer igjen (altså, ikke la hunden ligge i sofaen). Grunnen til at jeg synes det er viktig å unngå konfrontasjon her, er at hunden fort kan sitte i hånden dersom man tar tak i den for å tvinge den ned, og det er den siste reaksjonen man ønsker. Å anbefale en ukjent hundeeier med en hund man aldri har møtt/sett i aksjon om å være streng og/eller tvinge hunden ned fra sofaen fysisk er uansvarlig, og derfor synes jeg det er viktig å gi råd som er trygge og ikke-ødeleggende for hundeholdet. 4) Om 3) skjer så er det på tide å bli konsekvent med sofaforbudet og de andre punktene.

Jeg ville tenkt som så at hun er usikker i denne situasjonen og at det blir urettferdig å utsette henne for noe som åpenbart gjør henne utilpass og som antageligvis kommer til å eskalere så lenge hun blir satt i situasjonen. Derfor ville jeg funnet en annen liggeplass til henne enn sofaen, iallfall i en periode før du prøver igjen. Hun er 10 mnd og sannsynligvis hormonell, og har kanskje lett for å gå i forsvar i utgangspunktet? Uansett har du ingenting å vinne og alt å tape på å sette henne i en situasjon som får henne til å reagere som hun gjør. Når hun først har reagert så ville jeg gjort følgende: Ikke reagert med strenghet eller sinne og jaget henne ned fra sofaen, men tvert i mot sitte rolig og ukonfronterende inntil hun mest sannsynlig legger seg ned igjen eller går ned fra sofaen av seg selv. Jeg ville også lært henne å hoppe ned fra sofaen på kommando så du slipper å ta i henne når hun har sneket seg opp uten tillatelse.

Siden du skriver at du bruke "nilif" på han så antar jeg at dette var en stund siden (20 år?), det er sikkert mye du ville gjort annerledes og som instruktørene ville gjort annerledes nå enn da, og grunnlaget hadde vært helt annerledes. Jeg tenker også at hunder er formbare selv om det ikke virker sånn når man har låst seg fast i et spor. Det er så fort gjort å si "sånn er hunden min", og så blir det en konstant, en sannhet. Hunder som ikke vil ha mat kan lære å like mat, hunder kan lære seg å like å leke. Også har man jo alle livsbelønningene, selvsagt. Jeg sier ikke at han nødvendigvis ville vært en enkel hund å trene, men enklere og iallfall belønnbar. Som @Sprettballen er inne på så handler det også om å starte med én gang for å legge grunnlaget for feks innkalling. Feks kan å komme til fører belønnes med at fører sier "fri" og slipper hunden på nytt. Kanskje dette blir en morsom lek. Eller å få lov til å snuse som belønning, tisse på stolper, gå et spor, finne eier når han gjemmer seg, eller finne et annet familiespor, osv. Men det krever planlegging og systematisk trening fra små, enkle øvelser til innkalling.* Jeg hadde en sånn hund som du beskriver, og selv om jeg på en måte ga opp å lære henne så mye så brukte jeg gjeting av duer, kattespor (="kattejakt"), og andre uønskete atferder som hun elsket (tross alt, hun var gjeterhund, klart hun ville gjete), til å skape et bedre samarbeid mellom henne og meg. Disse tingene fungerte perfekt som forsterkere. Heldigvis har jeg ikke hatt en lignende hund igjen, og det skyldes i stor grad at JEG har blitt en bedre trener. * Edit: Hvorvidt innkallingen ville blitt 99% sikker er kanskje tvilsomt med en malamute, men bedre enn 50/50 forhåpentligvis Det er viktig å ta rasetrekk og individuelle trekk med i betraktningen, men også viktig å ikke la seg begrense av dem, er poenget mitt. Har man en rase som liker å trekke og/eller jakte, så er det klart en fordel å jobbe med hunden og ikke mot hunden, samt la hunden få utløp for lystene på en eller annen måte.

Premacks prinsipp er veldig undervurdert (ukjent?) for mange. Ved å lære hunden å spørre om lov så kan man få veldig mange atferder under kontroll, selv om de i utgangspunktet er mer interessante for hunden enn både pølse og ball. Det bør også være mulig å stoppe enhver hund som skal være løs, også under jakt, og Premacks kan brukes her også. Hvis én bok skulle vært pensum for alle hundeeiere så er Control Unleashed av Leslie McDevitt den boken. Hun forklarer prinsippet på en god måte og illustrerer eksempler, feks hvordan hun lærte sin vanngale hund å komme som et skudd ut av vannet for å bli sendt ut i vannet på nytt. Ved å lære hunden å bråsnu når den hører "ikke rør" eller navnet sitt, uavhengig av hva hunden er opptatt av, og enten belønne den med å la den få gå tilbake(dersom det går an) eller med noe annet (dersom atferden er noe hunden ikke kan få lov til). Som jeg skrev over så krever det god kunnskap og innsats hos eiere å få til dette, men det er mulig, selv om man har en hund som ikke jobber for pølse og lek. ********************** Jeg synes det er interessant hvor mange som sier "Nei, det går ikke" bare fordi de selv ikke får det til ...

Eventuellt kan du jo legge an en sørgelig mine og ytre noe i gate med; ' Ja, huff jeg vet det men jeg har rett og slett ikke råd til å gi de nok mat. Jeg har kjøpt ny bil og hytte og jeg må jo prioritere nedbetalingen på lånet' Forslaget ditt er i og for seg morsomt, men jeg forstår virkelig ikke behovet for å besvare en ufinhet med en annen. Det er jo nettopp det som er problemet med verden i dag .. øye for øye [emoji9] Jeg forstår heller hvorfor folk flest må være så hårsåre og tolke alt folk sier i verste mening. Det begynner å bli vanskelig å føre en samtale når alt tolkes som kritikk av hunden eller rasen eller hundeholdet Når sjefen min sa om hunden min: han HAR store ører!? Som at hun lurte på om jeg hadde sett at han så ut som en kenguru så skjønte jeg at hun lurte på hvordan jeg kunne leve med de ørene ? jeg syntes det var bare morsomt, jeg, han var jo det vakreste i verden og dessuten ganske brukbar også. [emoji12] Sent fra min GT-I9505 via Tapatalk

Ja, alle hunder kan trenes utelukkende positivt (i den betydningen jeg antar at du mener det), men ikke alle mennesker har den nødvendige kunnskap og/eller evne til å trene utelukkende positivt. Det er altså treneren som avgjør, og ikke hunden Edit: Jeg synes et vel så interessant spørsmål er om man kan oppnå minst like mye utelukkende ved hjelp av positive metoder. Fordi, det snakkes mye om hva positive metoder (eller belønningsbasert trening) ikke kan oppnå, men det snakkes lite om at straffebaserte metoder ofte ikke virker noe bedre på de samme tingene.

Jeg synes den loven er litt uklar, for i hvertfall her jeg bor så er det en rekke private veier som ender opp i utmark og hvor det er helt naturlig og vanlig å gå, også gjennom en del gårdstun. På disse ferdes folk uten problemer. Men så har vi eksempler på private veier som har blitt sperret for turgåere, til tross for at veien har blitt brukt for å komme til utmark i flere hundre år (visstnok). Når man bor i en landbrukskommune som den jeg bor i så er man avhengig av eiendomseieres godvilje for å komme seg noe sted i det hele tatt. Når den nevnte veien med ikke-god hund ble utelukket for min del, og resten er dyrket mark, så er de eneste turmulighetene mine (uten å ta bilen) å gå langs trafikkert vei. Jeg hadde faktisk bedre turalternativer da jeg bodde i Trondheim enn her i Sande. Men som man reder, ligger man Snakk om å spore av

Hva med de som bor lengst inn i veien og har hund, skal de kjøre forbi gården til denne mannen fordi han har en hund som ikke er helt god? Eller folk som kommer på besøk til de lengst inn i veien og har med hund (eller hest)?

Hva slags kurs har dere meldt dere på? Altså, hva slags metoder? Forhåpentligvis et der instruktøren forstå viktigheten av å ikke straffe atferden til valpen din. Sannsynligvis burde dere ha privattimer for å lære hvordan dere skal få han tryggere på omgivelsene og heller bruke valpekurset til å sitte/gå på avstand og belønne han for å se på de andre hundene uten at dere nødvendigvis følger opplegget på kurset. Med hunder som bjeffer på alt så er det viktig å komme på såpass stor avstand at hunden ikke stresser seg opp så mye at han begynner å bjeffe. Derfor er det også viktig å ha kontroll på omgivelsene så ting ikke plutselig dukker opp ut av intet. Det er selvsagt umulig å kontrollere omgivelsene 100%, men prøv så godt du kan å gå der det er litt åpent slik at du kan skape den nødvendige avstanden til dyr og mennesker han sannsynligvis kommer til å bjeffe på. Det er en metode som kalles "look at that"/kindereggmetoden, hvor du starter med å belønne hunden for å se på andre hunder/mennesker FØR den begynner å bjeffe. Det er ikke krise om hunden rekker å bjeffe, men ideelt sett skal dere være på en sånn avstand at hunden ikke helt har nådd det nivået hvor den vil bjeffe, eller er helt på grensen. Vil hunden spise godbiter så har du stor nok avstand, hvis ikke kan du øke avstanden. Om hunden derimot bare ser på deg og ikke er opptatt av omgivelsene, kan du minke avstanden til mennesker/dyr. Du kan starte å øve på dette hjemme så hunden din blir vant til å få godbit for å se på ting. Du sier "bra"/klikker og så belønner du når hunden snur seg tilbake for å få godbiten. Etterhvert kan avansere til å trene LAT på god avstand fra de andre deltagerne på valpekurset, eller på tur i nabolaget. Du vet at du gjør riktig om hunden tar godbiter, hunden er stille og dere kan avansere (minker avstanden) jevnt og trutt. (Husk! Nye steder/vanskelige forstyrrelser = øke avstanden) Heller enn å la han hilse på andre mens han er på det mest bjeffete (les: stresset), kan du avtale med noen du kan gjøre LAT-/kindereggmetoden sammen med, men da kan dere feks gå sammen og gradvis få mindre avstand. Jeg tipper det går ganske kort tid før dere er der at valpen din både har mistet litt interesse og er avslappet nok til å hilse uten å kave seg opp. Når det ikke passer å gjøre denne sekvensen så kan du bare sørge for nok avstand og belønne valpen for å se på istedet for å bjeffe og gå i hilsemodus. Bjeffehunder har en tendens til å bjeffe for å oppnå ting, feks å få hilse på andre hunder og mennesker. Da kan du bruke det han vil oppnå som belønning for å være stille (eller gjøre andre ting du ønsker). Du kan tørrtrene på dette ved å la han gjøre typiske selvkontrolløvelser: Vente på værsågod, se på deg før værsågod, sitte før.., berøre hånden din, bare gå fremover hvis han er stille/ikke drar i båndet, osv. Jeg håper dere får god hjelp på kurset. Lykke til Ps.. ja, det er håp!

Hvis dere vil til "kysten" og synes stille og rolig er helt greit, så er Borre familiecamping en hyggelig, liten plass som har noen døgnplasser. Der er stranden rett ved og det er en liten lekeplass for barna. Serviceanlegget er veldig bra. God lukt og musikk på do Vi hadde fast plass der i fjor og likte stedet godt. Ungene trivdes kjempegodt fordi det var så mange å leke med. Dette er ikke noe feriesenter a la Bø, men det ligger sentralt i forhold til Horten og Borreparken er rett ved siden av campingplassen. Buggegården, teater- og besøksgård, er også i nærheten.

Hva er sannheten? At de er her for å lure oss nordmenn til å føle medynk og samtidig forsøple og grise til omgivelsene? Hva har de egentlig å tape på å si sannheten i en spørreundersøkelse, hvor jeg antar at de har blitt forsikret på det sterkeste om at de svarer anonymt. Og hvem skal vi heller tro på om hvorfor "de" egentlig er her? Jo, det er faktisk vårt problem også.

Ingenting, men i tilfelle du ender opp med å selge. Jeg glemte å spørre om hvor du bor

Kan du måle høyden?

Huawei p9 plus har jeg lyst på, mye pga kameraet. Den er ikke av de billigste, og har ikke kommet ennå så det gjenstår å se hvor dyr den blir med bindingstid, men jeg har nesten bestemt meg for den

Jeg har en valp på 13 uker i skrivende stund, så våre er omtrent like gamle? Din er kanskje litt eldre? Kanskje dette innlegget er fullstendig upassende i denne tråden, men jeg føler veldig sterkt på dette med at valpetiden skal være en fin tid, og håper at noen av tankene mine i avhandlingen under kan være til nytte for deg. Jeg har vært der du er for mange år siden, hvis det er noen trøst. Det er veldig kjedelig når man som førstegangseier ikke vet sin arme råd, og valpetiden kanskje ikke er helt som forventet, og man får motstridende råd når man ber om hjelp og ikke helt vet hvem man skal lytte til. Men trøsten er at denne valpebitingen går over uansett hva du gjør, så senk skuldrende og tenk på ting dere kan gjøre sammen som er morsomme for dere begge. Det være seg søksøvelser, lek (byttelek, lek med innlagte selvkontrolløvelser hvor hunden ikke får leken før den sitter, tar øyenkontakt, osv), enkle triks og ferdigheter, turer, kos. Bli kjent med hverandre og bestekompiser Selv om det er viktig å ikke overstimulere unge valper, så er det helt klart mye de bør oppleve både fysisk og mentalt i denne alderen. Dessverre har det vært et vanvittig fokus på at valper tåler ingenting fordi en og annen valp er overstimulert, noe som har resultert i at alle valpeeiere er livredde for å overstimulere valpene sine, som igjen fører til mye unødig burbruk, redsel for overstimulering, og frustrasjon hos valp og eier. Så, senk skuldrene og go with the flow. Kos dere og la valpen (utrolig søt, forresten ) vise deg hva den trenger, og hjelp den litt når den ikke vet sitt eget beste. Tur: En rolig tur på 15-20 minutter hver dag burde ikke være noe problem for enhver valp som er over den første babyfasen. Jeg bruker ofte sele + en litt lang, tynn line som bare får henge etter så valpen kan løpe rundt og undersøke verden i eget tempo. (Langs veien er han i kobbel, men jeg går lite jeg kan langs veien) Å gå tur i skogen eller på stranda er kjempefint, for der får han oppleve med alle sansene. Miljøtrening: I tillegg tåler min en miljøtrening på kanskje 30-60 minutter + kjøring (her må man være pragmatisk, om en uke skal vi på ferie og da blir det mye mer enn dette, men da gjelder det å være forberedt med fylt kong ol. så han får roet seg ned når det trengs, og kanskje droppe gåturene på dager med mye aktivitet). Når vi har gjort noe krevende den ene dagen, blir han gjerne ekstra trøtt eller aktiv den neste dagen. Da tar vi det litt med ro en dag. Lek (drakamp, jage, kaste/hente, osv): Bruker jeg ikke som aktivisering for å slite han ut. Tvert i mot tenker jeg på den som en forberedelse til trening. Lek skal bli den beste belønningen, og det grunnlaget legger vi nå. Derfor prøver jeg å bruke litt tid hver dag for at han skal lære seg å elske lek, og like viktig lære seg lekereglene. Mat: Bruk måltidene til å trene på bli sittende, øyenkontakt, ligg osv uten å ruse frem når du setter ned skålen og vente på værsågod, og/eller å løpe frem til matskålen når du slipper halsbåndet og sier værsågod. Hvis valpen er lite interessert i maten kan du øve med godbiter først så den gjenkjenner leken til måltidene. Etterhvert vil valpen begynne å bruke disse nye ferdighetene for å be om action, og jo mer av de gode ferdighetene han tilbyr, desto mindre biting blir det Tidtrøyte: Hvis han trenger litt ekstra aktivitet og jeg vil ha fred, får han hundeleker med leverpostei, VOM, peanøttsmør ol som har ligget i fryseren så det blir ekstra krevende å få ut fyllet. Monstermouth, kong, osv: https://www.google.no/search?q=toy food dog Vær kjedelig: Valper trenger å lære seg å slappe av selv. Min strategi er å sette meg foran PCen (hvor jeg også jobber), for da blir han lei og gir opp på ett eller annet tidspunkt og går og legger seg på en pute ved siden av meg i stedet. Mange valper klarer ikke å slappe av selv og blir overtrøtte og plagsomme i stedet. Da kan en lekegrind eller lignende være en løsning, men for min er det ikke det siden han misliker å bli stengt inne. Biting: Valpen min biter egentlig ikke så mye, og jeg tenker mye på forebygging. Men når han først er i bitehumør så gjør jeg det som må til for å komme meg vekk. Kanskje jeg bare holder han med hodet vekk til han glemmer seg litt og jeg kan gå vekk. Biter han hardt og ingenting hjelper så holder jeg han så fast at han ikke får bitt. Kanskje kaster jeg en leke i motsatt retning og går fra han. Jeg unngår konfrontasjoner, unngår å hyle "au" og slike ting som noen mener virker (de har ikke virket på noen av mine valper, tvert imot!). Når jeg vet han er i pøbelhumør så prøver jeg å passe på å gi han en aktivitet mens han oppfører seg ok. Jeg har ikke lyst til lære han å pøble for å få oppmerksomhet, så jeg prøver å ligge i forkant eller å vente til han roer seg litt. Ofte er bitehumør et symptom på at han er sulten eller det kommer etter at noe skummelt/slitsomt/etc har skjedd, så det går til en viss grad an å forutse det. De dagene vi ikke rekker miljøtreningen så går vi kanskje en ekstra tur, eller trener litt ekstra på enkle og morsomme ferdigheter. Vi prøver å få trent litt hver dag, men jeg ser at valpen min mest av alt trenger å få være med rundt og se at verden er et bra sted, så jeg prioriterer det. Også leker han en del med den voksne hunden min. Verandadøren står åpen hele dagen, så dette styrer de i stor grad selv (så lenge de begrenser seg, og det gjør de enn så lenge). Nå skal det nevnes at jeg har hjemmekontor, og mellom 9 og 16 så skjer det veldig lite her på dagtid. Begge hundene ligger og sover mesteparten av tiden, kun avbrutt av ett måltid i 14-tiden og litt lek. Så om ettermiddagen er han fit for fight, og da går vi tur og sørger for litt miljøtrening samtidig. Ellers leker vi litt og trener litt. Og koser. Han er rask til å bite når vi koser, og da bare går jeg vekk FØR han eskalerer. Innimellom legger han seg på rygg og ligger salig mens jeg stryker han på magen. Hvis jeg skal anbefale deg én bok som passer for en aktiv valp som din, må det være "Control Unleashed - The Puppy Program" av Leslie McDevitt. Du får kjøpt den både som paperback og e-bok, hvis du vil ha den allerede i dag. Det er den mest geniale boken som er skrevet for hundeeiere. Den tar ikke for seg valpebiting ol. men fokuserer på hvordan starte tidlig for å få en trenbar og grei voksen hund. Selvkontroll og å lære hvordan å få hunden til å håndtere verden og velge deg fremfor alt annet fristende er stikkord. Tankegangen passer for alle hundeeiere, selv om forfatteren har bakgrunn i agilitymiljøet.

Ok, jeg trenger uansett mål om det skulle være aktuelt

Buret passet perfekt i VW Passat, som vi hadde tidligere, men i den nye bilen blir det såpass dypt at det må stå på midten av bagasjerommet for at bagasjedøren skal lukke seg "frivillig". Buret skråbygd så det skal passe i stasjonsvogn, med 20 cm "lastekant". Yttermålene nederst er H: 70cm, D: 100cm, og B: 54. Jeg ønsker å selge buret, eller bytte i et litt mindre, evt. dyrere type hvor jeg betaler et mellomlegg. Feks kan buret ha målene H: ca 65-68cm, D: ca 80-90cm, B: ca 50. Evt er det aktuelt med dobbeltbur til to mellomstore hunder (ca 50 cm mankehøyde, 17 kg). Prisen blir vi evt enige om , men jeg kan ikke selge det før jeg har funnet et nytt, så bytte hadde vært flott! Buret står i Sande, Vestfold.

Hvilket av Herculesburene er dette? Mål?

Her er det snakk om en privat vei som flere enn mannen med hunden bruker, og når det er snakk om vei gjennom gårdstun så må man nødvendigvis gå på eiendommen hans (med fleres). De hendelsene som har vært, har vært på denne veien. Jeg vet ærlig talt ikke hvilke regler som gjelder i slike tilfeller, men velger altså å unngå å gå der fremfor å gjøre noe med saken.

Håper det er greit at jeg forstyrrer tråden litt med å stille noen spørsmål om en lignende situasjon hvor hunden ikke er så liten og grei: Privat vei som mange går igjennom fordi den er en del av en naturlig turrunde. På en gård (gårdstun) man må igjennom, bor det en stor shiloh shepherd hann. Han har gått mye løs, og har ord på seg for å ikke være helt "god". Dvs at flere har hatt litt ubehagelige møter med han, men en gang jeg snakket med eieren var han veldig klar på at folk som gikk der måtte tåle at hunden var løs (og indirekte sa han at hundeeiere går der på egen risiko). Siste gangen jeg gikk der, åpnet døren seg i det samme som vi passerte, og hunden kom løpende ut og kastet seg over min tispe med knurring. Hun la seg på rygg og skrek, og han ga seg og løp til eieren. Han oppnår jo det han vil, for etterhvert slutter jo folk å gå der... Jeg gjorde ingenting (annet enn å la være å gå der), men hva ville dere gjort?

Ja, nei, det er vel en mer sannsynlig forklaring at politiet generelt er til for å plage befolkningen, og da spesielt eiere av store, skumle hunder, uavhengig av om hundene brukes til å rive i filler levende dyr ulovlig eller ei.