Helianthus

Vi har besøk av klassebamsen i helgen. For tredje gang i løpet av 1. og 2. klasse har han ligget i gangen under trappa en hel helg. Det forventes en historie og bilder av alt det morsomme han har vært med på, men jeg har ingenting å skrive ... og jeg gidder ikke mase på datteren om å ta han med seg heller, for hun synes det er kjedelig

Jeg synes andelsjordbruk er et helt fantastisk konsept, og følger denne gården på fjesboka: http://www.virgenes.no/ Vi kommer nok til å kjøpe en andel der eller en annen gård dersom det dukker opp en lignende gård litt nærmere oss. Det funker jo nesten som en besøksgård for andelsbøndene Økologisk, eller iallfall fokus på dyrevelferd/frittgående/utegående dyr er et must hvis man skal ha dyr, og gjerne slakt på gården.

Jeg forundrer meg ofte over alt som blir delt på internet (og kanskje ikke like mye over at folk kan finne på å minnes dette og dra opp igjen tema ved senere anledninger) Mye av svært privat karakter og episoder som kanskje kan bli leie å bli minnet på senere. Ulempen er jo at ingenting blir borte på internet og svært få er anonyme selv man gjerne tror det. Åpne blogger,facebook og diskusjonsfora som dette. Hvorfor dette behovet av å dele alt tror dere? Hvorfor har vi denne trangen til å dele alt med totalt fremmede mennesker? Som kanskje ikke engang vil oss vel? Hva tenker dere,hvorfor er vi sånn?

Jeg også forundrer meg over dette. Spesielt har jeg lagt merke til økende antall offentlige skittenvasker, feks på fb når folk blir skuffet over noe andre har gjort (mot dem). Det slår meg at behovet for bekreftelse er stort, OG at trenden er at man skal gi uforbeholden støtte, uansett hva andre skriver. Jeg er ukul på den måten, for jeg forbeholder meg retten til å ha egne meninger, også når det gjelder fb-venner (som ofte er bekjente og ikke venner i det hele tatt)

En annen ting jeg forundrer meg over er at andre faktisk synes det er interessant å vite så mye om andre liv. Jeg mener, en ting er å fortelle om livet sitt i en blogg eller fb eller twitter - selvsagt er det interessant, det handler jo om MEG Men hvorfor denne trangen til å lese om andre sine liv og problemer og sykdommer osv. Har ikke folk mer enn nok med seg selv?

For å snu litt på det da... Hva er tankegangen og drivkraften bak at "alt må bli i sitt første hjem til krampa tar både den ene og den andre" ??

Koste hva det koste vil, liksom... Bare man tar sitt ansvar og ikke svikter det, så kan det gjerne gå ut over både to og firbeinte?

Gode spørsmål!

Det som slår meg når jeg leser denne tråden, er at det er en allmenngyldig oppfatning om at en hund har det best når den får bli i den første familien, uavhengig av hvilke problemer den har eller hvordan "samlivet" med de andre i familien fungerer.

Av og til er faktisk omplassering det beste for hunden, forutsatt at man finner et godt hjem til den, selv om man skulle ha mulighet til å tilrettelegge for hunden i originalhjemmet. Jeg har selv erfart dette. Jeg har også erfart og vet om hunder som rett og slett blir bedre av miljøbytte, og som "glemmer" diller og redsler som har vært til så stor ulempe for eieren at de har vurdert avlivning.

Det er så fort gjort å tenke at "dette skal vi klare, koste hva det koste vil", men ikke glem å tenke på hva som er det beste for hunden.

(Og vær åpen om problemene til ny eier ...)

Nå begynte vi for 2 dager siden for helsas skyld, men vi er vel ikke supernøye, men prøver å følge "ideen" bak. Greia er vel bare å holde meg på så lavt karboinnhold som mulig og unngå alt sukker for å se om formen blir bedre. Mest sannsynlig er det nok blodsukkeret som sliter pga mange år med veldig usunn livsstil.. Har blant annet slitt med spiseforstyrrelser av og på siden 12årsalder. Er innstilt på at det blir minst to jævlige uker fremover. Imorges fikk jeg mast meg til å lage/kjøpe lavkarbo knekkebrød, det burde vel være gjevt å ha liggende

Jeg skal til legen i neste uke, men er liksom forberedt på at de ikke blir å finne noe særlig, det gjør de aldri..

Kan du ikke prøve å få henvisning til en ernæringsfysiolog eller lignende dersom legen ikke finner noe annet? Det virker litt skummelt å tulle for mye med lav-karbo og andre dietter når du har slitt/sliter med spiseforstyrrelser.

Når det har gått så langt så har selvfølgelig ikke hundene det bra. Men hannhundeiere må også se til at utstyret blir vasket jevnlig og være klar over hva som kan bli scenarioet hvis det utvikler seg en vanskelig katarr.

Likegyldig av det så er det veldig mange andre ting man kan prøve før man kasterer en ellers fullt ut fungerende hanne i sin beste alder, og det er vel ikke det samme som å godta at hunden skal dryppe gugge og gjøre huset til en stinkende hule heller.

Det er et ekstremt tiltak for helt ekstreme tilfeller.

Jeg antar at du ikke mener at man skal skylle forhuden på hunder uten symptomer? For jeg har tvert imot fått høre at man ikke skal tukle med utstyret nettopp fordi man ikke vil ødelegge bakteriefloraen. (Antar at vi er enige i dette, og går videre ...)

Hvilke veldig mange ting kan man prøve før man velger kastrering? Vi brukte forhudsrens som veterinæren anbefalte. I etterpåklokskapens navn så ville jeg heller brukt Optima PH. Iflg oppdretter skulle jeg ikke brukt noe som helst. Uansett så ble han ikke bedre av forhudsrens, og anbefalingen fra veterinæren var kastrering. Hva burde veterinæren ha foreslått istedet?

Kastreringen hjalp 100% og var verdt det, sannsynligvis både for hunden og oss, men det aller beste hadde selvsagt vært om vi hadde sluppet å kastrere han.

du tror at en kronisk forhudskatarr ikke er ubehagelig for hunden, og man kun velger å fikse det pga flekker?

om man ikke setter hundens velferd før sin egen "religion" så er noe galt fatt

Nå leser du veldig mellom linjene her; det burde være åpenbart at jeg hadde hundens ve og vel i tankene... men altså; uavhengig av om forhudskatarr var ubehagelig for hunden eller ei, så var det ikke aktuelt å ha grønne flekker overalt. Jeg beklager at jeg ikke når opp til din standard, men sånn er altså saken

Bli kvitt kronisk forhudskatarr ved å kastrere? Hæh? Seriøst?

Når det stinker råtten fisk og det som verre er der hunden oppholder seg, og gulvet stadig er fullt av gule flekker så er det utrolig hvilke skritt man går til .. feks kasterering

Det klippet er jo kjempebra!

Huff.. Er ikke barebare å være sunn altså. Gikk ned til 52kg tidlig i sommer (på et sunt vis!) og nå begynner kroppen å hangle litt. Jeg trodde jeg trengte mer karbohydrater etter all vektnedgangen, så jeg begynte å spise hva nå enn jeg hadde lyst på. Poteter i massevis, grandis, mentos flere ganger i uken osvosv. Knekkebrød til frokost og lunsj. Ordentlig middag.. Men matlysten bare DALTE!

Merket jo at porsjonene mine ble mindre og mindre og mindre. Nå er de så små at det er irriterende. Jeg føler meg svak og syk.. Svetter i håndflatene, en slags søtlig lukt. Googlet meg ihjel på symptomene mine og alt jeg finner er liksom diabetes. O_O

"Kom ut av skapet" om alle symptomene mine til sambo og han går rett i panikk, så nå er det 100% lavkarbo på meg, noe ala paleo dietten bare litt snillere. (vi spiser ost, yoghurt, smør etc.) ... Og jeg føler at jeg holder på å dø minst 3 ganger om dagen av sult og mangel på evne til å spise nesten? Og ja, jeg har bestilt legetime.

Kan ikke spise knekkebrød, min go-to mat når jeg tror jeg skal svime av. Må stå å lage ting før jeg kan spise de... (umulig nå på morgenen, er sååå kvalm!)

Så: noen som har enkle og raske ting man kan spise som er lavt i karbo innhold?

Jeg prøver å spise en del frukt, men er så kresen... Feks epler liker jeg, men ikke om de er kjempe søte og "sandete" i konsistensen. Liker de bare når de knaser litt imellom tenna, ikke når de er sånn myke.. Samme med kiwi og banan. Kan ta meg et eple, men er det ekkelt klarer jeg ikke spise mer enn noen tygger. Har alltid vært sånn. Også får jeg ikke lov å spise druer! >__<

Er oppvokst på brødskive og nugatti, så å si..

Har så lyst på sukker...

*napper på litt laktosefri krem mikset med bringebær og kunstig, ekkel søtning*

Jernmangel kan gi dårlig appetitt.. er ikke det enkelt å få sjekket på legekontoret? Håper det bare er noe sånt, for dette hørtes ikke nok bra ut!

Drar opp denne tråden istedet for å lage ny.

Meesha har tidvis litt gugge på tuppen av tissen. Det har konsistens som snørr, og grønnhvit farge. Det kommer sjelden, jeg ser det kanskje en gang hver 2.-3. uke, og det forsvinner "av seg selv". Jeg regner da med at han vasker det vekk selv. Dette er forhudskatarr, sant? Han viser ingen tegn til å plages med noe. Vi var jo hos vet. for noen uker siden, men da glemte jeg å spørre siden det var såpass lenge siden han hadde hatt det sist. Trenger vi å gjøre noe med det, eller skal vi bare la det være?

Jeg fikk beskjed om å ikke begynne å rense av oppdretteren til hunden min (altså, ikke veterinær) fordi rensing kunne ødelegge bakteriefloraen og forverre problemet/gjøre det kronisk. Jeg fikk beskjed i etterkant, så skaden var enten allerede gjort eller så hadde det blitt kronisk og veldig plagsomt uavhengig av skylling. Hvem vet?

Kanskje Optima PH er annerledes enn annen forhudsrens, men jeg ville ringt til en veterinær og spurt før evt. forhudsrens.

Jeg tror ikke det er usunt å vektlegge ekstriør i avl og utstilling er jo en sport som alle andre...

Men jeg skulle ønske at de enkelte raseklubbene hadde strengere krav til egne championater. Feks skjønner jeg ikke hvorfor brukshundrasene ikke har krav til en eller annen form for bruk for å få championat.

Feks tolleren mener jeg burde ha krav til feks gjennomført apporteringstest eller liknende for å få championat. Det er jo egentlig en jakthund.

Jeg tror at hvis flere raser knyttet brukskrav opp mot championat at man da kanskje ville luke ut en del mentalitetsfeil (ikke alle for mange konkurrerer på høyt nivå og er totalkneppe i hverdagen) og beholde en del egenskaper i rasen.

Er du ikke redd for at brukskrav sammen med eksteriøre krav skal føre til at det avles på enda færre hunder? Noe av problemet nå, sånn jeg ser det, er at det avles for mye på for få hunder fordi for få hunder anses som "bra nok" til å avles videre på. Dette fører gjerne til matadoravl og mindre genpool.

(NB: jeg sier ikke at brukskrav på (flere?) bruksraser ikke er løsningen, men tenker litt høyt på mulige ulemper ved å knytte brukskrav til championat eller avlsgodkjenning (eller hva det heter)).

Jeg ser for meg en slags todeling jeg, hvor folk kan få konkurrrere i utstilling så mye de bare gidder, på samme måte som å konkurrere i lp eller ag eller hvilken som helst annen hundesport. Men hvor hundene for å kunne brukes i avl må gjennom en eksteriørbedømming hvor alt som blir for ekstremt blir slått ned på.[..]

Skal hundene i denne løsningen fortsatt kunne bli utstillingschampioner, dvs få nuch, such, osv som tittel foran navnet? I så tilfelle så vil det vel bli likt som dagens "ordning", hvor de som er sånn passe interesserte i eksteriør kan si seg fornøyd med en 1. premie eller 2. premie, mens bir og bim og nuch og such må til for at en hund skal være "bra" nok til avl for entusiastene.

Ja, man kunne med fordel stoppet dagens utstillingskjør etter kvalitetsbedømming. Den siste "konkurransedelen" er jo helt overflødig og maner kun fram uspiselige show-varianter av hunderaser som skal "skille seg ut" for å vinne.

Helt klart ja.

Vi ødelegger ikke bare et funksjonelt eksteriør, men også gemyttet og mentaliteten må lide under eksteriørdrevet avl.

Kanskje eksteriøret til og med kunne havnet i 3. eller 4. rekke - slik at utvelgelsesprosessen starter med å se om en hund oppfyller bruksmessige og mentale krav, og så se på om eksteriøret er innenfor rammene av rasestandarden? I motsetning til nå hvor jeg har inntrykk av at hunden først og fremst skal se pen ut, og så må andre, "indre" kvaliteter være alt fra gode til tilfredsstillende avhengig av oppdretteren og hvilken rase det er snakk om.

Hadde det vært bedre for rasene/hundene (både mtp matadoravl, genpool, sykdommer, avl på eksteriøre skavanker, osv) om dagens eksteriørbedømmelse ble erstattet med en vurdering som kun bekreftet om en gitt hund var innenfor rasestandarden, og at alle premier og titler utover "godkjent" ble fjernet fra eksteriørbedømmelse?

Follo brukshundklubb skal ha kurs for kommende konkurranse hunder med Maren teien nå. Kan finne bildet med info på PCen etterpå, men det er jo bare en tunnel unna for deg :-)

Fant det! Men det er fullt, da... Et sånt kurs spredt over litt flere uker (dvs med et par-tre uker mellom hver kurskveld) hadde vært midt i blinken, altså!

Synes du skal flytte bort hit, jeg. Canis avd. Stavanger har både konkurranselydighetskurs (grunnleggende), klikkerTRENERutdanning samt ukentlige fellestreninger med instruktør.

Ja! Hadde det bare ikke vært for flyttedelen Skulle gjerne hatt ditt treningsmiljø da

Jeg har begynt å lufte nabohunden for eierne. Dette er samme raseblanding som jeg har selv (samme oppdretter), bare hannhund. Tispa mi er alltid med og de går kjempegodt sammen

Han er betydelig villere og har masse energi, så jeg prøver og "slite" han ut mest mulig så han er roligere inne. Har lykkes med å få han til å gå bedre i bånd, men jeg lurer på om dere har noen tips til å få han til å slutte med lekebitingen og hoppingen når vi møter andre folk, og også når jeg kommer for å hente han? Dette har jeg aldri hatt noen problemer med med forrige hunder så jeg er litt usikker på metoder.

Takker for tips

Er det deg han hopper og biter på, eller er det alltid den personen som ankommer/han hilser på? Og er hunden (og din hund) blanding av rasene du har listet opp under profilbildet ditt? Altså en liten hund.

Har du prøvd å bare snu ryggen til når han hopper, og hilse så snart han har alle fire beina på bakken? Gir han opp da?

Ofte dukker de opp litt tilfeldig fordi noen tipser, men det kan være en fordel å være medlem av hundeklubbenes facebooksider feks, evt følge med på hjemmesider. Der blir det ofte annonsert

Selvsagt! Jeg er bare medlem av grupper til klubber i nærheten, og det er ikke så mange som tar inn eksterne instruktører. Kanskje jeg må utvide horisonten

I uken som var har jeg har trent litt på begynnelsen av fri ved foten og en enslig økt med apport.

I fvf har jeg etter masse vurdering landet på å bruke gå bakover mens hunden følger etter. Vi er helt på begynnelsen av denne ferdigheten, så vi kommer nok ikke til å snu oss rette veien før vi kan gå et godt strekke, på ulike plasser.

Til apporten utstyrte jeg meg med lammestek og tok jeg frem metallapporten som ikke er så morsom å leke med (trodde jeg). Målet var å shape henne til å plukke den opp. Etter en stund begynte hun å plukke den forsiktig opp, og jeg gikk over til å tilby apporten fra hånden min. Hun holder nå ganske hardt fast når jeg gjør motstand.

@Gro , vi må prøve å få til et sett med treningssamlinger eller lignende. Ha følerne ute (Hvor på Hadeland bor du, send gjerne PM)

************

Hvor finner folk kurs? Jeg hører om så mange spennende kurs, men da har de allerede vært

Kan du utdype hva du mener med dette? Jeg har i størst mulig grad lagt opp treningen til at hun skal mestre. Hun får ikke lov til å "ordne opp i ting selv" så jeg skjønner ikke helt hva du mener med dette.Hva slags ansvar er det du mener hun får?

Så bra du ber om nærmere forklaring! Kjenner dere hverandre, eller trekkes disse slutningene utfra det du har skrevet her?

Jeg har et par tilleggsspørsmål; hvordan, konkret, mener @Marthe at man skal trene hunden så den slipper å ta ansvar og ordne opp selv?

Her har jeg en plan om å jobbe opp utholdenhet og konsentrasjon først, ved å gå bakover, og belønne hunden for å følge etter med blikket festet på meg. posisjonen er jeg ikke så bekymret for - den kommer etterhvert som jeg endrer min posisjon fra å gå bakover til å gå framover). Jeg har stor tro på variabel forsterkning i denne øvelsen, for å få opp fart og intensitet

vi får se hvordan det går da - vi har så vidt startet, men foreløpig synes jeg det er veldig ålreit, og hunden digger det

Denne er jeg godt kjent med og liker godt å bruke selv. Den eneste ulempen er at den sliter litt på tålmodigheten, for man får jo veldig lyst til å snu og gå rett vei Da jeg brukte den så var jeg heller ikke opptatt av posisjon mens jeg gikk bakover - det er som du sier at rett posisjon kommer når man snur og går rett vei. Hvordan måler du utholdenhet? Hvor mange skritt eller lang tid er målet før du begynner å gå rett vei?

Jeg har forsøkt å være nøye på posisjon (hodet på høyde med mitt kne) og belønningsposisjon, men tror jeg gjør som deg og gi blanke i posisjonen. Jeg har jo god erfaring med det og må innrømme at jeg mistrives med belønning i posisjon .. det blir lokking (som jo er målet å unngå med denne metoden). Fordelen med metoden er at deløvelsen "hunder følger etter mens jeg går bakover" ikke etterlater seg noe hjelp som skal fjernes når jeg omsider kan snu meg og gå rett vei. Man slipper også å forsterke "feil" posisjoner etter at man begynner å gå rett vei, fordi hunden går mer eller mindre riktig fra man snur og forover.

Jeg fanget atferden og belønnet hver gang han var på min venstre side (noe som gjorde at oftere og oftere var der). Startet med noen få skritt og belønnet masse for det, og det tok overraskende kort tid før han forsto konseptet. Så var det og ta det videre og småpirke litt derfra.

Denne videoen er et halvt år gammel nå, som du ser var det fortsatt litt og ta tak i. Her ville jeg strekke strikken litt for og se om han ble med meg en hel "runde".

Dette funket kjempebra på collien min. Han gikk så pent og det tok ikke lange tiden før han oppsøkte siden min for å få godbit. Ulempen er at man må belønne endel "feil" posisjoner på vei til målet.

Jeg lokker hunden på plass. Så går jeg små steg og ser om han følger på. Med en gang han føler på får han skryt og belønning. Så øker vi etterhvert, løser ut med kulere leker, etc.

Her er minien her i hus ved rundt et halvt år, akkurat begynt innlæring av fvf. Når han seiler ut blir han bare hentet inn igjen på plass før han får lov til å gå. Litt rotete og han spretter rundt omkring, men vi velger å jobbe med fokus og at han følger først også tar vi pirk og sånn etterhvert.

Han blir lokket inn i posisjon her og selv om det ikke ser sånn ut fordi hjelpen nesten er borte. Jeg ser ingen store ulemper ved å trene sånn egentlig, jeg hjelper han der han trenger hjelp og han er jo glad og arbeidssom.

For en herlig hund. Skikkelig søt og ivrig Når vet du at du kan fjerne hjelpen? Og hvordan fjerner du den? Har du godbitene/leken i lommen etter at du har fjernet hjelpen?

De to hører jo på en måte sammen, og kanskje spesielt hvis man vil ha hunden i rett posisjon fra første stund. Jeg er helt enig i at (det virker som) det er mest lærerikt å ikke la hunden gnage på godbiten hele veien, ja! Hva mener du med å ta bort hjelpen gradvis, egentlig? En kort strekke uten, så en med, osv? Eller gradvis mer skjult?

Det høres jo egentlig ut som du bare mangler en "godkjenning" for andre ... og det kan du kanskje få dersom du kontakter noen som kan se deg og hunden, og kanskje observere hvordan hunden oppfører seg når hun er på sitt verste. Men, når du har kommet så langt i tankeprosessen, hva skjer om denne observatøren sier at hun er altfor bra til å avlives? Vet du ikke egentlig best selv?

Jeg har vært i en lignende situasjon selv, og det var så vondt! Tårene presser på bare jeg tenker på det, men det var det eneste rette. I ettertid var det dødsvondt, men allikevel følte jeg lettelse. Det er utrolig slitsomt å gå rundt og grunne på om hunden har det bra, om det er riktig at jeg ikke har det bra med hunden, om den kan komme til å skade noen, og lignende. Og hvis man bruker mye tid på å tenke sånne tanker så er det kanskje et tegn?

Jeg håper du finner ut av dette

Fri ved foten/lineføring:

Hvordan starter dere å lære hunden å gå på venstre side? Jeg vil gjerne høre flere mulige måter å gjøre det, men fortell gjerne om fordeler og ulemper med "din" metode.