Helianthus

Med utgpkt i artikkelen jeg limte inn over så synes jeg at det må være et poeng å både la barna slippe til (og få hjelp av dem) uten å bestikke eller presse dem eller kalle det plikter. Og jeg tror det handler mer om hvordan man ber ungene (eller legger frem forslaget om å hjelpe til). Prøver man å presse/tvinge en unge/ungdom til å hjelpe til med noe så ser jeg for meg at det fort blir konflikter. Det ser jeg med andre ting også, feks i forbindelse med de såkalte "trassperiodene". Det er ganske mye man kan gjøre for å unngå å stille ungene i situasjoner hvor de må forsvare seg istedet for å samarbeide. Det med oppvartning som du skriver over, @Mud , er jeg helt enig i. Jeg tar meg i det ofte, både med egne unger og unger som er på besøk, at nå er det pinadø på tide at de "begynner å smøre på brødskiva sjøl" Det ofte så mye enklere å bare reise seg og hente det glasset med vann mens vi spiser middag eller finne frem klærne på morgenen, men på sikt så tjener man nok på å la ungene ordne opp selv. Og du verden så stas det er for dem å få greie seg selv

Og avslutningsvis en artikkel av Jesper Juul fra FamLab.no om plikter som jeg gleder meg til å lese mer nøye enn bare skumlesing : Skal barn ha plikter? Forfatter: Jesper Juul Foreldre er ulike. Noen er innstilt på å ta imot de ustrukturerte og spontane oppgaver barn gir dem. Andre forsøker å strukturere tingene blant annet ved å gi barna plikter. Hvis man tilhører siste gruppe, er det en god idé å med jevne mellomrom spørre seg selv om det er barn eller servicemedarbeidere man ønsker seg. Når vi snakker om barn og plikter, må vi først og fremst ha tre ting klart for oss: 1) For hvem sin skyld skal barn ha plikter? 2) Er det snakk om plikter eller om oppgaver? 3) Ingen mennesker trives i det lange løp med å bare motta fra fellesskapet ”ÅH, VI LEKER ISTEDET!” I takt med at arbeidsliv og familieliv er blitt mer og mer adskilt, har mange foreldre fått idéen om at det er viktig for barnets utvikling at det får noen plikter hjemme. Begrunnelse: At det er godt og sunt for barnet. Hvis vi ser på det vi vet om barns utvikling fra 3-4 års alderen til 13-14 års alderen, og om barns evne og vilje til å samarbeide, er det imidlertid ingenting som tyder på at denne påstanden er sann. Tvertimot vet vi at det beste barn kan foreta seg for å trives og utvikle seg, er å leke så mye som mulig. Ikke bare fremmer leken senere innlæringsprosesser, men den utvikler til og med barnet så det kan klare livets mer alvorlige sider. At barn skal ha mulighet til å leke betyr ikke at de ikke skal utføre arbeid hjemme; men det er min erfaring at jo færre plikter barn har, jo mere hjelpsomme blir de. Hvis man er av den overbevisning at det er viktig at barn også under 13-14 års alderen har visse plikter på hjemmefronten, kan man i første omgang se på hvor mange konflikter dette synspunktet fører til mellom barn og voksne. Hvis det ikke er konflikt om temaet, er det i og for seg ikke noen grunn til å endre på tingene. Hvis det derimot, som det ofte er tilfellet, er en del konflikter omkring barnets plikter, er det god grunn til å ta sin holdning til dette tema opp til revisjon. Der er en utbredt tendens at mange plikter gir mange konflikter. ”VI HADDE EN AVTALE!” Mange av disse konfliktene oppstår fordi foreldrene glemmer å ta hensyn til barnets utvikling og evner. Vi glemmer for eksempel at barn opp til 9-10 års alderen ikke har et særligt velutviklet fremtidsperspektiv. Hvis et barn sier ja til å vaske opp 3 ganger i uken, tenker det ikke over at avtalen også gjelder om 3 - 4 uker eller år. Barnets villighet til å samarbeide kommer snart i konflikt med dets manglende fremtidsperspektiv. Der foreldrene med sitt indre øye ser en årskalender med livet delt opp i timer, uker og måneder, ser barnet et ”her og nå”. ”Vi hadde en avtale, og du var selv med på å bestemme”, lyder det bebreidende fra foreldrene. Vi uttrykker oss som om avtalen var laget mellom likeverdige partnere, hvilket langt fra er tilfellet. Barn sier ja av samme grunn som når ektefeller i forelskelsens rus utbryter ”jeg vil alltid elske deg.” Et utsagn som ikke skal betraktes som et løfte eller en kontrakt, men derimot som en spontan kjærlighetserklæring som uttrykker hvor intenst kjærligheten føles nettopp i det øyeblikket. Hvis man er av den overbevisning at plikter er viktige for barns utvikling, må man uansett innstille seg på, at ”avtalene” skal revideres med korte mellomrom, det vil si minst tre-fire ganger i året. ”SKAL JEG HJELPE DEG?” Når foreldre blir alene, opplever de ofte at problemene omkring barns hjelpsomhet plutselig endrer karakter. Barna blir hjelpsomme og pliktoppfyllende simpelthen fordi det er mer meningsfylt å hjelpe til når den voksne har et reelt behov for hjelp. Når bestefar forteller at det på hans tid ikke var noen diskusjon, man gjorde det man ble bedt om, så henger det blant annet sammen med at det den gang var bruk for alles hjelp til det daglige arbeide og i den daglige husholdning. Det er ikke så ofte tilfellet i dag. Barn kommer gjerne de voksnes subjektive behov i møte, men nærer en sunn skepsis overfor alt det som antas å være ”godt for barn”. ”KAN DU DA IKKE GJØRE NOE AV DEG SELV?” Når barn er i 14-20 års alderen, gjelder andre spilleregler. Nå det verdifullt for foreldrene å definere situasjonen noenlunde slik: ”Vi er 4 besetningsmedlemmer på denne skuta. Derfor må det også være 4 til å seile den, for vi er ikke villige til å seile med blindpassasjerer eller passasjerer på fribillett.” Unge som bor hjemme må ganske enkelt få vite hva som forventes av dem. Foreldrene må vite at det er de som skal ta vare på lederskapet. Hvis man hører seg selv si til sin 16-årige datter: ”Det er da jammen for galt! Her kommer jeg trett hjem fra jobb, og så står oppvasken fra i morges her ennå. Kan du ikke gjøre de mest alminnelige ting av deg selv!?” - Ja, så er det et klart signal om at man har forsømt å definere jentas oppgaver nøyaktig. Det finnes et par andre alminnelige signaler om at oppgavefordelingen i familien er for uklar eller definert på et alt for moraliserende grunnlag. Det gjelder f.eks. for en del unge jenter i gymnasalderen, at de får lange perioder preget av sløvhet og tretthet – perioder hvor de nesten ikke kan klare annet enn det aller nødvendigste med hensyn til skolegang og lekser. Denne altomfattende utmattelsen skyldes ofte at forventningene til deres konkrete innsats i hjemmet er for uklare. Et annet signal er konflikter av typen: ”Hvorfor er det alltid meg!” ”Det var jo jeg som gjorde det i går! Jeg gidder snart ikke bo her mer, hvis jeg alltid skal gjøre alt!” Med eller uten konflikt er det en god idé å sette seg ned med 15-17-åringen og legge frem sine krav og ønsker så detaljert og konkret som mulig. Man kan evt. lage en liste over ting man syns det rimelig eller nødvendig at den unge tar seg av. Den unge må ha mulighet for å få innflytelse på listen; men det er ikke ensbetydende med at oppgavene skal fordeles efter lystprinsippet. Unge som er blitt behandlet rimelig de første årene av sitt liv, er fornuftige nok til at innse dette. Men de er også smarte nok til å forsøke å unngå de oppgavene de ikke har lyst til å påta seg. ”Jeg vil gjerne du støvsuger rommet ditt og i stuen 2 ganger i uken.” ”Det har jeg ikke lyst til.” ”Er det noe annet av samme omfang du heller vil gjøre?” ”Næh.” I denne situationen er foreldrenes jobb utvetydig: ”Ok, hvis du finner en oppgave du gjerne vil bytte med, så si fra. Inntil da støvsuger du!” Som omtalt i artikkelen ”Her går min grense”, er det viktig å være klar og personlig. Spesielt i forhold til unge er det viktig å unngå moraliserende kritikk. Med et halvforarget: ”Jammen, du kan da vel se...”, og ”her går vi og strever for at du skal...”, har man gravd sin egen grav. ”DA FLYTTER JEG BARE!” Når vi som foreldre er uklare i våre krav, kan det skyldes at vi hele tiden overveier konsekvensene. For hva om hun flytter? Vi er engstlige for den ultimate konflikt. Hvis tenåringer eller unge setter saken på spissen og forlanger å få alt servert på et sølvfat, er det to ting å gjøre. Man kan begynne med å overveie hvor og hvordan man tidligere har vært uklar og/eller urimelig i sine krav. Finne ut hvordan man selv har lagt opp til situasjonen. Denne etterforskningen kan være utrolig fruktbar for det videre forløp, spesielt hvis den unge selv dras inn i praten, og foreldrene er innstillt på å høre på hva som blir sagt- også mellom linjene. Hvis situasjonen blir for uholdbar, og foreldrene ikke er innstillt akseptere alt i det lange løp, må dette meddeles kjærlig - men bestemt: ”Nå skal du høre her, min venn. Hvis du tror du kan finne et sted ute i verden der du ikke behøver å levere en innsats selv, så er du velkommen til å gå ut og finne det. Her kan du ikke være på de premissene. Lykke til!” Men la meg understreke at den ultimate skilsmisse oftest er en fantasi. Situasjonen er urealistisk, hvis man har vært bare noenlunde klar og rimelig i sine krav inntil nå. HJELPSOMHET AV ET ANNET KALIBER Til de foreldre som har mulighet til å starte med blanke ark, vil jeg anbefale et eksperiment: Nemlig aldri å gi barna plikter. I løpet av få år vil dere bli rikelig belønnet i form av en hjelpsomhet som er betydelig mer energisk og konstruktiv for begge parter, enn evnen til å stå i stram giv akt og gjøre sin plikt. Hvis man derimot allerede har kjørt seg fast i endeløse konflikter omkring plikter og arbeidsoppgaver, er det kun én effektiv kur: Sett dere ned med barna og si: ”Vi har i noen år trodd fullt og fast at det var sunt for dere, og godt for familien vår, at dere hadde plikter her hjemme. Men vi har erfart at det ikke fører til større glede og tilfredshet i familien, men tvertimot til mere surhet og flere konflikter. Derfor vil vi gjerne fortelle dere at vi tok feil.Fra og med i dag er dere løst fra alle plikter. Ikke fordi vi ikke gjerne vil ha hjelp fra dere her hjemme, men fordi vi har innsett at familien utvikler seg best hvis det skjer i et felles tempo.” Det lyder nå et høyt og gledestrålende: ”Jippiiih!!”, og så kommer den egentlige prøven for foreldrene. I de følgende måneder vil barna som reaksjon på flere års sur plikt helt slutte å hjelpe til. Hvis man kan overleve de to - tre månedene uten å kritisere barna eller hverandre sønder og sammen, vil barna ganske langsomt begynne å hjelpe til igjen - på eget initiativ - og med en helt annen kvalitet. ATMOSFÆRE PÅ AKKORD Foreldre knytter ofte begrepene plikter og lommepenger sammen ut fra forestillingen om at barn skal lære at ”man skal yte før man kan nyte”. Etter min mening har barn krav på lommepenger ganske enkelt fordi de er til. Beløpet må naturligvis tilpasses foreldrenes økonomiske muligheter. Foreldre føler seg av og til presset til å gi barna sine mer lommepenger enn de egentlig kan stå inne for, og sier derfor f.eks.: ”Ja ja, ja da, men så forventer jeg også at du hjelper mer til hjemme.” I virkeligheten er dette en sammenstilling av to vidt forskjellige fenomen: Forretningsliv og familieliv. Det hører mange forskjellige små og store gjøremål til det å skape en atmosfære i et hjem, og det er ikke urimelig å sette en standard der man forventer at barna i løpet av oppveksten gradvis tar en del av disse tingene på seg. Men å forvente, eller forlange, at alle skal medvirke til å skape en atmosfære man kan holde ut å leve i, har ingenting med lønnsarbeid å gjøre. Hvis man gjerne vil at barna utfører lønnet sarbeid på hjemmefronten, kan man f.eks. gjøre følgende: Man kan gi barna et visst beløp i lommepenger, og i tillegg gi dem mulighet til å tjene ekstra penger ved å utføre forskjellige arbeidsoppgaver som foreldrene definerer. Dette skaper klarhet for både barn og foreldre. Ordningen fritar barna for skyldfølelse for å få alt gratis. Det er rene linjer om oppgavens omfang, så man unngår samtidig konflikter rundt de forskjellige oppfatninger det nødvendigvis er omkring det ”å hjelpe til hjemme”. Som i de fleste andre spørsmål omkring normer og verdier i familiens liv, gjelder det også her at enhver familie må se på sine egne behov og sin egen standard, og samtidig stille spørsmålstegn ved disse hvis familielivet i altfor stor grad preges av konflikter og gjensidig kritikk. I noen familier trives man utmerket med helt andre normer enn de som er skissert her, men i alt for mange familier fører temaet for denne artikkelen til unødvendige og destruktive konflikter mellom barn og voksne.

Temaet belønning av barn er veldig interessant, og her diskuterer jeg mest på generelt grunnlag. Alle må gjøre det de føler at rett for seg, jeg tror ikke at unger blir ødelagt av at arbeidsoppgaver i hjemmet betraktes som noe man skal betale de for å gjøre (eller for å snu på flisa: at ukepenger er noe man må gjøre seg fortjent til), og det er nok ikke nødvendigvis selve belønning eller ikke som avgjør om unger blir flinke til å hjelpe til hjemme. Jeg har tenkt masse på dette (i flere år, altså ), og jeg har kommet frem til at jeg ikke liker eller ønsker å bruke såkalte belønningssystemer og betaling for oppbeidsoppgaver. Dette er min (og litt mannens) personlige mening. Hva andre gjør er opp til dem. Her er noen lenker som jeg fant i hurten og sturten som kanskje kan forklare litt hva jeg mener og hvorfor jeg har kommet frem til dette standpunktet: Hvorfor belønning ikke virker av Jesper Juul: http://www.familieverden.no/Oppdragelse/Grensesetting/Hvorfor-belonning-ikke-virker/ Belønning har bivirkninger: http://www.tilknytningspedagogene.no/tilknytningsbloggen/tilknyttet-oppvekst/442-belonninger-har-bivirkninger Når en vil påvirke eller endre atferden: http://johnsteffensen.no/2011/08/nar-en-vil-pavirke-eller-endre-atferden%E2%80%A6/ Og en avisartikkel om husarbeide og lommepenger: http://www.ba.no/nyheter/article7484584.ece

Lurer på hvor mye de skal ha for å gå ut med søppelet eller rydde ut av oppvaskmaskinen når de nærmer seg tenåringer? Jeg fikk lommepenger "bare fordi", men jeg har hjulpet til masse hjemme allikevel, spesielt etterhvert som jeg ble større - fordi jeg følte at det var riktig at ikke alt falt på én person. Vi hadde faktisk en samtale om dette for et par dager siden, hvor 7-åringen ville jobbe for å tjene penger. Svaret mitt var at hun kan få jobbe uten å tjene penger, og så kan hun få lommepenger bare fordi vi er glade i henne. Jeg tar det faktisk som en selvfølge at unger skal lære å gjøre ting uten å få betalt for det. Samtidig synes jeg at lommepenger er en glimrende måte for unger å lære å håndtere penger, men det forutsetter at man ikke både kjøper alt de ønsker i tillegg til at de får lommepenger. Synes dere det er en god ide å betale ungene for å gjøre lekser også? Kle på seg? Gå på turn? Bli med på søndagsturen? Hvor går grensen?

Jeg kjenner at jeg blir ganske frustrert over argumentasjonsteknikken som brukes her. At kyllinger og griser har det verre gjør ikke pelsdyroppdrett noe bedre. Det er fullstendig uforståelig for meg at du 1) bagatelliserer forholdene som er vist, 2) forsøker å vinkle diskusjonen over på andre produksjonsdyr, og 3) ikke ser viktigheten av å ta debatten mens debatten faktisk er i gang. Dette handler ikke om hvem vi har grunn til å rope høyest om, men om hvem vi roper høyt om akkurat nå. Eller rettere sagt, hvem mediene har bestemt at vi skal rope høyest over akkurat nå, for jeg innser at jeg som enkeltperson ikke har all verdens innflytelse på hvilke saker som er aktuelle til enhver tid. Kylling- og svineprodusenter har også opplevd et stort press den siste tiden, og jeg vil tro at trykket ikke blir noe mindre at debatter som pelsdyrdebatten. Det er tydelig at mange forbrukerne blir mer og mer bevisste på både matsikkerhet og dyrevelferd i landbruket som følge av debatten, og noe som igjen fører til debatt i samfunnet. Dette er noe alle bør være glade for, også bøndene, siden det øker forbrukernes ønske om å betale mer for kvalitet, som igjen kan bety økt lønnsomhet for produksjonsdyr som behandles bra. Men altså, akkurat nå diskuterer vi pelsdyr, og det er ingenting i veien for å diskutere dem uten å føle at vi må ta med alle de som etter sigende har det verre. Og uavhengig av de grusomme detaljene og holdningene som ble vist i dokumentaren, så er det på sin plass å ta en skikkelig gjennomgang av pelsdyrnæringen; både for å sørge for at dyrenes velferd er sikret (og da mener jeg virkelig velferd - altså velferd utover å få nok mat (eller en grå velling) og å slippe å leve og dø med smerte), og for å unngå at reglene brytes og dyrene lider unødig.

Hvem er "fagfolket", egentlig? På ett eller annet tidspunkt kommer vi til å begynne med ukepenger, men uten forpliktelser. Jeg synes det er en uting at ungene skal ha betalt for å hjelpe til hjemme, så "gjøresmål" kommer vi til å holde atskilt fra ukepengene. Men de skal få hjelpe til, og enn så lenge synes de det er bare stas å få lov til det Ang. å bruke lommepengene til å finansiere lørdagsgodt så tipper jeg at 7-åringen kommer til å slutte å spise godis for å spare pengene når vi innfører lommepenger. Hun er utrolig gjerrig med pengene sine

Ozu ligger på et fat med eple i munnen oppå et juledekket bord

Dette blir litt sånn FrP-argumentasjon - vi setter to svake grupper opp mot hverandre, og bruker det som argument for å ikke gjøre noe for den ene. Utrolig nok så går det an å gjøre flere ting parallelt: både gjøre noe med pelsdyrbransjen og feks. kylling. At det ser ut til å være liten politisk vilje til å gjøre forholdene bedre for kylling (eller verpehøner), er ingen grunn til akseptere behandlingen av pelsdyr. Nå ruller snøballen, og da blir det for dumt å si: "nei vent, vi må gjøre noe for kyllingene først!" At 2 år ble til 6 timers film som ble til en times dokumentar blir også en litt søkt argumentasjon. Dvs, jeg forstår hva du mener, at de fæle tilfellene kan være godt spredt ut over de to årene. Men tilfellene blir ikke mindre virkelige av den grunn. Hadde aktivisten brukt én måned eller en uke på opptakene så hadde argumentasjonen vært motsatt; at det var lite grundig arbeid. Jeg må være så ærlig og si at jeg håper inderlig at pelsdyroppdrett blir ulovlig i Norge. Både fordi bransjen gang på gang viser at det er mange uverdige forhold og mye unødvendig lidelse, men også fordi pels er noe av det mest unødvendige jeg kan tenke meg. Samtidig håper jeg også at det blir økt fokus på dyrevelferd hos alle typer produksjonsdyr, samt at trenden med at forbrukerne er villige til å forsake dyrs velferd for å få billig kjøtt (med god hjelp fra landbruksminister Listhaug) snur.

Men du må allikevel betale moms (på ca 25%?) og omkostninger (150,--200,-?) når noe koster over momsgrensen. Og da betaler du faktisk moms på porto også :-( Teoretisk kan man be selgeren om å skrive verdien lavere eller skrive at det er en gave, men det er ulovlig.

Hehe .. så hyggelig Min mormor fikk lagt håret sitt hver fredag (eller var det andre hver?). Utrolig å tenke med tanke på at jeg vasker håret minst annenhver dag. Aner ikke. Jeg gidder aldri å fullføre krølltangprosjekter. Ikke krøller med glattetang heller. Den eneste måten å gjøre det på for meg er permanent, men vet ikke om jeg tør Jeg vil ha store krøller/mer fall, men har hørt rykter om at store krøller går lett ut av håret.

Sånn her er det jo

Så trist å lese!

Helt enig! Jeg er helt for å kutte ut både og, og selv kjøper jeg verken industriprodusert kylling, svin eller pels.

Her har jeg lest argumenter som går på at avvikling i Norge kun betyr at at det må produseres mer pels i andre land, som tar dyrevelferd enda mindre alvorlig.

Hvis sitatet over stemmer så må det dreie seg om flere enn en og annen som "behandler dyrene sine dårlig". Han ba om seriøse pelsbønder og endte opp med så mye grums, da lurer jeg på hvordan en "useriøs" pelsbonde har det.

En bekjent skrev en status på FB om at det minste man kunne gjøre hvis man planla å se dokumentaren (og bli indignert), var å gå inn på pelsdyrbonde.no for å få et mer nyansert bilde. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at pelsdyrbonde.no er ganske mange hakk mindre troverdig enn dokumentaren...

Det kunne vært interessant å vite hvorfor han valgte akkurat de tre farmene. Om det var nesten tilfeldig, eller om han visste at det var spesielt ille der. Jeg forstår at det er mulig å klippe og redigere for å fremstille sitt syn på et mest mulig fordelaktig vis, men han har jo uansett filmet det som vises, og det er ikke pent å se på.

Jammen, se her da: http://pelsdyrbonde.no/ingvild/ Ingvild har jo til og med vært aktivist og "slippi ut non rever på en finsk pelsdyrfarm" før hun fikk kunnskap om bransjen og valgte å bli pelsdyrbonde selv: Dokumentaren må være sterkt overdrevet, for den ligner ingenting på denne filmen.

Hvordan kan denne dokumentaren tas seriøst når fotografen er dyrevernaktivist og motstander av pelsdyrproduksjon?

Hvorfor kan det ikke være analsekretlukt uten at det kommer sekret ut? Jeg kjenner det innimellom på min. Ikke mye eller ofte, men som en liten metallisk eim som forsvinner igjen. For alt jeg vet kommer det en bitteliten dråpe som gir lukt, hvem vet? Det er garantert ikke bare prompelukt iallfall Jeg synes forresten lukten på analkjertelsekret kan være ganske forskjellig. Det kan være den metalliske lukten, eller det kan være en sånn ubeskrivelig råtten fisk/buljong-lukt som er nesten umulig å få bort hvis man får det på seg Og katter; deres sekret stinker mange ganger verre! Vi holdt på å måtte legge ny panel i stua etter at katten løftet halen og traff veggen

Jeg dytter litt på denne

Dette er bare så lite konstruktivt. Kan vi ikke bare slette hele diskusjonen, for dette skaper ingenting annet enn utrivelig stemning .. Og er det egentlig OK å diskutere brukere i 3. person? Personlig synes jeg det er bare unødvendig og ufint!

Ikke sant! Akkurat som "Nei, det virker ikke på hunden min, for den er ikke som alle andre" .. det er heller ingen fordom, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver det her? (Men egentlig plager ikke kursplagerne meg så veldig .. dvs de finnes faktisk ikke på alle kurs )

Der fås den som e-bok også. Jeg foretrekker fysiske hundebøker, men det er jo ikke alltid man har tid til å vente Jeg anbefaler dvden som hører til også.. eller begge.

Jeg har forståelse for utenfor-følelsen, men tenker at det kanskje ikke er så viktig å være så innmari med. Jeg er her stort sett for å snakke hund, og stille ett og annet spørsmål om permanent-krøller Og noe mer enn det trenger jeg ikke. Dessuten så synes jeg også at det er naturlig at det danner seg grupper som har noe til felles. Det kan kanskje virke som det er én klikk - det gode selskap - og så er det resten som ikke er "med", men i praksis er det vel mer sånn at "det gode selskap" synes veldig godt fordi de er mest aktive og synlige (feks i skravletrådene), mens resten også har felleskap med andre i mindre grupper. Tror jeg da Og så må jeg jo si at jeg er så fornøyd med online-treningen, fordi den er akkurat passe personlig. Vi snakker trening og hund, og mindre med personlige ting. Det er kjempedeilig, for det er akkurat sånn trives med å ha det på online-forum. Du hadde likt deg der (Ihvertfall hvis du trener hund og ganske positivt )