Tuvane

Er hunden fri, så er det jo fri. Det finnes sikkert tvilstilfeller mellom B og C, der hunden kanskje kan få dårligere hofter med alderen, men at en A-hund plutselig skulle utvikle HD ser jeg på som ganske urealistisk. Å skulle røntge ved tre års alder er nok rimelig uinteressant, all den tid ingen gidder å sitte med en hund i tre år før man evt. finner ut om den er "god nok" for å brukes videre. I tillegg så er det jo sånn at man gjerne ikke setter hunden i hard trening før den er røntget, og man kan jo ikke bruke to av de beste årene i hundens liv på å "vente" på at den skal røntges.

På min egen rase så har jeg ikke så stor preferanse på farger, så lenge hunden er godt pigmentert og har mørke øyne og mørk maske, og høyest mulig svartandel dersom den er svart/brun. Dvs det spiller ingen rolle om hunden er svart/brun, svart, bicolour eller grå, så lenge den er godt pigmentert med mørke øyne og mørk maske. Lyse øyne sliter jeg med, uansett rase, da jeg synes det er mindre pent og gir et veldig stikkende, ekkelt blikk. Ellers er jeg nok der at jeg også der på andre raser at jeg foretrekker hunder med mørkt pigment på snuten og rundt øyne. Men uansett, farge er relativt overfladisk, og det er jo ikke noe som medfører at jeg blir mindre glad i en hund.

Forekomsten av HD påvirkes av arv og miljø, MEN, det er et stort MEN her. En hund som ikke er genetisk disponert for HD vil aldri utvikle HD, uansett hvor dårlig miljø den vokser opp i (sett bort i fra ved rene skader, f. eks påkjørsel). Hos noen raser vil så å si alle hunder være genetisk disponert i en eller annen grad, og da vil miljøet spille inn. Noen er så hardt affiserte at uansett hvor godt man tilrettelegger miljøet, så får hunden sterk eller middels grad, mens andre er mildere affisert, og miljø kan utgjøre forskjellen på en B eller en C. Hos andre raser finnes det knapt HD, og hundene er frie uansett miljø. Derfor er det også verdt å ta med i beregningen at den ene frie hunden i et kull med mange hunder med HD, sannsynligvis i stor grad er genetisk disponert for HD, og vil videreføre denne disposisjonen til sine avkom. Noe man også bør ta med i bildet er graden av forkalkinger. Hunden kan fint ha smerter/plager UTEN at det er forkalkninger, men jo mer forkalkninger, jo mer sannsynlig er det at hunden har vondt. Når det først har oppstått forkalkninger, så blir de gjerne bare verre og verre, ofte over kort tid, og det kan sånn sett være verre å ha en hund med C med store forkalkninger, enn en hund med D uten forkalkninger. Det er også verdt å tenke på at HD ofte forverres med alderen. En hund som er røntget med C ved et års alder, kan fort få dårligere og dårligere hofter over tid. Med mindre vi snakker veldig samvittighetsfulle oppdrettere, så er det nok ikke så sannsynlig at hunden blir røntget offisielt på nytt for å finne ut hvordan ståa er.

Det spørs helt hvilken rase det er snakk om. Er det f. eks staff, som har ekstremt mye HD, så er det nok ikke så lett å finne HD-frie slekter. Er det derimot en rase med lite HD, så bør det jo være et varseltegn. Personlig ville jeg i alle fall kun kjøpt fra HD-frie foreldre med indeks på over 100 (dersom rasen har indeks), og med flest mulig røntgede (helst fri) i slekta. Hvor plaget hunden evt blir av en HD-diagnose er umulig å si. Noen hunder får plager av C-hofter i en alder av to år, mens noen hunder med D/E og store forkalkninger lever lange, gode liv. HD er kjipt, men jeg tar heller HD enn allergi eller crappy mentalitet (men helst ingen av delene).

USA har utviklet denne "rasen" helt på egenhånd, og det er ikke noe vi tar etter her, for å si det sånn. De har som sagt en annen rasestandard og andre krav til avl, og avler på rene show/familiehunder, helt uten krav til bruksmeritter eller mentalitet. Hva som skjer i schäfer-Norge bestemmes primært via moderorganisasjonen SV i Tyskland, og påvirkes ikke av hva de måtte holde på med i USA. Det er fra Tyskland fokus på å "rydde opp" i rasen, både mtp helse, eksteriør og størrelse. Det har også stort fokus på korrupsjon, bakgårdsprøver ol. For noen år siden var det nok godt mulig å få kjøpt både det ene og andre av titler, men det skal ikke lengre være mulig i Tyskland. Perfekt blir det nok aldri, men det går framover.

Nå vet jeg ikke hva som er vanlig på rasen, men pelsen vokser jo ut igjen, så å stusse litt her og der er jo ikke akkurat noen stor inngripen, og vel verdt det om man får den sløyfa man har behov for.

I USA har de to separate raser. De fleste avler på de amerikanske linjene, men det finnes også FCI-schäfere der som avles etter SV-regler, dvs med SCHH/IPO, kåring og utstillinger etter tysk mønster. De henter da inn tyske dommere/SV-dommere som dømmer prøver og utstillinger, og har sikkert også utdannet noen egne. Tyske/europeiske hunder importeres, og det er også vanlig at eldre, tyske hanner selges til USA for å avslutte avlskarrieren der hos en eller annen rik amerikaner. En FCI-schäfer ville nok være rimelig sjanseløs på en vanlig amerikansk utstilling.

Nei, dette er en amerikansk hund, det ser du enkelt på typen (hode, beinbygning, kroppsproporsjoner, bakbeinsvinkler, bevegelser). En slik hund ville aldri ha nådd opp i Europa. Disse avles som rene familie/showhunder, helt uten bruks- eller mentalkrav. Og ja, bevegelsesmønsteret er feil, hunden er løs og det er veldig mye som er helt feil.

Men altså, må vi alltid drasse inn disse amerikanske schäferne inn i en diskusjon om FCI-schäferen? De har en annen rasestandard og er avlet som rene show/familiehunder, - det blir som å sammenligne epler og pærer.

Det er feil, det finnes faktisk egne gjeterlinjer (HGH-linjer) den dag i dag.

Ja, at hun knerta rotta var forsåvidt greit. At hun stakk hjemmefra for å spise den opp igjen senere på dagen var derimot ikke så kult.

Nei, de tenker sikkert det samme som folk som prøver å redde elg fra bjørn...

Det er jo greit at man i teorien skal ha kontroll, men hvor ofte møter man egentlig et skadet byttedyr i skiløypa? Og hvor oversiktlig var situasjonen? Nå har ikke jeg gått på ski på X-antall år, men å holde igjen en polarhund som får ferten av et skadet rådyr når man står på ski, er nok ikke nødvendigvis veldig lett. I skiløypa møter man normalt sett andre mennesker og andre hunder, og evt byttedyr forsvinner som regel ut i skogen. Hvis man ikke skal kunne gå på ski med hunden i tilfelle det ligger et skadet rådyr i løypa, noe som sikkert er sjeldnere enn at man vinner i lotto, så blir det jo helt håpløst. Nei, hundene skal ikke ta dyr, og vi skal ha kontroll, men uhell skjer, og dyr er på feil sted til feil tid. Vår forrige hund knertet en stor rotte som løp ut i åkeren rett foran henne. Hunden var få meter fra meg og uansett om hun hadde vært i bånd hadde jeg ikke fått stoppet henne, rotta var død i løpet av få sekunder.

Hvis hunden ellers er en meget god representant for rasen, og er frisk, har god mentalitet og et godt eksteriør, med friske kullsøsken, så ville ikke det ha stoppet meg fra å bruke hunden i avl. Men den bør jo være over snittet god på alle andre områder.

De langhårede er bare helt *smelt* altså! De er nydelige alle sammen, men...

Ha valpen i langline inne, sånn at du får stoppet jagesituasjoner. Legg gjerne opp til en situasjon der hunden VIL jage katten, der du er klar og holder i langlina, og gir hunden en tydelig beskjed om at det er helt uaktuelt å fortsette med denne atferden. Jaktatferd er ekstremt forsterkende, så hver gang hunden får jaget katten, så vil lysten til å jage bli (om mulig) enda større. Av hensyn til katten må du få en stopp på dette umiddelbart.

Hvis hunden ikke har indeks, så er det sannsynligvis ikke nok informasjon å beregne indeks ut i fra (dvs nok røntgede slektninger med registrerte HD-resultater på dogweb).

Dersom det er noe jeg åpenbart ikke liker, f. eks kuperte hunder, så dropper jeg bare å like/kommentere. Verre er det ikke. Jeg har dog opplevd at folk trykker "gråtesmiley" på bilder av min 6 år gamle, friske, frirøntgede (HD, AD, rygg) schäfer, og da kjenner jeg at jeg begynner å lure på hva motivasjonen er. Har man det så dårlig med seg selv at man må ødelegge et koselig bilde med en gråtesmiley, bare sånn at man får sagt hva man mener om de fryktelige utstillingsschäferne?

Når man ser tråder som denne så begynner man å skjønne hvorfor det er mange uregistrerte hunder i Norge. Før man parer to hunder, så sjekker man opp at alt er i orden på forhånd, og man skriver kontrakt. Det bør gjøres lenge før de to utkårede i det hele tatt får se på hverandre, det er ikke noe man begynner å sjekke ut etter at valpen(e) er født. Det er selvfølgelig kjedelig å havne i en slik situasjon, men med et minimum av forarbeid hadde dette aldri skjedd.

Murder, bloody murder!

Etter en nærmere titt, ser jeg at normalhårede kullsøsken (hanner) har 104 i indeks, så da er det vel mer sannsynlig med 104 enn 101.

110* på staff og 110 på malle vil dermed bety to helt ulike ting, fordi staff er en rase med kun 53,4% fritt, mens mallen har 96,5% fritt. En staff med 110 i indeks vil kunne ha endel hunder i slekta med HD, og likevel ha en god indeks, mens en malle må ha en så å si fri slekt for å få 110 i indeks. Så alt er relativt. Når 46,6% av de røntgede de siste 10 årene har HD, kan det ligge "dårlig an" og likevel være bedre enn snittet. Komisk nok ser det ut til at staff ikke har fått indeks en gang... *tilfeldig valgt høyt indekstall for å eksemplifisere

Ikke noen indeks på langhår, gitt... Mor har 100, far har 102, så det slår vel sikkert ikke feil om han hadde fått 101 i indeks, dersom de hadde beregnet indeks på langhår.

*rekke opp hånden* Min schäfer har ødelagt for det dobbelte av kjøpesummen sin. *host* Har ikke ødelagt noe i voksen alder da... Det er vel mer snakk om at man må vite hva man har mellom hendene. En schäfer er ikke nødvendigvis en hundeparkhund som går overens med alt og alle. Noen schäfere ER selvfølgelig drittbikkjer, men i mange tilfeller så har de ikke nødvendigvis blitt håndtert rett, typisk forventning om å hilse på alt og alle som ender med frustrasjon og usikkerhet og til slutt utagering/brøleape. Erfarne hundeeiere får sjelden en sånn hund, fordi de håndterer hunden rett fra begynnelsen av. Mye kommer kanskje av at oppdrettere ukritisk selger hund til folk, uten å følge opp, men også at valpekjøpere ikke følger rådene de får (før det er for sent) - "det er jo så hyggelig at valpen får hilse på alt og alle (helt til den veier 35 kg og alle er livredde for den)". Når jeg ser mange av disse brøleapene, så ser jeg gjerne at det er "hunden først og eieren etterpå", dvs at de har overlatt til 35 kg schäfer å bestemme hva som er rett reaksjon når de møter andre. Mange av disse såkalte "drittbikkjene" blomstrer når de får oppgaver og får brukt hodet sitt (til andre ting enn å skremme bort fremmede og andre hunder). Hvis man bare vil ha en hund å tusle rundt kvartalet med, så bør man ikke kjøpe en schäfer, for det er ikke den type hund. Det finnes noen som fungerer til det også, man skal man ha en slik, bør man kjøpe den i voksen alder, så man vet hva man får.

Synes det ser fint og fritt ut.