Lene_S

Ayla er igjen inne i en runde med hosting, og jeg synes det er verre denne gangen enn det har vært tidligere. Dette er tredje runde på under 1 år. Hun har vært skopet for luftrørskollaps (negativ), og ble tatt mange prøver av under siste runde, uten at vet'n kunne si akkurat hva det var. Hun har dog litt lang gane, men det skulle ikke by på mer problemer enn at hun ville harke den på plass ved nødvendighet. Det gikk over etter 2-3 uker, men nå er hun altså i gang igjen. Hosteanfall utløses stort sett når hun kommer ut, noe som gjør det vanskelig for henne å få gått på do, og turer har det blitt lite av den siste uka. Tidligere har hosten hørtes tørr og harkende ut, men tidligere i dag hadde hun et anfall som hørtes ut som svanefresing (det første som slo meg at det lignet på). Hun surkler også en del, og virker å slite med å få puste gjennom nesa mens det står på. Hun kan surkle litt innendørs, og hoste litt når hun girer seg opp, men det er altså et veldig tydelig mønster med hosting hver eneste gang hun går ut døra. De to tidligere rundene var på senvåren og sensommeren, så kulde er ikke årsaken. Hun har time hos dyrlegen på onsdag, men jeg vil gjerne høre om noen her har noen ideer om hva som kan ligge bak denne hostingen. Astma er jo en mulighet vi har tenkt på, men jeg synes det virker rart at det går over av seg selv i løpet av noen uker, for så å komme igjen noen måneder senere. Nå er ikke jeg ekspert, så kanskje det er normalt ved astma, men dette med at det går over og kommer tilbake tuller med alle teorier jeg har. Noen som har noen betraktninger, teorier, ideer, hypoteser, forslag eller annet å komme med?

Enig i at dette er spennende, og det hadde jo vært flott å kunne delta. Derfor synes jeg det er helt høl i huet at prøvesettet må hentes. Mange ville sikkert hatt lyst til å delta, inkludert meg, men jeg gidder ikke å stampe i trafikken inn til Oslo for å hente et prøvesett. Det burde så absolutt vært mulig å få tilsendt settet med svarkonvolutt. Nå vil jo prøve komme kun fra et svært begrenset geografisk område, og det vil jo helt sikkert ha en viss innvirkning på resultatet av prøvene, da miljø påvirker tarmen og tarmfloraen, en faktor som avgjort hadde vært interessant å ha med i en slik studie.

Dette har jeg aldri tenkt på før, at folk klipper eller napper værhår. Det var nesten så jeg måtte sjekke datoen for aprilsnarr her, for å være ærlig, for dette kan da umulig være akseptabelt. Værhår er kjempeviktige for alle arter som har slike hår, de er ikke bare til pynt. Det spiller ingen trille om de gror ut igjen når bikkja stadig blir barbert. Da blir det like ille, om ikke verre fordi det stadig gjentas, som kupering og andre ting som fjernes for å endre utseende på bikkja. Om noen synes jeg høres dømmende ut, så er det ikke noe vits i å synse om det, jeg er det.

Huff, jeg husker den setteren som bet datteren din, det var en vond tråd Det jeg mest egentlig tenker på er etter at diagnosen er stilt. Før det får man jo ikke gjort noe, uansett om man har flaks, og oppdager det tilfeldigvis tidlig, eller sent fordi man ikke ser symptomene. Men det dukker jo stadig opp spørsmål her på forumet om HD og når man skal gi smertestillende, og alt rundt det. Når vi vet at hunder er så flinke til å skjule smerter, hvordan kan man noen gang anta at de ikke har vondt når de har en HD-diagnose? Litt avhengig av grad, selvfølgelig, men C-hofter eller dårligere da, for diskusjonens skyld. Atferdsendringer kommer jo gjerne over tid, og er subtile. Og da skjønner man jo ofte at hunden har hatt det vondt lenge, som du har gjort. Så hvordan kan man da være sikker på at en tilsynelatende symptomfri hund faktisk ikke har det vondt? Det er her jeg sammenligner med meg selv. Nå varierer sikkert HD på hunder, som på folk, noen sliter mer enn andre. Men vi kan jo snakke og ta tabletter selv. Jeg vet ikke hvor mye erfaring du har med HD på voksne mennesker, men hvis vi antar at hunder opplever smerte omtrent som oss, burde vi ikke da også anta at de har vondt med samme lidelse som gjør oss vondt, selv når det ikke synes på dem på noen måte? Jeg lurer egentlig på det samme her, ut fra samme baktanker jeg skriver over her. Overhodet ikke et forsøk på kritikk eller å gi deg skyldfølelse, eller noe som helst. Jeg sliter litt med formuleringer her, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få stilt de spørsmålene jeg vil uten at det vil oppfattes bebreidende, fordømmende, kritisk, slemt eller lignende. Derfor, please, ikke tolk spørsmålene som det, for det er ikke sånn ment. Jeg er oppriktig interessert i hvordan du tenker. Hvorfor du mener at smertestillende ikke er nødvendig. Det er jo lett, og veeeeldig naturlig, å være blind for de ørsmå gradvis endringene som kommer over tid, som du jo har opplevd (jeg og, forøvrig, med flere katter). Skal vi se, det var denne formuleringa da: Når man da oppdager lidelsen, og begynner behandling, så ser man ofte en dramatisk bedring. Men er den bedringen = bra/smertefri, eller er det bare bedre enn det var? Det er sånt jeg synes er vanskelig, og det regner jeg med det er for deg, også, men jeg lever med HD, og klarer liksom ikke helt å avfinne meg med at symptomfri på utsiden også betyr at de er symptomfrie på innsiden, om du forstår. Og nettopp derfor lurer jeg på om man bør eller ikke bør bruke menneskers opplevelser om referanse når det kommer til lidelser som presenterer seg tilsynelatende nokså likt hos begge arter.

Jaja, da ble skarven neste dyr ut som skal ofres på næringsalteret. Og heisann, ser vi det, forskere kan jo ikke en dritt om fugler, det er det lakseoppdrettere som kan best, logisk nok, det burde jo alle skjønne. Synes jeg begynner å dra i kjensel på opplegget her nå, hvor har jeg sett det før, tro? *slår oppgitt ut med henda, og lurer på hvilket dyr som må utryddes neste måned* Disclaimer: Sorry, folkens, men jeg blir så provosert at jeg ikke klarer å få ut noe fornuftig.

Det burde vel tas med i betraktningen når faktisk hunden blir for senior å regne, tenker jeg. En GD er jo senior mange år før chi'ene våre. Bortsett fra det, så kommer vi til å ta slike prøver på Ayla når den tiden kommer. Vi tar det på kattene fra de blir 10 år, for på prøvene kan man se begynnende problemer før vi ser tegn på symptomer, ting man f.eks. kan holde i sjakk med mat fremfor å måtte ty til medisiner dersom det blir oppdaget sent. Eller enda verre. Som @Wilhelmina, har også vi oppdaget ting i tide pga rutineblodprøve for seniorpuser, og det er vel verdt pengene. Faktisk kan man spare inn utgiften på sikt Jeg synes dette er et flott tilbud, men det er jo helt frivillig, så du må gjerne skippe Har du titta i vaksinasjonskortet, og på Felleskatalogen? Vel, Ayla fikk først grunnvaksiner, selvfølgelig. Da hun var 1 år, fikk hun Nobivac BbPi og Nobivac DHP. År 2 og 3 fikk hun kun BbPi-vaksinen, som er 1 årig i følge Felleskatalogen. År 4 fikk hun igjen begge, da DHP er 3-årig. Veterinærene våre følger altså produsentens anbefalinger. Det er strenge krav til medikamenter, og jeg ser ingen grunn til å tvile på dem, jeg antar at de kjenner egne produkter best.

Inspirert av @enna sitt innlegg i en annen tråd angående HD og smerter (og ja, enna, jeg vil veldig gjerne ha svar fra deg, siden du er lege ) Det er jo vanskelig å si sikkert hvor vondt et dyr har, jeg innser det. Men hvor mye kan vi faktisk si, og hva kan vi anta? Tenker spesielt sammenlignet med mennesker. Jeg har selv HD, medium i den ene, medium light i den andre, vil jeg si, men jeg kan jo fortelle om, og selv hjelpe på, problemet ved behov. Det kan ikke hunder. Men oppfører HD seg hos hunder på samme måte som hos mennesker? Og vil de oppleve smerter av lignende type som jeg gjør? Det er klart, hunder har et annet bevegelsesmønster, de fordeler jo vekta på fire bein fremfor to. Hvor mye spiller dette inn? Det jeg vet, er at jeg selv alltid har et ubehag i hoftene/lysken. Dvs, det er en jevn verking, men etter 25 år, siden jeg startet å ha vondt, så har jeg jo blitt så vant til det at jeg ikke kjenner det like godt lenger. Enkelte dager er det verre enn andre, men jeg merker liten forskjell når det kommer til aktivitet, bortsett fra underlaget. Det blir verre på harde underlag. Det som er verst, er ulike stillinger. Tar jeg beina fra hverandre for mye, spesielt med bøyde knær, kjennes det ut som at hofta skal til å hoppe ut av ledd. Før noen spør: Nei, jeg skal ikke avles på

Jeg tror jeg ville ha vært en blanding mellom engelsk bulldog, en terrier av noe slag, en eller annen obskur rase ingen har hørt om, og en pit bull. - EB fordi jeg ikke har verdens beste helse. Kunne ha valgt andre raser, men selv om oppgaven spesifiserte "ikke utseende", så ligner jeg fysisk på bulldogens bygning. I hvert fall litt (jeg mangler musklene). Jeg har all vekta fra hoftekammen og opp, null rompe å snakke om, og tynne bein. Jeg ser ut som en ball med to pinner som stikker ut nederst - Er sta som er terrier. - Er også sær og går mine egne veier, så noe snåle greier må inn i blandingen. - Og så er jeg snillest mot andre arter enn min egen, så derav pit'n (innser at pit også er terrier, men jeg er såpass mye terrier, tror jeg, at to må til). Har jeg lavt blodsukker, og i tillegg må lage mat, er jeg direkte mannevond. Altså, jeg fatter ikke hvordan kona har holdt ut med meg i 20 år

Ingen, er på min første Har en chihuahua. Det var ganske tilfeldig, og jeg skylder på naboen. De fikk en chihuahua, som jeg passet i tre uker, og forelska meg helt. Tre dager etter at han ble levert tilbake til eieren, fikk jeg min fra samme oppdretter (litt flaks med at det faktisk var leveringsklare tisper akkurat da). Antakeligvis En Finsk lapphund. Alternativt en Keeshond. Jeg liker spisshunder, både i gemytt og av utseende (ja, jeg vil jo gjerne ha både i pose og sekk). Dessuten er de forholdsvis friske, uten ekstreme trekk og flere A4-sider med mulige helseproblemer. Jeg digger de lapphundene jeg kjenner, og synes de er gøyale. De to nevnte rasene passer meg og mitt liv ganske bra, også. Jeg trenger ikke for mye driv, og det passer ikke meg med hunder som trenger voldsomme mengder fysisk trening for å være fornøyde, jeg er verken jogger eller supersyklist. Summa summarum: Jeg liker dem på Jeg er fornøyd med individet, men jeg vil nok ikke kjøpe chihuahua igjen. Alt for mye helseissues og avl på vei i feil retning. Også min har litt helseproblemer, mest fremtredende er allergi, samt en gane som er litt lang, men det byr ikke på problemer for henne, annet enn at hun må harke den på plass et par-tre ganger i året. Hun virker også å ha lett for å får luftveisinfeksjoner. Hun er nå på sin tredje på under et år, og hoster, nyser og snørrer. Hun har heldigvis sluppet unna PL og luftrørskollaps foreløpig. Gemyttmessig passer hun meg dog helt ypperlig. Jeg liker at hun er litt egenrådig, og at hun er veldig glad i folk, både stort og smått. I tillegg lærte hun fort å oppføre seg blant folk. Hun kunne dog med fordel vært litt mer dreven i hundepolitikk, hun kan være ganske uhøflig mot andre hunder, hun har et stort ego. Hun er aktiv, med på alt, og elsker å bruke kroppen sin (lykken synes godt selv på en liten tur til postkassa, liksom). Jeg elsker henne, men det er alt for mye jeg misliker med chihuahuaens helse til at jeg kan si jeg liker rasen.

Alle hunder er forskjellig, men de er dyr. Rovdyr, til og med. Jeg hører ikke hjemme i den gruppa som tror mine dyr er fløffdyr, jeg har ingen illusjoner om hva de er for noe. Dog har jeg manglet litt fantasi, men det er nå rettet opp. Jeg så ikke for meg at loppa mi skulle klare å ta ei høne, men det gjorde hun altså før jul. Naboens, sådan, og det var ****** kjipt. Jeg er dog overbevist om at noe må ha skjedd i forkant, at høne og voffe erta hverandre, og at høna muligens har gått til angrep, for voffa har aldri brydd seg om verken de hønene eller noen andre høner tidligere (de går frittgående høner nedi veien, også). Ikke har hun vært interessert i noen høner etter på, heller. Jeg så dog ikke hva som skjedde, jeg sto på andre siden av huset og prata med eieren av hønene. Forøvrig har Ayla fortsatt innskrenka rettigheter, selv om de to siste hønene til naboen nå er borte (en tatt av hønsehauk, den siste gitt bort til gård). Hun er alltid i bånd i hagen nå, også for at det skal være lettere å stoppe bjeffing på rådyra i hagen. Ayla er dog av typen som er mye greiere å ha med å gjøre borte enn hjemme, hun er lydigere og mindre eventyrlysten på tur enn hjemme i nabolaget. Hun kan kalles inn når hun begynner å løpe etter noe på tur, noe som kom godt med da hun plutselig krøp under et gjerde og befant seg på toglinja. Og hun stopper når jeg ber om det de få gangene hun løper etter et vilt dyr. Hjemme, derimot, not som much, og derfor er jeg strengere med båndbruk her enn på tur. Ayla har tidligere drept to mus, men den ene var definitivt et uhell. Altså, hun mente ikke å drepe den, for da var den ikke morsom lenger. Jeg rakk ikke å stoppe henne, dette var hjemme i hagen, og den ene katta serverte henne den levende musa. Den andre var på tur, og jeg tror hun heller ikke da mente å drepe den, hun trodde det var en leke i gresset. Mus som sitter stille bryr hun seg ikke om. Ei heller andre dyr som ikke beveger seg. Jeg tråkka nesten på to fugleunger som lå midt i traktorveien over et jordet. Jeg stoppa for å undersøke om de var skadet, og loppa satte seg ned rett ved siden av uten å ense at de var der engang. Har også flere ganger fullstendig oversett stålormer, og en gang en huggorm. Fugler som letter er gøy å løpe etter, men hun får jo ikke tak i dem. Sitter de stille, så er hun rett og slett ikke interessert. Hun er nok litt påvirket av at hun har vokst med katter, sliter nok litt med Species Identity Disorder @QUEST Akkurat! Det viktigste må da være å plage viltet minst mulig, uansett måten det skjer på, ikke hvorvidt båndet faktisk er kneppa på. Jeg har i det minste tenkt igjennom alt sammen, observert både hund og vilt, og tar hensyn ut fra det jeg vet og ser. De færreste av de som klamper gjennom skauen gjør det, de knepper på båndet, eller lina, og tror at alt er kosher, det har jo bånd på, liksom. Ayla og jeg forstyrrer viltet langt mindre enn de fleste av disse folka. Selvfølgelig, det kan være vi forstyrrer noe vi ikke ser, og dermed aldri får vite, men det hadde vi gjort om hun hadde hatt flexi'n på seg, også. Og selvfølgelig kan jeg ikke 100% garantere noe, som høna over viste meg ettertrykkelig, men jeg føler jeg kjenner hennes reaksjonsmønster godt. Ergo, jeg mener jeg tar et ansvarlig valg, et som ikke påfører viltet noe mer stress eller fare enn om jeg hadde hatt loppa i bånd til enhver tid. Jeg er, som du også påpeker, et langt større stressmoment uansett, og det tar jeg også hensyn til.

Nei, hehe, du nevnte forsåvidt ikke snø, men siden det nå engang var det hele diskusjonen handlet om, så tolket jeg det slik Selvfølgelig skal man passe ekstra på i yngletiden. Og hadde Ayla vært typen som gikk lenger enn en meter fra veien eller stien, oppdaget fugleunger hun nesten tråkker på i bånd, brydd seg filla om ting som ikke løper, eller vi hadde gått på steder der råddyrkje vanligvis befinner seg, så hadde jeg helt klart vært mye strengere på båndbruk. Nei, jeg mener ikke nødvendigvis pga størrelsen, selv om det jo sier seg selv at en yorkie, pomme eller en chi vil slite litt med å i det hele tatt skade et rådyr. Og strengt tatt gjelder jo båndtvangen for alle. Men jeg tenker at det er lov å bruke huet, med tanke på hva båndtvangen faktisk er for. Mange bruker langliner som alibi for å la bikkja vimse veggimellom i skauen, "den er jo i bånd", mens de selv klamper rundt i blåbærbusker og andre buskevekster. De er nok en langt større fare enn en liten chihuahua som ikke går ut i buskene med mindre jeg gjør det, og det gidder ikke jeg. Jeg kjenner hunden min, og vet av erfaring hva hun reagerer på og ikke, og fremfor alt hvordan hun oppfører seg på tur. Hun vil ikke miste meg av syne, så hun går aldri mange meter fra meg, og holder seg på grusveien gjennom skogen, som er den vi bruker desidert mest i båndtvangtiden. Det eneste som kan få henne til å hoppe en meter ut i grøfta er et ekorn i et tre, alt annet bryr hun seg lite om. Hun løp etter rådyr to ganger på tur mens hun var ung, uten om båndtvangtida, og skjønte tydeligvis at det ikke var noe poeng i, for hun har ikke prøvd siden, selv om hun har hatt mange anledninger, se under her angående egen hage. Enda viktigere er det at jeg kjenner området rundt her, og vet hvor vi ikke skal gå. Og der går vi ikke verken i yngletid eller i snø. Jeg vet også hvilke tider på døgnet f.eks. elgen går der eller der, og unngår de plassene da. At rådyr ikke vil løpe en eneste meter pga hunder, er naivt å tro, samme hvor mye bånd de hundene har på seg. Rådyr vi møter løper lenge før bikkja vurderer det engang, pga meg. Vi har rådyrtråkk rett foran kjøkkenvinduet, som ligger rett ved døra vår, og de løper når vi går ut, med eller uten voffe, bånd eller ei. Da kan voffa løpe etter, til skogkanten, for hun mener de ikke får lov å være på hennes tomt, og da er rådyra uansett long gone. Dette skjer uansett tid på året. Jeg bryter loven når jeg lar henne gå løs på en grusvei som går gjennom skogen. Men jeg vil likevel si det er verre med folk som klipper på ei langline, og dermed tror de kan gjøre hva fankern de vil med både bikkje og seg selv, for de blåser egentlig i hvorfor det er båndtvang. Det gjør ikke jeg. Jeg tar hensyn, og har tenkt gjennom om de ulike problemstillingene. Så, så lenge jeg har en hund som ikke er noen fare for ville dyr (bortsett fra en og annen mus kattene drar hjem, som hun tror er leker) ut fra de forutsetningene jeg har beskrevet over, så er jeg så frekk. Med min nesten hund, så vil jeg nok høyst sannsynlig måtte ha den i bånd under båndtvangen, for jeg kan ikke ha så flaks to ganger på rad. Og det er helt greit, det var det jeg i grunn forventa med denne her også. Angående hvor langt et rådyr skal tåle å løpe, så ble det altså i den refererte tråden hevdet av flere at voffa mi, med sine 20 meters spurter til skogkanten her, ville sprenge rådyra. Og jeg mener at om de ikke tåler å løpe litt, uansett grunn, før de går i lufta, så er det noe alvorlig galt med rådyra her i landet, for det finnes flere rovdyr enn loppa mi

Jeg kan egentlig ikke si at jeg synes noen språk er som musikk, men noen er kulere enn andre. Jeg digger litt bred engelsk aksent, ala Crowley, hvis noen ser Supernatural her. Og så er det morsomt å høre skikkelig graut-tjukk sørstatsamerikansk, som Leslie Jordan (han lille som hvert fall ikke er homo i Will & Grace ). Samme gjelder Crocodile Dundee-australsk. Jeg er også glad i dansk og spansk. Av de på minussida, så synes jeg alle slaviske språk høres ut som om de ødelegger ting med tenna. Japansk høres rasende forbanna ut. Tysk høres militant ut. Fransk er snobbete. Italiensk er teatralsk. Alle med sterk skarring høres ut som noen prøver å harke opp noe fra halsen.

Nei, jeg snakket om at voffa løp litt etter rådyr når hun så dem, og det var visst en kjempekrise. At hun aldri beveger seg på steder der kje vanligvis befinner seg, dvs alle andre steder enn på veien gjennom skogen eller inntil en meter fra stien, hadde ingen betydning. Det var voksne, kanskje dog drektige, rådyr som ble et stort problem, at hun løpet etter dem til hun mister dem av syne, noe som skjer ganske fort. Dette dreper visst rådyr over en lav sko. Og ja, vi må ikke glemme alle de sauene hun dreper uten at de engang er innenfor fem kilometers avstand (hadde ikke du noe med, altså, jeg bare kom på det, for krisemaksimeringer er kjempegøy ). Du var forøvrig ikke den som maksimerte på langt nær verst, altså Men det var litt morsomt at du her skriver at det ikke er noe problem at en chi løper etter et rådyr i dyp snø, når hele sonen mente jeg var en hensynsløs og naturfiendtlig dritt fordi Ayla to ganger har løp opp mot 50 meter etter rådyr på bar bakke i sin ungdom, og jeg ikke så det helt store problemet med det. Og da jeg hevdet at rådyr burde tåle å løpe 100 meter, så ble det omgjort til mange hundre meter, for ikke å si kilometer, og jeg ble en enda mer forferdelig person. Sånn sett i lys av diskusjonen rundt ulike debatter og folks (manglende) debattskikk Ellers så skjønner jeg helt fint at det er forskjell på unger og voksne

Vi har hatt to. Den ene ble tissa i stykker av en katt, så den er ikke tissetett Den andre blir flittig brukt av både voffe og puser. Den har noen små stikkmerker etter katteklør, men ellers like hel. Voffa graver litt i den fra tid til annen når hun skal gjemme bort tyggebein til mørning, for da må det graves inn under f.eks. dyna som ligger i den senga, og ligge i minst 10 minutter før det kan spises Litt riper har det kanskje blitt, men ikke hull av det.

Nå tror jeg det er mer komplekst enn akkurat snømengde, for om noe, har den minket med åra. Lite rovdyr øker bestanden, og mer utbyggelse presser dyr til steder de egentlig ikke burde være. Tror jeg, skal ikke banne og sverte på noe, men jeg tror det er viktigere faktorer. Snø har det jo alltid vært nok av i Norge. At vi skal passe ekstra på bikkjene våre, er noe annet, de er ikke en del av regnskapet i naturen. Jasså, sier du det? For i fjor sommer, ble jeg ettertrykkelig forklart at joda, en chi kan drepe opptil flere rådyr i timen (hørte det ut som) bare ved å løpe etter dem i 20 meter, og det på tørr og bar bakke. Inkludert av deg, må jeg påpeke. Og jeg var freidig nok til å påpeke at et rådyr bør tåle en chi etter seg i noen meter uten å krepere, noe som minner mistenkelig om det samme som du skriver i denne tråden; at ikke alt liv er laga (noe jeg fortsatt er enig i, forøvrig). (Ref tråden om båndtvang i Finstuen. )

Bare hyggelig Og veldig enig med deg. Ikke en eneste rase passer perfekt til alle som spør, og ingen raser er fri for bivirkninger, som jeg liker å kalle det. Man gjør både potensielt nye eiere og den potensielle hunden en gedigen bjørnetjeneste ved å late som noe annet.

Jeg har ingenting å bidra med om selve temaet, men vil gjerne berømme enna, og @*Kat84* , for fantastiske beskrivelser. Det er sånn det skal gjøres, ikke bare plukke det beste og "overse" det som ikke passer til den som spør (eller rett og slett juge). Ærlige svar, uten fremelsking

Ayla ble kastrert da hun var 6 mnd, så hvordan hun hadde vært intakt aner jeg ikke, men hun har lett for å legge på seg nå i hvert fall, og har hatt det omtrent hele veien. Hun får V&H Taste til frokost, og Hill's Metabolic til middag og kvelds. Sliter fortsatt med at vekta svinger som en jojo, hun svinger som regel mellom 3,5 og 3,8 kg, uten at vi helt klarer å se noe tydelig mønster. Hun får samme mengder som hun har fått i flere år, og det er absolutt minimumsmengde, så hun kan ikke få mindre heller, da vil hun etter hvert begynne å mangle ting.

Hvorfor får jeg opp et medlem som "Guest [brukernavn]"? Dette er et medlem jeg vet fortsatt er medlem, og jeg kan sitere vedkommende (i hvert fall kommer knappene opp), men ingen "liker" knapp eller antall liker synes, om de er der.

I den listen @QUEST la ut, er det mange av utfordringene som drar inn fremmede. Det står riktignok ikke bestandig om deltakelsen det er frivillig fra de fleste utfordringene, men den ene sier at man skal late som man utfører en undersøkelse, og skal få vite hvor og når folk onanerer. Punkt 1: Den seksuelle undertonene kan liksom ikke bortforklares her. Punkt 2: Jeg er langt fra noen puritaner, jeg har null problemer med at unger vet hva onanering er, og hvordan det gjøres. Faktisk, jo tidligere de vet om muligheten, jo bedre, tenker jeg. Men, det er ikke noe de skal snakke med fremmede om, spesielt ikke fremmede som fort kan være i en annen aldersgruppe. Punkt 3: Dette kan faktisk regnes inn under kategorien "forsøk på å drite ut noen", da det gjøres på falske premisser. Helt greit at unger nå ikke vil se på det samme som vi gjorde. Vi ville heller ikke se på det samme som foreldrene våre, stort sett. Men det er nå en gang sånn at voksne bestemmer hva som går på TV, selv barne-TV, og med god grunn. Bare fordi barn har lyst til å se noe, betyr det ikke at det er noe de faktisk burde se. Om poden din har lyst til å se på porno eller Saw-filmene, så regner (håper, i hvert fall) jeg med at du sier pent "nei, det må du vente med til du blir eldre". Av samme grunn som at dette ikke blir vist i barnetv-tid på NRK. Greia er den, at barn ser på det de har muligheten til å se på. Har de ikke muligheten til å se noe, så ser de på noe annet. Eller lar være, noe som er et helt legitimt alternativ. Var enkelte serier på barne-TV jeg ikke likte, og de lot jeg bare være å se på. Barna klarer seg faktisk helt fint uten programmer som dette. De hadde faktisk kost seg glugg i hjel med Donald og Portveien den dag i dag, om det var det som gikk på TV. Det er voksne som gir dem muligheten til å velge noe annet, få øynene opp for andre alternativer, om du vil, og som dermed legger alle føringene for hva barna liker og dermed ser på. Hvorfor må noen drite seg ut? Jeg synes ikke det er så fryktelig mye bedre leksjon til ungene å drite seg selv ut enn å drite ut andre. Barn og ungdom sliter nok med dårlig selvfølelse om dagen som de gjør, om ikke de skal få beskjed om at man må gjøre ekstreme ting mot seg selv for å bli kjent og populær. Det er selvdestruktivt, og dermed akkurat like ødeleggende som å drite ut andre.

Siden du vil gjøre dette personlig... Om noen føler for å fortelle meg om chihuahuaenes helseproblemer, så vil jeg først og fremst se på hvordan det gjøres. Er det av typen drittslenging med tilhørende navnekalling og annet piss, så ville jeg oversett det, slettet det, om det var en mulighet, eller rapportert det, der det er aktuelt. Sånt hører ingen steder hjemme, samme hva det gjelder. Er det derimot konstruktivt og saklig, så ville jeg sannsynligvis forklart at jeg er enig, og setter pris på engasjementet. Det er holder dog med å si ting én gang, det er ikke nødvendig for deg å tjatre om det samme til meg hver gang du ser navnet mitt. Det bør ha en viss relevans, liksom, du trenger ikke å ha en ferdigskrevet innlegg du kan kopierer inn hver gang jeg har svart på noe i ulvetråden, liksom. Bortsett fra det, så synes jeg det er bedre at folk engasjerer seg, så lenge det er saklig, faktabasert og uten å gå på person. Jeg har ikke skrevet noe sted i denne tråden at det er greit å slenge dritt, ei heller sparke den døde hesten til den ikke lenger henger sammen. Jeg synes også det er en forskjell på hvor man poster ting, og hvilke settinger man evt. har. På FB har jeg det slik at kun mine venner kan se det jeg poster, og påvirkningen blir derfor sterkt begrenset uansett. Det meste av det jeg har skrevet om Ayla der, hvilket ikke er mye (jeg tror jeg har ca 10 bilder av henne der, hvorav de fleste er fra de første dagene, og tre er reklame for hun som strikket Aylas første gensere), så har det omhandlet hennes helse, så da kommer de negative sidene tydelig frem. På et forum har man færre valgmuligheter, både som poster og som svarer. Det gjør det ekstra vanskelig, synes jeg. På den ene siden mener jeg at man aldri kan opplyse for mye, for det man skriver leses av flere enn den man svarer. På den andre siden har vi den døde hesten Jeg vil si at det ikke finnes gode representanter for de rasene som diskuteres her. Det finnes kun mindre dårlige. Det er ikke bare utholdenhet som er problem på disse rasene. Hudfolder, øyer som ikke har plass, tenner som ikke har plass osv er byr også på store utfordringer. Dessuten, selv de som skryter av at deres hund kan jogge en mil hver dag, må innrømme at det ikke går i over 15 grader. Og dermed er det faktisk et problem likevel. Det er noe fundamentalt galt når man føler man må applaudere og bifalle at en hund kan gå/løpe så og så langt. Den hunden er kanskje en forholdsvis frisk utgave av rasen, men den er likevel ikke en frisk hund. Jeg møter stadig på dette temaet, dog fra et litt annet ståsted. Når jeg forteller at Ayla ikke har noen problemer med å gå lange turer, at hun gjerne løper et par kilometer så fort hun kan og at hun går spor, for ikke å nevne at hun kan oppføre seg blant folk, så får jeg masse skryt og det er ikke måte på hvor fantastisk både hun og jeg er. Artig, selvfølgelig, å få skryt, de fleste av oss liker jo det, men det gir meg en vond smak i munnen. Nå er jo dette mest basert på folks fordommer mot chihuahua foreløpig, selv om dette faktisk kan bli realiteten for dem, også, om tendensene holder seg, men det er uansett feil at jeg og hun liksom skal være så spesielle. Hun er en hund, og det eneste jeg gjør er å behandle henne som det, noe som burde være en selvfølge. Jeg vil at hun skal fungere som hund, ikke som et spesielt godt fungerende chihuahua. Og det gjør hun, heldigvis, selv om hun har sine helseissues og feil, hun også, men de går ikke ut over hennes funksjonsevne, selv om de i liten grad kan gå ut over hennes livskvalitet i perioder (allergi, som gjør at hun renner fra øynene). Heldigvis for henne, så er de største feilene hun har som chihuahua faktisk de som gjør henne mer funksjonell, som lange bein, lang kropp og litt feil hodefasong. Uansett, poenget er, jeg synes ikke man skal sette standarden for hva som er en frisk hund ut fra sammenligninger med andre i samme rase, men ut fra hva som kan regnes som reelt friskt. Men spiller det noen rolle om folk velger rasene ut fra det ene eller det andre? Poenget er vel at de overser eller bortforklarer det som er grunnen til at du ikke velger disse rasene. Det er jo egentlig ikke så viktig hvorfor folk velger disse rasene, målet vil uansett være å få folk til å velge dem bort av samme grunn som du gjør det. Forøvrig så synes jeg ikke å kalle folk løgnere er veien å gå. Man fanger ikke fluer med eddik. Som nevnt over her, det skal være saklig og ikke personlig. Men om folk har flaks én gang, og får et relativt(!) frisk individ, så er det langt fra noen garanti for at de får det neste gang. De bør også, synes jeg, være nesten enda mer bevisst på hva de skriver og deler, da folk jo har en lei tendens til å bruke den ene positive blant 99 negative som alibi for for rettferdiggjøre egne valg.

Jeg holder på med et veldig spennende prosjekt. Jeg går gjennom referatbøkene til Moss og Omegn Dyrebeskyttelse, for å kunne skrive om foreningens historie, og litt om andre ting som måtte dukke opp. Og i dag fant jeg noe jeg tenkte kunne være interessant for Sonen. I 1971 hadde MOD besøk av journalist, og dommer i NKK, Ulf Gleditsch. I referatboka er det sitert følgende fra han: "Hundehold regjerers delvis av snobberi." "Mange hunder holdes for utseendes skyld, og reiser fra utstilling til utstilling. Men har lett for å glemme hundens vesen og sinnelag." Videre mener han at det "rent eksteriørmessige ikke har så stor betydning", og at "blandingshunder bør respekteres mer enn de gjør i dag." Sett i lys av diskusjoner angående valg av ekstreme raser for utseendes skyld, og diverse andre tråder her på forumet, så synes jeg det var interessant å lese at mange av de samme tingene vi skriver her i dag, ble uttalt av en NKK-dommer for snart 50 år siden. Hva tenker dere.

Å bruke historien som alibi fungerer dårlig. Vi vet bedre nå. I hvert fall skulle vi vite bedre. Nå vet vi at vår rovdrift på naturen vil føre til vår egen undergang. Det er det liten tvil om, vi vil dø ut om vi ikke endrer på ting. Forøvrig brukte våre forfedre rovdyrene for å overleve også, de brukte pelsen, knoklene og innvollene for å klare seg. De århundrene har det dog vært minst like mye overtro som noe annet som står bak jakten. Men la oss nå snakke om denne forvaltninga du prater om. For å forvalte noe, så må det først være noe å forvalte. Slik dagens rovdyrstammer er i Norge, så er de ikke kraftige nok til å trenge forvaltning. Fjorårets elgjakt er et godt bevis på at det ikke er nok rovdyr her i landet. Det du snakker om er detaljstyring av ville dyr ut fra et strengt egoistisk menneskelig ønske. Om vi skal kalle spaden for spade. Det gagner ikke dyrene, det regner jeg med at du forstår. Jeg får forøvrig direkte vond smak i munnen av formuleringen "måren beskatter skogsfuglbestanden hardt". For det første, ville dyr "beskatter" ingenting, det er en menneske-greie. De spiser for å overleve, og jeg kan ikke fatte at du mener din rett til mat du strengt tatt ikke trenger, trumfer deres rett til å spise og leve. Hadde måren vært en konkurrent til din begrensede matkilde, så hadde det stilt seg annerledes, slik det var i tidligere tider, men slik er det ikke. Du skaper en konkurranse som ikke er nødvendig, hvor dine interesser, din hobby, er viktigere enn dyrenes rett til eksistens. Hva mener du forresten med "hardt"? Er liksom ikke alltid lett å vite hvor mye du faktisk mener, i og med at du mener ulvestammen, som knapt eksisterer som det er, må reduseres "kraftig". (får ikke delt opp innlegget) Personlig ville jeg ikke møtt et villsvin, for de er iltre, men det betyr ikke at jeg har rett til eller noe ønske om å si at de ikke er velkomne i eget land. Hvor mange mennesker har villsvin skadet? Hvor mange har ulv? Hvor mange har faktisk blitt smittet av de sykdommene du nevner? Relevante spørmål, ikke bare "ja, kanskje", for ja, kanskje en meteor treffer oss i morgen, også, men sjansen er forsvinnende liten, hvilket gjør at man ikke skal bekymre seg så veldig. Altså, faktisk risiko er veldig relevant. Hunder er ikke relevante, de skal være under vår kontroll, og burde dermed ikke være spesielt utsatte. Ja, de kan skade landbruket. Selvfølgelig, når vi gir dem muligheten, så takker de pent og bukker. Hvem sin feil er det da? De ville dyrene? Selvfølgelig er rovdyr en fare for annet vilt, come on! Det er sånn det skal være, og det kan da umulig brukes som et argument at et vil dyr dreper og spiser andre dyr. Det gjør du også, så jeg regner med at du er enig i at det er et argument som ikke hører hjemme i diskusjonen? Nei, penger hører faktisk ikke hjemme her, det heller. Men du skal ha en ting: Nå vet ikke jeg hvor mange villsvin det er i Sverige, det gadd jeg ikke å sjekke opp, men hvis det er nok til at det skytes ca 100 000, så regner jeg med det er sånn ca sammenlignbart med elgen i Norge. Da er jeg helt enig at en del kan jaktes på, både pga mat, og fordi overflod ikke gagner dyrene. Da er det nok til alle. Og det er det med elgen i Norge også, det er faktisk nok til både jegere og rovdyr.

Det har ingenting med "politisk korrekt" å gjøre, i hvert fall for min del. Det handler om hvilke signaler man velger å sende ut til omverden. Enten du og jeg, som er så gamle at vi husker en tid uten FB, Instagram og Twitter, liker det, så er det makt i alle disse liker-greiene. Jeg synes personlig det kan være ganske flåsete, og at det overhodet ikke burde ha noen betydning, men hva jeg synes spiller liten rolle, for det har stor betydning for veldig mange. Det er jeg bare nødt til å akseptere som en del av kontoen får-ikke-gjort-noe-med-det. Så da kan jeg velge: Enten ture i vei slik det passer meg, uten å ta hensyn til at mine valg er med på fremelske noe som er etisk tvilsomt, selv om det ikke var slik jeg mente det. Eller så tenke meg om to ganger, og bruke den lille makta jeg har til å ikke støtte avl og kjøp av disse rasene. Det er forøvrig mulig å ikke trykke på liker-knappen, men spesifisere hva man faktisk likte i kommentarfeltet.

Selvfølgelig er det en tid og et sted for alt. Og flere måter å si ting på. Alternativ A er ikke konstruktivt, og hører i grunn ikke hjemme noe sted, mens Alt. B synes jeg er helt grei, og kan passere i det fleste anledninger. Selv om det kan virke som en kjip ting å skrive under noens bilde, så er det jo ikke kun bildets eier som leser, man når også de som potensielt kan komme til å kjøpe seg en slik hund, nettopp fordi den får likes og hjerter i fleng. Det som gjør det vanskelig er at likes ikke kommer med begrunnelse. Om du liker et bilde pga andre ting enn rasen, så er det ingen som får vite det, med mindre du spesifiserer i en kommentar, og da er man jo like langt i forhold til det som diskuteres her. Mange ser også kun på antall likes. Som CTL skriver, så har likes blitt en valuta, og vi bør være mer bevisst på hvordan vi brukes slike virkemidler. I og med at man ikke kan tagge den delen av bildet man faktisk bifaller, så tolkes en like som en aksept av hele bildets innhold, samme hva man selv egentlig mente med å like. Amen, og stående applaus!