Tabris

Foreløbig har jeg lagt cacher i "utmark" som jeg vil tro eies av kommunen, langt fra både private hus, offentlige bygninger, beitemark, fredede områder osv. Så jeg skal være ærlig og si at jeg ikke har spurt.

Det er "ondere" (selv om det er feil ord) å la en hund leve fordi man ikke klarer å gi slipp selv, hvis hunden ikke har det bra. Det er den vonde siden av å være en ansvarsfull hundeeier.

Jeg synes heller ikke om å forby alt man ikke liker. Men det er for meg noe helt annet å forby avl som fører til hunder som er så misdannede at de lider av det. På samme måte som at det ikke skal være forbudt å slå hunder "fordi jeg ikke liker det", men fordi det fører til at hunder lider. Som andre har vært inne på - hvis man faktisk forbyr de mest ekstreme rasene, så kan det fungere som et flott insentiv til de andre rasene som også har store helseproblemer. For da ser de at det holder ikke bare lenger med snakk og pene ord om hvor viktig helse er - de må faktisk gjøre betydelige endringer, ellers blir deres raser også forbudt. Jeg er ikke en person som er for forbud mot alt (og i hvert fall ikke med begrunnelsen at jeg ikke "liker det"). Men mennesket som art er generelt sett egoistiske og korttenkte. Og når årevis med press og diskusjoner ikke fører frem, da må man ty til å sette foten ned for å unngå enda mere lidelse. Det er som med oppdragelse av barn - man kan forklare, diskutere, snakke, forklare og rettlede, helt til man kommer til et punkt hvor man bare må sette foten ned hvis barnet fortsatt ikke vil eller ikke forstår. Sånn er det med voksne også, av og til. Synd, men sant.

Jeg kan ikke svare på hva du skal gjøre, men på generelt grunnlag mener jeg at en hund som ikke har det bra i hverdagen bør få slippe. Hvis han ikke kan gå tur, hva slags livskvalitet har han? Har du hørt med dyrlegen om det evt er noe som kan opereres?

Har rasestandarden på engelsk bulldog, mops eller pekingneser blitt omskrevet med tanke på snutelengde? Jeg har ikke sagt at det er eneste veien å gå. Forrige innlegg jeg skrev gikk jo nettop på at det hadde vært bedre om man slapp forbud. Men jeg tviler på at press alene funker (og folk har da debattert flatnese-raser før Pedigree Exposed kom ut). At jeg tviler på at press funker er ikke det samme som at jeg sier at forbud er eneste veien å gå. Nyanser. Og, ja, jeg kjenner til RAS-dokumenter. Edit: Jeg tenker også at alt dette tar vanvittig lang tid. Og i alle de årene er det et utall mops, pekingnesere og bulldogger som sliter.

Det er lagt press. Det er kommet flere uttalelser fra dyrleger, mange debatter blant hundefolk, to engelske dokumentarer - og fortsatt ser flatnese-rasene like flatnesede ut. Press har ikke hjulpet til nå - om noe så har rasene bare blitt mer og mer ekstreme de siste ti årene - så jeg tror ikke press kommer til å hjelpe de neste årene heller. Selvsagt hadde avl for å endre rasen vært bedre enn å forby dem, forstår godt at de som er glad i rasen ønsker å bevare dem. Men siden jeg tviler på at det kommer til å skje da lite har skjedd så langt (joda, det skrives så fint og flott på hjemmesider til oppdrettere og raseklubber at man jobber for bedre helse, men flatnese-rasene er fortsatt like flatnesede), så ser jeg ingen annen løsning enn forbud. Hvis man seriøst debatterer forbud, og raseklubbene begynner å se at dette kan bli en realitet, da kan det kanskje være de får det insentivet de trenger til å faktisk gjøre noe mer med det enn å skrive på hjemmesiden om hvor viktig det er med god helse på rasen.

Oppførselen du skisserer her er ting som typisk kommer når hunden er stresset eller frustrert. Da er det jeg som trener som har trent på en slik måte at hunden blir stresset eller frustrert. Da er det min oppgave å endre måten jeg trener på slik at hunden ikke får slike overslagshandlinger. Det er en tenkemåte jeg personlig anser som mye mer konstruktivt, og mye mer konkret og hjelpsomt for meg som trener, enn å si at hunden kødder, ikke gidder, er teit, er vanskelig osv, som en del bruker.

Engelsk bulldog, mops og pekingneser, i hvert fall, som et minimum.

Vi kan i hvert fall sette grensen på hunder som avles uten nese.

Det er mange raser som trenger å ta et oppgjør med egen helse og egen avlspolitikk. Mange! Men for meg stiller de mest ekstreme kortnese-hunden i en egen liga. Vi avler hunder med innover-nese! Det kan ikke sammenlignes med raser som har allergi og HD-problematikk - vi avler hunder som ser ut som de er misdannede, og som lider under dette. Jeg tror vi er alle så vant med å se en bulldog at vi ikke reagerer lenger, vi ser ikke hvor ille dette faktisk er og at det ikke kan sammenlignes med den haugen med raser som har andre helse-issues. Selvsagt må de andre rasene også ta tak i sine problemer, og noen raser har mer problemer enn andre. Men i mitt hode er det ingenting vi har i dag som kan måle seg med raser som avles uten nese. Det er barbarisk, og galskap at det i det hele tatt får lov til å eksistere.

Jeg tror ikke jeg helt får frem poenget mitt. Når jeg skrev "uavhengig av rase", så mente jeg egentlig gjeterhundrasene. BC er jo ikke den eneste gjeterhundrasen som finnes, det er jo det som diskuteres her. Hvis en BC kan trenes opp på en måte som er forsvarlig for sauenes velferd, hvorfor kan ikke andre raser trenes på samme måte? Hvis det er sauenes velferd som er ankepunktet for at man ikke ønsker å bruke andre raser enn BC.

Jeg aner ikke. Jeg har som sagt ingen erfaring med gjeting. Jeg bare lurer på om man ikke kan trene en ikke-BC gjeter på samme måte som man trener en ung og uerfaren BC, dvs at man kan trene en hund til gjeting - uavhengig av rase - og fortsatt ha sauens velferd i fokus?

Hvorfor kan man ikke gjøre det samme med andre gjeterraser under trening?

Hvordan trener man en ung og uerfaren BC til gjeting på en slik måte at det ikke går utover velferden til sauene?

Jeg måtte google belgisk blå - kjenner jeg mister troen på hele menneskeheten når jeg ser slikt. Hva er det som er galt med oss?

Det går over min fatteevne at noen synes det der er pent, og at man har samvittighet til å avle på noe sånt. Det er galskap.

Det var jo opprinnelig Twilight-fanfic.

Har hatt en ordentlig cachetur i dag. Først gikk Ozu og meg 1,5 time og fant tre cacher. Tok en pause hos min mor for en kopp kaffe før jeg deretter hentet ei venninne og vi var ute i tre timer og fant fire nye cacher. Så i dag har jeg oppnådd: Dagstur på tilsammen syv timer, syv cacher, en ny travel bug, et sertifikat (nr. 23 til å finne cachen!), funnet min cache nr 100 og har 14660 skritt på skrittelleren min. Fornøyd med den dagen.

Jeg har ingen erfaring med gjeting, men jeg trener LP og bruks med en ikke-typisk rase. Og jeg ser ikke helt problemet? Jeg kan konkurrere i LP med min japaner, jeg. Så lenge han gjør de øvelsene vi skal gjøre, så blåser vel dommeren i hva slags rase han har - men jeg bør heller ikke vente å nå så langt som en BC. Jeg tenker det samme med gjeting. Det viktige er ikke hvilken rase det er, men at de gjør jobben de skal. Så hvis de består gjeterprøven, så funker det. Hvis de ikke består, så er de ikke gode nok. Uavhengig av rase.

Et alternativ til å la rasen dø ut er å utarbeide en plan på å gjøre rasen sunnere ved å blande inn tilsvarende raser. På mops kan man blande inn andre raser med normal snute. Slike blandinger vil ofte føre til at de mest ekstreme trekkene forsvinner temmelig kjapt (det er ikke uten grunn at tilfeldige blandinger ofte ser temmelig like ut i bygning). Og, nei, jeg snakker selvsagt ikke om tilfeldig blanding med tilfeldige raser, men at man utarbeider en gjennomtenkt plan for å gjøre rasen sunn igjen ved å avle den ut med andre raser. Det gjelder ikke bare mops og engelsk bulldog, det er mange raser som hadde trengt noe slikt.

Jeg må innrømme at jeg også ganske pessimistisk når det kommer til fremtiden til slike raser. Jeg tror faktisk ikke det kommer til å skje de helt store forandringene, jeg. Til det er mennesket for kortsiktig, for egoistisk og for mye "sau". Når man ser at andre gjør det, og blir premiert for det, da kan det jo ikke være så ille om jeg også gjør det? Rasjonalisering og det å følge strømmen er svært, svært menneskelig.

Jeg har truffet på begge deler. Vi bor nær en barneskole, og har derfor truffet en del barn på turene våre i perioder. Og jeg har blitt positivt overrasket over at alle - absolutt alle - barna har spurt om å få klappe før de kommer bort, og de oppfører seg generelt sett veldig fint. Men så er det enkelte rare barn som blir redd når Ozu blir ivrig, men som likevel MÅ bort. Også hopper de unna når Ozu viser interesse, men mååå bort igjen... slikt gjør meg irritert, og da pleier jeg å ta gutten og gå. Det er selvsagt helt greit at de er redd for hund, men da får de holde seg borte. Også har jeg som tidligere nevnt noen nabobarn som er de mest uhøflige og plagsomme barn jeg har vært borti når det kommer til dyr. Heldigvis har jeg ikke sett dem så ofte i det siste.

Dette ville jeg tenkt litt på, og det kan være en av farene hvis man har litt for strengt naziregime. Jeg vet ikke alle er enig med meg i dette, men jeg valgte å kjemisk kastrere min hund som også slet mye med stress. Det gjorde at stressnivået sank såpass at jeg faktisk nådde inn med trening. Da kunne jeg trene ham til å takle situasjoner som f.eks passeringer, samt å trene hvor andre hunder hadde trent og det var masse spennnende lukter, gi ham positive assosiasjoner til det han ellers er redd for osv. For som andre også har skrevet - når han først har stresset seg opp, så er evnen til læring temmelig redusert. Innlæring og trening må gjøres FØR han har kommet seg så langt opp i stress. Så en chip nå i den verste fasen kan du vurdere - ikke som erstatning for trening, men for å nå inn med trening på en mer effektiv og god måte. Det er ikke godt for hunden og gå rundt med mye stress i kroppen. Chippen vår går ut mot slutten av august, så det skal bli spennende å se om all treningen kombinert med at han nå begynner å bli ordentlig voksen har vært nok, og hvordan han vil bli når hormonene begynner å komme tilbake.

Sier som de andre, kommer helt an på hunden. Mi forrige tispe ble 14 år. Hun døde av akutt sykdom, og før det hadde aldringssymptomene bare såvidt begynt å komme. Folk trodde hun var unghund til hun var 10-12 år gammel, og det eneste jeg så det på selv var at hun ble litt roligere. Ikke daff, men bare mer... normal.

Hvis du skal ha innekatt (noe jeg ikke ser på som optimale forhold for en katt), så bør du så absolutt ha to katter. De trenger selskap og stimuli i hverandre når de ikke får gå ut.