Tabris

Smart, da gjør jeg det! Jada, jeg bor nær, så det er null problem for meg å følge opp med vedlikehold og hva enn som måtte trenges. Men det går jo uansett ikke når jeg er på jobb.

Jeg er enig i at det var litt menneskeliggjort som andre har påpekt, men jeg tåler ingenting når det kommer til slikt. Leser jeg et innlegg om noen som har tatt farvel med sin hund så er jeg oppløst i tårer selv om jeg aldri har kjent verken vedkommende eller hunden. Alle slike dikt til døde hunder gjør det samme, uansett hvor klissete de måtte være. Dagsrevyen hadde en gang et innslag om kremeringsrutiner hos dyrlegen, og vi fikk se et tosekunders klipp av at de bar en nettopp avlivet schäfer ut mot kremeringsområdet (fikk ikke se noe mer enn det) - det var nok til at jeg begynte å gråte. Jeg tåler ingenting slikt, så pleier å unngå det. Men noen ganger leser/ser jeg på slikt - og det ender med det samme med en gang.

Jeg har et konkret spørsmål angående dette med og legge ut cacher selv. Jeg skal nå legge ut min første cache, og lurer på følgende: Jeg har sett at på FTF-sertifikatet så skriver man GC-koden. Men man får vel ikke GC-koden før man har registrert cachen? Skal man da registrere den, skrive koden på FTF-sertifikatet og så legge ut cachen etterpå? For det er vel ikke vits i å legge ut cachen først hvis den ikke blir godkjent? Men får man selv beskjed om at den er godkjent før den blir publisert? Her i området så er det en gjeng som er kjappe på FTFer, så om jeg må vente med å legge ut cachen til den er publisert, så har jeg ikke mye tid på meg. Kanskje sitter jeg på jobb - det går jo ikke? Hvordan gjør man akkurat dette rent praktisk?

Så kjekt å høre!

Hvorfor gikk jeg inn på den linken. Jeg vet jo hva det gjør med meg...

Ikke alle møtende hundeeiere som forstår dette med at de ikke får hilse i bånd. Jeg sto og jobbet kinderegg da ei passerte med sin hund. Hun spurte om det var hann eller tispe jeg hadde, jeg svarte hann mens jeg forsatte og jobbe med fokus. "De kan bare hilse, altså, det går greit det", sa hun. "Nei, min får ikke hilse i bånd", svarte jeg, mens jeg jobbet videre. Hun ga meg et blikk som så ut som om hun ble personlig fornærmet før hun gikk videre. Glemmer heller ikke han som FULGTE ETTER da jeg tidlig i treningen gikkk flere meter ut av veien, og som gjentatte ganger spurte om de kunne få hilse "fordi hans hund var så sint i bånd, og han tenkte det gikk bedre når de bare ble kjent." Jeg måtte si nei flere ganger før han tok hintet og gikk. Også har du de tullingene med flexibånd som bare lar sin labbe bort til min med langt bånd mens de flirer fåret. Det er ikke alltid enkelt, gitt.

Jeg tror ikke båndhilsingen hadde skylden alene, men jeg er temmelig sikker på at den bidro til utageringen. De fleste hilsinger i bånd gikk greit, men hadde spesielt èn dårlig erfaring hvor han ble rett og slett bitt over ryggen og slengt i bakken så han hylte, helt uprovosert. Jeg tror utageringen hans er en kombinasjon av forventning pga tidligere hilsing, kombinert med stress og frykt pga tidligere erfaringer - og siden han ikke har den beste mentaliteten til og begynne med, så er dette nok til at han utagerer. Mulig han hadde gjort det selv om han aldri hadde fått hilse i bånd, men jeg tror det har bidratt, ja. Jeg tenker også litt som deg. Hilsing i bånd blir veldig unaturlig da hundene ikke får brukt språket sitt ordentlig. Det blir ofte innledet på en unaturlig måte (gå direkte mot hverandre, noe som kan være temmelig uhøflig i hundeverden). Nervøse eiere, korte og stramme bånd osv. Det hele lager masse stress - enten stress pga positive forventinger eller stress pga negative forventninger. På tur vil jeg at min hund skal fokusere på meg. Selvsagt skal han få kose seg og leke med andre hunder, men da hunder jeg kjenner og når de er løse. Ellers skal han ikke ha noe med hunder å gjøre i bånd.

I dag fant jeg tre cacher i en runde på ni (to av dem hadde jeg funnet tidligere, og fire av dem fant jeg ikke). Men kjekt med lokale cacher!

Her er vår løsning med bilbur nå som vi har fått oss Herkules-bur. (Har ikke et dedikert bilde av selve bilen, så dette er det nærmeste jeg kom). Se bort fra rotet, er på trening så det er hundeutstyr overalt. Buret står i midten siden det er festet med remmer, men skulle ønske det var en måte vi kunne satt det i den ene enden, slik at vi fikk mer effektiv lagringsplass utenom.

Det har skjedd meg noen få ganger, og da slipper jeg rett og slett bare hele kobbelet slik at Ozu kan få hilse på lik linje som den andre. Sist det skjedde var på 17.mai, med folk gående bak meg med bunad og barnevogn og greier. (Var ikke i barnetoget). Ikke beste stedet å slippe en hund, men jeg nekter å la Ozu være i bånd hvis det kommer en løs hund bort.

Vi hadde det samme i dag, bare Fjordland-varianten.

Jeg gjorde den tabben og lot Ozu hilse på hunder i bånd som valp. Dette fordi jeg da ikke kjente så mange med hund og gjorde det som en slags nød-sosialisering. Og jeg betaler prisen for det enda, med utagering (som dog har blitt mye bedre). Nå er hilsing i bånd helt uaktuelt. Så med neste valp skal jeg være enda mer nazi på det.

Kan det være han har prøvd å gå hjem igjen? Har du sett rundt gamle-leiligheten?

Ja, det kan selvsagt være det også. Kommer jo an på settingen og sammenhengen.

Jeg synes det er synd at det er så mange hundeeiere som automatisk tyr til straff når de har et problem med hunden de vil løse.

Er dette innlegget ment seriøst?

Kan være begge deler. Demping kan brukes både som et signal til den andre hunden, men også for å dempe seg selv og eget stress/forventninger.

Det å legge seg når man møter en hund er et temmelig sterkt dempende signal. Kan være hun har gjort det en gang eller to og sett at det har funket fjell, og dermed lagt til seg det som en vane. Hunder kan også få "favoritter" av ulike dempende signaler alt etter som hva som funker for dem.

Nei, ikke med litt trening. Men jeg tror det kan redusere og bli mer håndterbart med mye trening. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Ozu har ikke hatt problemer med det. Men nå får han også tørrfor (blant annet) som godbiter, og noen dager får han så mye at vi reduserer formengden. Så strengt tatt kan jeg egentlig ikke si at jeg utelukkende forer på V&H pga det.

Nå skal ikke vi ha barn, men om vi skulle hatt så hadde det for meg ikke betydd noe hvilken rekkefølge vi gjorde hva i.

Jeg synes heller ikke at hunder skal avlives nærmest på automatikk om de har ressursforsvar. Mye av det kan trenes bort, det er jeg enig i. Spørsmålet er om TS er villig til og ta det arbeidet, og den sjansen, det er å trene en hund med så kraftig ressursforsvar når hun har så små barn tilstede. Det er det ingen av oss som kan avgjøre, og ingenting hadde vært bedre enn om man fant en løsning som ikke innebar avlivning. Jeg synes det er synd at unge og friske hunder skal miste livet for noe som kan ordnes med trening.

Vel, det er jo sånn sett korrekt bruk av læringsteori. Det er bare at den type innlæring får en del negative konsekvenser som man slipper om man heller bruker positiv forsterkning/negativ straff.

Tvangsapport er et klassisk eksempel på bruk av positiv straff/negativ forsterkning. Først påfører man positiv straff ved å klype i øret. Når hunden tar om apporten, slipper man øret og hunden føler lettelse (negativ forsterkning). Den lærer da å gripe apporten for å unngå smerten ved og bli kløpet i øret.

Vi kan gjerne ta en sving innom den diskusjonen, det er vel ikke så mye mer og si om mitt opprinnelige tema.