Tabris

Ozu er ikke så selvstendig som det dere beskriver, men på tur kan han noen ganger glemme at jeg eksisterer og gå med snuta i bakken uten å kikke opp en gang om jeg roper. Hvis han er i det humøret, så gjemmer jeg meg når han ikke ser (noe han ikke gjør, siden han er i en helt annen verden). Det går ikke så lang tid før han kommer løpende etter meg, og da er det selvsagt ros og godibt når han til slutt finner meg. Et par slike økter på en tur så pleier han å fokusere mer på meg igjen. Jeg har også som andre nevner "hjernevasket" ham med godbit. Jeg blir fôringsautomat på tur, og har vært det fra dag èn. Hver gang han tok kontakt, så var det godbit. Når han kommer på innkalling så gjør jeg også litt gøy ut av det - løper litt fra ham, kaster godbiten i luften, dropper et par på bakken så han kan få snuse opp osv. Denne "hjernevaskingen" har ført til at han som regel holder seg nær og "melder inn" ofte når han er løs, men han får som sagt av og til ria over seg når det er spennende lukter og jeg da er total uinteressant. Jeg jobber med det med altså å gjemme meg, og ser gode resultater med det.

Nydelige hunder! Signerer de som sier flere bilder!

@bie - I sommerhalvåret er jeg utvilt etter åtte timers søvn, men nå i mørketiden trenger jeg helst en time ekstra for å være skikkelig utvilt. Har vært en litt slakk uke, men i går var en god dag. Gikk rundt det lokale vannet her nede på ny pers (5,5 km på 1t 10min). Senere på kveldsrunden hadde jeg en ny joggeintervall. Denne gangen klarte jeg å forlenge noen av intervallene med jogging, og forbedret gjennomsnittshastigheten på et et helt minutt! ...og likevel hadde jeg gått opp 200g på vekta i morges.

Takk for en veldig god og oppmuntrende oppsummering, Illiya. Det er slik det føles.

Nei, jeg vet at man aldri vet hva man får selv om man skaffer seg rasen man ønsker. Jeg tenkte mer på at selv om jeg hadde fått "drømmehunden", og den var perfekt til meg og mine ønsker, så hadde jeg ikke klart å kost meg ordentlig med det hvis jeg visste at jeg hadde omplassert Ozu for å "gi plass" til den nye hunden. Får vondt i magen bare jeg skriver noe slikt, det er helt uaktuelt. Jeg har mange venner som har forelsket seg i ham, akker og ååer masse hver gang de er på besøk eller ser bilder av ham. Men det er som besteforeldre - de ser bare det søte og hyggelige. Og det må jeg understreke - jeg er også forelsket i ham. Det er ikke slik at jeg gruer meg til å komme hjem, er irritert bare jeg ser ham og sukker når jeg skal ut på tur med ham. Jeg savner ham når jeg er på jobb, når jeg kommer hjem kommer han hoppende rett i fanget på meg når jeg setter meg i sofaen og skal ha kos. Vi storkoser oss på tur, han og jeg, og det er vel så gjerne han som tar initiativ til trening som det er meg. Jeg har ikke et dårlig hundehold hvor ingenting funker og alt er feil. Jeg har en ufattelig søt og herlig gutt som har sider av seg selv som er utrolig irriterende og frustrerende, fordi uten dem ville jeg hatt et herlig hundehold med akkurat ham - som er det jeg ønsker. At han er vanskeligere å motivere enn en schäfer på trening er ikke en issue, det er hverdagsproblemene jeg sliter med. Det å ha to hunder her vi bor nå tror jeg er temmelig uaktuelt, både med tanke på plass og fordi vi bor i borettslag - jeg regner ikke med at vi hadde fått godkjent en søknad om en hund til.

Jeg er litt enig med deg. Hadde jeg omplassert Ozu pga dette, så hadde jeg følt det var "bruk og kast". Selv om jeg da hadde endt opp med schæferen jeg ønsket, så tror jeg at jeg hadde gått med konstant dårlig samvittighet ovenfor valget jeg gjorde, og dermed ikke klart å kost meg ordentlig med den nye hunden.

Jeg føler det er en kombinasjon. Jeg har da oppdratt hunder før, og møtte ikke så mye motstand da. Jeg fortsetter med å være konsekvent og tålmodig (selv når jeg må telle til hundre) og håper noe faller mer på plass når han er ordentlig voksen. Det jeg føler når jeg leser innlegg om omplassering er at det knytter seg i magen. Bare tanken på å overlate ham til andre gjør at jeg får lyst til å gråte og jeg får vondt i magen. På tross av alt det negative i denne tråden, så er jeg utrolig glad i ham - han er min herlige gutt! Så per nå er det ingen reell løsning. Skulle jeg omplassert ham så ville jeg for det første uansett ventet til han var skikkelig voksen for å se hva som er fluer i hodet og hva som er noe annet. I tillegg ville jeg kun omplassert ham til folk jeg kjenner og stoler 110% på - å legge ham ut på Finn.no og krysse fingrene for at de som overtar ham er gode er fullstendig uaktuelt.

Hvis jeg hadde hatt oppdrett på japaner, så ville jeg hentet navn fra Final Fantasy-serien (Spillserie fra Japan). Er så mange spill at jeg tror jeg skulle klart å fylle ut store deler av alfabetet. Det er også de som bare setter bokstaven foran. Hvis f.eks valpeeier ønsker at hunden skal hete Fido og hunden er fra et C-kull, så blir han registrert som C-Fido.

Til sommeren, til sommeren...

Takk for tips! Er litt enig med deg, og håper det er slik. Vi bruker time-out når det kommer til bjeffing. Hvis han henger i vinduet og bjeffer på forbipasserende, så fjerner vi ham fra vinduet og plasserer ham i hans eget sted i stua. Der må han være til han roer seg av seg selv - noe han av og til gjør med en gang, andre ganger er det en tålmodighetsprøve. Jeg synes jeg ser fremskritt, men de er små og tar lang tid. Hadde han bare ikke vært så inn i helv...! sta, og brydd seg litt mer om hva JEG vil.

Så kanskje jeg ikke har valgt feil rase, sånn egentlig. Jeg har bare fått et mer krevende individ enn hva som er vanlig innenfor rasen. Vi får se hva det blir av gutten når han får vokst seg til litt mere.

Ikke for ungjyplinger heller? Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

(Får ikke redigert fra mobil av en eller annen grunn). Han har også lite jaktinstinkt. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Nei, det tviler jeg på. Jeg har tatt i ham de gangene det har kokt helt over for meg, men han er ikke typen som tar det til seg. Han er ikke en myk hund og det kan fort bli en maktkamp med ham. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Takk, Lucy, det var faktisk veldig betryggende å lese. Jeg kjenner igjen det med at du ikke får noe gratis! Høres veldig kjent ut, selv om din faktisk høres nesten "verre" ut en min. Er det en hannhundgreie? Husker i schæfer-tiden min også - hannhunder på litt over året var et helv...! å ha med og gjøre. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg fant ikke passet til Ozu til siste utstilling. Da printet jeg bare ut journalen fra siste vaksine og tok med den. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Det er helt sant, Arkan, fortiden blir som regel alltid sett på gjennom litt rosa briller. F.eks så kunne Vinnie gjerne finne på å stikke av og vi fant henne igjen flere kilometer borte, vandrende for seg selv. Ozu har aldri gjort det. Ikke en gang løse katter og rådyr får ham til å løpe fra meg mer enn noen meter før han kommer tilbake av seg selv. Som selskapshund med lite jaktinstinkt så har jeg en stor fordel der. Må også oppdatere med og si at det nok også stemmer at det blir for lett å kjøre seg fast i et negativt mønster. Jeg har nok hengt meg opp i de negative sidene hans (som så absolutt er der), og ikke sett alt han faktisk har lært. Var ute på kveldsturen nå, og i stedet for å irritere meg over alle "feil" han gjør, så la jeg merke til alt riktig han gjorde og hvor mye han faktisk har lært seg av våre rutiner - og det var en del! Jeg ser dem bare ikke, jeg ser bare det som irriterer. Takk for gode svar i tråden, bare det å skrive den og lese deres tilbakemeldinger har hjulpet en god del.

Takk, @MarieR, du ga meg noe av den oversikten og sorteringen jeg trenger. Jeg må si at selv om Ozu har sine utfordringer når vi trener LP, så er det ikke det som er mitt største problem. Det kan jeg ta som en morsom utfordring, hvis jeg bare kan få ham til å fungere bedre i hverdagen. Jeg er vant med at et "Nei!" blir hørt på, at jeg kan gå fra mat på bordet uten at det blir spist i det sekundet jeg snur meg bort, at naboer ikke blir bjeffet på bare fordi de er så frekke at de går ut samtidig med oss og at jeg kan be ham om å gå ned fra sofaen uten at jeg må passe på at det ikke blir en maktkamp... ting som ikke var et problem med min forrige hund, og som derfor har gitt meg en overraskelse og utfordringer jeg ikke var forberedt på. Edit: Når jeg leser gjennom det jeg skriver, så lurer jeg på om jeg rett og slett bare har vært svært bortskjemt og heldig med tidligere hunder. (Evt. en svært selektiv hukommelse).

Dette er i så fall vår runde nr. to - jeg vil ikke ha en runde tre, dette holder!

Takker for svar! Bare for å si èn ting først - hundeholdet er ikke bare negativt. For all del. Det er jeg som svartmaler nå fordi jeg måtte bare få ut masse gørr fra eget hode. Ozu er også en utrolig herlig gutt - leken, livlig, kosete, og faktisk utrolig lettlært og lærevillig når motivasjonen er der. Men dere har nok rett at han som individ nok er over gjennomsnittet utfordrende, til og med for den rasen. Det kombinert med at jeg nok hadde litt feil forventninger, både bevisst og ubevisst, har skapt mer utfordringer i hundeholdet enn jeg er vant med. Man skal heller ikke se bort fra at jeg med tiden har fått et litt romantisk syn på min forrige hund. Hun VAR fantastisk og veldig enkel og ha med å gjøre, men perfekt var hun jo selvsagt ikke. Man har lett for å "glemme" det når det gjelder hunder som har vært. Samt at jeg selvsagt husker best de siste årene, hvor hun jo var en senior som var godt vant med våre rutiner. Jeg må ærlig innrømme at jeg husker bortimot ingenting fra hennes unghundperiode, men hun hadde nok sine utfordringer da, hun også. Så alder er helt klart en viktig faktor. Ikke at jeg innbiller meg at han på toårsdagen på magisk vis forandrer personlighet, men at han vil roe hodet littegranne. Han hadde jo en tenåringsperiode da han var en 7-8 måneder, så jeg tenkte at nå var vi ferdig med den. Men kanskje dette er hva som kalles "den andre puberteten", selv om jeg aldri helt har forstått hva det vil si og om det er et reelt begrep. Jeg har tenkt en god stund på å etterhvert få en hund nummer to, og da la Ozu være maskothund. Men det kan nok ikke bli så lenge vi bor i denne leiligheten, jeg føler to hunder blir for mye her. Spesielt siden vi ikke har noen form for hage de kan være i heller. (Borettslag sucks, men det er en annen historie).

Dette er et vondt innlegg å skrive. Det har tatt meg noen måneder og i det hele tatt våge å formulere dette for meg selv og innse og innrømme de tankene jeg har. Jeg velger å starte denne tråden for å få litt innspill fra andre i lignende situasjoner, kanskje noen støttende ord på veien - og kanskje også en siden jeg mistenker jeg fortjener det også. Jeg skal forsøke å ikke gjøre dette innlegget for langt, men vil gi litt bakgrunnsinformasjon slik at dere forstår situasjonen. Jeg mistenker også at innlegget kommer til å bli langt for jeg har en del jeg bare må få ut, kjenner jeg. Jeg har vært hundeinteressert så langt tilbake jeg kan huske, men har aldri hatt hund hjemme fordi mine foreldre ikke ville ha. Så i tenårene begynte jeg og gå tur med alle nabohundene jeg kunne finne. Flertallet av hundene var schäfere, og det var fra den tiden jeg fikk min store kjærlighet til den rasen. Jeg leste masse hundebøker hjemme og "testet" teorien og treningstipsene på hundene på tur dagen etter. Da jeg flyttet hjemmefra og fikk min første hund, Vinnie, så ble det en korthåret collie-blanding. Både schäferene fra ungdomstiden og min første hund var veldig førerorienterte og lærevillige. Jeg ble dermed "bortskjemt" med hunder som var opptatt av meg som fører/eier, hva jeg ønsket og hva jeg IKKE ønsket. Tiden kom da jeg måtte avlive Vinnie, og jeg gikk to år uten hund. På de to årene ble jeg svært makelig, sofaen ble min beste venn. Dermed kom kiloene også snikende. Jo mer bedagelig jeg ble, jo flere kilo kom - og motsatt. Det ble en ond sirkel. Så da det var tid for å få hund igjen, så forsøkte jeg å være fornuftig. Selv om drømmen var schäfer, så visste jeg at jeg ikke hadde en livsstil som var aktiv nok til en slik rase. Og siden man aldri skal skaffe seg en rase etter den livsstilen man ønsker å ha, men etter den man faktisk har her og nå, så fant jeg ut at jeg måtte ha noe enklere. Jeg ville ha en mellomstor hund som ikke var så krevende som en schäfer, men som var ukomplisert og lett å trene med. Valget falt på japansk spisshund. Jeg gjorde masse research, for ikke å snakke om flere tiår med nesen i utallige raseleksikon som bakgrunn, og overalt sto det at rasen var "godt egnet for lydighet og agility". Den var passe størrelse, passe krevende - og utrolig søt! Så vi bestemte oss, og hjem kom en liten hvit polarrev. Ozu er nå 1,5 år gammel, og jeg har en stund kjent på en snikende mistanke om at han ikke er som jeg trodde. Og det er ikke hans feil. Jeg hadde ikke tatt høyde for staheten, selstendigheten og egenrådigheten til en spisshund. Til tross for at japaneren er vel en av de enkleste spisshunder der ute, så er de likevel en spisshund. Og jeg tror at jeg ubevisst har sett for meg en "schäfer light", dvs en med tilsvarende egenskaper i lærevilje og førerfokus, bare ikke så tydelig og så mye. Jeg tror at jeg ubevisst har hatt helt feil forventninger, noe som gir meg nattsvart samvittighet. For Ozu er jo bare seg selv. Noe annet kan han ikke være. Det er ikke hans feil at han er som den rasen vi har avlet frem. Men jeg kjenner det er for mange faktorer i hundeholdet som jeg finner slitsomt. Problemer og utfordringer som jeg har etter 1,5 år med Ozu som jeg ikke hadde i de 14 årene jeg hadde min forrige hund. Passeringsproblemer, bjeffing og varsling på alle som beveger seg utenfor, stor interesse for omgivelsene og liten interesse for meg, stjeler mat så fort vi snur hodet bort, knurrer om jeg forsøker å ta ham ned fra sofaen. Og vanlige hverdagskommander som "Nei", "Gå ned" og "kom" er plutselig veldig vanskelig, kommandoer som til og med min tantes terrier kan adlyde uten problem - men ikke Ozu. Hvordan kunne jeg som en liten 21-åring få til en hund så lydig og så enkelt ved hjelp av Nordenstam-metoder når jeg som 36-åring ikke klarer å oppnå halvparten ved hjelp av positive metoder? @SandyEyeCandy beskrev dette fint i en annen tråd - selvstendige hunder som får stimuli mer fra ekstrerne omgivelser enn fra eieren. Det beskriver Ozu veldig godt, og det er jeg ikke vant til. Og det er ikke det jeg egentlig så for meg i mitt hundehold. Nå svartmaler jeg veldig her. Det er ikke slik at jeg vurderer omplassering. Det er heller tankene i mitt eget hode som trenger litt ommøblering og sortering. Jeg må gjøre litt intern opprydning, og det er derfor jeg har skrevet dette (uhorvelig lange) innlegget. I håp om at noen soniser kan hjelpe meg og sortere tankene mine litt og få dem inn på rett spor Jeg vet også at Ozu er enda ung. Jeg har et ørlite håp om at noen av dette kan bedre seg når han blir ordentlig voksen. Vi skal jo også på passeringskurs, så da får vi jobbet mer effektivt med det. Og en del hverdagsting vil jo antagelig - og forhåpentligvis - falle på plass når han blir litt eldre. Men først og fremst må jeg jobbe med meg selv. Er det noen av dere som har lignende erfaringer?

Jeg har ikke tenkt å råde deg til å gjøre verken det ene eller det andre. Jeg vil bare gi deg en god klem.

Solgte ikke @Ganzie nettopp leker i kaninskinn?

Hva med størrelse? Med tanke på dine helsemessige forhold - hva vil være en praktisk størrelse for deg? Jeg tenker litt på mellomstore spisshunder jeg nå - f.eks svensk lapphund, mittelspits eller islandshund/islandsk fårehund. Vil de være mer hendige for deg, praktisk sett? En Eurasier er jo forholdsvis stor og tung, med mye pels som skal gres gjennom. Jeg er absolutt for at hunder skal få mye aktivitet og mosjon, men det er da litt drøyt å si at 2 mil i uka er "ingenting"? Nå i vinter har jeg gått gjennomsnittelig litt over 2 mil i uka med pelsen min. Jeg kan selvsagt gi ham mer - og gjør det også i sommerhalvåret - men synes ikke det er å regne som "ingenting".

Det vet jeg jo. Tsjekkoslovakisk = tsjekkisk. Tyskland = tysk. Belgia = belgisk. Jeg ser ikke helt hva som er problemet?