Tabris

Ja, han blir nok maskoten og det blir en schäfer senere om noen år. Først skal gutten få bli skikkelig voksen, og jeg skal fortsette å jobbe konsekvent med ham. Jeg tror at hvis det er en hund hvor positive metoder fungerer, så må det være Ozu. Tradisjonelle metoder med nei og fy og avstraffelse fører bare til maktkamp. Jeg må bare grave frem tålmodigheten jeg ikke har og forlate mine ubevisste forventninger om at oppdragelsen skal gå like lett og enkelt som hos mykere, mer førerorienterte hunder.

Ozu kan finne på å plante nesa i bakken når vi skal trene lydighet, og da får jeg ingen kontakt. Det jeg gjør er å holde båndet så kort at han ikke rekker i bakken (men uten å stramme det, kun holde). Etter kort tid synes han det blir kjedelig å bare stå sånn, så da kikker han opp på meg - klikk og julaften! Jeg får ham ofte tilbake igjen på jobb med den metoden.

Solen glimtet til i dag! Her har det vært overskyet, vindfullt og regn i bortimot en måned eller to i strekk snart, hvor man kunne telle på en hånd de dagene man så sol (og på èn fing de dagene man fikk snø - ref. innlegget over her). Men i dag var det litt sol, og det herlige med januarsolen er at man får et utrolig vakkert og spesielt lys som bare er på denne tiden av året.

@raksha - overhodet ikke fornærmet. Jeg forstår godt hva du mener, og tror du har et poeng. Men bare for å ha det sagt, så har jeg nevnt to ganger i tråden av schäferhanner i puberteten kan være et helv...! å ha med å gjøre, så har ingen illusjoner der. For min del tror jeg det går mer på at jeg ubevisst forventet at selve oppdragelsen skulle bli like enkel. At han faktisk skulle høre på det jeg sa, dvs. faktisk bry seg om det jeg sa. Min forrige hund var så myk at et bestemt "Nei!" holdt i lange baner, og jeg trengte aldri noe mer enn det. Hun brydde seg når jeg sa "Nei!", og hun brydde seg om hva jeg ville. Ozu bryr seg for det meste først og fremst om hva HAN vil, og så, på andre plass, hva jeg vil hvis jeg har godbiter. Som i seg selv ikke er galt eller unormalt, bare uvant for meg. Men ser ut som jeg holder på å finne noen løsninger. I dag etter middag så var det hunder både ute og i leiligheten oppe som begynte å bjeffe - og da begynte han også. "Nei!" og "Hyssssj!" hadde ingen effekt i det hele tatt. Så jeg satte ham i hans "time out"-hjørne - og da ble det stille, og han roet seg ned. Da jeg fridde ham ut derfra litt senere, så la han seg et sted for å sove og hadde funnet roen. Skulle tro jeg hadde en liten valp som må læres til å roes ned, men jeg må finne slike alternative metoder for ham - bare "Nei" fungerer ikke.

Jeg forstår kanger litt her. Dvs, mulig jeg er litt på sidelinjen, men det jeg føler ofte går igjen når førstegangseiere leter etter hund er: - Ikke bjeffing - Ikke røyting - Kunne være hjemme alene - Komme overens med barn - Ikke kreve mye mosjon Kort sagt så ønsker de en hund som krever minst mulig, gjør minst mulig av seg og tåler mye fra barn og rolige dager. Mulig jeg er som er overskeptisk, men det er slike jeg ofte tolker dette. Det er aldri noe fokus på hva hunden faktisk krever, og ønsker og hva de kan gi hunden.

Er det verre med hannhunder? Husker de schäferene jeg passet i sin tid var også et helv... når de var rundt året, hannene that is. Jeg klarer ikke å huske at jeg hadde noen slike problemer med min forrige hund, som var tispe.

... og smilet til japaneren.

Tømmer ut blodvannet? Da tror jeg Ozu hadde vært sånn. Det er jo super-nom! Jeg vet ikke om det stemmer, men har hørt at det ikke er bra å gi tørrfor og våtfor samtidig, fordi tørt og vått bruker helt forskjellig tid på å bli nedbrutt i magen og da skaper det krøll. Vet ikke om det stemmer, men det kan vel i så fall enkelt løses med å blande V&H med oppbløtt tørrfor. Her har vi pølsa i en lukket tupperwareboks i kjøleskapet. Funker helt fint siden vi bruker 2-3 dager på en pølse. Så når jeg ser at det er for lite igjen til neste måltid, så tar jeg opp en ny pølse fra fryseren.

Jo, håper en del av det er en unghundgreie. Men jeg tenkte liksom at jeg var ferdig med unghundnykkene når han bikket året, jeg. For han var faktisk mye mer oppegående som 1-åring enn når han var 7-8 måneder. Men nå har han liksom falt tilbake til å ha fluer i hodet og bomull mellom øra. Siste avsnittet ditt kjenner jeg meg også igjen i - så takk for litt positivt perspektiv på spisshundene våre.

Det er nok det jeg kommer til å gjøre. I tillegg bruker jeg Ozu nå som "prøveklut". Jeg øver meg i å bli en bedre hundetrener ved hjelp av ham. Spesielt siden han krever noe ekstra av meg, så får jeg virkelig utviklet meg som trener. Også tenker jeg slik at får jeg skikk på denne gutten, og etterhvert til og med også konkurrert med ok resultater, ja, da er jeg jommen meg klar for å ta på meg en schäfer. Kommer til å være piece of cake det etterpå.

Ozu er ikke så selvstendig som det dere beskriver, men på tur kan han noen ganger glemme at jeg eksisterer og gå med snuta i bakken uten å kikke opp en gang om jeg roper. Hvis han er i det humøret, så gjemmer jeg meg når han ikke ser (noe han ikke gjør, siden han er i en helt annen verden). Det går ikke så lang tid før han kommer løpende etter meg, og da er det selvsagt ros og godibt når han til slutt finner meg. Et par slike økter på en tur så pleier han å fokusere mer på meg igjen. Jeg har også som andre nevner "hjernevasket" ham med godbit. Jeg blir fôringsautomat på tur, og har vært det fra dag èn. Hver gang han tok kontakt, så var det godbit. Når han kommer på innkalling så gjør jeg også litt gøy ut av det - løper litt fra ham, kaster godbiten i luften, dropper et par på bakken så han kan få snuse opp osv. Denne "hjernevaskingen" har ført til at han som regel holder seg nær og "melder inn" ofte når han er løs, men han får som sagt av og til ria over seg når det er spennende lukter og jeg da er total uinteressant. Jeg jobber med det med altså å gjemme meg, og ser gode resultater med det.

Nydelige hunder! Signerer de som sier flere bilder!

@bie - I sommerhalvåret er jeg utvilt etter åtte timers søvn, men nå i mørketiden trenger jeg helst en time ekstra for å være skikkelig utvilt. Har vært en litt slakk uke, men i går var en god dag. Gikk rundt det lokale vannet her nede på ny pers (5,5 km på 1t 10min). Senere på kveldsrunden hadde jeg en ny joggeintervall. Denne gangen klarte jeg å forlenge noen av intervallene med jogging, og forbedret gjennomsnittshastigheten på et et helt minutt! ...og likevel hadde jeg gått opp 200g på vekta i morges.

Takk for en veldig god og oppmuntrende oppsummering, Illiya. Det er slik det føles.

Nei, jeg vet at man aldri vet hva man får selv om man skaffer seg rasen man ønsker. Jeg tenkte mer på at selv om jeg hadde fått "drømmehunden", og den var perfekt til meg og mine ønsker, så hadde jeg ikke klart å kost meg ordentlig med det hvis jeg visste at jeg hadde omplassert Ozu for å "gi plass" til den nye hunden. Får vondt i magen bare jeg skriver noe slikt, det er helt uaktuelt. Jeg har mange venner som har forelsket seg i ham, akker og ååer masse hver gang de er på besøk eller ser bilder av ham. Men det er som besteforeldre - de ser bare det søte og hyggelige. Og det må jeg understreke - jeg er også forelsket i ham. Det er ikke slik at jeg gruer meg til å komme hjem, er irritert bare jeg ser ham og sukker når jeg skal ut på tur med ham. Jeg savner ham når jeg er på jobb, når jeg kommer hjem kommer han hoppende rett i fanget på meg når jeg setter meg i sofaen og skal ha kos. Vi storkoser oss på tur, han og jeg, og det er vel så gjerne han som tar initiativ til trening som det er meg. Jeg har ikke et dårlig hundehold hvor ingenting funker og alt er feil. Jeg har en ufattelig søt og herlig gutt som har sider av seg selv som er utrolig irriterende og frustrerende, fordi uten dem ville jeg hatt et herlig hundehold med akkurat ham - som er det jeg ønsker. At han er vanskeligere å motivere enn en schäfer på trening er ikke en issue, det er hverdagsproblemene jeg sliter med. Det å ha to hunder her vi bor nå tror jeg er temmelig uaktuelt, både med tanke på plass og fordi vi bor i borettslag - jeg regner ikke med at vi hadde fått godkjent en søknad om en hund til.

Jeg er litt enig med deg. Hadde jeg omplassert Ozu pga dette, så hadde jeg følt det var "bruk og kast". Selv om jeg da hadde endt opp med schæferen jeg ønsket, så tror jeg at jeg hadde gått med konstant dårlig samvittighet ovenfor valget jeg gjorde, og dermed ikke klart å kost meg ordentlig med den nye hunden.

Jeg føler det er en kombinasjon. Jeg har da oppdratt hunder før, og møtte ikke så mye motstand da. Jeg fortsetter med å være konsekvent og tålmodig (selv når jeg må telle til hundre) og håper noe faller mer på plass når han er ordentlig voksen. Det jeg føler når jeg leser innlegg om omplassering er at det knytter seg i magen. Bare tanken på å overlate ham til andre gjør at jeg får lyst til å gråte og jeg får vondt i magen. På tross av alt det negative i denne tråden, så er jeg utrolig glad i ham - han er min herlige gutt! Så per nå er det ingen reell løsning. Skulle jeg omplassert ham så ville jeg for det første uansett ventet til han var skikkelig voksen for å se hva som er fluer i hodet og hva som er noe annet. I tillegg ville jeg kun omplassert ham til folk jeg kjenner og stoler 110% på - å legge ham ut på Finn.no og krysse fingrene for at de som overtar ham er gode er fullstendig uaktuelt.

Hvis jeg hadde hatt oppdrett på japaner, så ville jeg hentet navn fra Final Fantasy-serien (Spillserie fra Japan). Er så mange spill at jeg tror jeg skulle klart å fylle ut store deler av alfabetet. Det er også de som bare setter bokstaven foran. Hvis f.eks valpeeier ønsker at hunden skal hete Fido og hunden er fra et C-kull, så blir han registrert som C-Fido.

Til sommeren, til sommeren...

Takk for tips! Er litt enig med deg, og håper det er slik. Vi bruker time-out når det kommer til bjeffing. Hvis han henger i vinduet og bjeffer på forbipasserende, så fjerner vi ham fra vinduet og plasserer ham i hans eget sted i stua. Der må han være til han roer seg av seg selv - noe han av og til gjør med en gang, andre ganger er det en tålmodighetsprøve. Jeg synes jeg ser fremskritt, men de er små og tar lang tid. Hadde han bare ikke vært så inn i helv...! sta, og brydd seg litt mer om hva JEG vil.

Så kanskje jeg ikke har valgt feil rase, sånn egentlig. Jeg har bare fått et mer krevende individ enn hva som er vanlig innenfor rasen. Vi får se hva det blir av gutten når han får vokst seg til litt mere.

Ikke for ungjyplinger heller? Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

(Får ikke redigert fra mobil av en eller annen grunn). Han har også lite jaktinstinkt. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Nei, det tviler jeg på. Jeg har tatt i ham de gangene det har kokt helt over for meg, men han er ikke typen som tar det til seg. Han er ikke en myk hund og det kan fort bli en maktkamp med ham. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Takk, Lucy, det var faktisk veldig betryggende å lese. Jeg kjenner igjen det med at du ikke får noe gratis! Høres veldig kjent ut, selv om din faktisk høres nesten "verre" ut en min. Er det en hannhundgreie? Husker i schæfer-tiden min også - hannhunder på litt over året var et helv...! å ha med og gjøre. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4