Taz

Jeg er bare veldig enig med 2ne! Dessverre har jeg avlivet min fair share av altfor unge hunder, og opplevd litt forskjellig i forhold til hvordan oppdrettere reagerer når man får en syk valp. Jeg har opplevd "Det var trist" fra to forskjellige oppdrettere når jeg har fortalt de om syk hund, det virket som de brydde seg ræva. Akkurat som om det var en nuisance for de at en av valpene de har solgt var syke. De gadd aldri å spørre hvordan det går med hunden (før den blir avlivet), og oppdateringer ble svart med "Det var trist". Så har jeg opplevd tilbudet om erstatningsvalp, og hvis man ikke tar de på det tilbudet, så får man ingenting. Så derfor er både Koios sin oppdretter, og Kiwi sin, verdens søteste personer, som faktisk bryr seg om oppdrettet sitt, og valpene de produserer! De som ikke fraskriver seg all økonomisk ansvarlighet når valper blir syke. At man ikke lar en valpekjøper sitte igjen med store veterinærutgifter, og en valp man ikke vet hvor lenge vil leve. Når valpetiden blir preget av veterinærbesøk og tårer, istedenfor sosialisering og kos! De som faktisk spør om hvordan det går med valpen, de som vil ha oppdateringer! Jeg fikk også hele kjøpssummen igjen på Khal, ettersom faren hadde C hofter (re-røngtet til D senere), og forsikringen ikke dekket HD. Men, de oppdretterne som har skrevet fra seg all økonomisk ansvar (i mitt tilfelle) den dagen valpene flyttet til nytt hjem, er også de som aldri brydde seg særlig om valpen før den ble syk heller. De jeg aldri hadde noe særlig kontakt med, de som ikke ville ha kontakt. Eller bare de som forandret seg totalt den dagen valpen ble syk! De som man lurte litt på hvorfor de egentlig dreiv med oppdrett, når man ikke brydde seg om valpekjøperne eller valpene. Ofte kan en oppdretter virke søt, og oppriktig interessert i livet til valpen, frem til den dagen man forteller at valpen er syk! Det er litt ironisk, at Kiwi; hvor jeg fikk hele valpesummen tilbake, lever enda. Hun blir 6 år i år. Og jeg anser henne som frisk! Mens hunder som har vært syke fra dag 1, og avlivet i ung alder, der får man "Det var trist", av oppdretter.

Jeg har skikkelig dårlig erfaring med sosialiseringskurset til Siddis hundeskole. Når Khal var rundt 4 mnd gammel (ACD, avlivet), gikk jeg dit med han, og de tar ikke bare inn andre valper, men også utrygge unghunder/voksne hunder. De bruker sosialiseringskurset for valp, til å sosialisere usikre/problematiske unghunder/voksne hunder. (Dette visste jeg ikke på forhånd, og de sa ingenting om det når vi var der) Enden på visa var at Khal først ble kjefta huden full (han var ikke i nærheten av den hunden), for så bli jaget inn i instruktøren sin hund (som også er en problemhund), og fikk mer kjeft der, før han ble jaget langt vekk fra kurset. Tror du instruktørene gjorde noe som helst? Nope! Hundene var jo løse, så det var ikke bare bare å få tak i Khal. Drittbikkja stod på avstand, og sperret veien tilbake, sånn at Khal ikke kom seg tilbake til gruppa. Jeg var selvsagt fly forbanna, og instruktøren stod der med fingen i ræva, og fikk den ikke ut igjen før jeg ba de få tak i drittbikkja. Så de ba eier ta den i bånd når de fikk tak i den! Jeg får tak i Khal, han er lykkelig som alltid (veldig glad i psyken på den bikkja), og vi fortsetter å gå med gruppa i den tro at drittbikkja skal bli holdt i bånd resten av tiden. Så går det 3 minutter, og instruktøren sier at eier kan prøve å slippe den løs igjen nå. Jada! Tror du ikke bikkja sikter seg inn på Khal igjen? Heldigvis var jeg jo klar over bikkja nå, og fikk sagt ifra før noe skjedde denne gangen. Sånne ting kan fort gjøre stor skade på en valp som trenger gode og trygge opplevelser! Så jeg anbefaler ikke Siddis til noen lenger! Spesielt ikke når svaret jeg fikk (sendte en sint mail etter kurset), var at " Alle hunder (valper) vil en eller annen gang oppleve å bli behandlet av en annen med aggresjon. " Jadda, vi betalte masse penger for at valpen min skulle få oppleve å bli behandlet med aggresjon av en voksen hund.......

Det samme synspunktet har jeg. Ingen problem at folk bruker hund som mat, men da kan de ihvertfall behandle de bra, og slakte de på en human måte. I Asia gjør de ingen av delene, i tillegg til at de også stjeler kjæledyra til folk. Det er ihvertfall 3 grunner jeg vet om, angående hvorfor de torturerer de. 1. De mener kjøttet smaker bedre jo lenger man klarer å torturere hunden. 2. De mener at styrken til hunden går inn i kjøttet når man torturerer hunden, og dette blir overført til personen som spiser det etterpå. 3. Det er sånn de alltid har gjort det. " I watched them cut the feet off of screaming mouths. I watched them nail gun dogs into walls crucifying them like they did Jesus. In Vietnam, I watched a six year old boy burn a dog alive without an ounce of compassion in his heart. " Where I am from, dogs are stolen everyday from families. Marc watched as they hung me by a noose. As they beat me with metal sticks where I screamed out in a tongue that could not ask for mercy. Before they were about to cut off my feet, Marc negotiated my release. Bildet og tekst stjålet fra siden til Marc Ching.

Var litt usikker på om jeg skulle lage egen post for dette, eller bruke den andre tråden; den om hundemishandling i Spania. Ettersom hundemishandling i slakterhusene i Asiatiske land er nevnt og diskutert i den tråden. Dette fortjener mer oppmerksomhet enn en kommentar i en bortglemt tråd! Og siden facebook er et media, så ligger denne tråden; i mine øyne, på korrekt plass. Så da vil jeg vil gjøre dere oppmerksom på en mann ved navn Marc Ching. Han reiser ned til de forskjellige Asiatiske landene for å dokumentere tilstanden på slaktehusene der, for å dokumentere hvordan hunder blir behandlet. Han redder de hundene han kan, noen har så store skader at de må avlives; andre overlever. Noen dør på vei til veterinæren. Han fremstår som en "meatbuyer", og kjøper med seg de hundene han får lov til, samtidig som han dokumenterer så mye som han kan. Han er en ****** modig mann! Han risikerer livet sitt for dette, for å skape "awareness", for å få til en forandring. " In my four trips to Asia, I have almost died three times. I have been beaten. Robbed. Shot at. Held at machete blade. But the worst of it all, is that literally I died inside. " (Han er på sin femte tur nå) Her er en liten quote fra Cambodia, hvor han er nå, hvor han håpte han ikke ville miste livet. " There is no law out here. Only chaos and arrest. The people I hired to help keep me safe - abandoned me out of fear for their own lives. Now it is just me and my guide, headed into the jungle. Headed to stare inhumanity in its eyes. " Så derfor vil jeg gjerne gjøre hundesonen oppmerksom på denne mannen, vi er tross alt en gjeng hundeelskere alle sammen, og å se hvor forferdelig denne slakterindustrien dere nede er; det gjør vondt langt inn i hjerterota. - They hang them, beat them with metal sticks, beat them till you would think they cannot beat them anymore, then boil them alive as their screams rip apart your heart. - They set fire to them, they cut them open, they chop off their feet, they hang them. - They use a defurer, while the dogs are still alive. - Today I rescued 21 dogs. Four of them had no legs. Two I saved shackled and chained the moment fire was set to them. Six died as we brought them from darkness into light. Five had their chests cut opened, died in the van on the way to emergency. Torturen skal foregå lengst mulig, helst over flere dager. Målet hans er: - I documented. And when I left with the dogs I came to liberate, my mind took solace in the fact that soon I will have the pieces I need to finish my media campaign. - Awareness is what matters most. Only through awareness, can we ever hope to change the evil we see in the world. - Because in saving a hundred dogs or just one, if I cannot get the government to enacts laws, there will always be dogs that are tortured. Dogs that lie there crucified into walls. Marc Ching er founder av The Animal Hope & Wellness Foundation , og det er via denne organisasjonen han reiser ned for å hjelpe hunder, og dokumentere! Dere måtte nå lese dette lange innlegget fordi man ikke kommer noen vei med uvitenhet, og jeg virkelig ville gjøre NOE! (utover å donere). Skape oppmerksomhet! Man føler seg så hjelpeløs. Så gå inn på siden hans, eller siden til Hope and Wellness. Les igjennom; se på bilder, og del videre!

Ja, kanskje det. Hele saken er tragisk!

Men står det ikke at en av personene ble skadet da? Med mindre de har fysisk stappa hånda INN i munnen på bikkja, mens den holdt fast i strupen, så har vel den bytta tak ihvertfall 1 gang?

Quoten til Snøfrost: "Siden jeg alt har nevnt at mine er glad i jaktlek (på hverandre) så kan jeg vel også nevne at de aldri har utvist noen jaktadferd eller aggresjon mot hunder i bånd. Noen vil svare på utagerende hunder, uavhengig av størrelsen, men stort sett er mine stille og bare ser på den andre hunden." Hun har vel påpekt flere ganger at hun ikke slipper sine hunder sammen med mindre hunder fordi de har jaktlek? Så i quoten hennes så skriver hun at de ikke reagerer med jaktatferd på hunder i bånd. En vesentlig forskjell. Men jeg er vel enig med begge sider, i den grad av at jeg syns ikke det er OK at små hunder blir drept under "jaktlek", eller at noen hunder blir drept av en hundeaggressiv hund. Begge tilfeller har jo fatale følger, og jeg hadde nok avlivet min egen hund uansett om det var et "uhell" under jakt"lek", eller bare en kørka bikkje som drepte en annen. En sånn hund vil jeg ikke ha. Kanskje jeg bare ikke har nok erfaring med ekstrem jaktlyst? At jeg derfor ikke klarer helt å se at det er "OK" at en annen hund dreper en mindre, fordi jaktinstinktet tok overhånd. Kanskje fordi jeg faktisk er eier av en liten hund? Og tanken på at en annen hund skulle drepe henne ved et "uhell", og eier unnskyldte det hele med "det er naturens gang, uhell skjer", får meg til å lyst til å gå tur med et balltre i hånda? Ja, jeg blir irrasjonelt beskyttende når det er snakk om sikkerheten til egne hunder! Og nei, jeg går ikke tur med et balltre. Hvorfor er det mer akseptabelt å la en hund som har drept pga jaktatferd leve, enn en hundeaggressiv hund som tydeligvis er kørka i huet som har drept en annen hund? Da mener jeg ETTER at drapet har funnet sted. For det er vel like stor sjanse for at den med jaktatferd dreper igjen, som den som er aggressiv? Eller? Uhell skjer liksom, eier mister båndet på ny, eier feilbedømmer avstanden til passerende hunder. Når man VET at får bikkja muligheten, så kan det fint skje igjen. Kanskje jeg bare ikke klarer å være objektiv i denne saken! Jeg syns hunden burde blitt avlivet på stedet. Og ja, det hadde jeg også tenkt hvis en annen hund hadde drept Kiwi under "jaktlek", eller bare et "feilplassert bitt". Hadde det skjedd meg, så hadde jeg ikke vært et gram forståelsesfull overfor jaktinstinkter, eller unnskyldninger til eier. Jeg hadde blitt irrasjonell! Tusler ut av denne diskusjonen igjen jeg. Jeg klarer tydeligvis ikke å komme med noe fornuftig!

Det har nok mer med leveforholdene til disse myndene, enn avlen, som gjør de til dårlige jakthunder. Med dette i bakhodet "During the annual hunting season that runs from October to January, many live in cramped dark sheds when they are not coursing, spending their days confined and neglected. Training techniques are barbaric and include towing Galgos from cars, trucks and motorcycles at high speeds." så syns jeg det er rart at de i det hele tatt klarer å jakte. Hvordan de har dugelige jakthunder i det hele tatt, skjønner jeg ikke. Alt rundt dette er bare tragisk!

Man kan ikke sammenligne å avlive en hund humant her i Norge (uansett årsak), og det å la en hund lide mest mulig, fordi jegeren/eieren mener den fortjener å lide, fordi den ikke var en bra nok jakthund. Man kan ikke sammenligne avliving med sprøyte, og la en hund bli hengt i et tre, hvor bakbena akkurat treffer bakken, og hunden må hele tiden bytte bakfot for å ikke kveles til døde. Tilslutt blir de så utmattet at de ikke klarer mer, og da kveles de tilslutt allikevel. Dette kan ta flere timer, eller flere dager. Hvor hundene opplever panikk, smerter og må være en forferdelig måte å dø på. Hvis de bare forlater de, så brekker de ihvertfall noen bein, eller på andre måter skader de, sånn at de ikke overlever. Eller kanskje de kaster hunden ned en brønn, så kan de sultes og pines til døde der. Det er selvsagt det samme å slå en hund til døde, og å gi den en sprøyte hos en veterinær her i Norge. Intensjonen er ikke den samme! Intensjonen til spanjolene er å STRAFFE hunden, la den LIDE, så den får det den fortjener. Straffe den for å være en dårlig jakthund. Jeg blir egentlig litt skremt av at noen kan sammenligne human avliving i Norge, med hva de holder på med i Spania, og begrunne det med "metodene er kanskje litt mer groteske, men grunnen er den samme"

Sender PM

Takk for svar. Jeg prøvde å søke litt rundt selv først, men jeg finner ikke noen som kan passe en mynde. Målene på den siden regner omkrets og bredde, og det er helst lengden som fort kan bli et problem.

Hvor får man lettest tak i en munnkurv som passer til en mynde? Trenger en til Minion, da kortison gjør at hennes nye hobby er å spise. ALT! Så enkelte plasser utendørs, bør hun ha en munnkurv på seg. Siden vi bor rett ved havet, så har måkene en tendens til å dra med seg alt mulig rart, ting som ikke alltid bør spises av en hund.

Først svare på siste spørsmålet. Nei, jeg tenker overhodet ikke som Tuvane. Jeg skjønner tankegangen, men jeg er bare ikke enig. Jeg hadde muligheten til å sende bouvier tispa med HD grad E tilbake til oppdretter, jeg valgte å beholde henne. Altså, hvis du hadde klart å sende hunden tilbake så hadde jo ikke det vært noe forferdelig for hunden sin del, så det er mer det at jeg personlig ikke klarte å levere hunden tilbake. Et personlig valg. Men det jeg er uenig med er å avlive bare for å avlive, sånn i tilfelle hunden har det vondt. Bare for å være på den sikre siden. Det er ikke snakk om å begrense hunden overhodet, du lar henne styre på som hun selv vil. Det er veldig lite man ikke kan gjøre med en HD hund. Og det er bedre å la henne ha et aktivt kort liv, enn å begrense henne i håp om at hun varer lenger. Hun blir kanskje ikke en gammel hund, men hun vil ha hatt et godt liv. En HD hund sitt liv dreier seg egentlig ganske lite om veterinærbesøk. Det dreier seg om smertelindring og å bygge muskler. Trenger ikke gå til en fysioterapeut heller, man kommer langt med det man kan gjøre hjemme. Jeg gjorde all fysiotreningen med Bouvier'en min selv. Man kan ha en eneste time hos en fysioterapeut, og få en liste med øvelser man kan gjøre hjemme. Man merker ofte (hvis man er litt observant og bevisst på det) når det blir nok for hunden, når hunden ikke er seg selv lenger. Når det ikke er like mye fart i den. Det går ofte mer på personligheten og væremåten til hunden, enn nødvendigvis hvordan hunden bruker kroppen, men det er greit å være bevisst på begge deler. En grunn for å bruke nsaids tidlig er for å begrense feilbelastninger, og for å være sikker på at hunden ikke skjuler smerter, man kan jo fint gi hunden nsaids resten av livet uten konsekvenser. HD er en degenerativ sykdom, og det går bare en vei, men det betyr ikke at man må løpe til veterinæren å avlive på dagen. Røntgenbilder er veldig sjelden i samråd med hvordan hunden har det, utover de verste tilfellene. Man kan ikke se på et røngtenbilde og si hvor vondt denne pasienten har det. Jeg stoler også veldig sjelden på veterinæren sin mening om hvor vondt (eller lite vondt) mine hunder har det. For å gi deg selv litt ro i sjela, så kan du jo begynne med å gi hunden nsaids. (når du samtidig får en second opinion hos en annen veterinær. ) Onsior og previcox har jeg god erfaring med. Edit: Blir det ikke litt feil å sammenligne HD hos hund med HD hos mennesker? Mennesker har jo en helt annen belastning enn hunder, og derfor vil jeg tro HD hos mennesker er mer smertefullt enn hos hunder. Eller tar jeg helt feil her? Mennesker har jo den verste anatomien når det kommer til belastning, gleden av å stå på to bein.

Jeg syns det er utrolig rart av en veterinær å gi deg kun 2 alternativer, og begge er operasjon. Det at en hund viser tegn til stivhet betyr ikke at den har så mye smerter at den MÅ ha operasjon. HD grad E er ikke ensbetydende med at hunden har veldig mye smerter. Man kan prøve ut nsaids og se om hunden endrer atferd. Bouviertispa mi med grad E gikk uten smertestillende ganske lenge. Hun fikk selvsagt smertestillende den siste tiden, og før det brukte vi mye tid på å bygge muskler. Muskler er det viktigste ved HD! Men det er mye en kan prøve ved HD, og jeg hadde tatt veterinæren sin "ut ifra røntgenbildene så er bikkja NØDT til å ha smerter" med en klype salt. Tror DU at hunden har smerter? Hvis ja, gi den NSAIDS, eller prøv cartrophen (men ikke samtidig. ). Glucosamin, omega 3, svømming eller vanntredemølle, fysiotrening. Bygg muskler på bikkja! Gå i ulendt terreng. Operasjon er ofte siste utvei ved HD, og selv da hadde jeg nok aldri valgt det selv. Oppsøk en annen veterinær for en second opinion. Jeg har selv aldri blitt anbefalt operasjon på HD hundene mine, så syns det er rart veterinæren pusher sånn på det.

Har hatt 2 hunder med HD grad E, og jeg valgte å ikke operere noen av de. Den første fungerte relativt bra, med smertestillende. Men hun ble bare 3 år og 8 mnd gammel. Tung rase. Hun hadde nok fint klart en operasjon og all den tiden de må være i ro i ettertid, men hun hadde så pass mye mentale problemer at det var ikke verdt det. Så vi gjorde fysioøvelser på egenhånd, med fitpaws baller, og vanntredemølle hos en klinikk etc. Hund nr 2 var en cattledogvalp/unghund, og han hadde en del verre hofter enn hund nr 1. Han hadde nok aldri klart å holdes i ro over så mange mnd etter en operasjon, han hadde for mye energi. Så det føltes som mishandling å skulle gjøre noe sånt. Til og med veterinær frårådet operasjon, da mye pga hoftenes tilstand. De opererer vel kun 1 hofte om gangen (?), og hoftene hans var så dårlige at den hoften som ikke ble operert først aldri ville klart å støtte kroppen den tiden til neste operasjon. Det var egentlig kun muskler som holdt ting på plass hos han. Så han fikk smertestillende til det ikke fungerte lenger, og så fikk han slippe. 1 år gammel. Man må nesten veie det positive mot det negative, og være litt realistisk. Og objektiv. Hva er prognosene? Vil hunden fungere optimalt i ettertid? Vil hunden klare den lange rekonvalesenstiden? Hadde hund nr 1 ikke hatt mentale issues, så hadde jeg mest sannsynlig fortsatt valgt å ikke operere.

Vet nå ikke helt. Personligheten er ihvertfall ikke klok. Tenk deg de små gule Minions fra Despicable Me, der har du Minion. Goofy, klønete, teit, og søt. En ekte Minion.

Jeg får motsatt på Minion, fra hun var valp. "Er hun veldig gammel eller?"

Jeg syns ikke man skal la det faktum at hunden er gærn og løper tulling, blinde oss for smerter en hund kan ha. Noe som man også må tenke på er at smerter kan gi stress, og det man egentlig ser som "lykkelig og gal hund" kan være en hund som stresser pga smerter. Min cattledog var sistenevnte, han hadde HD E, og var en overaktiv hund. Han var alltid veldig veldig glad, gjorde ting en hund med så dårlige hofter som han hadde ikke burde klare, og det eneste som holdt ting sammen var muskler. Når vi gikk tur, så brukte han opp all energien med en gang, så gikk han å småhalta etterpå. Smertestillende hadde ikke nok effekt på så dårlige hofter, så han fikk slippe. Domino, en bull terrier, hun hadde OCD i begge haser og nesten avrevne korsbånd, det ble ikke anbefalt å operere. Hun hadde ikke mye stress i seg, men hun løp også tulling på tur. Hun begrenset seg aldri, og det eneste man kunne se var småhalting etter at hun hadde sovet, en sjelden gang. Så har man Minion, når hun hadde brudd i senefestet i knærne. Den dagen jeg fant det ut, så løp hun tulling, haltet noen skritt, løp tulling, haltet noen skritt, før jeg fikk fanga henne inn og det ble bånd, og rett hjem. Så for min del så prøver jeg å se på helheten, og ikke la meg påvirke i for stor grad at hunden fortsatt klarer å løpe tulling. (Noen hunder har bare for mye energi, og da løper de selv med store smerter) Mange hunder er også veldig flinke til å skjule smerter. Så smerter hos hund er ikke akkurat lett å bli klok på, og ofte er det kun eier selv om kan gi svar på det. Avlasting og stivhet, er jo ganske sikre tegn på ubehag, og smerter. Så da hadde jeg nok vært ganske kjapp på å teste ut NSAIDs, da man ikke har noe å tape på det. Det er ikke bra for en hund å gå rundt med ubehandlede smerter, ei heller bra å avbelaste. Da det gir sekundære problemer i muskler, i tillegg til mer forkalkninger over tid.

Koios er 2 1/2 år, Minion er 3 1/2 år, og Kiwi er 5 år. Fine flokken min.

Denne så jeg ikke før nå. Men ja, han klarer seg ypperlig med den pelsen. Pen gutt du har!

Jeg måler maten til alle 3. Når Minion var i vekstfasen, og et vandrende skjelett, så fikk hun ubegrenset mat. Men jeg har 3 hunder som ikke får lov å gå opp i vekt overhodet, ja, jeg ser om de legger på seg ved å kjenne, og øyemål, men sånt oppdager man jo ikke før de faktisk har ekstra vekt. Med forkalkninger i håndledd på den ene, skjev bakpart på den andre, og forkalkninger i forparten på den siste, så vil jeg gjerne at de skal vare lengst mulig og ha minst mulig unødvendig belastning på leddene i form av for mye vekt. Så da måler man, og heller legger til noen gram ved hvert måltid hvis de blir for tynne. Jeg liker å ha kontroll på sånt også da. Så jeg hadde nok målt selv hvis jeg hadde friske hunder. Det gir meg ro i sjela!

Jeg fikk altfor mye til jul i år! Satser på ihvertfall noen av disse er bra. Minion sitt! Så fikk jeg masse ullsokker, raggsokker, og pukka te.

Tipper D også. For å sammenligne, så fikk denne hunden E-hofter.

Vi får virkelig håpe det!

Har man ikke råd til å betale en akutt situasjon, eller en dyr operasjon på en vanlig dag, så får man jo uansett avlivet hunden, så hvorfor bør man ikke ha hund da? Hvorfor er det dårlig dyrevelferd å avlive hvis man ikke har økonomien til å betale en akutt situasjon? Det blir vel det samme som at hvis det hadde vist seg at Minion hadde trengt en dyr undersøkelse (10 000 kr) + CT (nye 10 000 kr) + atroskopi/operasjon (25 000+ kr), at jeg da heller hadde valgt å avlive henne, betyr det at jeg ikke burde ha hund? (hun trengte kun undersøkelsen til 10 000 kr, diagnosen var ikke operativ) Hun er til og med forsikret! Uansett hva som skjer, uavhengig av økonomien, så får man avlivet en hund. Så jeg ser virkelig ikke problemet. Men ut ifra den artikkelen i avisen, så må man jo nesten har 30 000 kr i kontanter på seg til enhver tid, for å i det hele tatt få operert bikkja i en akutt situasjon. For hva hvis bankkortet svikter? Nettbanken er nede for service? (hvis man må overføre fra sparekonto) Da får man jo ikke operert bikkja selv om man har pengene på konto. Så akkurat den delen skjønner jeg ikke, folk får jo ikke sjanse til å få tak i pengene engang. Stiller jeg opp på en klinikk med en hund som har magedreining, og veterinæren begynner å styre med dataen for å ta i mot betaling på forhånd, så tror jeg at jeg hadde kaldkvelt personen. En ting er hvis jeg sier jeg ikke har råd til operasjonen, og da velger å avlive, men hvis jeg sier at jeg må få tak i pengene mens han opererer, og veterinæren nekter? Sånn for å svare på spørsmålet så er 2 av 3 hunder forsikret, jeg har en sparekonto, og en far som jeg kan grine til om det blir akutt med den som er uforsikret. Men sånn ellers, i fjor brukte jeg opp hele forsikringen til Minion, og det var fortsatt 4 mnd igjen til nytt år.