Thea

Det kan hjelpe å væte noen kluter eller tauleker med vann og legge i fryseren en stund, det er godt å tygge på

Det har vært skrevet veldig kritisk om dette i media tidligere også: Problemet er vel at uansett hva som sies og skrives om dem, så er det en motehund og folk vil ha søte teddybjørner uten behov, som de tror de får. Så markedet er der uansett hva som står i Dagbladet

Vi er veldig fornøyde med Robur ? Mye bra ingredienser, ordentlig kjøtt, og ikke bare beinmel og sånt. Billigere enn Acana som de fikk før og begge hundene tåler det bra. https://vetzoo.no/robur-sen-single-protein-lamb-rice

De jeg syns er penest: toller, flat, welsh springer, jaktlabrador (spesielt de svarte), jaktgolden, aussie, langhårscollie (spesielt blue merle og tricolor), dalmatiner, riesenschnauzer, doberman, elghund (spesielt de grå), landseer, malamute. Noen eurasiere, men mange er så dårlig bygget at jeg klarer ikke synes de er så fine lenger. Minst fine: Mops, griffon, en del av de små rasene som har veldig kort nese, liten plass til tenner og hvor øynene blir uproporsjonalt store, utstillingsschæfer, chow chow. Jeg er også veldig lei alle doodlene/cobberdogene i nabolaget med eiere som glemte at det var hund de skaffet seg og ikke teddybjørn, så jeg blir sint av å se alle de teddybjørnene med "fleecepels" . Men det har mer å gjøre med hva jeg har lært å assosiere med utseendet ?

Collie ? Vokste opp med verdens snilleste, godeste collie, så de er spesielle for meg. Hadde vært gøy med en mindre hund også, f.eks. parson russell. De virker kule og aktive. Og barbet ser ut som artige hunder! Hadde sikkert vært gøy for samboeren å stille ut også.

Vi har to og trives med det. Skulle gjerne hatt tre. Men som Simira er inne på, kommer det veldig an på typen hund hvor mye jobb det er! Vi har to med veldig forskjellige behov og ønsker. Det er ganske slitsomt å gå separate turer og så videre, sånn at begge skal få en tur de blir fornøyde med. Noe blir jo lettere når de er så forskjellige også, eurasieren er ikke interessert i alle de tingene tolleren er interessert i, så det blir ingen konflikter av f.eks. pinnene eller ballene i hagen som tolleren eier. Men på enkelte områder tror jeg de hadde hatt mer glede av hverandre om de var likere. Tolleren vil helst ligge tett inntil, mens eurasieren vil ha avstand.

Jeg er vegetarianer, og det er samboeren også. Men hundene har ikke valgt å være det, så de får slippe det. De velger i aller høyeste grad å være kjøttspisere. Jeg tenker som så at landbruksdyr i liten grad slaktes på grunn av kjæledyrmat - de slaktes for å bli menneskemat og så går biproduktene til dyrefor - ting som beinmel, brusk og innmat det ikke er marked for som menneskemat lenger. Når dyrene uansett slaktes, er det bra at hele dyret blir brukt. Da kan like godt hundene våre spise det, i stedet for at de må spise vegetar-fôr mens biproduktene går til sement og biodiesel. Det er allerede mye som "bare" går til sement eller fyringsolje. De siste årene har det jo vært en trend med mer og mer kjøtt i hundefôr, typ Orijen og Acana. Det har blitt vanlig både med større andel kjøttproteiner og mer ordentlig kjøtt i stedet for brusk og bein. Og dette syns jeg er litt vanskelig etisk sett, for jeg syns det er bra at noen spiser biproduktene og at hele dyret blir utnyttet best mulig når de først skal slaktes. Samtidig vil jeg gjerne gi hundene mat av god kvalitet, med en god del "ordentlig" kjøtt og ikke så mye bein og brusk.

Tusen takk for svar!

Er det jeg tenker også, at vi skal jo leve med hunden resten av tiden også, og de andre hundene her skal også leve med den hunden. Så det er viktig at det er en som passer i familien, og hvor det er størst sjanse for at det går bra med tre hannhunder sammen, og da tenker jeg at en retriever sannsynligvis vil passe best inn. Jeg har vel vært innom de fleste raser ? Men som Simira sier ser man retrievere like ofte i de høye klassene som bruksaussie eller groenendael av brukslinjer. Og siden vi enn så lenge bor i et tett befolket nabolag med naboer på alle sider av huset, og gatene er fulle av unger, hunder i bånd, løse hunder langs fortauet, sparkesykler, syklister, skateboardere, turgåere, folk på rulleskøyter osv, skulle tro det var parade i blant, så vil jeg veldig gjerne ha en hund som ikke har noe særlig skarphet eller nerver som kan skape trøbbel. Eurasieren her er heldigvis sånn skrudd sammen at om han skvetter av et barn som plutselig hopper fram til ham, så hopper han bare unna selv. Men det hadde vært et pluss om hund nummer 3 er en hund som sannsynligvis ser på verden som en fest og hvor alle er en potensiell ny bestevenn. Lite vokt hadde også vært et pluss, men det får gå. Har blitt litt overraska over mengden vokt på tolleren her og har jobbet mye med det. Virker som han har mer av det enn en del andre tollere. Vet ikke om det er noe mindre på jaktgolden eller om det er mye det samme? Vår toller er også veldig lite stressa i arbeid og det er aldri noe lyd mens han jobber, og det er utrolig fint. Har skjønt mange kan slite med stress og lyd, kanskje særlig jaktgolden? Leste noe om at sportslinjer på jaktgolden snart ikke egner seg for jaktprøver, fordi de er SÅÅ KLARE for jobb hvert eneste sekund av alle de timene på jakt, mens de egentlig burde slappet av. Der er jeg veldig godt vant, vår toller var veldig lett å trene til å ta det rolig i pausene. En annen ting jeg tenker på er mentaliteten. Noen tollere syns seler og kobbel er ekkelt, noen syns våte underlag er ekkelt, noen er redde for agilitytunneler, noen er skuddredde, noen er miljøberørte, noen er lite sosiale med fremmede... Innbiller meg sånt er mindre vanlig på jaktgolden? Etter det jeg har sett virker det også som man får litt mer av alt med en jaktgolden, og da også kanskje litt mer godbit-iver og lekelyst? Når det gjelder helse er det jo blant annet en del autoimmunt på toller, mens det på jaktgolden virker å være mer allergi, øreplager, HD og AD? Er det ca like god sjanse til å få et friskt individ om man gjør god research på forhånd?

Takk for svar og takk for råd! Føler dette blir en "kjøp bc"-tråd i stedet for om forskjellene på retrieverne ? Kanskje jeg må kapitulere. Jeg hører hva dere sier, men er det virkelig så umulig å få en fungerende jaktgolden? Jeg har sett etter kombinasjoner hvor det er resultater på begge sider av slekta, og der har jeg funnet mer blant jaktgolden enn toller. Er jo synd å måtte få seg en rase man egentlig ikke vil ha fordi ingen andre duger. Jeg syns det virker litt sånn med BC også som dere sier om jaktgolden, at satt på spissen får man enten en bra hund eller så får man det ikke? ?‍♀️ Har jammen sett mye forskjellig der også. Om jeg ender opp med det verste eksempelet av rasen vil jeg heller det skal være en jaktgolden enn en bc for å si det sånn ? Når vims og vokt og pubertal i årevis er det verste så tenker jeg det fortsatt er noe jeg vil takle mye bedre enn nerver og gjeting av barn, sykler og skygger. Jeg hadde en terv for 20 år siden som ikke var god i hodet og vil ikke risikere noe lignende. Jeg må jo revurdere om det virkelig ikke går, men syns det er rart om jaktgolden er så umulig å få til ting med også? ?‍♀️

Jeg har prøvd å falle for gjetere, for jeg ser jo at de og LP går godt sammen, men må nok innse at jeg er en retrieverperson! Har i dag en eurasier og en toller, og drømmer om en hund til om et år eller to. Aller helst vil jeg ha en av hver retrieverrase ? Men tenker at jaktgolden eller en toller til er mest aktuelt. Evt muligens jaktlabrador, men har skjønt at de kan være vanskelige å få tak i om man ikke driver med praktisk jakt? For kontekst: Jeg er glad i LP og rally, evt litt agility for gøy, og så blir det litt retrieverjakttrening for hundens skyld. Jeg ønsker å nå så langt som mulig i LP, minst LP3, gjerne fci3. Ønsker mye arbeidslyst, en hund som ikke er den vanskeligste å trene opp til fokus rundt forstyrrelser og en hund som går greit å trene opp til at både leker og godbiter stort sett er relevante forsterkere. Og selvfølgelig frisk hund med god mentalitet. Er ellers glad i lange turer i skogen både til fots og på kickbike, så en hund som liker å trekke er et pluss, men ikke superviktig. Er det noen som har erfaring med både jaktgolden og toller, som kan si litt om forskjellene?

En drømmevalp for meg er en valp som kommer fra linjer med lite sykdom, god mentalitet, gode arbeidsevner og funksjonelt eksteriør. Fra en oppdretter som bruker mye tid på å gi valpene den beste starten på livet og introduserer dem til mye forskjellig uten å overdrive. En valp som er litt gæren, med masse lek og futt og fart og arbeidslyst, som digger verden og syns livet er en fest.

Som Simira var inne på er det forskjell på trener og instruktør. Det ene ordet brukes stort sett for å beskrive noen som trener hund, mens det andre beskriver noen som trener mennesker. Jeg har f.eks. gått Canis sin ettårige klikkertrenerutdannelse og det er ikke noe annet enn en utdannelse hvor man lærer å trene hund. En instruktørutdannelse lærer deg (forhåpentligvis) å trene mennesker til å trene sin hund. Jeg ville ikke funnet på å holde kurs uten en skikkelig instruktørutdannelse. Jeg er helt enig i at det er et skummelt marked hvor folk kan påstå omtrent hva som helst uten å ha belegg for det. Så det er viktig å sjekke bakgrunnen til folk og se at de i det minste har en solid instruktørutdannelse i bunnen. Men det du nevner med personlig erfaring er heller ikke så lett å bruke som målestokk. Jeg har vært på kurs hos folk som har vært dyktige til å få konkurranseresultater med sine egne hunder, men som har slitt med å lære bort, og har slitt med andre raser enn sin egen. Jeg har også vært på kurs hos folk som på papiret ikke har mye av egne konkurranseresultater å vise til, men som derimot har vært ekstremt dyktige til å lære bort og har lært mange folk å bli gode til å trene hund. Det kommer også litt an på hva man trenger hjelp til. Hvis det var passering jeg slet med, hadde det ikke hjulpet meg noe om en trener var sabla god til å lære inn fci3-øvelser. Det vil muligens ikke synes så godt at en instruktør har hjulpet hundrevis av hunder med hverdagsutfordringer, men en slik instruktør kan være et bedre valg for den vanlige hundeeier enn en instruktør som har drøssevis av titler på hunden sin. Det du sier om at det er vanskelig å finne fram til gode instruktører er virkelig et kjempeproblem. Og så har man problemet med at de som "garanterer resultater" med den type problemer, ofte bruker metoder som frarådes av Mattilsynet og straffer vekk symptomene på den utfordrende atferden. Når den eieren da til slutt kommer til en dyktig instruktør, er problemet verre, tar lenger tid å fikse, er som å se på sakte-TV og er vanskelig å lage flashy reklamevideoer av. En ny hundeeier vil vel gjerne heller gå til noen som garanterer å fikse dette på en time ? Til spørsmålet til TS ville jeg sjekket ut Canis og Catch sine instruktørutdannelser, men det er fordi jeg klikkertrener. Så det kommer an på hva du er interessert i? Hva vil du ha ut av utdannelsen?

Helt enig i at hundene bør være velbygde. Men det er ikke slik at en dommer nødvendigvis setter opp de sunneste hundene. Dommeren dømmer etter en standard, og i standarden til golden står det at de skal være kraftfulle med bred skalle, kraftig snuteparti, kraftige kjever, kraftig, muskuløs, kort lend, med kraftige baklemmer. Når alt skal være "kraftig", så vil enkelte sette opp den kraftigste først. Som gir enda kraftigere hunder, som gjør dommerne vant til at de er enda kraftigere, som gjør at de setter opp enda kraftigere hunder... Og så blir det som i bildene i denne tråden, en helt enorm endring i utseendet. Og da blir rasene gjerne delt (enten offisielt eller uoffisielt) i jakt/bruks og showlinjer. Jeg håper de fleste seriøse oppdrettere klarer å se forskjell på bra eksteriør og dårlig eksteriør i egen rase slik at de klarer å se hva som er en bra kombinasjon. Selv om man kan se en trend om man stiller en hund mye, er ikke alle dommere enige om hvordan en bra hund ser ut. Og det er ikke alltid de har fokus på funksjonalitet. Enkelte ganger får man ikke mye tilbakemeldinger heller, så det blir ikke en skikkelig gjennomgang av eksteriøret. Ofte legges det også vekt på småfeil som ikke har noe å si for hunden. Her i huset har vi en champion og en som ikke er det, og han som ikke er det er definitivt best bygd, men han har litt mye krøll på halen. Han som er champion holdt på å ikke bli det fordi han har feil farge på snuta (og ikke fordi han har hårreisende dårlig front). Men han har jo så mye fin pels ? Han fikk forøvrig i kritikken på tre utstillinger etter hverandre, "lavt ansatt hale", "godt ansatt hale", "for høyt ansatt hale". Så det føles jo litt bingo med utstilling. Jeg skjønner godt at folk som har god oversikt over eksteriør ikke gidder å dra mange ganger på utstilling med jaktgoldenen sin, når dommeren ikke greier å være mer seriøs enn å skrive at hun ikke forstår hvilken rase det skal forestille...

Nå er LP noe litt annet i USA, men ut fra hundegrupper på nett syns jeg det virker som jaktlabrador og utstillingsgolden er de vanligste å se i LP der. Det med jaktlab har jeg stusset veldig på i det siste - at de virker så poppis til LP i USA mens jeg knapt ser dem her... I Norge har jeg inntrykk av at det nesten er vanskelig å få tak i jaktlab om man ikke skal ha dem mest til jakt. Om man skal ha hund til LP her til lands er det nok vanligere å gå for jaktvarianten. Har sett et par utstillingsgolden i LP her i Norge, men absolutt flere jaktgolden. På utstilling ser man naturlig nok mange flere av utstillingsvarianten, siden det er de som gjør det bra. Det er ikke så stas å dra på utstilling og få gult eller grønt gang etter gang. Jaktvarianten er stort sett mest innom for å få det de trenger for å utløse andre championater. For utstillingsvarianten er det også i større grad et avlsverktøy og det er stas å avle avkom som gjør det bra på utstilling.

Vi bytta ut hele veggen i Berlingoen vår med gitter hos Bøhm Auto her i Oslo. De hadde visst skifta en del sånne vegger i "bikkjebiler" som de kalte det. Mener det kom på 10.000 kr inkludert både gitter og jobben. Absolutt verdt det for vår del!

Agria har 15% egenandel, som har en del å si når man plutselig bruker ca 50.000 på et år som vi har gjort nå. Og de kan dekke rehab-utgifter. Og så har de dekningssum på 60.000 kroner. Tror ikke alle de andre forsikringsselskapene har det, så det er noe å sjekke om du vurderer å bytte. Det kan lett komme opp i 60.000 ved operasjon og overnatting hos veterinær. Sjekk også om selskapet dekker utgifter uansett alder, for det kan fort balle på seg med eldre hunder. Jeg syns også det er kjekt at Agria har direkteoppgjør. Gjensidige virker hvert fall risikable å ha flere forsikringer i grunnet "samlet skadehistorikk", mulig flere også gjør det sånn, som det nevnes over her. https://motor.no/forbrukerrettigheter-forsikring/bilforsikringen-doblet-seg-fordi-emil-12-er-syk/118862

Det har jeg. Men som sagt, jeg syns det burde opplyses om på forhånd, sånn at f.eks. hun som bare fikk trent kontakt i fem dager og ga opp kurset kunne visst om det på forhånd og sluppet å bruke penger på det.

Jeg skjønner at det må være frustrerende for tispeeiere å føle at de ikke er velkomne bare fordi hunden deres har løpetid. Det hadde sikkert jeg også syntes var urettferdig om jeg hadde tisper. Men jeg syns ikke det er så hyggelig gjort mot hannhundeiere om andre skal ta avgjørelsene for dem om hva de skal trene på den dagen heller. Som Simira er inne på blir det litt som alle man møter på tur som syns man skal trene på å hilse i bånd fordi det vil deres hund som bare er snill og bare starter slåsskamper innimellom. Og at tispeeiere skal bestemme at "dette må du trene på uansett så derfor kan du gjøre det nå" syns jeg også er ganske kjipt. Klart hannhundeiere trener på løpetid, men det er greit å få bestemme selv når og hvor man skal trene på det. Og om man bare har tenkt å gå rally klasse 1 eller 2 med hunden sin, så må man faktisk ikke takle løpetid. Om en hannhundeier da bestemmer seg for at den løpetidlukta gidder jeg ikke å diskutere med hunden min om, så må da det være greit. Jeg syns også det er synd om noen legger fra seg alle konkurranseplaner bare fordi hunden blir helt snuso-klapro-pipo-siklorama rundt løpetisper, når det faktisk er ganske mye man kan være med på uten å måtte takle løpetid. I klubben vår sies det fra om det kommer løpetisper og så kan vi sammen f.eks. bestemme at løpetispa kan gå sist, sånn at de hormonelle hannhundene får én runde uten løpetispelukt først. Og når man er forberedt kan man da belønne mye mer i neste runde, siden det er vanskeligere. Det burde være mulig å komme fram til noe alle kan leve med om man prater sammen. Jeg er ikke noen fan av å ikke si noe og se hva som skjer. Det har hendt meg før i andre klubber at jeg har lurt på hvorfor i alle dager unghunden er så blåst i dag og så skjønner jeg plutselig at det er en løpetispe der. Da går jeg jo ikke bort til dem med løpetispe og sier "unnskyld, jeg greier ikke trene hunden min", så det kan godt hende de tenker "hehehe, nå var det ingen som merket noe, nå lurte jeg dem godt". Men da blir jeg jo mest sannsynlig stående i et hjørne og trene kontakt resten av kvelden. Hadde jeg visst på forhånd at det var noen med løpetid der kunne jeg begynt med litt mer passe kriterier og veldig stor avstand. Da kunne jeg kanskje fått trent fornuftig på det og fått skikkelig framgang også, om jeg hadde vært i stand til å sette riktige kriterier fordi jeg hadde visst om løpetispa. Og så kunne jeg latt være å komme de periodene jeg antok at det nok bare ville bli konflikt mellom meg og unghunden. Jeg syns det er litt respektløst å planlegge å la være å si fra om løpetisper når jeg har planlagt dagen rundt treninga, passet på å få avsluttet tidlig på jobb, jobbet lenger dagen før for å kunne avslutte jobb tidligere, ordnet med godbiter osv, kastet i meg middag, kjørt et godt stykke, varmet opp, og så får jeg ikke lagt opp treninga på en fornuftig måte fordi folk ikke prater sammen. Da kunne jeg brukt de timene på noe annet i stedet. Jeg skjønner godt at hun Rufs nevner ble irritert da hun bare fikk trent kontakt på et sikkert ganske dyrt fem dagers lydighetskurs hvor man gjerne har planlagt på forhånd hva man ønsker hjelp med. Å trene på å være rundt løpetisper kan man trene på på klubbtreninger, da trenger man ikke betale tusenvis av kroner for kurs. Om det er åpent for løpetisper burde det opplyses om på forhånd.

Ja, sånne har vi møtt en del av. "De MÅ få hilse, stakkars dem som ikke får hilse" . Nei, det er ikke synd på dem, de har venner som de har mye mer meningsfulle møter med enn å møte en fremmed i bånd. Ene hunden vår er absolutt ikke stødig. Han elsket alle hunder før, men har blitt angrepet så mange ganger av hunder som folk ikke har kontroll på at han nå er redd for de fleste fremmede hunder, og han har det mye bedre når han vet at han slipper å hilse på alle mulige fremmende hunder. Han ble bl.a. angrepet flere ganger av en hund som eies av en som er som din venninne. "De må jo få hilse". Hun dytta hunden sin på vår hund på en trang turvei, hennes hund angrep, da mente hun at de måtte ordne opp selv også! Når holder det for disse folkene, liksom, når man må til veterinæren? En annen gang slapp hun hunden sin løs i et område hvor alle her i nabolaget går tur. Hennes hund angrep vår, vår la seg på rygg og hennes ga seg ikke. Så fikk hun tak i ham og fikk dratt ham unna, gikk to meter unna og slapp han igjen, hvorpå han selvfølgelig fløy rett på vår hund igjen. Men det er vi som er raringene som ikke vil hilse? ? De som absolutt måå hilse sliter jo også litt når hundene deres har fått så forventninger til andre hunder at de bare legger seg ned og venter på hunder i det fjerne til de har fått hilst, uansett hva den andre hunden og eieren måtte mene om det. Jeg foretrekker å ha hunder som ser en annen hund og sladrer til meg om det, så får de godbit for å si fra, så går vi pent forbi. Om det er hunder de kjenner og det passer at de hilser, får de gå bort etter "vær så god"-signal. Mye lettere. Noen mennesker har veldig flaks, og får hunder som f.eks. har god nok mentalitet og aldri har dårlige nok opplevelser til at tilfeldig hilsing går galt. Kanskje har de også raser hvor ting som samkjønnsaggressjon er mindre vanlig. Og så får de for seg at deres måte å gjøre det på er den eneste riktige, at grunnen til at det går så fint er at eier har noen spesielle kvaliteter (typisk at eier er "flokkleder") når grunnen til at det funker for dem egentlig er flaks. Det er nok av eksempler på folk som har én hund som er trygg og én som er nervøs/redd/utagerende. Hvorfor har de hunder som oppfører seg så ulikt, hvis alle hunder hadde blitt snille eller "slemme" utfra om de får hilse eller ikke, som din venninne tror?

Schapendoes? De er vel førerorienterte, passe størrelse, aktive og spreke.

At det er veldig useriøst er min kommentar, de var kanskje så uerfarne at de tenkte det skulle være sånn ?‍♀️ Jeg prøvde å sette alle sitater i gåsetegn og kursiv, men det var kanskje ikke så tydelig. Men jeg stusset også på at de kjøpte valpen når de reagerte sånn på hvordan forholdene var der og hvordan valpen reagerte. Enig, veldig bra at det kommer ut! Håper det får flere til å tenke seg litt om før de går for en valpefabrikk-valp.

En kritisk artikkel om cobberdogs, artikkelen står i kommentarfeltet: https://www.facebook.com/100002204227409/posts/3453551484728292/?d=n Utrolig trist å lese om hvordan valpene vokser opp, med masse støy og drøssevis av barn oppi valpekassa og valper som er livredde som oppdretter mener er helt normalt (en åtte uker gammel valp som er livredd, da lurer jeg på hvordan han er når han er forbi sosialiseringsperioden!). En valpekjøpers beskrivelse: "Vi dro ut en lørdag for å besøke ham. Området var fullt av barnefamilier og det var mye støy, ungene satt oppi valpekassene. Vi fikk ikke vite hvilken valp som var vår, men siden vi hadde bestilt en gutt skjønte vi at det var to som var aktuelle. Den ene virket veldig redd og engstelig. Da Jorunn og ektemannen kom for å hente valpen noen uker seinere, var det den engstelige som var reservert for dem. - Han var så redd at han skalv. Det var vondt, men ikke så mye å gjøre med der og da. Det var enormt mange som skulle hente valper. De opererte med slottider, og vi hadde tjue minutter på oss til å ordne alt. Da vi kom hjem stakk han rett inn under peisovnen og ble der i fire timer." Jeg får så vondt av valpene. Det virker enda mer useriøst enn jeg har trodd, og jeg har trodd det har vært veldig useriøst. Millionæren bak valpefabrikken sier at "puddel forbedrer alle raser", jaha, hvorfor ikke bare kjøpe puddel, da? Og han påstår at de jobber med allergiproblemer, men sier samtidig at "allergi skyldes som regel miljø, enten det gjelder hunder eller mennesker, sier han og viser til at det er mer allergi blant folk i byer enn blant de som bor på landet". Aaaaakkurat. Har ingenting med avl å gjøre det altså. Det er de dumme valpekjøperne som bor i by sin skyld at en cobberdog får allergier. Jeg vet ikke om han bare later som han ikke skjønner problemet eller om han faktisk mener disse tingene: "Tradisjonelt har oppdrettere avlet for å ha en hund å gå på utstilling med. Vi driver ikke med sånt fjas. Vi avler for kunden. Cobberdogen skal passe inn i 2020. Noen hunder må du jogge med i timevis hver dag for å tilfredsstille. Cobberdogen har god fysikk, men er kjempefornøyd bare den får masse sosialt samvær". Det er ikke rart valpekjøperne er totalt uforberedt når de får en valp med behov i hus, når de får høre sånne ting av oppdretteren. Så utrolig kynisk måte å drive på. Folk som sliter med atferdsproblemer eller har allergihunder som har det så vondt at veterinæren anbefaler avliving får tilbud om å bytte inn hunden i en ny. Og det står at hvert år registreres det 1000 nye valper av typen australian cobberdog i Norge. Ikke rart det er mange sinte/redde krøllehunder i nabolaget vårt. Jeg skjønner nesten ikke at dette kan være lovlig. Både de vanvittige kontraktene og det at folk lures til å tro at de får en kjærlig kompis som elsker barn og som ikke har noen behov utover sosialt samvær med familien.

Så bra du tenker på at det er en aktiv hund Siden du er obs på det, tenker jeg dere fint vil takle å ha en toller. Spørsmålet er vel heller om dere trenger en? Jeg hadde ikke giddet å ha toller om jeg ikke ønsket å bruke ham til mye hundesport og trening, for han er greit mye mer jobb enn eurasieren vår for å si det sånn ? Men til spørsmålene dine: Våre rutiner har endret seg nå som vi tydeligvis har hjemmekontor til evig tid, så: Morgentur på ca en halvtime langt utpå formiddagen (glad vi har B-hunder) Slippe hunder ut og inn av hagen til vi ikke gidder mer og ber dem gå og legge seg Ettermiddagstur på ca 1 - 1,5 time. Prøver å variere på tur i vanlig bånd, langline, skogen, trekksele, kickbike osv. Kveldstur før vi legger oss, 15 minutter, bare så de får tisset før natta Ofte et par runder med bjeff om natta fordi det er en del rev og rådyr i nærheten av der vi bor. I tillegg trener vi, stort sett 5 dager i uka - prøver å ha to dager helt fri (men det blir jo lett et minutt her eller der mens jeg lager meg frokost og slikt da). Trening kan være alt fra å trene noen noseworksøk her hjemme til å dra et sted og trene LP en time eller to. Før verden stengte igjen i høst dro vi på nosework på tirsdager, rally på torsdager og agility på søndager. Vi trener også mye i hagen og i treningsrommet vi har her hjemme, grunnferdigheter og sånt. Vi legger også ofte inn litt trening på tur, f.eks. ved å stoppe på en parkeringsplass og trene et kvarters tid før vi går videre. Siden han er en retriever passer jeg også på at han får drive med slikt han er avlet for, ved å f.eks. gjemme dummyer og tennisballer mens vi går i skogen og la ham søke etter og hente dem. For ham er det viktig både med fysisk og mental aktivisering. Han er absolutt enklest å ha i hus når han både har fått løpe en del og han har fått brukt hodet en del. Tolleren vår har en helt nydelig personlighet (selvfølgelig) ? Har aldri møtt en hund som ham. Han virker så omsorgsfull, han er så god til å trøste, han er så morsom og finner på så mye sprell, han syns det er så gøy å trene sammen og han får oss til å le hver dag. Han er nok ikke like førerorientert som mange gjeterhunder er, men det kan like gjerne være individet vi har. Han er veldig nysgjerrig og selvstendig, så det blir mye langline på trening for tida ? Retrievere blir voksne når de fyller fem har jeg hørt ? Når det gjelder tolleren generelt bør du være obs på mentalitet, stress og sykdommer på linjene. Om oppdretteren du er i kontakt med bare har 100% friske linjer, så kontakt en annen oppdretter i stedet, for 100% friske linjer fins ikke. Nederst her finner du info om helseundersøkelsen fra 2010 og link til den.Det kan også være interessant å sjekke ut RAS, hvor du bl.a. kan lese om høyt stressnivå og at statistikk fra forsikringsselskaper viser høy forekomst av avliving grunnet atferd. Og at nesten 30% er skuddredde ? Det er viktig å være obs på det med mentalitet! Det er en del tollere jeg er glad jeg ikke eier... Selv om en del av atferdsproblemene nok kan komme av at en del tollere blir solgt som rene turhunder hvor folk ikke har interesse av hundetrening eller atferd.

Jeg tenker det har mye med hva som er forsterkende for den spesifikke hunden å gjøre. En retriever som syns det er belønnende i seg selv å løpe, å bære ting og å hente ting vil sannsynligvis ha noen sammenfallende interesser med mennesket, som gjør det lettere å trene f.eks. LP eller retrieverjakt ? Når man kan bruke det å få lov å hente en dummy til som belønning for å komme igjen med dummyen og man lager seg en kjede hvor hvert ledd belønnes med å få fortsette kjeden, ser det ut som hunden har masse will to please, mens det som egentlig skjer er kanskje bare at hunden syns det er veldig forsterkende å hente dummy. Sammenfallende interesser! Mens en spisshund som liker best å spasere sakte mens han snuser, er sannsynligvis vanskeligere å få til å for eksempel apportere, hvert fall den spisshunden jeg har prøvd å lære apport ? Hvis målet var å få spisshunden til å snuse lenge i grøfta uten å bevege seg stort, har han også masse will to please ? Men når målet er å løpe ut til ruta, for eksempel, er det en atferd som koster ham MYE. Mens tolleren min som elsker å løpe, syns løpingen ut til ruta i seg selv er superartig, så for ham er det en atferd som ikke koster stort. Og så er det dette andre har nevnt med samarbeidslyst. En hund som er avlet til å jobbe selvstendig - eller avlet til å være til pynt - vil ha en annen motivasjon for ulike ting enn en hund som er avlet til å samarbeide og hvor de evnene har blitt selektert på i mange generasjoner. I tillegg er det det med hvor mye man har "hjernevasket" hunden. En hund som har blitt forsterket igjen og igjen og igjen for atferder vi ønsker, vil være mer sannsynlig at gjør de atferdene selv om belønningen for akkurat denne repetisjonen eller økta ikke var verdt det. Jeg ser det veldig godt på min sære retriever som ikke har fått memoet om at retrievere spiser alt. Han kan jobbe på superbra, for så å ikke ville ha belønninga, for så å jobbe på superbra videre. Fordi jobbinga har vært så forsterkende/belønnende for ham tusenvis av ganger, så den blir det nå også - jobbing har blitt assosiert med bra ting. Om han aldri mer fikk belønning for å jobbe bra, ville atferden jeg ønsker ha blitt borte etter hvert.