MaritaS

Det er et godt spørsmål! Ut ifra hva jeg leser - så nei. Men jeg synes jeg har sett stor endring på henne bare den lille uka hun har vært her. Hun er ikke redd meg og landet like ved siden av meg når hun var ute å fløy nå selv om hun hadde mange plasser å velge i mellom. Så jeg ser ikke bort ifra at hun kan bli veldig fortrolig etterhvert. Men jeg sitter jo ti cm. fra henne hele dagen bortsett fra når jeg sover eller holder på med hundene, så jeg er kanskje en del av inventaret for henne

JA! Hvor i Oslo kan den hentes?

Jeg og Anette så en bæsj med en post-it lapp på da vi var på tur. Etter det så har jeg tenkt tanken å skrive en haug med lapper for å legge på dritten som ligger langs mårraruta vår, det er veldig mange som driter i å plukke opp til og med midt inni Oslo.

I dag trakk jeg for alle gardinene i stua og åpna burdøra. Først klatra ho ut på kanten og satt der litt før hu fant ut at det var litt ekkelt, så hoppa hu rundt i buret i ett kvarters tid før ho plutselig satt på toppen av buret. Etter en liten runde i stua havna ho på kattestativet. Nå sitter hun på ei puta i sofaen (håper ikke ho bæsjer). Spent på om hun finner veien inn i buret igjen. Hva er det du holder på med da, Store Rovdyr? Her bor jeg! Nå sitter hun som en kjempestor ball på den tykke pinnen sin. Ble nok litt sliten av lufteturen.

Den ene kloen får hun ikke brukt i det hele tatt, men merker ikke noe på henne egentlig. Veldig aktiv og har fått dreisen på huskene også selv om hun ikke klarer å gripe med ene foten. Av og til så sklir hu av, men klarer det som oftest på andre forsøk

Av det lesestoffet jeg finner om kanarifuglen så er den primært en "solitary" art som finner sammen med partneren sin i parrings-sesongen, at de er territorielle (samme kjønn antar jeg de mener). Men læringskurven min går enda eksponensielt oppover, så om du kan vise meg noe spesifikt som sier noe annet så suger jeg til meg det jeg kan. Jeg sliter litt med at det meste man finner er om finkefugler generelt, ikke om kanarien spesielt.

Det blir nok deilig for han å slippe de

Gutta bryr seg fint lite, de er vant til at jeg er drar inn så mye rart av ymse dyr. Men jeg tenker som så at de skal få være i et annet rom/ute på tur når hun er ute og flyr. Pusekatten var litt mer interessert - hun har tilfeldigvis samme fargene som Sylvester, så vi har hatt et par "I think I saw a puddy cat" øyeblikk her, men hun er så redd av seg så hun har skjønt at man ikke nærmer seg buret når menneskene er i rommet - og når vi ikke er i rommet så får ikke hun være det heller. Kommer nok flere bilder etterhvert, akkurat nå blir det jo bare av en stakkar fugl på en pinne og det er ikke så fryktelig spennende.

Da har altså hu der som synes burdyr er helt forferdelig fått seg en fugl. Hvordan gikk det til? Joda. Vi var innom en dyrebutikk for å kjøpe litt mat til de firbeinte og tok som alltid en "svingom" innom dyrerommet. Der så dyrlegespiren en fugl som så ut som den ikke hadde det så godt, så jeg tok en til "svingom" innom kassa og sa ifra. Der kunne de fortelle meg at den hadde vært hos dyrlegen og bortsett fra en medfødt feil på høyrefoten helt frisk, men pga. skaden så kunne de ikke selge den. Så den var "free to a good home". Vi gav nummeret vårt og sa at om den enda ikke hadde et hjem innen "da og da", så kunne vi ta henne. Vi fant et fint, ubrukt bur på finn.no og en liten uke etterpå hadde vi kanarifugl i hus. Hun heter altså Peggy Pegleg og har fått plass ved siden av meg ved skrivebordet mitt, så her sitter vi å kvitrer dagen lang. Har begynt å se hvor tam jeg kan få henne, jeg tør ikke slippe henne ut av buret før hun er tam nok til å enten sette seg på fingeren min eller på en pinne jeg holder. Vi nærmer oss, hun har sluttet å få angst når jeg stikker handa inn i buret. I går fikk vi et badekar i posten og det var stor stas, det så ut som det hadde regnet på dataskjermen min etterpå. På det andre bildet kan dere se den misforma foten: den kloa som skal peke bakover har vokst forover.

Har ikke så mange artige flauser, de fleste er sånn "fy, så dårlig hunde-eier jeg er"-flauser. En som jeg kan humre av nå er da vi sku gå inn i bakgården for å komme oss inn i leiligheten, da var det noen som lekte med en liten hund (for alle andre enn meg fikk leke der med hundene sine, om jeg prøvde meg så kom ei dama fra andre-etg. å klagde til vaktene, selv om mine aldri lager en lyd.. anyway:) og kastet en ball fram og tilbake. Lille hunden ser oss og kommer for å hilse på. Tanuki har *kun* øyne på ballen og klarer å få tak i den. Nuki som er SÅ flink på "slipp" når vi øver oss var plutselig NULL interessert i å bytte med godteri, ikke klarte jeg å bryte opp kjeften hans heller. Eierene av ballen stod å lo mens jeg sleit med å få den ballen som bare ble mer og mer gjennomvåt av sikkel ut av munnen på bikkjekreket. Til slutt var den rimelig sundtygget, så jeg sa unnskyld og dro med meg dyret opp i leiligheta. Først da vi var kommet inn så slapp han den. Ødelagt og fæl Hadde heldigvis en tennisball liggende som de fikk i bytte.

Min vet ikke hvor stor han er. Når vi har hilst på små nabovalper så har jeg fått han til å legge seg ned. Når hilsing går over i lek så blir han fort veldig voldsom og om han bruker hele kroppen sin da så blir det plutselig litt skummelt Funker fint når han bare ligger og "tannfekter" med den lille hunden.

Null stress En hund knytter seg til eieren sin, ikke stedet den er på

For en drittsekk!

Den til Arya lever vel hu også?

Om jeg fikk inkludere egne raser ville de hatt delt førsteplass. 1. Hokkaido - Jeg er fan av de japanske rasene og har en drøm om å en gang ha "vært igjennom" alle. 2. Kai - Samme grunn som over, dette blir nok den neste japaneren (om det ikke blir en til shiba/akita). Hjelper at de har dritkul farge og ikke er så alt for store. 3. Siberian Husky - I et annet liv hvor jeg er mye mer aktiv og har mye mer energi enn det jeg har nå. 4. En retriever av no slag - Hadde vært kult å teste hvordan det er å ha en hund med litt mer anlegg for å høre på eieren sin. 5. Mudi - for åååh, de er så vakre En rask, liten sprettesak som jeg vil ha om jeg plutselig får det for meg at jeg orker drive med noen hundesport. Kanskje uansett, fordi det hadde vært kult å ha en ungarer etter fem år der nede og jeg trur dette er rasen som passer meg best av de.

Kuma og Tanuki (og av og til meg) er shibakitas

Det hadde vært dritkult! Da har jeg en unnskyld for å investere i telt! Har ikke polarhunder, men spisshunder kan vel være "ærespolarhunder" de vel? Pelsen er jo der

Jeg hadde maur i leiligheta i Ungarn - i femte etasje. De kom heldigvis bare fram om det nå matbiter (f.eks hundepellets) på gulvet. Enkelte speidere inn i mellom mens jeg satt på do, de havna i skåla alle som en. Det mest effektive jeg gjorde var å spraye "vekk-med-maur"-spray langs listene der de kom ut, da var de borte en stund.

Var nok godt å få av all den sjiten!

Nei, ka du førtæll? Æ e sjøl åssa ganske så utvanna i dialekta mi, æ må fortælle folk kor æ e fra førr at dæm ska skjønne d. Veldig lætt påvirkeli av folk æ e rundt.. Fant et sånn fint oversiktsbilde over dialækt-ord fra Tromsø, ser ut som en del av dæm tilhøre den yngre garde (hete f.eks ikkje "lammi", men "lamme"), men bra nok: Gir opp å skrive dialekt... for uvant og vanskelig Favorittordet mitt er gebærda som i "de e no så mye gebærda me dæ" (sitt å veive med arman eller fetle med ting), fetle er et annet av mine favorittord.

UK presse er akkurat sånn med am. akita. Det er nesten daglig artikler på facebook om amerikanere som har angrepet. De bruker akita og american akita om hverandre også, så helt tydelig at de ikke har peiling. Ofte dropper de bare akita helt og skriver "japanese fighting dog". Jeg *tror* at når folk som blir bitt av en "sånn som har vært i avisa så mye" så har de kanskje en lavere terskel for å prate med media om det enn om det var en sånn søt golden, for det var helt sikkert bare en engangshendelse med den..

Jeg bare gjetter - men kanskje fordi personene det gjelder selv har/ ikke har kontaktet media?

BOB shiba (ikke nytt bilde enda, men fant et fra 2013): BOB akita. Pen i utseende, men var visst ikke noe særlig i bevegelse.. men det synes jeg gjelder veldig mange akita. Er sikkert mye viktigere at man får løftet huden opp slik at ansiktet blir rundt enn at den løper bra.

Venter enda på resultat fra "mine" raser. Her er en artikkel om den stakkar setteren som ble drept: http://www.dogworld.co.uk/product.php/132258/34/irish_setter_dies_after_being_poisoned_at_crufts__owners_say/9fb45039031e4112a1367e910bb2c47c

Det er ganske tjukt med hunder her, men heldigbis så merker vi det bare når man er i direkte nærhet av en løpstispe. Kuma kom med noen hjerteskjærende hyl da vi passerte ei nå nylig, men noen meter og litt sniffing på bakken så var det over