RDJ

Fornuftig og ufornuftig kommer an på hvordan man ser på det. Bortsett fra min første hund som jeg kjøpte for konfirmasjonspengene, så har alle hunder vært nøye planlagt. Men selv om valpen er planlagt, hjelper det lite når ikke alle vet om den. Samboeren hadde gitt beskjed om at strihåret vorsteh var uaktuelt, så jeg tok en sjans. Reiste til Sverige på hundetrening, ringte fra bilen på vei hjem igjen og sa at jeg har med en ekstra hund... Prøver ikke den metoden igjen Men hunden er nå her, det hadde den ikke vært om jeg spurte først

Rent praktisk er strihår blitt en stor favoritt. Har en strihåret vorsteh, og synes pelsen er helt fantastisk. God underull gjør at hunden holder godt varmen i alle forhold, samtidig som dekkhårene beskytter godt mot vann. Absolutt den hunden som er enklest å tørke når vi kommer inn etter våte turer. Ellers er det forskjell på langhårede hunder. Pelsen på wachtelen jeg har (og den jeg hadde), er jeg også veldig fornøyd med. Grov og robust som beskytter godt mot det meste, men krever mye mer tørkejobb enn strihåren. Dette har også litt å si for evnen til å holde varmen på lengre turer, da hunden bruker mye mer energi på å holde varmen i teltet om den ikke er tørr. Engelsk setteren har egentlig en håpløs pels. Isolerer ingenting, drar med seg ALT av rusk og rask. Nå er denne hunden ung, men så langt er ikke dette en pelstype jeg synes noe om.

Jeg hadde en boxer da jeg ble sammen med hun som nå er min samboer - noe som har ført til et forbud mot korthårede hunder for all fremtid. Han røytet mye, jeg var heller ikke spesielt flink til å greie ham. De korte hårene boret seg fast i ting på en helt annen måte enn lengre pels. Dette resulterte i ekstremt med hundehår, spesielt på klærne. Koste jeg litt med hunden, var jeg straks full av hår. Da jeg fortsatt bodde hjemme husker jeg at min mor pleide vaske mine klær for seg selv slik at ikke hårene skulle smitte over, og hun plukket også hår av klærne ETTER vask for å få dem fri. Så for all del, det var mye. Jeg har tenkt litt på dette. Det kommer jo selvfølgelig an på hvor nøye man er på ting, men er det generelt så ekstremt med hår fra korthårede raser? Er "alle typer" kort pels vanskelig å få bort fra klær og møbler? Må man regne med konstant røyting? Om det varierer mellom raser, hadde det vært interessant å høre om erfaringer med støverrasene og korthårede fuglehundraser.

Hva som er negativt kommer nok an på hva referanserammen din er. Du har jo fått gode svar allerede, men siden jeg sitter med en strihåret unghund selv så ville jeg bidra litt. Ungtispa mi har en solid dose kontinentalt blod, men med foreldre som er hhv. svensk og dansk JCH. Fullbrukslinjer med dokumenterte egenskaper på fugl, som var akkurat det jeg så etter. Utrolig enkel og trivelig hund å trene med. Mer sanset enn wachtelhundene jeg har hatt, så lydigheten går litt saktere og man har dermed litt større feilmargin Men den er lettmotivert og tåler mye mental trening. Derimot er den rimelig sta når det kommer til forstyrrelser. Det blir interessant å se nå når båndtvangen snart er over, hvor mye kontroll jeg egentlig har. Engelsksetteren jeg har som er bare en måned eldre, er betydelig mer lettført enn strihåren. Mens jeg går langs veiene her i bygda og forsøker å få strihåren til å gå pent i bånd, går setteren fri ved fot. Det meste av "negative" saker er nok knyttet til jaktlysten, men det er jo nettopp jaktlysten som gjør rasen til det den er. For min del som er vant til "spororienterte" hunder, så er strihåren enn så lenge en drøm å ha med å gjøre. Tillegg: Strihåren her i huset har vel praktisk talt aldri vært redd for noe, og alenetreningen har gått uten problemer i det hele tatt. Det er klart at fuglehunder gjerne vil være der eier er, men min har fungert problemfritt både helt alene, og sammen med de andre hundene. Eneste er at hun har en tendens til å herje litt med setteren

Selv synes jeg egentlig at depositum er helt i orden, er valpekjøper seriøs om å kjøpe seg hund så betyr det jo ikke noe å betale litt på forskudd. Jeg synes også at det er en grei og fair forsikring for selger om at han har kjøper til valpen. Selv har jeg opplevd begge deler. Jeg har betalt depositum da valpen var rundt 5 uker gammel, men jeg har også opplevd å betale ved henting selv når oppdretter har holdt valpen til 15 uker for meg (import). Så det varierer veldig. Ser imidlertid at en oppdretter av wachtel her til lands opererer med depositum for å få stå på interesseliste (altså for å bestille seg valp fra fremtidige kull), og da går man over grensen etter min mening.

Nå har du kanskje allerede fått svar, men etter min egen siste opplevelse på valpekurs er dette noe jeg synes er viktig. Kurset jeg var på burde for så vidt fått en egen post... Jeg har inntrykk av at mange kommer på valpekurs for å sosialisere valpene, og dette er fint synes jeg selv. Som instruktør bør man dog ha en klar plan på dette med forsiktige og bøllete valper. Det er trist for eiere av forsiktige valper som kveld etter kveld får hunden sin skremt av bøllefrø som ikke vil gi seg, uten at instruktør griper inn. Det er ikke alltid så lett for den enkelte hundeeier å si noe, spesielt ikke om eieren av bøllen ikke innser problemet selv. Alle valper bør få mulighet til positive opplevelser med andre hunder. Videre bør en instruktør være litt fleksibel på innlæringsmetoder i henhold til spesielle ønsker. Uansett treningsfilosofi, så trenger man etter min mening kun fokus på positiv innlæring på et valpekurs. Dersom en deltaker ønsker å gjøre ting på en annen måte enn du viser, bør du ha kjennskap til alternative metoder, evt. kunne diskutere/argumentere på et fornuftig vis om hvorfor vi gjør som vi gjør. Og noe som burde vært selvsagt: du må vite hva du snakker om (noe du helt sikkert gjør) Jeg ble korrigert av instruktør gjennom ALLE kurskveldene fordi jeg timet belønningen min feil. Jeg markerte, og lot hunden hoppe opp for å ta belønningen fra hånda mi. Da belønnet jeg nemlig hoppet, og ikke riktig adferd. Selv har jeg endt opp med å ha veldig sansen for Canis sine kurs. Disse kan jo iblant vil VEL dullete og behandle alle hunder som potensielle nervevrak, men jeg synes det er mye bedre å gå på kurs der jeg vet at instruktørene ikke kommer til å tvinge hunder uti en situasjon de ikke har godt av. Nå har jeg selv hatt trygge og greie valper så for min del har det ikke gjort så mye, men det var et par valper på førstnevnte kurs som hadde fått en mye bedre opplevelse på et kurs med et annet fokus.

Takker for svar, da kan det tydeligvis være realistisk med en kortbeint hund etterhvert.

@Pringlen, har dere noen generelle føringer på hvor ofte dere slipper hver hund? Jeg ser at du har en del, så da har du kanskje gjort deg opp noen tanker om den saken Selv mistet jeg dessverre eldstehunden for rett over to uker siden, da et hjortedrev havnet ut på hovedveien og hunden ble påkjørt. Det er jo alltids en liten trøst i å planlegge en erstatning, men samtidig lurer jeg på om jeg bare skal holde meg til én hund. Jeg føler at wachtlene, som er rasen jeg har nå, trenger to slipp i uka i tillegg til apporttrening og annet for å fungere optimalt. Jo mer jakt de får, jo bedre samarbeider de. Tankene går litt mot en kortbeint rase i tillegg til wachtelen for å få en hund som er bedre til fremfor alt rådyr og hare, men dersom en (ferdig innjaget) dachs bør ha samme slippfrekvens som wachtelen så har jeg nok ikke tid nok til å få frem potensialet i en slik hund. Ungtispa jeg har nå, tegner bra så langt denne høsten. Søk på 200-300-400 meter og fine loser så langt. Besøkte villsvinhegn med henne i vår, og hun var da altfor forsiktig. Dog hadde hun da også knapt erfaring med vilt, men jeg ser nå i høst at hun fortsatt er forsiktig av seg. Dette bedrer seg nok med litt mer erfaring.

Drar opp igjen denne i tilfelle noen har noen ideer jeg ikke har tenkt over. Det blir fort veldig langt når hele forløpet skal med, så jeg håper noen orker å lese: hosten er der fortsatt, og nå har begge hundene fått den. Omstendighetene har endret seg fra å hoste etter hvile til å hoste under aktivitet. Det skjer når hun drar i båndet (dette kan jo bare være ubehag), og f.eks når hun tar seg en raptus over plenen. Eldstehunden har fått samme hosten, men mye sjeldnere. Mens unghunden hoster daglig (med ganske store variasjoner i hyppighet), hoster eldstemann kanskje en gang og to i uken. Eldstemann har hatt hosten siden juletider-januar. Begge to hoster forøvrig når de hopper i vannet for å svømme. Altså ikke at de svelger vann eller noe, virker som de reagerer på det kalde vannet. Ingen endring i allmenntilstand hos noen av dem. Hos dyrlegen har jeg fokusert på yngstehunden, i og med at jeg regner med at de har samme problem. Begge har tatt blodprøve som indikerer parasittinfeksjon. Begge har tatt røntgen, og unghunden har noen fortetninger i lungene. Basert på at hun spiste mye snegler på vei gjennom Danmark, har vi mistenkt hjerteorm/lungeorm. Avføringsprøver på begge hundene fra to ulike perioder viser ingen tegn på dette, men vi behandlet for sikkerhetsskyld. Første gang med tabletter, og det virket å ha god effekt, da hosten forsvant i en uke etter første tablett. Etter tablett nummer to forsvant hosten en ny uke, før effekten begynte å gi seg. Vi forlenget behandlingen uten resultat. Endoskopi/bronkoskopi av nese, lufteveier og lunger viser ingenting. Dyrking av prøver i forbindelse med denne undersøkelsen viste streptokokkinfeksjon i halsen - antibiotika gir ingen effekt. Nå går begge hundene på ny behandling mot hjerteorm/lungeorm, dråpebehandling denne gang. Første behandling er gjennomført, og hosten har økt veldig i frekvens hos unghunden. Er nå to uker siden behandling, og den har normalisert seg litt igjen, men hun hoster forholdsvis hyppig i forhold til tidligere perioder. Dette kan nok være like mye tilfeldigheter som noe annet, men foreløpig er det i alle fall ingen respons på denne behandlingen heller. Vi fullfører denne dråpebehandlingen før vi tar ny røntgen og blodprøve for å se utviklingen. Men dette begynner å bli svært slitsomt. Hundene har mer eller mindre vært holdt i ro hele våren, kun gåturer i bånd og ingen kondisjonstrening av betydning. Eneste påkjenningen unghunden har fått, er en tur i villsvinhegn i mai. Da fikk jeg høre henne lose på kort hold, og det var tydelig at hun fikk mye slim i halsen. Enkelte ganger virket det som om hun slet med å trekke pusten skikkelig fordi slimet fulgte med. Dette er første og eneste gang jeg har merket symptomer utenom selve hostingen. Jeg antar at dette enten er smittsomt eller relatert til noe i miljøet i og med at begge hundene har fått det innenfor et vindu på noen få måneder. Hundene er halvsøsken, og kan slik sett ha arvet samme allergier. Vi flyttet også inn i nytt (brukt) hus da vi fikk yngstehunden, så det kan være muligens være noe i dette huset de reagerer på? Vi bygger garde nå i sommer, da vil de stå ute på nettene og når vi er på jobb. Dersom de reagerer på noe inne, håper jeg å kunne se en forbedring når dette skjer. Er det noe jeg overser her? Med ganske kraftige ormekurer og antibiotika skulle vi vel ha dekket det meste av smittsomme saker? Disse kurene ville forøvrig ha tatt nesemidd også. Jeg synes det hele begynner å bli litt håpløst.

@JeanetteH, hvorfor må hunden komme direkte fra Russland? Det har jo ikke noe å si så lenge den er rabiesvaksinert?

Dere som beskriver stor arbeidsmengde i yrket - opplever dere at dette har noe med skole/klassestørrelse å gjøre? Vil det være like "uoverkommelig" å rekke alt man skal og bør også på mindre skoler?

Det ble klønete formulert fra min side @Pringlen og @Krutsi. Det er klart at man ikke skal godta utagering. Mitt svar var myntet på Tuppens innlegg, hvor jeg fikk litt inntrykk av at samkjønnsaggressivitet har sammenheng med "feil eiere", og at dette unngås med riktig sosialisering. Jeg mener på ingen måte at man skal "regne med" at hunden vil utagere i en utstillingssituasjon, under møter på tur eller slike ting. Dette er en treningssak, og noe som var relativt enkelt å ordne med min egen hund da vi flyttet til byen en periode under studietiden, og andre hunder plutselig var over alt. Men jeg står fast ved at man ikke kan forlange at en slik hund skal kunne leke fint med andre av samme kjønn. Og det var det som var mitt poeng, at med en boxer så kan man ikke forvente at man kan la den omgås fritt med andre hunder.

Med en rase som boxeren må man regne med samkjønnsaggressivitet, ganske enkelt. Uavhengig av hvor godt hunden blir sosialisert, så er det stor risiko for at den vil utvikle aggressivitet mot samme kjønn når den vokser til, og det er noe man må ta med i betraktningen når man skaffer seg en. Videre tror jeg ikke at folk reagerer så veldig på at en hund er hissig mot andre hunder, i alle fall opplevde jeg aldri det da jeg hadde boxer. Slike hunder blir ikke et problem før eierne tar de med i hundeslippsområder og later som at "å nei, DETTE har da Fido aldri gjort før" når bikkja flyr på nestemann.

@Turb, med "ikke vettuge i hue", sikter du da til vokten og ressursforsvaret, eller noe annet?

Takker for mye gode svar! Selv om folk er litt uenige, så tolker jeg det dithen at det i alle fall ikke er helt håpløst å få en grei gjeterhund av en aussie om man bare får riktig emne å starte med. Jeg har faktisk aldri tenkt tanken på at oppdrettere fra andre europeiske land enn Sverige var noe å sjekke ut, men her var det jo plutselig et godt utvalg av oppdrettere som avler for gjeting, og med meriterte hunder. Jeg har sendt litt forespørsler, så får vi se hva som skjer. Det er mulig jeg holder meg til jakthundene, og at vi bare får fortsette å flytte sauene "manuelt" slik vi har gjort til nå.

Det er nok fordi jeg sitter med oppfatningen, korrekt eller ikke, at jeg har sjans til å få en betydelig "tøffere" hund i aussien enn en border collie. Jeg har ikke særlig med erfaring med border collie selv om det finnes en god del av dem på gårdene heromkring. Men det jeg ser er stort sett ganske myke hunder ovenfor alt annet enn sauene. Gode sauehunder altså, men fremstår veldig forsiktige ellers. Jeg er svak for mer in-your-face-bikkjer, om det gir noen mening. På kurs har jeg også sett endel, men da høyst sannsynlig ikke fra gjeterlinjer. Disse har ofte fremstått over kanten forsiktige, og har trengt tid til ekstra tilvenning til figuranter osv. Når alt kommer til alt er det nok en smakssak. Fornuften tilsiter at border collie muligens burde blitt vurdert mer enn den blir, men jeg klarer bare ikke å se for meg en slik hund her i hus.

Working kelpie har jeg alltid sett for meg at blir som border collie? Tar jeg feil her? Takker for tips Poter, skal se videre i den retningen

Dette er en tanke som bare er på idéstadiet foreløpig, men jeg vil gjerne bruke litt tid på å finne ut av om jeg er totalt på villspor. Selv har jeg gått med en liten drøm om å ha en brukshund i tillegg til jakthundene. Wachtelene fungerer i og for seg utmerket, men det hadde ofte vært veldig greit med en hund uten dette "utoverfokuset" når det kommer til bruks og lydighet. Jeg har også en svigerfar som er sauebonde, og som har ymtet frempå fra tid til annen om at en sauehund hadde vært fine greier. Jeg vil i så fall være eier og trener, selv har han ikke tid til en slik hund Jeg har vært en del borti BC og det er flotte hunder det, men jeg vil ha en hund som er litt annerledes skrudd sammen. Ideelt sett skulle jeg hatt en malinois, men det virker ikke som om det er særlig trygt å skaffe seg en slik med håp om å få et gjeterhundemne. Så jeg ser på australian shepherd som et alternativ, og jeg har forstått at det er en del her inne som har god kjennskap til rasen? Jeg ser at mange rundtforbi nevner gjeting som bruksområde og avlsmål, men hvor seriøst blir dette tatt her i Norge/Sverige? Jeg setter gjeteregenskaper som førsteprioritet, da hele poenget med å skaffe en slik hund hadde falt bort om den ikke har de riktige anleggene. Som andre prioritet setter jeg mentalitet i vid forstand. Egentlig skulle jeg hatt en wachtel med gjeterinstinkter. En hund som kort sagt tåler ALT av miljø, lyder, underlag osv. Jeg går ut ifra at en gjeter mye mulig vil være mer "reaktiv" enn en wachtel, og det er naturlig nok. Jeg har også sett at mentaliteten blir omtalt som et problem i rasen, men spørsmålet er om de gode er gode NOK, eller om jeg må forvente en litt "veikere" hund enn jeg er vant til? Og til sist så vil jeg ha bruksegenskaper utover "aktiv familiehund"-kategorien. Jeg vil ha en hund som, også utenom gjetingen, fungerer så bra at man faktisk kan ha seriøse ambisjoner innen bruksarbeidet. Jeg ser også at en del aussies ser mer ut som border collier enn noe annet. Er det for optimistisk å håpe på en skikkelig bruksutgave som fortsatt ser ut som en aussie? Litt forfengelig må man få være.

Havregryn, mais, hvete, ris, soyaolje... Mye snodig på den innholdsfortegnelsen, ville aldri ha byttet ut V&H til fordel for dette

Det er jo naturlig å tenke at det som bygger muskler på oss mennesker også gjør det på hund. Altså anaerobt arbeid/høyintensitetsøvelser. Sprint, gjerne i bakker, grustak eller lignende, samt trekking og kløving er sikre kort.

Trivelig tråd, har lest endel om hundene dine opp igjennom, både her og på kammeret Synes det er spennende at du ig hundene fortsetter å gjøre det bra på blodspor, selv om hundene blir brukt mye på ettersøk. Hører veldig ofte folk si at hundene mister interessen for dette etterhvert som den praktiske erfaringen kommer. Du viser jo at dette ikke trenger å stemme, og jeg vet at tyske profesjonelle ettersøksjegere kjører treningsspor jevnlig, selv ved store antall praktiske ettersøk. Har du noen formening om hvorfor denne oppfatningen kan ha oppstått? Er mange jegere rett og slett bare ikke flinke nok til å skape motivasjon for "kunstige" spor?

Kupering er tradisjon - ingenting annet. På endel raser har det vært kosmetisk fra starten av. På endel jaktraser har årsaken vært dette med skader på halen som tidligere nevnt. En gang i tiden har nok dette vært ærlig nok, men i dag ser vi jo at det har null og niks å si. Halene på disse rasene er ikke mindre utsatt for skader selv om 1/3 kappes av, og motsatt er ikke "fullhaleversjonene" mer skadeutsatt. Selv de som er for halekupering (som ikke er mange her til lands vil jeg anta) burde være ærlige nok med seg selv og andre til å innrømme at det er snakk om forfengelighet og ingenting annet.

Litt på siden av temaet, men jeg har lyst å snu litt på problemstillingen til Tuvane. Jeg er forsåvidt enig i tankegangen, men saken er ikke helt sort/hvit. For meg som har en rase som er tallmessig liten i Norge, er det veldig nyttig å kunne hente inn BRA materiale fra utlandet. Men det å be oppdretter om å la være å kupere valpen er ikke så lett. De som sier ja er stort sett de som er ganske internasjonale av seg, dermed finnes ofte linjene i landet allerede. Og det er heller ikke nødvendigvis fra disse man får de mest interessante hundene. De norske jaktprøvene for wachtelhund er for meg totalt uinteressante, men det hadde vært fint å kunne mentalbeskrive hunden, eller til og med kanskje gått en sporprøve eller to med henne, selv om hun er kupert. Hadde det ikke vært for svenske og tyske prøver, hadde jeg ikke kunnet fremskaffe noen form for offisielle beviser for at denne bikkja er bra greier. Og det synes jeg er unødvendig firkantet selv om jeg naturligvis hadde foretrukket at hunden aldri ble kupert i utgangspunktet.

Dette stemmer jo forsåvidt, men jeg tenkte "bruks" som i sport. Jeg vet ikke om det finnes oppdrettere som fokuserer på bruksegenskaper men som ikke bruker hundene sine til gjeting, men jeg ville trodd at det gjør det med tanke på hvor populær rasen er innen ulike hundesporter. Men det er mulig at det ganske enkelt bare brukes hunder fra gjeterlinjer? "Raseklubben" for border, norsk sau og geit er det vel, advarer på sine sider mot å kjøpe valp fra hunder med lydighetspremier dersom den skal brukes som gjeterhund. Dette er jo veldig sneversynt andre veien igjen (en gjeterhund kan trenes i lydighet i tillegg til å være gjeterhund), men det viser hvor skjøre gjeteregenskapene oppfattes å være.

Angående jaktprøver så er det naturligvis ikke alt. Men resultater fra jaktprøver er det eneste objektive en valpekjøper har å gå etter dersom han ikke kjenner hundene personlig. Og oppdrettere ønsker naturligvis også å avle på hunder som gjør det bra på prøver, og tilpasser avlsmaterialet sitt heretter. Det finnes jo både lavland, skog og høyfjellsprøver, så det er ikke slik at ALT er likt, men men engelsk setter og en bracco italiano bedømmes etter samme krav her til lands. Når en bracco da eksempelvis SKAL jakte i trav ifølge rasestandard, mens en engelsk setter skal jakte i galopp, så blir en av rasene avlet bort fra sitt opphav dersom den skal kunne oppnå noe. Dette med størrelse ift agility er jo absolutt interessant, og er akkurat i den banen jeg tenkte. I forhold til border collie vil jeg også tro at det kan være store forskjeller på gjeterlinjer og brukslinjer (dersom dette finnes). Blir ikke gjeteregenskapene selektert for, så forringes de nok raskt. Interessant det du nevner om lurecoursing Yurij, dette er en gren jeg aldri har vært borti. Det høres nesten ut som med fuglehundprøvene, at de største rasene danner malen for hvordan prøvene bedømmes.