RDJ

Jeg har lurt på akkurat det samme! Jeg sendte senest i dag forespørsel til en i SRJF med samme emne. Har en ti uker gammel wachtelvalp som etter planen skal være godkjent som ettersøkshund til neste jaktsesong, og en treningsgruppe å jobbe sammen med hadde vært supert. Har begynt å legge de første sporene til ham. Skal dog legge til at jeg er nybegynner på sporfronten, og jeg hadde sikkert hatt tusen spørsmål til de andre i en slik gruppe... Dersom dette går an å akseptere, er jeg veldig gjerne med.

Det er mange snodige spørsmål som dukker opp i hodet når man får valp i hus for første gang på 10 år... Jeg var på telttur med gamlehunden i helga, og kom inn på tanken om hvor lenge jeg burde vente før jeg tar med en ny valp på slikt. Vil det være for mye for en valp å bli med på en enkel liten overnatting (type halvtimes gåtur for så å slå opp telt) en uke etter at den er kommet i hus?

Orijens fôr har vel generelt høyere priteininnhold enn de fleste andre merker. Det er vel 38% om jeg ikke husker feil. Dette er jo betydelig høyere andel proteiner enn hunden ville spist i "vill tilstand". Rent kjøtt har vel sjelden proteininnhold på over 25-27%, og fetere kjøtt har enda lavere proteininnhold. Men nå er jo dette da snakk om ferskt vs tørt fôr, vet ikke om slikt spiller inn. Det er mye snakk om at høyt proteininnhold er hard for f.eks nyrene. Hos mennesker er det pdd ikke tilstrekklig grunnlag for å si at det faktisk er skadelig, men jeg vet at samme påstandene verserer når det kommer til hund. Derfor lurte jeg på om det faktisk finnes forskning rundt proteininntak hos omnivores eller kjøtetere.

Jeg venter snart valp, og har tenkt mye gjennom fôrvalg. Jeg vil gjerne beuke Orijen pga kjøttinnhold og fravær av kornprodukter osv., men jeg er litt bekymret for proteininnholdet. Jeg har alltid hørt at hunder ikke er "konstruert" for høyt inntak av proteiner, og at de derimot bør gå på fett ved f.eks høy aktivitet. I og med at dette er snakk om en valp, er jeg litt paranoid og rett og slett redd for at valpen skal ta varig skade av feilernæring i den viktige tidlige perioden. Det er klart at dette er veldig satt på spissen, for dersom fôret hadde vært så ille hadde nok ingen brukt det. Men jeg lurer ganske enkelt på om det finnes studier som viser effekter av høyt inntak av proteiner hos hunder?

Jeg har en gammel hannhund nå, og har trivdes godt med ham. Samboeren har dog tispe, og jeg ser ingen problemer med denne heller. Så akkurat i hverdagen er det hipp som happ egentlig. Eneste er jo litt potensiell problematikk dersom løpetida havner i jaktsesongen. Det kullet jeg har fått tilbudt hannvalp fra er solid og trygt både jaktlig og helsemessig.Tror ikke jeg får noen store overraskelser her. Det betyr også at det nok ikke vil bli noe ekstraordinære egenskaper. "Risikokullet" er et kull som er svært solid jaktlig, og har potensiale til å bli noe utover det vanlige. Hadde jeg forvaltet en tispe fra dette kullet bra, ville dette være en potensiell avlstispe som er godt over snittet for rasen. Dette med allergi er den store bøygen, da dette er snakk om et tysk kull. Det er vanskelig å få oversikt over allergi og epilepsi i Tyskland. Dels fordi oppdrettere er tause om saken, og dels fordi det ofte er noe som rett og slett blir oversett. Det blir ikke ansett som viktig. Når det er sagt, sier både oppdretter og avlsrådssrepresentant i raseklubben at foreldredyrene og linjene ikke er belastet med disse tingene.

Dette er vel et litt sutrete emne, men det hjelper ofte med litt synspunkter utenfra. Som enkelte her vet, jobber jeg med å finne en tispevalp for tiden. Det er en rase som er såpass populær for tiden at oppdretterne av de gode kullene (sikkert også de dårlige) står fritt til å velge sine kjøpere. I et av kullene jeg har hatt mest tro på, ble valpefordelingen 6 hanner og 1 tispe. Tispa skulle oppdretter beholde selv, men jeg fikk tilbud om en hannvalp. Den andre oppdretteren jeg står på liste hos venter fortsatt valper, men her står jeg med førstevalg av tispe. Så her står jeg da. Planen det siste året har vært tispe hele veien, men da jeg begynte å lete spesifikt etter kull i vår, så jeg kjapt at dette ikke ville være så enkelt som først antatt. Årsaken til valg av kjønn, var at dersom alt skulle klaffe med helse og jaktegenskaper (jaktprøveresultater), så ville jeg ha muligheten til å sette kull på hunden. Samtidig ser jeg jo at det er litt søkt å gå inn i en ny rase med det mål at man skal bli oppdretter av den. Det er jo uansett langt fra sikkert at tispa blir bra nok til at kull blir aktuelt uansett. På den annen side blir det dumt å utelukke muligheten helt ved å velge hannhund. For å komplisere ytterligere: Det kullet som enda ikke er født, kan karakteriseres som et eksperimentelt kull. Indeksene (jaktegenskaper, HD og skudd) er utrolig gode, LANGT over snittet på rasen. Så her er muligheten god for å kunne få noe helt spesielt. Ulempen er en innavlsgrad på 8%, og det i en rase med problemer ang allergi og epilepsi. Så risikoen høynes tilsvarende. Utvikler tispen allergi, er det ingenting å avle på uansett. Da står jeg ikke bare med noe som like gjerne kunne vært en hannhund, men også en hund som ikke er frisk. Hannvalpen jeg har fått tilbud om, ser jeg som veldig lavrisiko hva helse angår. Så, dersom noen har orket å lese gjennom denne tankestrømmen:-) Er det verdt risikoen å håpe på tispe fra neste kull? Er det like greit å gå for en "trygg og god" hannhund for å lære seg rasen ordentlig før man evt begynner å tenke på oppdrett? Kanskje noen har andre tanker om saken? Mulig det kan komme frem litt perspektiver jeg ikke har tenkt over.

Takker så mye for gode svar. Da satser jeg på at jaktlysta sørger for at hunden frigjør seg i skogen når den tid kommer. Rasen er wachtelhund. Linjene er såpass selvstendige at det nok ikke blir snakk om den mest lettførte hunden, men samtidig er jo dresserbarheten en del av pakken i større grad enn ved løst på drevet halsende. Så jeg prøver og ser hvor langt jeg kommer, det jaktlige er uansett det viktigste.

Tenkte jeg kunne komme med en oppdatering på hva det ble til her. Jeg har sett at dersom jeg utvider horisonten til utenfor Skandinavia, så er ikke parringen jeg vurderte så unik allikevel. Dette var jo egentlig bare greit, for da vet jeg at jeg har muligheten til å gå for den opprinnelige planen med å la gamlehunden nyte pensjonisttilværelsen frem til frosten nærmer seg igjen. Det har vært en hel del mer arbeid å bli kjent med oppdrettere i Tyskland (linjene er mye de samme) enn å gå for en kjent og respektert svensk oppdretter, men det har det selvfølgelig vært verdt. Har fått god hjelp, og har nå navnet i hatten på et kull som ventes leveringsklart i september.

Jepp, men dette er ikke snakk om verken fuglehund, spaniel eller retriever:-) Alle disse rasene jobber i samspill med fører på en helt annen måte enn en drivende hund. Nå var ikke dette ment som et "er det mulig å klikkertrene jakthund" spørsmål, slikt finnes det nok av allerede. Mulig jeg ikke klarer å formulere spørsmålet så bra her, men det går altså på om det voldsomme førerfokuset klikkertrening (og da med fokus på konkurranse) fører til, vil virke negativt inn på hundens evne til selvstendig arbeid på jakt. Lydighetstreningen begynner jo så snart man får valpen, mens innjagingen ikke starter før valpen er mange måneder eller opp mot året gammel. Da har jo hunden over lang tid lært at "det er hos eier moroa skjer".

Jeg ser for meg at diskusjoner under denne overskriften har potensiale til å bli overopphetede, men jeg er her kun ute etter litt tips og meninger fra folk som har erfaring med positiv trening eller klikkertrening:-) Jeg har aldri klikkertrent hund før, men i påvente av ny valp som forhåpentligvis kommer på senhøsten, så har jeg lest litt bøker om emnet. Planen er å forsøke meg på konkurranselydighet i tillegg til jakta, og jeg har veldig sansen for treningsmetodene som skisseres i for eksempel boka "från valp til stjärna". Men det som bekymrer meg litt, er effektene slin trening har på hundens oppførsel under jakta. Jeg skal forsøke å utdype: Grunnprinsippet med klikkertreningen er at hunden skal tilby adferd (innen gitte rammer), og at eieren er "midtpunktet i tilværelsen", altså at all belønning og all moro kommer fra eier. Dette er omtrent det motsatte av hva jeg vil at hunden skal tenke i skogen. Det er snakk om en drivende hund (kortdriver). Når en slik hund jages inn, skal man sitte på en stubbe i skogen og være verdens kjedeligste sak, slik at hunden etter hvert søker ut for å finne interessante ting andre steder. Jaktbiten er det absolutt viktigste her, og et stort og selvstendig søk er helt essensielt for at hunden skal fungere i jakta. Vi snakker store avstander her, gjerne frisøk på 500 meter i uoversiktelig terreng. Det vi vet er at selve innjagingen har enorm påvirkningevne på søksvidden. Dersom man f.eks beveger seg mye i terrenget slik at hunden ikke til enhver tid er trygg på hvor fører oppholder seg, kan dette føre til veldig trange søk. Det jeg er redd for, er at et innlært førerfokus fra valpestadiet kan ha samme effekt. Jeg kunne forklart i det uendelige her, men dere får heller be om forklaringer/presiseringer dersom noe er uklart. Det jeg lurer på er om det vil være urealistisk å håpe på en hund som er veldig førerfokusert på treningsbanen, samtidig som dette ikke ødelegger for hunden selvstendighet i skogen?

Takker for mange flotte svar alle sammen. Det er en veldig vanskelig avgjørelse å ta, men samtidig er det godt å høre at jeg ikke er helt på jordet som i det hele har tenkt tanken. Jeg har enda litt tid på meg, så jeg må tenke godt gjennom det hele. Smerter har nok hunden. Nå har han fortsatt sårene under beina (men jeg tror/håper disse forsvinner i vår slik de har gjort tidligere), og forkalkningene i ryggen har gjort ham konstant halt og stiv. Stivheten varierer med dagsform, men den forsvinner aldri helt. På toppen av det hele fikk han diagnostisert kreft i nesen i slutten av november i fjor, etter at han en periode blødde hyppig og kraftig neseblod. Disse symptomene forsvant imidlertid igjen, og jeg har ikke merket noen problemer relatert til dette siden da. Kreften er der, og faren er stor for at den sprer seg til lungene. Så det er klart at hunden ikke er hundre prosent, men som nevnt er han stort sett glad og fornøyd. Forventer sin daglige tur, spiser greit osv. På sett og vis skulle jeg ønske at situasjonen var mer sort/hvitt, slik at jeg slipper å gå å lure på når den riktige stunden er kommet. Men jeg takker igjen for svarene. Jeg tar dem med meg videre.

Det er mulig jeg får mange i mot meg nå, men jeg trenger litt synspunkter her... Jeg må ta hele historien, så jeg håper det finnes noen tålmodige sjeler som har lyst å komme med sin mening. Jeg har en hund som blir 10 år gammel nå i mai. Han har siden vinteren han fylte 6 år hatt problemer med potene i snø og frost. Så snart bakken fryser i september/oktober, kommer sårene. Det utvikler seg til åpne sår under alle potene, både mellom tærne og i huden rundt hovedtredeputen. I begynnelsen førte dette naturligvis til flere dyrlegebesøk, men tross mange ulike behandlingsforsøk klarte vi aldri å bli kvitt problemet. En antibiotikakur får bukt med sårene en periode, men et par uker etter kuren kommer de tilbake. Når våren kommer derimot, forsvinner de av seg selv smått om senn. Så jeg har bare lært meg å leve med dette. Potesokker så snart frosten kommer, vasking og tørking av poter etter hver eneste tur ut. Krage om natten de verste periodene for å hindre slikking. Denne siste vinteren har nok vært den verste, og hunden har haltet i perioder tross potesokker. Tidligere har det aldri vært noe problem så lenge sokkene er på. De siste to årene har jeg også måttet tilpasse aktiviteten litt på grunn av en forkalkning i bakre del av ryggraden. Dette fører til halthet etter harde anstrengelser. Bratte stigninger har jeg derfor måttet unngå i stor grad siden sist høst, og den dype snøen nå i vinter har gjort at vi stort sett har gått tur langs brøytede veier. Hunden har blitt mer og mer stiv over vinteren, til tross for at jeg har tatt hensyn til det. Han mykner dog opp etterhvert som vi går. Det er desidert verst etter at han har ligget i ro. Det skal dog nevnes at hunden alltid er klar til å gå tur, og han begynner alltid å mase hvis det blir sent på dag før hovedturen hans kommer. Så selv om han ikke er så energisk som før (han er tross alt gammel også), og selv om han gjerne finner på å snu for å gå hjem igjen på eget initiativ når vi har gått en liten stund, så vil jeg fortsatt si at han har glede av livet. Så kommer jeg endelig til saken. Jeg ser at hunden begynner å bli gammel, og jeg tror ikke det er verdt det for verken hunden eller meg selv å la ham gå gjennom nok en vinter. Siden potene nå så smått begynner å bedre seg, og kommer til å være gode frem til vinteren, var planen å kose oss gjennom sommeren og høsten. Så var planen å avlive ham i september, før frosten og sårbeintheten kommer igjen. På denne måten hadde han fått en rimelig god periode før han drar. Problemet som har dukket opp nå, er at et "drømmekull" har dukket opp og vil bli leveringsklart i begynnelsen av august. Å ha to hunder ser jeg ikke på som rettferdig overfor gammelhunden, han har aldri vært så glad i "konkurranse" om eieren sin. Så jeg har så smått begynt å tenke tanken om å fremskynde avlivingen et par måneder for å satse på en valp fra dette nye kullet. Valpekullet er en veldig god mulighet for å få tak i en valp med akkurat de egenskapene jeg er på jakt etter, og er en mulighet jeg kan risikere å måtte vente både ett og to og tre år på for å få igjen. Jeg har nok selvinnsikt til å se at denne tanken er 100% egoistisk motivert. Samtidig tenker jeg litt på hva 2 måneder av et langt og (stort sett) godt liv betyr for gammelhunden min. Som sagt vil han avlives i september samme hva som skjer med valpeplanene. Hva ville dere gjort i denne situasjonen? Som sagt er dette noe jeg bare vurderer, og det hadde vært fint å vite om hvorvidt jeg er helt på viddene her. Takker for alle tanker og innspill, både positive og negative.

Tusen takk for mange gode svar! Det er mulig vi har vist altfor mye hensyn i denne saken. Vi har faktisk latt hunden være hos mine foreldre mens vi ventet på svar på søknaden, så hunden har ikke vært i leiligheten enda. Jeg har studert de aktuelle lovtekstene i eierseksjonsloven, borettslagsloven og husleieloven. Problemet er jo at den faktiske betydningen er en tolkningssak, og eksempelvis gir Norske boligbyggelag uttrykk for at borettslag o.l. faktisk har mulighet til å nekte husdyrhold dersom de ikke anser grunnene som "gode nok" (henviser nå til NBBL's retningslinjer for husordensregler). Så slik jeg ser det, er det jo en risiko for at man faktisk kan bli tvunget til å selge leiligheten grunnet mislighold av kontrakten? Både jeg og samboeren er studenter, så vi ville isåfall bli stilt i en meget vanskelig situasjon i og med at økonomien ikke akkurat er kjempegod fra før av. Så eventuelle advokatutgifter o.l. ville jeg gjerne unngått så langt som mulig. Samtidig virker det jo veldig oppløftende når jeg leser andres erfaringer i denne tråden. Og styret i vellaget har jo ikke nevnt noe om ulemper i sitt svar til meg, så det kan nok godt tenkes at de selv er klar over at dette er en blindvei for deres del. Sånn sett kunne jeg kanskje bare ta med hunden nå, for så å avvente en eventuell reaksjon fra deres side?

Heisann alle sammen, Jeg en liten knipe etter nettopp å ha flyttet inn i ny selveierleilighet. Vi tenkte ikke noe særlig på at det faktum at vi hadde en hund med på lasset skulle være noe problem, i og med at dette ikke er snakk om et borettslag. I flytteprosessen oppdaget vi imidlertid at dette ikke var tilfelle, og at styret i blokka vår har forbud mot dyrehold. Vi sendte først en enkel og generell søknad hvor vi fortalte kort om oss selv og hunden, og hvor vi ba om tillatelse til å ta den med. Dette ble avslått med den begrunnelse at dyrehold var forbudt i henhold til husordensreglene. Jeg satte meg da ned og skrev en mer utfyllende søknad hvor jeg refererte til det aktuelle lovverk, som sier (etter hukommelsen) at selv om det er nedlagt forbud mot dyrehold, kan man holde dyr dersom gode grunner taler for det, og dersom det ikke er til ulempe for andre brukere av eiendommen. Så blir det jo naturligvis en vurderingssak hva som er gode grunner og hva som er ulemper, men jeg utredet godt om begge begrepene i søknaden min, og gav dermed styret god anledning til å finne gyldige motargumenter mot hundeholdet mitt, dersom slike faktisk eksisterer. Kort fortalt nevnte jeg hovedsaklig støy og (dokumentert) allergi som ulemper. Hovedargumentet mitt for å få med meg hunden var det faktum at jeg har hatt den i 7 år, og de sosiale og fysiske fordelene hundeholdet mitt har skapt. Videre bor vi i første etasje (over bakkeplan, men uten leiligheter under oss), og vis à vis trappeoppgangen. Med andre ord er veien inn i leiligheten vår veldig kort, og dermed er sjansen for å forstyrre andre beboere i gangen veldig liten. Dessuten har blokka heis i tillegg, så det er få som bruker trappene. Her er svaret jeg fikk: ”Styret har vedtatt å opprettholde tidligere avslag datert 6.7.2011, med henvisning til §3 i Vellagets ordensregler som er fastsatt av Generalforsamlingen. Selv om loven det henvises til i søknaden, Husleieloven §5-2, åpner for et generelt forbud har rettspraksis gitt dyreeier medhold dersom det er svært gode grunner til å holde dyret (førerhund, psykososialt, etc.) og det ikke er til sjenanse for andre beboere. Styret er av den oppfatning at det ikke foreligger tilstrekkelige grunner for hundehold i denne saken. Søkers argumenter er av en slik art at de vil kunne anføres av de fleste dyreeiere. En dispensasjon i saken vil derfor medføre stor fare for en uthuling av gjeldende regler. Et eventuelt unntak fra ordensreglene vil dermed få konsekvenser ved fremtidige søknader om dyrehold. Da må en endring av reglene vurderes, og dette er en sak som da må vedtas av Generalforsamlingen. Styret berømmer søkers velbegrunnede søknad, men forholder seg til gjeldende regelverk.” Etter min mening unngår styret det faktum at de er nødt til å kunne påvise ulemper med hundeholdet mitt for å kunne nekte meg hund, og at de ganske enkelt svarer etter eget forgodtbefinnende fordi de ikke vil ha hund i blokka. Jeg kunne skrevet fryktelig mye om dette, og det har allerede blitt rimelig langt, men jeg håper at noen kan komme med noen råd til hva jeg bør gjøre. Har jeg en svakere sak enn jeg selv tror, eller prøver styret i blokka å nekte meg noe de ikke har lov til? Takker for alle innspill, gjerne fra folk som har vært gjennom noe lignende selv!