Leaderboard

Jeg blir stadig overrasket over at så mange anbefaler hvalpekurs til ‘alle’ uten å ha peiling på hva man egentlig sender valp/eier avgårde til.. Jeg nekter å tro at flesteparten av de som ivrer så for hvalpekurs, har fullstendig oversikt over alle disse ‘instruktørene’ fra Jæren til Alta..og hva slags metoder de utsetter valp/eier for.

Frustrerende at folk skal ha svært aggressive hunder. Passert en diger muskelbunt ved to anledninger, muligens rottweiler. Min hund går helt rolig forbi da den er superglad i andre hunder. Den andre hunden går fullstendig i klikk begge ganger tross god avstand. Den bykser imot og flekker tenner så sikla renner. Eier bruker alle krefter for å holde den fast. Tenker marginene er ganske små før det glipper. Kan heller ikke gå i den gata der den bor. Står ute i bånd. Tenk om båndet ryker?. Tviler ikke på at den hadde gått på oss begge, den blir helt svart. Hund nr to i nabolaget , også diger. HATER andre hunder, spesielt hannhunder. Der må faktisk eier surre båndet rundt ett tre for å klare å holde den. Hva er greia? Hvem vil ha sånne hunder? Hvorfor velger folk disse store rasene når de ikke tenker på oppdragelse?

Det er virkelig bekymringsfullt når store hunder viser aggressiv atferd, spesielt i offentlige områder. Det handler ikke bare om rasen, men også om eierens ansvar for å trene og sosialisere hunden riktig. Alle hunder, uansett størrelse, kan være fantastiske følgesvenner hvis de får riktig oppdragelse og omsorg. Det er viktig at eiere forstår sitt ansvar og jobber med hundene sine for å sikre at de kan oppføre seg trygt rundt andre hunder og mennesker. Aggressiv atferd kan ofte håndteres med riktig trening og tålmodighet.

Jeg ville blitt så sinna at dette hadde jeg gjort: Tatt hundebæsjen deres og kastet (ikke lagt den pent) inn mot inngangspartiet deres. Opp etter dør og vegger. Hver enste bæsj! Og jeg hadde aldri gitt meg. De skulle virkelig fått oppleve hvor ekkelt dette er! Men siden vedkommende er agressiv/voldelig så hadde jeg kanskje gjort det litt i smug...

Nå deler jeg dessverre ikke din tilsynelatende klokketro på at bare man er oppdretter, dyrepleier eller instruktør, så vet man hva man snakker om og ikke minst er opptatt av dyrevelferd .Både oppdrettere og instruktører , bare for å ta disse to gruppene som eksempler har jo beviselig flere tildels svært råtne epler i kurven..husker jeg ikke helt feil har det vel vært i alle fall en omtalt sak som involverte en dyrepleier også. Hvis det er meg du sikter til som ‘selvutnevnt ekspert’, så har jeg aldri ansett meg som noen ekspert ( jeg er i det hele og det store temmelig tvilende til såkalte ‘ eksperter’ enten de nå kan skilte med den ene eller andre ‘tittelen’ ) Ikke kan jeg huske å ha omtalt meg som noen ekspert heller.. Egentlig er alt man trenger en smule empati, for å forstå at det å tvinge en valp/ hund til å stå ute i sprengkulde til den har gjort fra seg, ikke er god dyrevelferd på noen som helst måte. Det er ikke snakk om forskjellige måter å holde hund på , det er direkte slemt. Det er mange saker man kan ha ulike meninger om, uten at hverken den ene eller den andre sitter på den endelige fasiten. Den ovennevnte saken er ikke av en slik art.

Så hvis jeg hadde signert med fullt navn så hadde jeg vært mer troverdig? 😏 Gid det hadde vært så enkelt.. Da kunne man jo f.eks gå ut fra at alle som signerer med fullt navn, virkelig vet hva de snakker om eller hva? Jeg har lang fartstid på sonen og sant og si så er det vel ingen av de vettuge folkene som var her ( var , dessverre er ikke aktive lenger nå her) som hadde eget fulle navn som nick. Nå er det jo slik at Sonen er ikke bare et tilfeldig nettsted, jeg vil anta at ganske mange mer eller mindre ferske hundeiere/spekulanter er innom og leser her, selv om de aldri oppretter en profil eller noensinne stiller spørsmål. Hadde det vært så vel at alle var utstyrt med sunn fornuft eller kunnskaper nok til å skille gode råd fra dårlige, så hadde det ikke vært noe problem. Dessverre så vet man jo at slik er det ikke og således tenker jeg at man har et ekstra ansvar for å ikke gi råd som kan misforståes eller tolkes feil med mer eller mindre fatale konsekvenser for hundene.

Det er dine ord men ja siden du nevner det; å tvinge en valp/hund til å stå ute i sterk kulde til den gjør fra seg går ikke under god dyrevelferd. Selv voksne hunder kan raskt få smerter i labbene i sterk kulde. Man kan jo selv prøve å stå barbent i snøen i kulde, jeg lover at det gjør man ikke frivillig særlig lenge. Som allerede nevnt, er det ikke bare direkte slemt det kan også være direkte livsfarlig. Jeg syns man bør tenke over hvilke råd man gir på diverse fora, for i motsetning til IRL der man vet hvem man snakker til med, så vet man ikke hvem og hvilket grunnlag de har for å vurdere om diverse råd er gode eller ei, eller direkte farlige som i dette tilfellet. For så vidt ikke uenig men man kan ikke anta at alle som leser på diverse fora er utstyrt med hverken sunn fornuft eller kunnskap/erfaring nok til å vurdere om diverse råd er innafor eller ei.

Dette rådet kan være direkte livsfarlig om det dreier seg om en liten eller tynnpelset valp/hund! Å tvinge hvalpen/hunden til å stå ute i streng kulde/vind får å få den til å gjøre ifra seg kan i beste fall føre til vegring eller i verste fall sykdom eller død. Man kan jo selv prøve å stille seg ute i undertøyet i streng kulde eller vind og se hvor lenge man holder ut.. En liten dyr med stor kroppsoverflate kjøles fort ned. Jeg tror ærlig talt at de færreste hunder lider av ‘overstimulering’..med mindre man har barn i familien som aldri lar hvalpen/hunden få være i fred. Tvert om tror jeg veldig mange får får lite stimulans men klart, det er mye mer praktisk og enkelt for eieren å tvangsroe hvalpen/hunden.. Kall en spade for en spade og ikke bruk fine omskrivninger. Etter over 40 år med egne hunder har jeg aldri hatt behov for å tvangsroe hvalper eller voksne med bur eller binge. Jeg tviler oppriktig på at jeg har vært så griseheldig med alle de hundene jeg har hatt/har, ( som både har vært her fra hvalpestadiet til omplasseringer) at det er bare derfor jeg ikke har sett behov for burhønshold av hund. Det ER en fallitterklæring å plassere hunder i bur/binge ( jeg snakker om i hjemmet , ikke under transport). Man må ikke glemme at man plasserer hvalpen i en svært unaturlig setting, i de fleste tilfeller når man tar den hjem fra oppdretter. Normalt sett vil den ha kullsøsken /mor sammen med seg 24/7 , som både gir den varme og trygghet og ikke minst; alle muligheter for å herje, leke og ta ut energi sammen med kullsøsken. Så vipps så blir den fratatt muligheten for naturlig utfoldelse, til å skal alene ( i mange tilfeller) valp/hund uten noen å ‘ta ut’ lekelyst og energi på. Siden du selv har hatt kull, så må du jo ha sett hvor mye hvalper herjer og leker med hverandre? Jeg fikk selv en valp av liten rase for ett år siden, voksenvekt 4 kg. Jeg har aldri vært borti en valp med så mye futt og energi, rene ADHD x3! Det kunne aldri falt meg inn å skulle ‘roe’ hvalpen med tvang, for det er det man gjør når man for enkelhets skyld stapper den i bur/binge. Det som roet ‘villdyret’ var enkelt og greit mer tur ut i skog og mark. For lite tur= en smule slitsom piraya. Jeg skjønner jo hvorfor det har blitt så populært med betegnelsen ‘overstimulert’ og ‘rotrening’..Det er jo himla mye enklere å tvinge hunder til passivitet enn å faktisk innse og ta høyde for, at jo det er slitsomt med både hvalper og hunder til tider, men det er en del av pakka. Hadde bikkjer vært interessert i å glane på mobiltelefoner, hadde nok mange begjærlig grepet sjansen til enkelt hundehold.. Take it or leave it, er jeg fristet til å si.

Det er så mye som spiller inn her. Det er vanskelig å dømme på avstand. Som kommentaren over meg skriver - så er det sansynligvis ingen som vil ha denne typen oppførsel fra sin hund. Det kan være en omplasseringshund, det kan være uansvarlig oppdrett, eller det kan hende noen i familien ble syk akkurat da de fikk hunden som valp og de ble nødt til å droppe tid de hadde planlagt til den. Det som irriterer meg mest når det gjelder denne typen hundehold er når jeg ser eldre mennesker som eiere. De har ikke lenger den fysiske formen til å gi hunden den mengden tur som den trenger og de har sansynligvis ikke den skarpe reaksjonen som man trenger for å reagere effektivt på positiv og negativ adferd. Jeg vet ikke om det finnes noe bevis på dette, men det virker som om hunder som har eldre eller syke eiere er mer overbeskyttende(noe som kan vises som aggresjon). Ofte har de eldre jeg har møtt med en slik hund tatt over hunden i god tro om at de kan bruke pensjonisttiden på å redde hunden fra avlivning. Hele greia er bare trist.

Etter å ha jobbet med dette er det forståelig, da det er få individer av disse rasene som fungerer i hundeflokk. Når man har erfart gang på gang at det ikke fungerer er det bedre å si nei på generelt grunnlag av sikkerhetsmessige grunner.

Det skjønner jeg. Gode hundepassere vokser ikke på trær.

Jeg tenker at det var et ærlig svar. Det er de som bestemmer, det er de som tilbyr denne tjenesten. At de overhode ikke vil ta sjanser, kan være betryggende for andre hunder (/-eiere).

Veldig synd, men på en måte forståelig. Jeg vil anta at det ikke er kun rottweilere, men raser som mer typisk har samkjønnsaggresjon og ressursforsvar. De har ansvaret for mange hunder som går sammen, og da kan en slik konflikt bli ganske alvorlig. Personlig er jeg skeptisk til steder som har mange hunder løse sammen uansett, da det er nettopp slike konflikter som kan være skumle - og det kan skje uansett rase. Jeg har hatt stort hell med å finne privat hundepass gjennom Rover, Pawshake og lignende apper, når gutta ikke kan være hos @LØJ. Håper dere finner noen som kan hjelpe dere!

Den ble nevnt tidligere i tråden, men det er ikke så alt for lenge siden en søt liten hvit hund bet en dame og et barn i ansiktet. Hunden hadde bitt flere ganger før, men eier klarte å samle inn 370.000 kr for å prøve å forhindre at hunden ble avlivet. Når fremmede mennesker synes det er såpass greit at en hund biter at de betaler penger for å hindre avlivning, så sier det seg at noe er feil. Nå var dette en søt, hvit bichonblanding. En rottweiler ville aldri fått samme behandling, men det gjør det bare verre. At utseende og rasens rykte har noe å si. Min problemhund fikk leve til hun var 8 og døde av kreft. Hun bet aldri noen, hun glefset aldri, men hun var veldig redd og oppførte seg truende så snart hun så (eller luktet) et menneske. Da vi fikk ny (veldig flink og ordentlig) dyrlege etter den gamle flyttet, så sa han til meg at hadde hunden vært større så ville hun blitt avlivet. Jeg ble lei meg, men i ettertid var jeg takknemlig. På grunn av min spesielle livssituasjon fikk hun leve et meget skjermet liv, men jeg angrer faktisk i dag. Hun hadde det vondt inni seg, og kunne ikke leve et fullverdig liv. Men selv om jeg ikke avlivet, så var ordene hans var viktige fordi de fikk frem alvoret. Og ikke minst: de ville gitt meg "tillatelse" til å avlive henne dersom det var noe jeg innerst inne ønsket. Da kunne jeg med hånden på hjertet si at dyrlegen anbefalte å avlive henne, og min samvittighet ville vært ren. Det er en av de enkleste måtene å gjøre en forskjell på. Dyrleger opplever jo gjerne hundene på sitt verste, og mange av dem tenker nok sitt uten å si noe. Hvis de uttalte seg om psykisk helse og genetikk når de møtte den typen hund, så ville det fortalt eierne at hunden var farlig, og at den har såpass smerter at den bør avlives. Ikke alle eiere vil følge anbefalningen, men mange vil nok det.

Jeg har hatt en sånn hund. Min var kanskje verre. Jeg vet ikke om min hund faktisk hadde drept et barn, men jeg vet at jeg var veldig i tvil om hvor langt hun ville gå. En hund som både var skarp nok, hadde mot nok og ble sint nok til å mene det. Hun var i utgangspunktet ikke sint på mennesker, men hun var ikke komfortabel rundt barn. I tillegg trigget barn i bevegelse jakt i henne. Sannsynligvis fordi hun mistet litt kontrollen og forutsigbarheten når de løp. Det samme gjaldt for øvrig joggere, syklister og sparkesyklister. Det ble en atferd som ble utløst av smerter i munnen, men som dessverre ble så befestet at selv når smertene var borte, så var atferden "satt". Fordi hun gikk med betennelse og knuste tenner i lang tid før det ble oppdaget. Hun bet aldri noen. Hun var nesten alltid under kontroll og de gangene hun kunne gjøre utfall så var jeg i forkant og hadde henne under full kontroll med lydighet eller bare ren fysisk makt. Men ingen har kontroll 100% av tiden. Jeg husker en gang, noen måneder før jeg valgte å avlive henne, at hun kom seg ut av hagen (fordi noen på besøk hadde slurva med porten). Hun gikk rett i gang med kattejakt og forsvant for meg på millisekunder. Hun var heldigvis ikke borte mer enn i etpar minutter før jeg fikk henne inn på fløyteinnkalling som hun var hjernevaska på. Hun var aggressiv mot andre hunder og jeg stolte ikke på henne rundt barn. 150 meter opp i bakken lå den en barneskole uten gjerder og 50 meter ned i bakken lå det en barnehage. Hunden stakk ikke med intensjon om å spise verken barn eller hunder, men TENK om. Tenk om hun hadde løpt opp til skolen eller ned til barnehagen. Jeg ble helt kald i meg av "worst case scenario". Jeg får fortsatt frysninger av å tenke på det. Jeg anser meg selv som en ganske ansvarlig hundeeier. Jeg visste at jeg kjøpte meg en krevende rase og jeg håndterte henne godt. Hadde ingen bitt på samvittigheten, men det kom til et punkt der jeg tenkte at dette kan jeg ikke leve med, dette kan jeg ikke utsette samfunnet for og med dette dyret i hus kan jeg ikke sette barn til verden. Den hunden var et par måneder unna å bli 3 år. Den var rasende på de andre hundene i hus og hun hadde drept de uten å nøle om hun fikk sjansen. Vi levde i 1,5 år med adskilt hundehold, med sluseløsninger og stålkontroll på hvem som var hvor. Jeg fatter ikke at vi orka. Men det var en utrolig kjekk hund å trene med, hun var miljøfast, utfordrende og veldig veldig pen. Og jeg var skikkelig glad i henne. Men hun var en farlig hund og det tok faktisk ganske lang tid før jeg innså HVOR farlig hund jeg faktisk hadde. Uten at hun noen gang bet hull på noen som helst. For de første 1,5 året jeg hadde henne, så var hun en utfordrende, men ganske grei hund. Ettersom årene har gått blir jeg mer og mer letta over at jeg tok valget om å avlive henne. Tenk om. Jeg får frysninger.

Dette er jo bare veldig veldig tragisk. ? Har jo selv hatt lignende rase i mange år, og at den hunden der ikke har blitt avlivd før synes jeg er utrolig uansvarlig av eier. (om det er tilfelle at den har biti så mange ganger før). Har man en krevende hund, eller en hund som er skarp eller usikker/ikke liker barn/ikke trygg i div situasjoner osv. så er det vårt ansvar som eiere å ha kontroll, kjenne vår hund, og å skjerme hunden fra potensielle vanskelige/skumle situasjoner. Jeg synes det virker som om vi har en skummel trend hvor folk mer og mer forventer at alle hunder skal være snille og mest mulig nøytrale i alle situasjoner, og man har lite forståelse for adferd og instinkter, eller forskjellen på rasene. Man leser jo over alt at det er oppdragelsen som er viktigst, og som former bikkja, akkurat som om du kan trylle vekk instinkter med riktig oppdragelse.. ? Som flere andre sier, man ønsker seg visse raser men er ikke klar for, eller klar over, driftene eller adferden til rasen. Også har vi useriøse eller uerfarne oppdrettere som ikke har godt nok fokus på riktig mentalitet eller riktige valpekjøpere. Kanskje heller ikke nok kunnskap.

Tusen takk! Nå har jeg kjøpt med abonnement til en krone, og har lest alt. Super dekning fra retten. Og om jeg ikke var overbevist fra før om at eieren har vært grovt uaktsom, så er jeg det i hvert fall! Hvor mange uhell er det normalt at en og samme hund er involvert? Jeg kjenner i hvert fall ingen som har hatt så mange uhell med samme hund, der også lege og sykehus var involvert. Hun har åpenbart ikke hatt kontroll på bikkja!

Denne saken er så tragisk som den får blitt. Men jeg ser ikke så mange nyanser her, ærlig talt. Eier har vist oppsiktsvekkende dårlig dømmekraft hvis jeg tar det som er skrevet i media for god fisk. Når bikkja har vært innblandet i fire ulike episoder som til dels har endt med sår som måtte sys, og moren har selv sagt at svigermor har forklart at hunden ikke likte barn… Da skal hunden ikke skilles med en slik grind fra små barn som ikke har noen dømmekraft selv ennå. Jeg håper eier blir dømt her, tydeligere tegn på uaktsomhet blir det nesten ikke for meg.

Jeg har aldri hatt problemer med rottiser, jeg har derimot personlig hatt ganske store problemer med andre "familievennlige" raser og blandinger. Noen episoder har vært ren feilvurdering fra eier eller uhell der hunden har kommet seg løs, men de aller fleste har faktisk vært forårsaket av eiere uten noen slags respekt for andre mennesker eller for hva hunden deres var i stand til. Så ja, det er et kulturproblem, det er jeg enig i, men etter min mening er det et kulturproblem som består seg i at man ikke har respekt for at bikkjer kan forårsake alvorlige skader. Jeg bryr meg ikke om hvor vidt det er veldig voldsom lek, hormoner, "skumle" instinkter eller dårlig nervekonstruksjon som er årsaken bak. Hunder som åpenbart har potensiale for å skade, settes i situasjoner der de kan få mulighet til å gjøre nettopp det fordi eier hardnakket påstår at "de ikke er farlige". De skal forstås ihjel og unnskyldes, heller enn at man tar signalene på alvor og tar forholdsregler etter det. Det er ikke et raseproblem etter min mening, hadde folk tatt slik adferd mer seriøst, hadde man ikke trengt å bekymre seg for verken løse, olme settere eller andre, "skumlere" raser.

Jeg ble ikke overrasket da jeg så at rottweiler var en av de to involverte rasene. Faktisk var rottweiler det første jeg tenkte på. Det er ikke ukjent blant rasefolket heller, at rasen har ‘variabelt’ gemytt for å si det pent. Det har vært påpekt av flere at det er viktig å være selektiv når det kommer til linjer og oppdrettere. Det hadde selvfølgelig vært interessant å vite hva som trigget denne hendelsen men det er vel muligens tvilsomt om man får vite det. Nettopp. Det er nemlig hele essensen. Jo større/ tyngre hund, jo større risiko for alvorlig skade. Jeg kjenner jeg er rimelig lei av argumenter typ; ‘jammen alle hunder kan bite, små hunder kan også skade/drepe’ hver gang ‘stor/tung/ skarp’ rase angriper. Jeg tipper at hvis man fikk velge hvilken rase som man skulle bli angrepet av, så ville majoriteten valgt dvergpuddel fremfor rottweiler..Nettopp pga skadepotensialet. Ingen har vel påstått at det er helt greit at mindre raser biter men realistisk sett er sjansen for alvorlig skade vesentlig mye mindre, jo mindre hunden er. Legger til; det blir selvsagt interessant å se hvilket etterspill dette får som Maskot nevner. En tragisk hendelse uten tvil, for alle involverte parter . Når det er sagt, bare i Norge har barn blitt påkjørt av egne foreldre, havnet i snøfresen og ikke minst alvorlig skadet ( på forskjellige vis..) eller drept av egne foreldre og de to sistnevnte hender på jevnlig og årlig basis med forsett, uten ‘konsekvenser’ for de aller, aller fleste som har/planlegger barn. Det kan være verdt å tenke på for de som roper høyest om ‘forby, forby! , total båndtvang o.s.v’ Ulykker kan skje uansett hvor mange forhåndsregler man tar og man kan ikke ende opp med å forby alt som kan medføre fare, av ett eller annet slag. Da kan man like godt mure alle inne i en polstret celle, for sikkerhets skyld.

I hundemiljøet her i området hvor jeg bor, var det snakk om en Rottweiler oppdretter som rett og slett la opp for noen år siden. Grunnen var at nærmest samtlige interesserte valpekjøpere virka useriøse og h*n ville ikke selge til de. Det sier jo litt. Jeg vil si 23 sting i ansiktet, sykehusinnleggelse og et arr i ansiktet man mest sannsynlig må bære med seg hele livet, kvalifiserer til og kalles skambitt. "Fake news" er vel heller å påstå at dette ikke er noe særlig alvorlig, "fordi chihuahuaer kan bite de også". Det er en forskjell. På engelsk kaller de det gjerne dog maulings.

«Umulig vært så alvorlig» når det ender med 23 sting? Også «fake news» da. Du høres ikke helt stabil ut, beklager.

Man syr ikke 23 sting etter litt kosebiting, så ordet skambitt kan fort være innafor, og vel så det. Folk flest vet hva en rottweiler er, og schäfer, golden og labrador. Resten er enten terrier eller kamphund eller veskehund.

Nettopp.. Her tror jeg endel av problemene med både rottweiler og andre store krevende raser ligger. Krevende som i hunder med et opprinnelig bruksområde som ikke er for Hvermansen,hverken på den ene eller andre måten. Rottweiler for å holde oss til den rasen her, var ( er?) jo opprinnelig en brukshund som slett ikke passet for 'alle og enhver' og ingen naturlig 'familiehund' i den betydning at det var dens primære oppgave. Eierne var vel muligens noe mer interesserte/kompetente til å ha en stor brukshund mao, det var ikke rasen den 'alminnelige' familie kjøpte for å ha som tur/litt treningshund. Vi ser jo i dag at flere og flere raser skal gjøres mer 'familievennlige' og 'tilgjengelige' for Hvermansen også raser som opprinnelig slett ikke var avlet for det bruk. Jeg tror ikke dette er en heldig utvikling i det hele tatt. Veikere hunder behøver slett ikke bety tryggere hunder, ( som i trygg for omgivelsene) tvert om i endel tilfeller særdeles hvis det dreier seg om store raser. Hvis man leser litt ru dt på ulike fora , ikke minst her inne, så ser man ofte at hvalpespekulanter ser ut til å overvurdere egen kapasitet/behov og undervurdere ulike rasers kapasitet og behov.. Hvor ofte ser man ikke tråder med formuleringer som; ' Ønsker hund til turer på 1-2 timer, kanskje litt lengre i helger' og der selvsamme spekulant tror at man må ha en 'sportsrase' for å klare dette? Hvilken som helst frisk og nogenlunde normalt konstruert rase/individ klarer turer på to timer.. Det gjør også mine chi's uten problemer.. Mao, hvalpespekulanter ser i mange tilfeller ut til å undervurdere diverse rasers kapasitet/behov og sist men ikke minst, sterkt overvurdere EGEN kapasitet.. Det omplasseres endel rottiser , gjerne rundt 1-2 år, det er vel da omtrent mange av disse som absolutt måtte ha seg rottis, oppdager at de ikke har de nødvendige egenskaper for å ha en slik rase.. La meg avslutte med å si at jeg har absolutt ikke noe problem med at folk har rottweiler , så lenge de har den nødvendige KOMPETANSE for å ha en slik rase. Til syvende og sist er det der det skorter aller mest.

Det er mulig jeg tar helt feil nå og da beklager jeg men jeg har inntrykk at du selv,msom meg er en godt voksen person? I så fall, hvor mange år siden er det du hadde rottweilere? Det er ikke til å komme vekk fra at rasen har figurert relativt hyppig i media de senere år og da absolutt ikke på noen hyggelig måte.. I tillegg har vi de incidenter som ikke havner i media.. Det er flere tilfeller der rottweilere har angrepet og drept andre hunder helt ut av det blå, jeg kunne jo kommet med flere eksempler her men det er bare å søke, så finner man nok av eksempler.. Selvfølgelig betyr ikke det at absolutt alle rottiser er forstokkede drapsmaskiner mtp andre hunder men det er ikke noe ukjent 'rasetrekk' , i mangel på et bedre ord. Det er godt mulig det var ment som en spøk men siden jeg selv har truffet på eiere med store hunder av mastifftype, som de ikke hadde sjans å kontrollere i BÅND , så syns jeg vel ikke at det var så veldig morsomt. Det hjelper nemlig fint lite om du har aldri så mye bånd på bikkja, hvis du ikke klarer å holde igjen hunden.. Akkurat på det punkt skorter det tydeligvis på innsikten eller hva det nå er hos en del eiere.. For å si det veldig enkelt; klarer du ikke å holde hunden igjen uten å forankre den i trær eller lyktestolper, så har du for stor hund, ferdig snakka. Jeg burde ha formulert meg klarere der, ser den. Jeg mente ikke at du sa at det var bare å sosialisere men det kommer veldig ofte opp hos diverse hvalpespekulanter og eiere , også i denne tråden. Det er en farlig tankegang , da de fleste med litt kunnskap er fullt klar over at så enkelt er det ikke. Man sosialiserer ikke bort iboende egenskaper, like lite som man trener bort jaktlyst hos jakthunder. De som får svi for slik misoppfatning, er ikke bare hundeier selv men ennå viktigere, omgivelsene. Jeg er egentlig litt forundret over hvor lett mange raseentusiaster på diverse omdiskuterte raser tilsynelatende tar på ting.. For min del er det knekkende likegyldig om man får et forbud mot endel raser med tvilsomme iboende egenskaper. Hadde jeg derimot hatt en eller flere slike raser selv og vært en seriøs entusiast, så hadde jeg gjort alt jeg kunne for åforhindre at rasen(e) havnet i gale hender og ikke minst gjort det jeg kunne for å ha et hundehold som ikke skadet andre og som satte rasen i negativt lys.

Rasen ( med flere..) kan ikke *bare * ha samkjønnsaggresjon, de kan like godt prøve å ta alt som er hund..uansett kjønn. Selvfølgelig skal man ikke basere sitt rasevalg på hva andre syns er skummelt, i mange tilfeller ville det utelukke hund overhodet. Dog skal man ikke bagatellisere andre hunde-eieres helt reelle bekymring for å treffe på en slik hund, i alle fall når man snakker om en stor og sterk rase. Det er nemlig ikke bare i hundeparker man treffer på slike hunder, ( har forøvrig aldri besøkt en slik selv) men på gata og på tur i skauen. Du kan syns det er så praktisk du bare vil at andre skygger banen ( når de har mulighet, vel og merke) men man kan komme på en slik hund høyst uforvarende også og er den løs eller sammen med en eier som helt klart har problemer med å kontrollere hunden, så er det faktisk ikke det minste morsomt! Den slags innstilling syns jeg ikke hjelper det aller minste på min tvil om hvor seriøse og vettuge mange eiere av slike raser er.. Man ser gang på gang at folk tror at det er bare å sosialisere, så går det så greit atte.. Vel, vi har vel fått ganske mange prov etterhvert, på at riktig så enkelt er det ikke..

Jeg har ingen negative erfaringer med rasen, men det kommer nok av at jeg har truffet stødige individer med eiere som har hatt god greie på rasen. De som var mindre forberedt på hva de fikk i hendene, omplasserte sine som unghunder. Om dere vil trives med rasen avhenger av hva slags hundehold dere ser for dere. Det er mange raser som er mye enklere familiehunder, uten at det betyr at rasen ikke fungerer som familiehund. Så lenge dere setter dere godt inn i utfordringene med rasen og dere er forberedt på å legge ned mye arbeid i hundeholdet går det sikker helt fint. Hundeaggresjon er ikke noe man bare kan sosialisere bort, det er genetisk og ligger det i hunden blusser det opp. Du kan selvsagt være heldig å få en hund uten dette, og forebygging gir gjerne en enklere hverdag, men om dere ønsker en hund som går overens med de fleste hunder, er ikke dette rasen å sjanse på. Det har også vært en del ulykker der rottweilere har tatt livet av andre hunder, om det er hundeaggresjon eller at de har gått over i jakt, hvem vet. Det er også svært mange mennesker og hundeeiere som er redde for hunder med denne type utseende. Dette er og blir en rase dere må ta mange hensyn med og som dere blir mindre frie med, både rundt hunder, andre dyr og folk. Det er store, seige hunder som kan være litt stae og med egne meninger. Man må være konsekvent, legge ned mye trening fra de er små og selvfølgelig være i stand til å holde den igjen når noe skjer. Det er tungt å gå tur med en hund på så mange kg som drar. Får dere utfordringer med utagering eller annen problemadferd, blir dette et mye større problem med en så stor hund. Rasen har en del vokt, sikkert linjeavhengig, men man burde vite hvordan man skal håndtere slik adferd. Den jeg var mest rundt i hjemmemiljø, var en sånn rottis som ikke slapp folk inn døra eller opp trappa om den selv fikk bestemme. Den passet også på matskåler, bord og andre ting. Eier måtte dermed være til stede hele tiden når de hadde besøk for å kontrollere hunden. Dette ser jeg for meg kan bli et større problem når man har barn. En ting er husets egne barn, en annen ting å tenke på er besøkende barn som kommer og går.

Ikke sant, de jeg har opplevd har virket høye på seg selv, men allikevel veldig usikre. Jeg er veldig for å ikke dømme en rase på noen få enkeltindivider, men er det en rase jeg virkelig har fått et dårlig inntrykk av, er det nettopp denne, og jeg sliter med å ikke tenke negativt om den. Og som det ble nevnt tidligere her, skadeomfanget kan bli så stort med en så stor hund. Den ene her tok livet av en liten pomme eller kleinspitz. Litt usikker på hva som skjedde, men rottweileren hadde vel bitt den, og da ble skadene for store for den lille og den døde kort tid etterpå. Når det er sagt finnes det nok hunder som ikke er så ille som de jeg har opplevd, men jeg ville vært utrolig nøye med oppdretter (det ville jeg uansett, men det er ekstra viktig når det gjelder hundeaggressivitet på så store hunder). Det er liksom sånn at jeg blir overrasket om jeg møter en hannhund som ikke virker høy på seg selv og busete. Jeg har møtt noen hyggelige tisper, og de er jo gjerne mindre av størrelse og litt mer håndterbare rent fysisk. Det er ikke meningen å svartmale bildet av rasen, men tenkte bare jeg ville gi mitt inntrykk, slik at man ikke blir overrasket om man eventuelt er så uheldig å møte individer med samme atferd. Det finnes gode og dårlige individer innen alle raser, men dette er den rasen hvor jeg selv har opplevd nesten bare negativt i forhold til atferd.

Just det.. snakker man med eierne av slike hunder, så beskriver de gjerne hunden som *dominant*.. Denslags oppførsel har fint lite med dominans å gjøre.. En reellt dominant hund er stort sett uproblematisk å ha sammen med andre hunder, med mindre den blir kraftig provosert. Det kan jo være greit å tenke over hvilke hindringer en stor , hundeaggressiv hund legger på egen livsførsel. En ting er at man man gå tur med radar og øyne i nakken men besøk/sammenkomster med familie eller venner , som også har hund, kan jo bli noe problematisk.. Hvor gøy er det med en hund som andre hunde-eiere skygger unna? Dette er en av de rasene som jeg aldri ville hatt i nærheten av egne hunder, med mindre den var godt sikret.

Ikke for å være negativ men.. å tro at man kan sosialisere bort medfødt hundeaggresjon er nok ønsketenking.. Men så lenge dere er klar over problemet og ikke minst tar forholdsregler ut fra det , først og fremst av hensyn til andre mennesker/hunder, og dere vil ha en slik hund, så er jo saken grei