Leaderboard

Jeg takker for alle svar! ? Må nok tenke grundig gjennom dette før anskaffelse av valp.

Dressurbånd fraråder jeg. Det eneste det er tydelig på er at dere er villige til å bruke vold når hunden ikke forstår hva dere vil. Det er ikke dumt å være en god leder for hunden, men "lederskap" i hundetreningssammenheng kommer dessverre ofte gjennom med bruk av korreksjon og straffebaserte metoder. Det er unødvendig. Belønningsbasert trening er ikke bare lokking. Jeg fikk min første hund for 17 år siden, og etter de to første årene tror jeg aldri jeg har brukt lokking i treningen, kanskje annet enn som nødløsning og latskap når jeg ikke har fått til noe. Klikkertrening, eller shaping, innebærer at hunden lærer å tenke selv, først finne ut hva den skal gjøre, og SÅ få belønningen. For at det skal fungere må du ha en belønning hunden ha lyst på, og lære den å prøve seg fram for å finne riktig adferd. Godt lederskap i positiv hundetrening består i min bok av å belønne ønsket adferd, og forebygge, hindre og tilrettelegge for alternativ adferd når hunden gjør noe den ikke skal. Belønning av ønsket adferd kan være mye. Vent til hunden har øyekontakt med deg før den får mat, gå gjennom dører, hoppe inn i bilen, opp i sofaen, eller hva den ønsker. Belønn med ros når hunden selv slakker båndet på tur. Gjør det positivt å ha adferd som du ønsker. Uønsket adferd handler om å ikke gjøre tilgjengelig mat på bordet som hunden kan stjele, sperre av så den ikke hopper opp i sofaen om den ikke har lov, gå en annen vei om den trekker i båndet. Gjør det vanskelig å gjøre "feil", og ignorer eller ta hunden ut av situasjonen når den gjør feil - for det vil skje. På samme måte som du ikke vil rise en treåring for å ikke greie å sitte stille ved bordet, vil du heller ikke straffe en hund for å trekke i båndet på tur. Det vil den lære med tid, tålmodighet, og positiv forsterkning. Du er eier og leder, du tar avgjørelsene. Da er det også ditt ansvar å lære hunden hva som er riktig adferd. De aller fleste hunder gjør ikke "gale" ting for å være vanskelige, i 99% av tilfellene har de ikke lært eller forstått oppgaven, eller forutsetningene er for vanskelige. Jeg vil på det varmeste anbefale bøkene Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Control Unleashed av Leslie McDevitt. Sistnevnte har jeg sett et seminar av, der hun lærte en jack russel terrier å ikke jage ekorn, med belønningsbaserte metoder. Når det er mulig, er alt mulig.

Jeg og Yoshi har vært og gjort ting vi ikke kan i dag. I sterk konkurranse med seg selv fikk han HP og BIR. Med nerver hos både fører og hund kan vi ikke klage.

Jeg er enig med Simira både med tanke på metode og at du har gode tanker om dette. Å påføre en hund smerte/redsel for at den skal adlyde gjør deg ikke til en god leder, tvert i mot! Hvis man må bruke vold for å få hunden til å adlyde, da er man en utrolig dårlig med hund. Dersom man trener belønningsbasert, så skal straff være at hunden ikke oppnår det den ønsker. Hvis den bjeffer for at du skal kle på deg raskere, så stopper du helt opp hver gang hunden bjeffer. Drar hunden i båndet, så går man en annen vei eller stopper for å unngå at hunden kommer dit den trekker mot. Og det beste er selvfølgelig å forhindre at den gjør feil. Dersom uhell skjer likevel, så avslutter man situasjonen der og da, og legger det bak seg til tross for at man blir skuffet. Uansett hvordan man trener: unghunder oppfører seg som tenåringer, for de er tross alt i puberteten. Det kan føles som at man stanger hodet i veggen fordi all treningen ser ut til å prelle av, eller at hundens reaksjon er veldig ustabil. Noen ganger vil den, andre ganger er det ikke snakk om. Men all treningen dere legger i hunden nå får dere igjen for senere, for den tar det inn over seg selv om det ikke alltid virker sånn. Jeg tror kanskje dere er for harde med dere selv? Jeg ser stor forskjell på min frøken som er 13 mnd. Hun er mye mer rampete nå enn hun var som valp, og gjør ting hun allerede har lært at ikke er greit. Sånn er det vanligvis med unghunder. Det er ikke fordi man er en dårlig trener eller leder, det er på grunn av hormoner.

Overhodet ingen problem! Jeg bor også i Trondheim( La’mon) leilighet på 39 kvadrat,ingen hage(men,stor vinduskarm i første etasje hvor hun tilbringer mye tid) Har gordon setter?Man har flotte turer i nærheten selv om bor sentrumsnært. Vi sykkler og er i Bymarka på 30 min og masse plasser rundt her?

Nå har jeg ikke lest alle de andre svarene du har fått. Men jeg har aussie, og jeg bor i en kjellerleilighet der det per nå hamres og bygges mye hos han jeg leier hos. Han bjeffer med banking som kan minne om banking på dør, men gir seg med en gang jeg sier i fra. Det er vokter rase, og gir derfor beskjed når det kommer folk og ukjente lyder. Nå er ikke min et ekstremt eksemplar av rasen mtp vokt. Så aussie i en byleilighet er ingen problem så lenge de er vandt med det fra start. Moren min bor i leilighet, og han min er der en del og sover over. Han kan brumme litt når det er folk akkurat utenfor døren hennes, men er ingen problem ellers mtp lyd. Men alle hunder er forskjellige, og du kan få et eksemplar som gjerne er mer ekstrem og har lettere for lyd. Med alle raser er det viktig å finne en god oppdretter, og finne foreldredyr man selv liker. Helse er nummer en hos meg, men meritter, osv er også greit å se på. Jeg konkurrerer ikke med min (ulike grunner), men vi trener spor og momenter til rally + hverdagslydighet. Jeg er medhjelper i en lokal hundeskole, så vi går mange kurs i lag og han er generelt en fin hund. Min er fra @Sunlily her inne på sonen. Hvis du lurer på noe anbefaler jeg å sende henne eller @AussieAllTheWay en PM her inne, eller på Facebook/via hjemmesiden deres/mail. De har hatt aussie i årevis, samt avler gode hunder.

Omgjengelighet handler mye om arv, særlig fordi redsler har høy grad av arvelighet. Ønsker dere en hund som er sosial med folk og dyr, er det viktig at dere sjekker at foreldrene også er dette og at valpen virker trygg og tillitsfull. Dette er altså ikke noe man bør satse på at man kan løse med sosialisering. Jeg vil også si at i urbane miljø er det alltid en fordel at hundene "elsker alle", så velg heller den type valp, sammenlignet med å velge en mer tilbakeholden valp. Dessverre er mange hunder som går i avl som "reserverte" egentlig sosialt usikre (altså redde), og på raser som er kjent for å bjeffe blir usikkerheter raskt et problem som høres godt. Jeg tenker også at dere bør være bevisste på at de fleste småhunder er det en vesentlig del mer lyd i enn de fleste mellomstore hunder. Cocker spaniels er vel de eneste som er ganske så stille generelt sett, både bichon-rasene, dvergpuddel og papillon kan det være noe mer lyd i. Siden dere ønsker en medgjørlig hund, tenker jeg at disse rasene antakelig er de som passer best det dere ser etter. Mtp. lyd er det greit å vite at de fleste småhunder som er kjent for å bjeffe er varslere, dvs. de sier i fra om "uvanlige" ting. Varsling er et instinkt, så det kan ikke trenes helt bort, men det er tiltak man kan gjøre: 1) man reduserer bjeffingen svært mye dersom man unngår å la dem stå i hage / vinduer med utsyn til trafikk. Slike synsintrykk av folk, hunder og katter som passerer trigger bjeffing. 2) være nøye ved kjøp av valp. En stødig hund uten mentale brister fører også til mindre lyd, da de er tryggere og raskere sorterer lyder som forekommer ofte som normale hendelser man ikke trenger si i fra om.

Helt enig om blandingsavl, spesielt moteblandinger. Dersom du liker disse blandingene så kan du jo kikke på dvergpuddel og mellompuddel. Husk at utseende til en puddel handler mest om klippen, og de kan klippes som doodler. ? Er ganske mange folk som har et mentalt bilde av puddel med barbert ansikt og/eller full løveklipp, men det er eier som velger hva de liker best. Jeg er ingen puddelekspert, men de er kjent for å være glade, lettlærte hunder som er gode all-aroundere.

Yoshi fylte 4 måneder nyttårsaften. Vi var veldig spente på hvordan han ville reager, spesielt siden Shero er redd. Heldigvis har vi naboer som ikke har sendt opp noe utenom lovlig tid. Var noe kl 20, og da bjeffet ham, men tror det var mer for å være med de andre enn at han egentlig reagerte på lyden. Før midnatt ble Shero og Max puttet på kontoret i kjelleren sammen med faren min, med musikk. Yoshi var i stuen med leke og snusematte, og det verste som skjedde (for ham) var at ikke fikk bli med meg ut. Han var ikke alene, men han er mammadalt. Han har doblet vekten siden han kom og jeg ser ofte på han og lurer på hvor den bitte lille fluffballen min har blitt av. Vi er heldig med turterreng her.